Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

7. Hvem bør inndragningen kunne skje hos?

Vinningen kan inndras hos den som den er «tilfalt direkte ved handlingen», jf. § 34 første punktum. Dette kan være lovbryteren eller en annen. Ved samvirke fordeles inndragningsansvaret mellom deltagerne i forhold til hva den enkelte har mottatt. Inndragningsutvalget foreslår at man beholder regelen om at kravet må rettes mot den som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen.

Det kan være tvil om hvem vinningen er tilfalt - lovbryteren eller en annen. I slike tilfeller mener utvalget at det bør være mulig å gjøre lovbryteren ansvarlig. Utvalget foreslår derfor en presumsjonsregel om at det skal legges til grunn at vinningen er tilfalt lovbryteren hvis han ikke sannsynliggjør at vinningen har tilfalt andre (utkastet § 34 nr. 1 første ledd annet punktum).

Det hender at det er klart at vinningen er tilfalt en annen enn lovbryteren, men at denne ikke er søkegod. Utvalget reiser spørsmål om inndragning da bør kunne skje hos lovbryteren, men mener at en slik regel vil ramme urimelig hardt og fremmer derfor ikke noe slikt forslag.

Utvalget reiser også spørsmål om det ved samvirke bør være adgang til å gjøre den enkelte deltager solidarisk ansvarlig for hele inndragningsbeløpet, men utvalget foreslår heller ikke noen slik regel.

Blant høringsinstansene går Straffelovkommisjonen imot presumsjonsregelen, mens Trondheim byrett og politimesteren i Oslo mener at det bør innføres en regel om solidaransvar ved samvirke.

Departementet er enig i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning foretas overfor den som vinningen/utbyttet har tilfalt, selv om den som har mottatt utbyttet ikke er søkegod. Derimot kan det etter departementets syn være både hensiktsmessig og forsvarlig å innføre en slik presumsjonsregel som utvalget har foreslått. Har utbyttet tilfalt andre, vil lovbryteren trolig vanligvis kunne sannsynliggjøre det. Derimot kan det være vanskelig for påtalemyndigheten å bevise at utbyttet ikke er tilfalt andre.

Etter departementets syn bør det være tilstrekkelig at lovbryteren sannsynliggjør at en annen har fått utbyttet; regelen kan virke urimelig strengt hvis lovbryteren må bevise forholdet ut over enhver rimelig tvil.

Utvalget har foreslått at presumsjonsregelen skal være en «kan»-regel. Etter departementets syn bør hovedregelen være at retten skal legge til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.

Som utvalget skisserer, vil den foreslåtte presumsjonsregelen kunne innebære solidaransvar i saker hvor flere har vært sammen om den straffbare handling, men hvor påtalemyndigheten bare kjenner til en av dem. Ut over slike situasjoner mener departementet at det vil være å gå for langt generelt å gjøre den enkelte deltager solidarisk ansvarlig når flere har vært sammen om å begå den straffbare handling.

Komiteen støtter at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning foretas overfor den som utbyttet har tilfalt. Komiteen er videre enig i at det innføres en presumsjonsregel om at det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren hvis vedkommende ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er tilfalt andre. Komiteen viser her også til at unntaksregelen vil kunne brukes hvis det er klart urimelig å inndra.

Komiteen merker seg at det ikke foreslås en regel om solidaransvar.