Vedlegg
Jeg viser til Justiskomiteens brev 9 desember 1998, hvor komiteen ber om departementets syn på forslaget.
Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige regler i straffeloven § 62 og 63. Disse reglene bygger på det såkalte straffeskjerpingsprinsippet. Det skal fastsettes en felles straff for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet.
Forslagsstillerne ønsker å gjeninnføre det mer rigorøse kumulasjonsprinsippet, som går ut på at retten ved domfellelse for flere forbrytelser først skal fastsette en straff for hver enkelt av overtredelsene, og deretter legge straffene sammen.
Jeg kan ikke gå inn for en slik endring. Allerede ved vedtakelsen av straffeloven i 1902 var oppfatningen at kumulasjonsprinsippet lett kunne lede til urimelig høye straffer. Derfor ble kumulasjonsprinsippet forlatt til fordel for de mer elastiske reglene som fremdeles finnes i straffeloven. Kumulasjonsprinsippet er ikke i samsvar med prinsippene for moderne straffutmåling, som bygger på en konkret totalbedømmelse der både den straffbare handlingen, gjerningspersonen og forholdene ellers spiller inn.
Straffeloven §§ 62 og 63 er også vurdert av Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser (Straffelovkommisjonens delutredning V). Kommisjonen er av den oppfatning at reglene stort sett har virket tilfredsstillende i praksis, og foreslår en videreføring av dagens ordning bare med mindre endringer, jf. utredningen s 216.
Stortinget har for få år siden tatt stilling til et annet dokument 8-forslag med samme innhold som forslaget her. I dok 8:77 (1993-94) la stortingsrepresentant Jan Simonsen fram følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige lovendringer slik at en forbryter som på samme tid straffes for flere forbrytelser idømmes straff for hver enkelt av lovbruddene slik at disse straffene blir summert sammen når den samlede straffeutmålingen idømmes.» Forslaget ble avvist i Stortinget i samsvar med komiteflertallets tilråding, jf Innst S nr 70 (1994-95). I begrunnelsen ble det vist til de samme hensyn som jeg har redegjort for ovenfor.
Jeg understreker at jeg er bekymret over omfanget av både vinnings- og voldskriminaliteten, spesielt de grove forbrytelsene. Men jeg tror ikke vi kan avskaffe gjentakelseskriminaliteten ved å endre straffeloven § 62. Derimot vil jeg framheve enkelte andre tiltak som vil få betydning i den type saker som er bakgrunnen for forslaget.
Det har i flere år vært arbeidet med å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. Jo kortere tid som går mellom den kriminelle handlingen og straffereaksjonene, jo mer effektivt må vi anta at straffen virker. For de kriminelle gjengangerne kommer i tillegg at de får mindre anledning til å pådra seg nye straffbare forhold som skal tas med i samme tiltale. Slik reduseres betydningen av «rabattordningen».
Selv om vi nå ser resultatene av arbeidet ved at straffesakene de fleste steder nå avvikles raskere enn før, er jeg opptatt av at arbeidet fortsetter. Først og fremst vil det dreie seg om praktisk rettede tiltak innenfor rammene av dagens lovgivning, men det kan også være behov for enkelte lovendringer. I et brev til Justiskomiteen 22 desember 1997 (vår sak nr 97/11268) i tilknytning til dokument 8:21 (1997-98) har jeg gjort rede for en del av disse. Jeg viser til redegjørelsen i brevet når det gjelder de tiltakene som ikke består av forslag til lovendringer.
I tillegg nevner jeg at Justisdepartementet i løpet av våren vil arrangere et symposium med bred deltakelse bl a fra domstolene og advokater om straffesakskjeden. Oppmerksomheten vil særlig bli rettet mot hurtighet i straffesaksbehandlingen.
Et forslag fra førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å endre reglene om forkynnelse av dom og ankefrist har vært til vurdering i departementet en tid. Forslaget går ut på at domsavsigelsen som hovedregel skal skje i rettsmøte der siktede/tiltalte er til stede, samtidig som ankefristen skal løpe fra domsavsigelsen. Slik kan man unngå forsinkelser i saksavviklingen som i dag skyldes at dommen må forkynnes av politiet. Det kan være vanskelig å få forkynt dommen for mange av de domfelte som ikke sitter i varetekt, og ankefristen begynner ikke å løpe før forkynnelsen.
Straffeprosesslovens regler om forening av forfølgning mot samme person for flere straffbare handlinger fører i praksis til en oppsamling av straffbare forhold som igjen fører til forsinkelser i straffesaksavviklingen. Straffeprosessloven § 13 første ledd sier at forfølging mot samme person for flere straffbare handlinger skal forenes i en sak, såframt det lar seg gjøre uten vesentlig forsinkelse eller vanske. Bestemmelsen blir oppfattet av mange slik at tiltale for ett av flere straffbare forhold bare bør finne sted rent unntaksvis. Mange saker mot gjengangerne i strafferettsapparatet blir således svært omfattende før tiltale og pådømmelse, fordi saken stadig utsettes på grunn av at nye straffbare forhold kommer til. Dersom det i større grad hadde vært anledning til å vurdere konkret om det er hensiktsmessig å dele opp pådømmelsen av flere straffbare handlinger begått av samme person, kunne iretteføringen av gjengangersakene avvikles raskere og mer effektivt. Betydningen av «rabattordningen» i § 62 for den domfelte kan bli mindre ved en oppdeling av sakene.
Riktig nok er det slik at § 62 kommer til anvendelse også i tilfelle der nye straffbare handlinger pådømmes separat dersom handlingene ble begått i tiden før den forrige pådømmelsen, jf straffeloven § 64. Imidlertid blir gjerningspersonens praktiske muligheter til å begå nye straffbare handlinger mer begrenset jo kortere tid som går før tiltale og pådømmelse.
Mulige endringer i reglene om domsavsigelse og ankefrist og i straffeprosessloven § 13 blir drøftet i et høringsnotat departementet vil sende ut i løpet av våren.
Økt bruk av varetekt overfor de mest aktive gjengangerne vil også kunne bidra til å redusere denne kriminaliteten, samtidig som man unngår at mange forhold kommer til pådømmelse samtidig. Politiet kjenner de kriminelle gjengangerne og følger deres bevegelser nøye, slik at de raskt kan fremstilles for varetekt når de på nytt begår straffbare handlinger. Jeg har nylig satt i gang et arbeid med å utrede behovet for endringer i varetektsreglene overfor kriminelle gjengangere. Bakgrunnen er blant annet at Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede spørsmålet, jf Budsjettinnst S nr 4 (1998-99) s 13. I første omgang har departementet i brev 5 januar 1999 bedt Riksadvokaten om en redegjørelse for i hvilken grad gjeldende regler og praksis oppfattes som problematisk.
Høyesterett avsa 15 desember 1997 en dom som kan få betydning for domstolenes anvendelse av straffeloven § 62. Saken gjelder bl a 58 grove tyverier. Lagmannsrettens straff på fengsel i 1 år og 6 måneder ble skjerpet av Høyesteretts flertall på fire dommere til fengsel i 2 år og 3 måneder. Det ble uttalt at det kunne være grunn til en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytelser innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet. Den aktuelle saken var riktig nok ingen typisk slik sak, fordi domfeltes tidligere dommer lå langt tilbake i tid. Med de hensyn som tilsa skjerpet straff for gjentakelse, tilsa også at domfeltes straff ble skjerpet. Den «rabatten» som i praksis gis for et større antall vinningsforbrytelser, var etter flertallets oppfatning blitt for stor. Straffenivået burde derfor heves for å få bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet.
Jeg har tidligere gjort rede for dommen overfor Justiskomiteen i et brev 16 januar 1998. Dommen er nå trykt i Retstidende 1997 s 1976. Jeg har tro på at domstolene ved straffutmålingen i liknende saker lojalt retter seg etter Høyesteretts uttalelser så langt de rekker. For øvrig er det ennå for tidlig å si noe sikkert om hvilken virkning dommen får.