10. Bruk av tvangsmidler under etterforskningen
Etter gjeldende rett kan lovbryteren pågripes og varetektsfengsles når det er grunn til å frykte at han vil forspille bevis av betydning for inndragningskravet, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 2. Det er usikkert om pågripelse og fengsling kan skje alene av den grunn at det er fare for at lovbryteren vil unndra seg et inndragningskrav.
Utvalget mener at det unntaksvis kan være behov for å fengsle i tilfeller hvor det er fare for at lovbryteren unndrar seg fullbyrdingen av et inndragningskrav, og foreslår en regel om dette.
Blant høringsinstansene er det delte meninger om forslaget.
Departementet mener at utvalgets forslag ikke bør følges på dette punktet fordi man ikke bør utvide adgangen til å bruke tvangsmidler uten at det er dokumentert et klart behov for det.
Det kan tas beslag for å sikre gjenstandsinndragning og heftelse for å sikre verdiinndragning. Det er ingen adgang til å foreta ransaking med sikte på å finne formue det kan tas heftelse i.
Etter utvalgets syn er det vanskelig å se noen grunn til at det kan ransakes med sikte på beslag, men ikke med sikte på heftelse. Utvalget foreslår derfor at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag, se utkastet til § 192 første ledd og annet ledd nr. 3 og § 195.
Høringsinstansene er enig i dette og departementet fremmer forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 192 og 195 i tråd med utvalgets forslag.
Utvalget foreslår at det går uttrykkelig frem av § 203 at beslag kan tas også etter domstidspunket. Utvalget vil dessuten gå ett skritt videre og åpne for beslag også etter at dommen er rettskraftig, men blant høringsinstansene er det delte meninger om dette.
Departementet mener at det bør gå klarere frem av loven at beslag kan tas inntil kravet er rettskraftig. Derimot kan departementet vanskelig se et behov for å ta beslag etter at rettskraftig dom foreligger.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gå frem av § 217 at heftelse kan tas helt til det foreligger rettskraftig dom. Departementet er noe i tvil om det er noe særlig behov for å foreta heftelse etter at et inndragningskrav er rettskraftig og går derfor ikke inn for å følge opp utvalgets forslag på dette punktet.
Det er et vilkår for å beslutte heftelse at det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Utvalget mener at det bør være tilstrekkelig at fullbyrdingen blir vanskeliggjort. Departementet kan ikke se sterke grunner for at dette bør endres, og foreslår ikke at vilkårene for heftelse endres.
§ 217 gir etter ordlyden adgang til å ta heftelse i formuesgjenstander som tilhører «siktede». Men utvalget mener at det følger av § 82 første ledd, jf. § 217 at heftelse også kan tas i formue som tilhører andre enn lovbryteren. Etter utvalgets syn bør dette gå frem av § 217, men departementet mener at dette forslaget ikke bør følges opp.
Etter utleveringsloven § 24 kan det i Norge besluttes ransaking og beslag til bruk i en straffesak i en fremmed stat, derimot kan det ikke besluttes heftelse. Utvalget foreslår at adgangen til å benytte tvangsmidler til bruk i en utenlandsk straffesak utvides til også å omfatte heftelse. Departementet foreslår å endre utleveringsloven § 24 i tråd med utvalgets forslag.
Komiteen merker seg at det ikke fremmes forslag om endringer når det gjelder adgangen til pågripelse og varetektsfengsling. Komiteen støtter at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag. Komiteen er enig i at beslag kan tas inntil kravet er rettskraftig, men ikke etter at dommen er rettskraftig. Komiteen mener tilsvarende skal gjelde heftelse. Komiteen slutter seg til forslag til endring i utleveringsloven for å legge til rette for et best mulig internasjonalt samarbeid på dette området.