Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 8. april 1999.

Jeg viser til brev fra justiskomiteen 9 desember 1998, hvor komiteen ber om departementets syn på ovennevnte forslag.

Den kriminelle lavalder er i dag 15 år, jf straffeloven § 46. Dette innebærer at personer under 15 år som begår straffbare handlinger, ikke kan straffes. De kan imidlertid møtes med tiltak fra barnevernets side.

Det kan synes som om andelen av forbrytelser begått av personer under 15 år, har økt i de senere år. Dette er alarmerende og påkaller en mobilisering fra samfunnets side. Det har lenge vært bred enighet om at personer under 15 år ikke bør plasseres i fengsel. Dette er også forslagsstillernes utgangspunkt. De foreslår derfor at man overfor denne gruppen skal benytte alternative former for straff som samfunnstjeneste, betinget dom med tilsyn og elektronisk husarrest.

Felles for samfunnstjeneste og betinget dom med tilsyn er at det skal fastsettes en subsidiær fengselsstraff som kan komme til fullbyrdelse dersom domfelte gjentatt eller alvorlig ikke oppfyller sin tjenesteplikt eller betingelsene i den fastsatte dommen, jf straffeloven § 52, jf § 54 nr 2 og § 28a annet ledd, jf § 28c første ledd. Det samme gjelder for bøtestraffen: Uten slik subsidiær fengselsstraff som «ris bak speilet», vil betinget fengselsstraff, samfunnstjeneste og bot ha liten effekt.

Elektronisk husarrest kan ikke brukes som egen straff i dag, men departementet tar sikte på å vurdere en forsøksordning med slik straff. Man tenker seg også her at opptreden i strid med fastsatte bestemmelser skal kunne medføre at domfelte må fullbyrde res­ten av straffen i fengsel, jf St meld nr 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen s 53-54.

De lanserte alternativene, basert på en generell senking av den kriminelle lavalder, forutsetter derfor at man også aksepterer bruk av fengselsstraff overfor 14-åringer. Vi har heller ikke andre former for straff som kan brukes i forhold til denne gruppen. Å senke den kriminelle lavalder til 14 år er bl a av denne grunn etter min mening ikke veien å gå. Det sentrale overfor personer under 15 år som begår straffbare handlinger, må være en koordinert tverrfaglig innsats, hvor blant annet både barnas hjem, skolevesen, barnevern og politi trekkes inn.

De forslag som forslagsstillerne tar opp under dette punkt, reiser spørsmål som for en stor del hører under Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. Jeg vil derfor komme tilbake til dem på et senere tidspunkt.

I de aller groveste sakene gjøres det unntak og åpnes for varetektsfengsling selv om det ikke foreligger en særlig fengslingsgrunn. Det må da dreie seg om en forbrytelse som kan medføre fengselsstraff i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse. Typiske eksempler er drap, voldtekt og grovt ran. Kravet til mistanken er betydelig skjerpet i disse sakene. Tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, må foreligge for at fengsling skal kunne skje, jf straffeprosessloven § 184 annet ledd, jf § 172.

Varetektsfengsling etter unntaksregelen i straffeprosessloven § 184 annet ledd, jf § 172 betegnes gjerne som rettshåndhevelsesarrest. Bestemmelsen kom inn i loven i 1963 på bakgrunn av en enkeltsak som hadde vakt stor oppsikt. Gjerningspersonen bak et stygt drosjeran ble løslatt av forhørsretten fordi det etter rettens mening ikke forelå en særlig fengslingsgrunn. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at folks rettsfølelse støtes, og at de mister tilliten til rettssystemet ved at gjerningspersonen bak grove forbrytelser går fri fram til domfellelse. Bestemmelsen har vært kritisert fordi den innebærer en innrømmelse av de gjengjeldelsesforestillinger som lever i samfunnet.

Internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner oppstiller vilkår for varetekts­fengsling. Konvensjonene vil ved motstrid gå foran norske varetektsbestemmelser, jf straffeprosessloven § 4. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 (1) c åpner for varetektsfengsling med det formål å stille en person som er mistenkt for å ha begått en forbrytelse, for den kompetente myndighet. Hensynet til den offentlig orden («public order»), som har betydelige likheter med hensynet bak den norske ordningen med rettshåndhevelsesarrest, er i flere dommer akseptert av Menneskerettsdomstolen som fengslingsgrunn. Men uansett hvor begrunnet mistanken måtte være, kan varetektsfengsling etter praksis ikke anvendes til avsoning (forskuttert straff) før endelig dom i saken. Det kreves videre at det kan føres bevis for at rettsfølelsen ville blitt krenket dersom mistenkte ble løslatt. Varetektsfengsling som skjer alene under henvisning til forbrytelsens grovhet, vil være i strid med konvensjonen.

Europarådets ministerkomités rekommandasjon om varetektsfengsling av 1980 (vedlagt) tillater varetektsfengsling uten at de alminnelige fengslingsvilkår foreligger, bare i visse saker av særlig alvorlig karakter, jf rekommandasjonen punkt 4 . Rekommandasjonen tilsier at man utviser forsiktighet med hensyn til å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at § 172 er en riktig og viktig bestemmelse. Det grunnleggende prinsippet i strafferetten om at en person skal anses uskyldig og ikke straffes inntil retten har avsagt fellende dom, tilsier imidlertid etter min mening at bestemmelsen begrenses til de aller groveste tilfellene. Straff skal normalt ikke forskutteres i form av varetektsfengsel. Åpner man for bruk av rettshåndhevelsesarrest i større grad enn i dag, risikerer man at uskyldspresumpsjonen i strafferetten utvannes.

Jeg minner videre om at vi sammenlignet med andre europeiske land bruker varetekt ofte og over lange tidsperioder. Vi har allerede måttet tåle en god del kritikk for vår varetektspraksis.

Jeg har forståelse for at folk reagerer når gjerningspersonen bak en forbrytelse går fri i lengre tid i påvente av dom. Noe av prisen for å leve i et rettssamfunn er imidlertid at vi må ha tålmodighet til å vente på rettskraftig dom selv om vi føler oss sikre på at mistenkte er skyldig. En ytterligere utvidelse av varetektsordningen på dette punktet er derfor etter min mening ikke noen god løsning. Det sentrale må være å sikre tilstrekkelig tempo i straffesaksavviklingen, slik at tiden mellom pågripelse og rettskraftig dom ikke blir for lang. Her ligger det utfordringer både for politiet, domstolene og fengselsvesenet.

Jeg ser alvorlig på at det ofte går lang tid mellom pågripelse og dom. Justisdepartementet har allerede i noen tid arbeidet med sikte på å forbedre rutiner og fjerne flaskehalser i systemet. Dette arbeidet vil fortsette framover. Departementet har f eks i mars i år arrangert et symposium hvor bl a representanter fra departementet, politiet, påtalemyndigheten og domstolene i fellesskap så på hvordan man kan gjøre straffesakskjeden mer effektiv.

Det følger av det jeg har sagt over, at jeg heller ikke kan gå inn for en strafferammebegrensning på fengsel i 6 år.

Straffelovgivningen opererer ikke med egne strafferammer på 7 og 9 år. Det eneste alternativet til dagens grense er etter dette å senke strafferammebegrensningen til fengsel i minst 8 år. Straffelovgivningen har bare et begrenset antall straffebud med en strafferamme på 8 år. Dette er først og fremst følgende straffebud i straffeloven:

  • § 93 om sabotasje mot land

  • § 114 om bestikkelse av dommere

  • § 140 om oppvigleri

  • § 158 om å skape hungersnød

  • § 168 om falsk anklage

  • § 175 om forandring av mynt

  • § 207 incest med samleie (er fornærmede under 14 år eller gjelder det voldtekt, vil det allerede i dag være mulig å fengsle etter § 172)

  • § 228 annet ledd annet straffalternativ (jf § 232) og § 229 annet straffalternativ (jf § 232)

  • § 234 om barnedrap ett døgn etter fødselen

  • § 243 om unnlatt pliktig omsorg med øyensynlig livsfare

I tillegg kommer enkelte bestemmelser i den militære straffelov (§§ 46 tredje ledd og 96 første punktum) og lov om forbud mot kjønnslemlestelse § 1.

Etter mitt syn er heller ikke dette bestemmelser av en slik art eller alvorlighet at de kan begrunne varetektsfengsling når det ikke foreligger noen særlig fengslingsgrunn.

Regelen om at personer under 18 år ikke bør varetektsfengsles hvis det ikke er særlig påkrevet, er nedfelt ikke bare i påtaleinstruksen § 9-2 , men også i straffeprosessloven § 174 annet ledd. Den informasjon jeg sitter inne med, bekrefter ikke forslagsstillerenes inntrykk av at bestemmelsen nærmest praktiseres som et forbud mot varetektsfengsling. Praktikere opplyser at varetektsfengsling av mindreårige stadig finner sted, særlig i alvorlige saker, selv om domstolene i utgangspunktet er noe tilbakeholdne. Statistisk sentralbyrå opplyser videre at det i 1996 var 65 varetektsinnsettelser som gjaldt personer under 18 år. I 1997 var det 80 varetektsinnsettelser for denne gruppen.

Mitt syn er at personer under 18 år i utgangspunktet ikke bør varetektsfengsles. Varetektsfengsling er gjerne en større påkjenning enn alminnelig fengselsstraff, og må antas å innebære en særlig stor påkjenning for personer under 18 år. Det følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 37 b at frihetsberøvelse overfor mindreårige bare skal skje som en siste utvei. Jeg er derfor tilfreds med at domstolene utviser varsomhet med å varetektsfengsle mindreårige og kan ikke uten videre gå inn for nevneverdig oppmyking av regelverket. Samfunnet bør ha anledning til å beskytte seg mot alvorlige gjengangerkriminelle under 18 år, men det sentrale bør i denne sammenheng være tiltak i barnevernets regi.

Jeg ser med stor bekymring på utviklingen i bruk av våpen i ungdomsgjenger. Det er en viktig oppgave å hindre at berusede og/eller opphissede personer i konfliktsituasjoner har mulighet til å gripe til stikke- eller skytevåpen. Jeg er derfor enig i at det bør undersøkes om politiet har gode muligheter til å få tatt beslag i ulovlige våpen. Forslagstillerne mener at det bør foretas endringer i straffeprosesslovens regler om ransaking. Etter min mening bør vurderingen i stedet knyttes til politilovens regler om visitasjon.

Etter gjeldende rett kan politiet med hjemmel i straffeprosessloven § 195 ransake en person som med skjellig grunn mistenkes for å bære kniv eller våpen i strid med henholdsvis straffeloven § 352 og våpenloven § 27b, jf § 33. For at det skal foreligge skjellig grunn til å mistenke noen for slik besittelse, må det foreligge objektive holdepunkter for mistanken, og det må være mer sannsynlig at den mistenkte har kniv eller våpen på seg enn at han eller hun ikke har det.

Strpl § 195 er en generell ransakingsbestemmelse som gjelder ved etterforskning av alle straffbare handlinger som kan medføre fengselsstraff. Den gjelder således ikke bare ved etterforskning av overtredelse av kniv- og våpenforbudet. Ved å senke kravet til mistanke ved etterforskning av kniv- og våpenforbudet vil man derfor gjøre et unntak i det prinsippet som ellers gjelder i norsk straffeprosess om at det kreves skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling for å kunne foreta ransaking. Jeg mener imidlertid at det av prinsipielle grunner ikke bør være lettere å etterforske bruk av våpen enn andre former for kriminalitet.

Kravet om skjellig grunn til mistanke er godt begrunnet. Ransaking av person er et alvorlig inngrep i den fysiske integriteten, og det bør skulle en del til før myndighetene skal få adgang til å foreta et slikt inngrep. Ved å lempe på kravene til mistanke, utvider man rammen for det skjønnet som politiet skal utøve i det konkrete tilfellet, i hvert fall hvis man samtidig skal unnta vurderingen fra domstolskontroll, slik det var lagt opp til i det omtalte forslaget fra Riksadvokaten. Man øker dermed faren for misbruk, eller i alle fall for at de som ransakes, opplever inngrepet som et misbruk.

Dessuten er den fysiske integriteten beskyttet av den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 om respekt for privatlivet. Det skal ikke kunne skje inngrep av offentlig myndighet i individets privatliv, unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn, og når det skjer for å oppnå ett eller flere av de formål som er nevnt i artikkel 8(2).

Når det gjelder kravet om at inngrepet skjer for å oppnå ett eller flere av de formål som er nevnt i artikkel 8(2), er forslaget uproblematisk. I henhold til artikkel 8(2) kan inngrep foretas blant annet for å øke den offentlige trygghet, forebygge uorden og kriminalitet og beskytte andres rettigheter og friheter.

Når det gjelder kravet om at inngrepet skal være i samsvar med loven, er situasjonen ikke fullt så klar. Spørsmålet om konvensjonkravene i artikkel 8 har ikke vært vurdert av Den europeiske menneskerettsdomstol i forhold til lovgivning som hjemler ransaking av person. Det er imidlertid klart at det ikke er tilstrekkelig at det foreligger en lovhjemmel, men at det i tillegg kreves tilfredsstillende garantier mot vilkårlig bruk av den myndighet som loven hjemler. I denne forbindelse er både de materielle og de prosessuelle krav som er knyttet til lovhjemmelen relevante.

Dette bør sees i sammenheng med kravet om at inngrepet skal være nødvendig i et demokratisk samfunn, som i henhold til Domstolens praksis innebærer at inngrepet må skyldes et presserende samfunnsmessig behov og være proporsjonalt i forhold til behovet. Kravet om proporsjonalitet innebærer bl a at dersom formålet kan oppnås med en mer begrenset inngrepshjemmel og/eller med større grad av kontroll med politiets skjønnsutøvelse, er det fare for at kravet om at inngrepet skal være nødvendig i et demokratisk samfunn ikke vil være oppfylt.

Også uten hensyn til den europeiske menneskerettskonvensjon bør det etter min mening være et retningsgivende prinsipp at man ikke bør innføre en vidtrekkende lovhjemmel der hvor en lovhjemmel med mindre omfang vil tjene samme formål. Dessuten mener jeg at det er viktigere å rette søkelyset mot tiltak som kan bidra til å forebygge at straffbare handlinger begås, og at man derfor bør basere seg på en endring av politilovens regler om visitasjon, fremfor straffeprosesslovens regler om ransaking. Begrunnelsen ligger ikke i noen grunnleggende forskjell mellom visitasjon og ransaking. Reglene i politiloven er imidlertid til bruk for politiet i utøvelsen av dets oppgaver, bl a å forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet. Straffeprosesslovens regler om ransaking er på sin side til bruk i etterforskningsøyemed, og er således ikke direkte av forebyggende art.

Etter gjeldende rett kan politiet med hjemmel i politiloven § 10 annet ledd, visitere en person for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander i forbindelse med at vedkommende fjernes, anholdes eller innbringes. Nærmere bestemmelse om når en person kan fjernes, anholdes og innbringes (og således visiteres) er gitt i politiloven § 7, jf § 6. Det kan etter min mening være grunn til å vurdere å utvide politiets fullmakter på dette området, og gi en uttrykkelig, men kvalifisert hjemmel for å foreta visitasjon på offentlig sted for å undersøke om en person er i besittelse av våpen.

Som det er nevnt i forslaget, har riksadvokaten tatt til orde for at kravet om mistanke i strpl § 195 skal lempes, jf riksadvokatens brev til meg 1 juli 1998. I et senere brev til meg av 18 august 1998 har riksadvokaten imidlertid sagt seg enig med meg i at en lovhjemmel med formål å forbedre og effektivisere håndhevelsen av kniv- og våpenforbudet bør plasseres i politiloven som en bestemmelse om visitasjon, fremfor å plassere den i straffeprosessloven som en bestemmelse om ransaking. Riksadvokaten viser til at hovedformålet med endringsforslaget er forebyggende: å hindre at berusede og/eller opphissede personer i konfliktsituasjoner har mulighet til å gripe til stikk- eller skytevåpen. Riksadvokaten slutter seg således til min vurdering om at det kan være vanskelig å se at det bør være lettere etterforske overtredelse av kniv- og våpenforbudet enn andre former for kriminalitet.

Mot denne bakgrunn har riksadvokaten kommet med et nytt endringsforslag, denne gangen basert på visitasjonsfullmaktene i politiloven. Departementet har, med utgangspunkt i riksadvokatens forslag, sendt på høring et forslag til en ny § 10a i politiloven som vil gi en utvidet adgang til visitasjon. Etter min mening bør man avvente resultatet av departementets oppfølging av denne høringen fremfor å foreta endringer i straffeprosessloven på dette tidspunktet.

Jeg viser dessuten til mine merknader til Dokument 8: 13 (1998-99) som omhandler et forslag som er nært beslektet til det foreliggende forslaget.

I Oslo byrett er det allerede i dag avsatt to rettssaler der politiet/påtalemyndigheten selv kan beramme saker. Den ene rettssalen er avsatt for småsaker. Det berammes normalt 2 saker pr dag, hovedsakelig saker der siktede har nektet å vedta et forelegg. Denne ordningen har pågått i ca 3 år. Fra mai 1998 har det også vært avsatt en rettssal for saker der siktede sitter i varetekt. Saker mot gjengangere og voldssaker utgjør en stor del av disse. For øvrig søker Oslo byrett å være mest mulig fleksible også ved ordinær beramming, slik at enkeltsaker prioriteres også utenom de avsatte salene.

Erfaringene er gode, og ordningen fungerer etter hensikten. Eksisterende ordning og nye forslag vurderes fortløpende. For tiden vurderes det å sette i verk ytterligere tiltak for å prioritere unge lovbrytere og gjengangere.

Jeg ser svært positivt på det arbeid som allerede er i gang og vil, spesielt på bakgrunn av de ekstra tildelte midler over statsbudsjettet for 1999, følge opp ressurssituasjonen i Oslo byrett. Jeg anser det imidlertid uheldig å gripe direkte inn i den pågående prosessen. For det første knytter det seg prinsipielle betenkeligheter til at Storting og Regjering griper inn i domstolenes og påtalemyndighetens virksomhet utenom i lovs form. For det annet må det være opp til de involverte aktører i fellesskap - påtalemyndighet, domstoler og advokater - å finne frem til hensiktsmessige og fleksible ordninger som gir de beste løsninger i praksis. Jeg vil også understreke at administrasjonen av særordninger reiser særlige problemer. Når saker skal behandles forskjellig, øker den totale saksbehandlingstiden. Det er mitt standpunkt at alle typer saker, med en viss prioritering underveis, bør behandles raskest mulig. Hovedmålsettingen må derfor være å få ned den totale saksbehandlingstiden, ikke bare korte ned tiden i visse saker. Som nevnt ovenfor, er dette noe departementet nå arbeider aktivt med.

Til spørsmålet om foreldrenes erstatningsansvar vil jeg ut fra merknadene i Dok nr 8:18 (1998-99) s 2-3 først peke på at skadeserstatningsloven § 1-2 nr 2 hjemler et sivilrettslig erstatningsansvar. Ansvaret følger direkte av loven og kan pådømmes av domstolene slik at det eventuelt kan inndrives gjennom statens sivilrettslige tvangsapparat (namsmyndighetene). I en straffesak kan påtalemyndigheten be retten om at kravet mot siktedes foreldre blir pådømt. Det er altså ikke politiet som ilegger noen dette ansvaret, selv om pålegg om å betale erstatning etter straffeprosessloven § 256 annet ledd kan tas med i et forelegg som siktede tilbys å vedta. At noen kan få ansvar etter skadeserstatningsloven § 1-2 nr 2, har intet med bøteleggelse eller bruk av forenklede forelegg å gjøre.

I lovutkastet til ny § 1-2 nr 2 i Dok nr 8:18 (1998-99) s 3 er ordene «som de bor sammen med og har omsorgen for», foreslått endret til «som de bor sammen med og/eller har omsorg for», uten at dette er kommentert nærmere. Jeg antar at dette skyldes en inkurie og at en slik realitetsendring ikke er tilsiktet. Jeg kommenterer derfor ikke spørsmålet om en slik endring nærmere.

Til spørsmålet om å endre maksimumsbeløpet i bestemmelsen fra 5 000 til 20 000 kroner har jeg følgende merknader:

Spørsmålet om å heve beløpsgrensen for foreldrenes objektive erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 1-2 nr 2 ut over det som følger av prisutviklingen, var også oppe til diskusjon i forbindelse med endringslov 12 mai 1995 nr 21 (jf Ot prp nr 23 (1994-95) og Innst O nr 41 (1994-95)). Stortinget hevet da maksimumsbeløpet til 5000 kroner for hver enkelt skadevolding, i samsvar med departementets forslag. I 1995 pekte Justisdepartementet på at dette dreier seg om et objektivt ansvar for barns handlinger, og at en bør være varsom med å heve beløpsgrensen for mye. For foreldrenes skyldansvar for barns handlinger gjelder ingen beløpsgrense. Min mening er at beløpsgrensen nå ikke bør heves ytterligere. Det foreligger etter min vurdering ikke noe sikkert grunnlag for å anta at en lovendring vil få den ønskede betydning for kriminalitetsutviklingen.

Bestemmelsen om foreldres objektive ansvar ble innført i 1969 på grunnlag av et mindretallsforslag i Innstilling I fra komiteen til å utrede spørsmålet om barns og foreldres og arbeidsgiveres erstatningsansvar m m (1964). Skal man nå heve maksimumsbeløpet betydelig, viser forarbeidene at man gir regelen en annen karakter og andre sidevirkninger enn det den var ment å ha. Jeg vil understreke at regelen etter sine vilkår for ansvaret pålegger foreldrene et erstatningsansvar for hendinger som disse ikke nødvendigvis har noe herredømme over. I Innstilling I s 17-18 ble følgende uttalt:

«[et] ubegrenset, objektivt ansvar ville nok etter de flestes mening virke urimelig i mange tilfelle og kanskje sosialt betenkelig. Den økonomiske belastning for familier med barn er jo en byrde som samfunnet søker å lette på flere vis, og det bør vises varsemd med å pålegge byrder. Men dersom ansvaret begrenses så sterkt som her antydd, ville det neppe i alminnelighet virke urimelig eller sosialt betenkelig av omsyn til familier med flere barn. … Mindretallet er imidlertid klar over den særstilling og de spesielle vansker en enslig mor eller far kan ha, både når det gjelder økonomi og med omsyn til muligheter for å avverge skadevoldinger. … med den antydde begrensning vil regelen neppe heller i disse tilfelle virke utålelig tyngende.»

Det ble også bl a pekt på at en tilsiktet funksjon ved bestemmelsen var «å avskjære diskusjon om ansvaret for mange av de mindre skader som voldes av barn, når det er klart hvem som er skadevolder og at barnet kan lastes for handlingen». Er det tale om større skader, vil foreldrene som sagt på annet grunnlag hefte uten noen maksimumsbegrensning hvis de selv kan klandres.

Hvis maksimumsgrensen blir f eks fordoblet eller firedoblet, vil spørsmålet om lemping bli aktualisert oftere, særlig i forhold til foreldre som konkret ikke kan klandres på noe vis, og der det ikke måtte foreligge forsikringsdekning for ansvaret. At et kontantbeløp på 10 000 eller 20 000 kroner er meget betydelig for en del foreldre, særlig enslige, er vel åpenbart. På bakgrunn av maksimumsbeløpets begrensede størrelse uttalte departementet i Ot prp nr 48 (1965-66) at det bare burde «komme på tale å lempe dette ansvaret i unntakstilfelle. Skulle det bli alminnelig å lempe ansvaret, ville det vesentlige poeng med det objektive ansvar falle bort.» Jeg vil advare mot at det blir satt en høy maksimumsgrense som enten fører til erstatningsansvar som konkret vil virke sterkt urimelig, eller til at poenget med det objektive ansvaret mer gjennomgående blir undergravd gjennom lempning.

Forrige kapittel