8. Utvidet inndragning
- 8.1 Bør det kreves at den straffbare handling konkretiseres?
- 8.2 Nærmere om vilkårene for utvidet inndragning
- 8.3 Inndragning overfor siktedes nærmeste m.v.
Kravet om at vinningen må være oppnådd ved en straffbar handling, innebærer etter gjeldende rett at det må være årsakssammenheng mellom vinningen og en straffbar handling, og at den straffbare handlingen må konkretiseres: Påtalemyndigheten må bevise hvilket lovbrudd vinningen stammer fra.
Etter utvalgets syn bør hovedregelen av hensyn til rettssikkerheten fortsatt være at den straffbare handlingen som danner grunnlag for inndragning, må konkretiseres. Utvalget går likevel inn for at det på nærmere vilkår skal kunne gjøres unntak fra kravet om konkretisering; det foreslår en ny unntaksregel om såkalt utvidet inndragning. Med utvidet inndragning mener utvalget at all formue som lovbryteren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist at formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Inndragning skal likevel ikke kunne skje hvis lovbryteren sannsynliggjør at et formuesgode er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Utvidet inndragning skal etter forslaget bare kunne foretas hvis forbrytelsen er av en slik art at den regelmessig gir stor profitt, og den er av en viss alvorlighetsgrad. Primært er det personer med en kriminell livsstil man tar sikte på å ramme. Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317 om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.
Flere av høringsinstansene støtter utvidet inndragning, men dette gjelder ikke Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Straffelovkommisjonen og Trondheim byrett.
Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning skal kunne skje bare hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer fra.
Etter departementets syn er ikke risikoen for å inndra lovlig ervervet formue så stor at det på dette området er uforsvarlig å innføre en regel om omvendt bevisbyrde. Departementet legger særlig vekt på de vilkår som må være oppfylt før det kan bli aktuelt med utvidet inndragning: Påtalemyndigheten må uansett bevise at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling som kan gi betydelig utbytte. Først når påtalemyndigheten har bevist det, blir bevisbyrden for hvorvidt formuen er lovlig ervervet snudd. I tillegg kommer at det ikke dreier seg om straff, men om en strafferettslig reaksjon som ikke regnes som straff.
På denne bakgrunn foreslår departementet en regel om utvidet inndragning i nærmere angitte saker i § 34 a. Dette vil innebære både et unntak fra kravet om at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra må konkretiseres, og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet legges på lovbryteren (omvendt bevisbyrde). Beviskravet for lovbryteren bør etter departementets syn være lavere enn det som gjelder for påtalemyndigheten. Departementet har vært i tvil om det bør kreves at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet, eller om terskelen bør legges lavere, men foreslår at det skal kreves sannsynlighetsovervekt.
Utvalget foreslår at lovbryteren må sannsynliggjøre at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Slik utkastet er formulert, vil inndragning være avskåret hvis formuesgodet er anskaffet på ulovlig måte, men med lovlig ervervede midler. Det er ikke rimelig å unnta slike tilfeller fra utvidet inndragning og etter departementets syn bør derfor «med lovlig ervervede midler» sløyfes.
Etter departementets syn er ikke utvidet inndragning i strid verken med Grunnloven eller menneskerettighetskonvensjonene.
Utvidet inndragning kan bli en omfattende reaksjon - i prinsippet kan hele den siktedes formue inndras. Derfor bør reaksjonen etter utvalgets syn av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet begrenses til alvorlige straffbare forhold.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning kan skje i saker hvor noen er funnet skyldig i én eller flere straffbare handlinger (eventuelt forsøk) som er av en slik art at det kan gi betydelig vinning hvis
handlingen(e) kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, eller
handlingen kan føre til fengselsstraff i to år eller mer og vedkommende de siste fem år før den straffbare handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi vinning.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning som hovedregel skal være gjenstandsinndragning. Men utvalget mener at det også bør åpnes en generell alternativ adgang til verdiindragning.
Høringsinstansene har noe ulike oppfatninger om hvilke krav som skal stilles før utvidet inndragning kan brukes som reaksjon.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde to hovedvilkår for utvidet inndragning: Lovbryteren må ha blitt funnet skyldig i et alvorlig straffbart forhold, og dette forholdet må være egnet til å bygge opp tilsynelatende uforklarlige formuer.
Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er oppfylt. Unntaket i utkastet fra kravene til tilregnelighet og skyld ved inndragning etter §§ 34 og 35 bør derfor ikke komme til anvendelse ved utvidet inndragning etter § 34 a. Det bør være opp til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes; bestemmelsen bør altså være fakultativ.
Departementet foreslår at de aktuelle straffebud avgrenses ved en generell henvisning til lengstestraffen. Etter departementets mening er en strafferamme på 6 år den mest naturlige og formålstjenlige avgrensning. Departementet er enig med utvalget i hvilken betydning det bør ha at det foreligger gjentagelse, konkurrens eller forsøk, og slutter seg videre til utvalgets forslag om at strafferammen senkes i gjentagelsestilfeller. Som utvalget mener departementet at grensen bør settes ved en lengstestraff på 2 år.
Departementet er enig med ØKOKRIM i at gjentagelsesregelen i utvalgets utkast har et for vidt anvendelsesområde. Hvis den tidligere reaksjonen var straffemålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse, bør ikke det kunne danne grunnlag for utvidet inndragning etter toårsregelen. Istedenfor å sette en strafferammebegrensning på 2 år også for den første handlingen, slik ØKOKRIM går inn for, foreslår departementet at også denne handlingen må være av en slik art at den kan gi betydelig vinning.
Både etter 6-årsregelen og 2-årsregelen bør det kreves at den handlingen som lovbryteren finnes skyldig i, er av en slik karakter at den kan gi betydelig utbytte. Departementet er enig med ØKOKRIM i at kravet om betydelig utbytte også bør gjelde for det første lovbruddet i de tilfeller hvor det foretas utvidet inndragning etter gjentagelsesregelen.
Departementet foreslår at utvidet inndragning som hovedregel skal gå ut på gjenstandsinndragning, men at det også skal være adgang til verdiinndragning.
Komiteen er enig i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning bare skal kunne skje hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer fra.
Komiteen støtter imidlertid forslaget om en ny unntaksregel om utvidet inndragning for forbrytelser som er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte og den er av en viss alvorlighetsgrad. Dette innebærer at det skal kunne gjøres unntak fra kravet om en konkretisering av den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet, legges på lovbryteren.
Komiteen merker seg hovedbegrunnelsen for den nye regelen om at det er støtende om personer som finnes skyldig i alvorlig lovbrudd som normalt gir betydelig vinning, får beholde store verdier som sannsynligvis stammer fra de kriminelle handlinger fordi påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilket konkret lovbrudd formuen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved den mer profesjonelt organiserte kriminaliteten.
Komiteen merker seg at det allerede etter gjeldende rett ikke er noe krav til konkretisering av hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra når det gjelder heleri og hvitvasking av penger.
Komiteen har merket seg argumentene mot de nye reglene om utvidet inndragning fra noen høringsinstanser begrunnet i rettssikkerhetshensyn. Komiteen viser her til at departementet grunngir sitt forslag med at i de saker reglene om omvendt bevisbyrde vil ramme, er sannsynligheten for at formuen er ulovlig ervervet så stor at det er både formålstjenlig og rimelig å inndra formuen hvis lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at den er lovlig ervervet. Det vises her til de vilkår som må ligge til grunn før omvendt bevisbyrde inntrer, nemlig at påtalemyndigheten har bevist at siktede har begått alvorlig lovbrudd som kan gi betydelig utbytte. Komiteen er enig i disse vilkår og viser til at de nye reglene bare vil gjelde ved lovbrudd med strafferamme på 6 år eller mer eller 2 år eller mer i gjentagelsestilfeller.
Komiteen er enig i at utvidet inndragning bare bør kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er oppfylt og det bør være opp til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes.
Komiteen viser til at departementet har vurdert de nye reglenes forhold til Grunnloven og menneskerettskonvensjoner, og konkludert med at reglene ikke vil være i strid med disse.
Komiteen har også merket seg at andre europeiske land har tilsvarende regler om omvendt bevisbyrde.
Komiteen mener at en regel om utvidet inndragning vil kunne være et viktig virkemiddel i kampen mot den økende organiserte og profittmotiverte kriminaliteten. Dette er etter komiteens oppfatning det viktigste formål med lovbestemmelsen. Lovregler som reduserer muligheten til å beholde vinningen om man blir oppdaget vil kunne ha en klar preventiv effekt og heve terskelen for å gå inn i slik ulovlig virksomhet. Samtidig gir det større muligheter for påtalemyndighet og domstoler å inndra utbytte som har grunnlag i kriminelle handlinger.
Gjerningspersonen overfører ikke sjelden ulovlig ervervede midler til ektefellen, samboeren eller en annen nærstående person. Kan påtalemyndigheten bevise at overføringen er proforma, kan formuesgodet inndras hos lovbryteren, siden det i realiteten har tilfalt ham. Kan det ikke bevises at inndragningen er proforma, kan inndragning i en del tilfeller skje overfor mottageren, jf. straffeloven § 34.
Utvalget går inn for at det ved fastlegging av omfanget av lovbryterens vinning ved utvidet inndragning skal kunne legges vekt på verdier som lovbryterens ektefelle eller samboer har ervervet de siste 5 årene.
I saker hvor det kan foretas utvidet inndragning overfor den siktede, og påtalemyndigheten beviser at lovovertrederen har overdratt verdier til noen av sine nærmeste, skal det overdratte eller dets verdi etter utvalgets forslag kunne inndras hos mottageren hvis ikke mottageren gjør det sannsynlig at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Av bevismessige grunner skal inndragning kunne skje uavhengig av om det er betalt vederlag eller ikke. Det skal heller ikke være avgjørende hvorvidt mottageren kjente til at formuesgodet var ulovlig ervervet. Reglene om inndragning overfor lovbryterens nærmeste skal etter utkastets tredje ledd gjelde tilsvarende ved overdragelse til et foretak.
Trondheim byrett avviser generelt inndragningskrav overfor lovovertrederens nærmeste, mens flere andre høringsinstanser synes den foreslåtte adgangen til inndragninger er for vid.
Departementet er enig med utvalget i at det ved utvidet inndragning overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller en person som han bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold. Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått.
Departementet foreslår et noe annet vurderingstema for den omvendte bevisbyrden enn utvalget synes å legge opp til. Ved utvalgets formulering kan inndragning skje hos lovbryteren på grunnlag av formuesgoder som ektefellen/samboeren har ervervet ulovlig. Det er ikke rimelig, og departementet foreslår derfor at bevistemaet skal være hvorvidt lovbryteren kan sannsynliggjøre at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått. Inndragning etter utkastets § 34 a tredje ledd bør etter departementets mening være fakultativ.
Departementet er enig med utvalget i de unntak som foreslås fra hovedregelen. Formuesgjenstander som er ervervet før ekteskapet eller samboerforholdet ble inngått, bør ikke kunne danne grunnlag for utvidet inndragning overfor lovbryteren. Hvis ekteskapet eller samboerforholdet senere er opphørt, bør det derimot ikke gjøres unntak for formuesgjenstander som er ervervet mens ekteskapet eller samboerforholdet besto. Formuesgjenstander som er ervervet etter at ekteskapet eller samboerforholdet opphørte, bør derimot ikke kunne danne grunnlag for inndragning. Departementet foreslår videre at inndragning ikke skal gjelde i forhold til gjenstander som er ervervet minst 5 år før den straffbare handling. Departementet vil heller ikke foreslå at eiendeler som tilhører et foretak som lovbryteren eier eller kontrollerer, skal kunne danne grunnlag for inndragning overfor lovbryteren.
I straffeloven § 5 defineres begrepet «nærmeste». Samboere omfattes ikke av definisjonen. Departementet foreslår at man til straffeloven § 5 føyer til et nytt tredje ledd om at når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles dette med ekteskap.
Departementet er enig med utvalget i at det i saker hvor det foretas utvidet inndragning overfor lovbryteren, også er behov for å utvide adgangen til å foreta inndragning overfor lovbryterens nærmeste i forhold til det som følger av gjeldende § 37 a.
Departementet støtter utvalget i at inndragning overfor lovbryterens nærmeste bør kunne skje bare for formuesgoder som påtalemyndigheten kan bevise er overdratt fra lovbryteren til den nærmeste.
Departementet går ikke inn for noen regel om omvendt bevisbyrde ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste, slik utvalget har foreslått. Det er rimelig å kreve at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodene er ervervet på ulovlig vis. Derimot bør det ikke kreves at påtalemyndigheten beviser hvilket konkret lovbrudd formuesgodet stammer fra. Det bør være nok at den beviser at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd. Etter departementets syn bør det dessuten være tilstrekkelig at påtalemyndigheten sannsynliggjør at formuesgodet stammer fra en eller annen straffbar handling. Terskelen for inndragning vil dermed bli lavere enn etter gjeldende rett, selv om bevisbyrden ikke blir snudd. Det bør ikke, som i gjeldende § 37 a, være av betydning hvorvidt den nærstående har betalt vederlag for formuesgodet eller visste eller burde vite at formuesgodet var ulovlig ervervet.
Straffeloven § 317 om heleri unntar fra straff den som mottar utbytte til vanlig underhold. Departementet er enig i at et tilsvarende unntak bør gjelde ved inndragning overfor en nærstående.
Inndragning etter utkastet § 34 a tredje ledd er begrenset til formuesgoder som er ervervet mindre enn 5 år før den straffbare handlingen ble foretatt. Det er rimelig og naturlig at en tilsvarende begrensning gjelder ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste.
Som ved inndragning overfor lovbryteren etter § 34 og § 34 a annet ledd, bør retten ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste stå fritt til å bestemme om det skal foretas gjenstandsinndragning eller verdiinndragning.
Det bør kunne idømmes inndragning overfor både lovbryteren og den nærmeste, slik at partene i realiteten blir solidarisk ansvarlig for inndragningen.
Med de vilkår som foreslås mener departementet at det ikke er urimelig at det foretas inndragning overfor foretak som lovbryteren har en nær tilknytning til, jf. § 37 fjerde ledd.
Komiteen er enig i at det ved utvidet inndragning overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller en person som vedkommende bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold. Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som vedkommende har begått. Komiteen støtter begrunnelsen for en slik regel for å hindre en omgåelse av ordningen med utvidet inndragning ved overføring av formuesgoder til ektefellen eller samboeren, proforma eller reelt sett.
Komiteen støtter at retten også her kan unnlate å inndra eller begrense inndragningen og viser ellers til unntakene fra hovedregelen som departementet foreslår.
Departementet viser til at det er stor risiko for proforma overdragelser til nærstående i saker som vil være aktuelle i forhold til utvidet inndragning, hvor siktede vanligvis har en kriminell livsstil. Komiteen støtter derfor forslaget om at inndragning også skal kunne skje direkte overfor siktedes nærmeste, men at inndragningsadgangen her bør være snevrere enn overfor lovbryteren. Påtalemyndigheten må her sannsynliggjøre at formuesgoder er overdratt fra lovbryteren og at det stammer fra et lovbrudd, uten at det er nødvendig å konkretisere lovbruddet. Med disse vilkår er komiteen enig i at hensynet til effektive regler om utvidet inndragning tilsier at inndragning også skal kunne foretas overfor foretak som lovbryteren har en sterk tilknytning til.