Hvis inndragningskravet er avgjort samtidig med straffekravet, er det ikke adgang til å fremme krav om ytterligere inndragning etter at straffesaken er avsluttet, jf. straffeprosessloven § 51. Ble det derimot ikke lagt ned påstand om inndragning i straffesaken, er det sikker praksis for at det kan reises særskilt inndragningssak mot domfelte etter straffesaken.

Utvalget foreslår at det sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 51 at det kan fremmes sak om inndragning selv om det allerede er ilagt straff i saken. Utvalget går dessuten inn for at et tidligere idømt krav om inndragning av vinning ikke skal være til hinder for at det fremmes krav om inndragning av overskytende vinning i en senere sak. Utvalget går ikke inn for å gjøre oppdelingsadgangen generell, men vil begrense den til tilfeller hvor det under straffesaken bare er påstått gjenstandsinndragning. Dermed kan oppdeling ikke skje hvis det i straffesaken har vært foretatt utvidet inndragning.

Etter straffeprosessloven § 389 tredje ledd er det adgang til særskilt gjenopptagelsessak om inndragning. Men siden det ikke er snakk om å foreta noen ny vurdering av inndragningskravet, men om en eventuell ytterligere inndragning på basis av nye opplysninger, er det etter utvalgets syn ikke så naturlig å benytte gjenopptagelsesreglene. I stedet bør det åpnes for en ny sak om ytterligere inndragning. For å ta hensyn til domfeltes behov for å få avklart det endelige inndragningsansvaret, foreslår utvalget at det skal være et vilkår for å gå til ny sak at vinningen eller formuen må ha vært vesentlig større enn det som ble lagt til grunn ved pådømmelsen.

Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 har innvendinger mot forslaget.

Departementet bemerker at det skaper størst klarhet om det går uttrykkelig frem av loven at det kan fremmes sak om inndragning selv om det allerede er ilagt straff i saken. Departementet støtter derfor utvalgets forslag på dette punkt. Departementet er derimot i tvil om forslaget om at inndragning skal kunne behandles i to omganger bør følges, men slutter seg til utvalgets forslag.

Departementet er enig i at adgangen til å dele inndragningskravet bare bør gjelde hvis inndragningskravet i den første saken var begrenset til gjenstandsinndragning. Dessuten bør det kreves at gjenstandene som ble inndratt i den første saken, kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen.

Departementet er enig med Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 i at avgjørelsen i den første saken ikke bør ha positive rettskraftsvirkninger i den neste, dvs. at den første dommen ikke uprøvd legges til grunn.

Departementet fremmer ikke forslag om at det kan åpnes for en ny sak om ytterligere inndragning hvis det etter at inndragningkravet er pådømt, kommer frem opplysninger som tyder på at utbyttet var større enn opprinnelig antatt. Det er allerede etter gjeldende rett adgang til å få inndragningskrav gjenopptatt, og etter departementets syn bør denne fremgangsmåten eventuelt følges.

Komiteens merknader

Komiteen er enig at det i tråd med praksis bør fremgå av loven at det kan fremmes sak om inndragning selv om det allerede er ilagt straff i saken.

Komiteen ser de ulike momenter som taler for og imot at inndragning skal kunne behandles i to omganger. Komiteen mener at når det aksepteres særskilt straffesak og inndragningssak, bør det også være muligheter til å fremme et begrenset inndragningskrav i straffesaken, men at det reises særskilt sak senere. Det bør her gjelde de begrensninger som departementet legger til grunn.

Komiteen støtter at avgjørelsen i den første saken ikke bør ha positive rettskraftvirkninger i den neste, dvs. at skyldspørsmålet i den første dommen ikke uprøvd skal legges til grunn. Det vil bl.a. kunne bety at etter påstand fra domfelte kan inndragningen etter ny bevisføring settes lavere enn det som allerede er gjort.