Dersom det legges til grunn at en eller flere av konvensjonsbestemmelsene om uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse, innebærer dette at barnet har rett til å bli ansett uskyldig inntil vedkommende er funnet skyldig i henhold til lov. Vedtak etter barnevernloven § 4-24 vil ikke innebære brudd på uskyldspresumsjonen dersom behandlingen i fylkesnemnda er tilstrekkelig til at barnet er kjent skyldig etter loven. Dette må innebære at bevisbyrden ligger hos myndighetene og at tvil skal komme barnet til gode. Det må med andre ord føres bevis for barnets skyld også når det er tale om tiltak som har et hjelpeformål slik tiltak etter barnevernloven har. Barne- og familiedepartementet la i høringsnotatet til grunn at departementet er enig i Justisdepartementets vurderinger, og er følgelig av den oppfatning at uskyldspresumsjonen kommer til anvendelse også når det er tale om tiltak etter barnevernloven § 4-24. Barne- og familiedepartementet la videre til grunn at saksbehandlingen i fylkesnemnda tilfredsstiller de krav til saksbehandling som stilles i barnekonvensjonen og menneskerettighetskonvensjonen.

3.1 Høringen

82 høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet. Bare 8 av disse er helt eller delvis uenige i departementets vurderinger og konklusjoner, mens de resterende 74 i det vesentligste er enige.

Blant de som i det vesentligste støtter departementets vurderinger og konklusjoner er Justisdepartementet, Barneombudet, Norsk Fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernssamband, Norsk Lærerlag, Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening og Redd Barna, samt et stort flertall av fylkesnemndene, fylkesmennene, fylkeskommunene og kommunene.

De høringsinstansene som støtter departementets syn, begrunner dette bl.a. med viktigheten av å opprettholde skillet mellom straffelignende reaksjoner og barnevernstiltak.

Barneombudet uttaler bl.a.:

"Barneombudet slutter seg til departementets oppfatning når det gjelder barnevernlovens hjemmelsgrunnlag i forhold til barn som begår kriminelle handlinger. Lovbruddene blir her definert som en del av de alvorlige utslag alvorlige atferdsforstyrrelser kan ha, ikke som en del av strafferetten. En endring av dette utgangspunktet vil etter Barneombudets oppfatning kreve en omfattende samfunnsdebatt. Det er likevel viktig å peke på behovet for et bredt tilbud av kriminalitetsforebyggende tiltak i vid forstand som en del av barnevernets ansvar."

Når voksne begår straffbare handlinger, er det strafferettsapparatets hovedansvar å sette i verk etterfølgende tiltak, som straff og andre lignende tiltak. Når barn under den kriminelle lavalder begår lovbrudd, er det derimot i utgangspunktet foreldrenes eller andre foresattes ansvar å reagere. Når foreldrene ikke makter å følge opp, vil det sosiale hjelpeapparat, og da først og fremst barneverntjenesten, ha et ansvar for å gripe inn. I slike tilfeller vil det i første rekke være aktuelt å sette inn frivillige hjelpetiltak. Bare når situasjonen for barnet er alvorlig, kan det være aktuelt å sette i verk tiltak med tvang. Hovedformålet vil i alle tilfeller være å hjelpe barnet. Dette følger bl.a. av prinsippet i barnevernloven § 4-1 om hensynet til barnets beste. Bestemmelsen innebærer at både ved vurderingen av om tiltak skal settes inn overhodet og ved vurderingen av hvilket tiltak som i så fall skal settes inn, er det hensynet til barnets beste som skal være avgjørende. En straffereaksjon vil ikke i seg selv være å anse som hjelp. Hvis en straffereaksjon skal ha en videre forebyggende effekt, må den gis i en sammenheng hvor barnet oppfatter at noen reagerer med å vise vilje til å hjelpe den unge. Barnet trenger hjelp til å forstå sine egne handlinger på en annen måte og til å forstå betydningen av å gjøre opp for seg.

Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning gir barnevernloven tilstrekkelig hjemmel til å sette inn tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger dersom formålet med tiltaket skal være å ivareta barnets behov for hjelp. Det er likevel mulig at det ikke blir gjort nok for den gruppen ungdom som begår kriminalitet, og at de muligheter til å igangsette forebyggende hjelpetiltak som finnes, bl.a. i barnevernloven, ikke blir benyttet i tilstrekkelig grad.

Flertallet av landets kommuner har laget planer for forebyggende barnevernsarbeid. Stortinget har for inneværende år bevilget 4 millioner kroner til et utvik­lingsprogram for å styrke oppvekstmiljøet der tiltak mot rus, vold, kriminalitet, mobbing og rasisme også vil stå sentralt. Det vil i programmet bli lagt stor vekt på å stimulere offentlige etater, frivillige organisasjoner og nærmiljøer til å styrke og videreutvikle sitt forebyggende arbeid.

Departementets konklusjon er at det ikke er behov for å foreta lovendringer med tanke på tiltak overfor barn og unge som begår kriminelle handlinger, og vil derfor ikke fremme forslag om endringer i barnevernloven på dette området.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg barnevernlovens bestemmelser om særlige tiltak for barn med atferdsvansker. §§ 4-24 og 4-26 er de eneste bestemmelsene i loven som direkte oppstiller kriminalitet som grunnlag for tiltak. Etter § 4-24 er ett av de alternative vilkårene for å sette inn tiltak at barnet har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dersom det ikke er tilstrekkelig med hjelpetiltak kan barnet i disse tilfellene tas inn i institusjon for behandling og opplæring. Dette gjelder om barnet får samtykke eller ikke. Det er et tilleggsvilkår for plassering under tvang at den aktuelle institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen.

Komiteen er oppmerksom på at en reaksjon på kriminelle handlinger som i det vesentligste skal fylle det samme formålet som straff, ikke kan brukes overfor lovbrytere under den kriminelle lavalder. Dette vil også komme i konflikt med Grunnlovens § 96 om at ingen må straffes uten etter dom.

Barnevernloven skal bygge på det grunnsyn at barns behov først og fremst skal ivaretas av foreldrene, og at vilkårene for å kunne gripe inn mot foreldrene og barnets vilje er meget strenge. Komiteen er klar over at det også må føres bevis for barnets skyld også når det gjelder tiltak som har et hjelpeformål.

Komiteen vil understreke at forebygging handler om et bredt spekter av enkelttiltak som ikke alene kan snu voldsspiralen. Men tiltak som konfliktrådgivning, mobbestafett, støtte til frivillige ungdomsgrupper mot vold, voldsforebyggende arbeid i skolen, tiltak mot vold i mediene, samt konkrete tiltak for å hjelpe voldsoffer, er verdifulle bidrag.

Komiteen vil peke på at det er viktig at barneverntjenesten kan sette inn egnede tiltak i saker vedrørende omsorgssvikt, overgrep, atferdsproblemer og sosiale og emosjonelle problemer hos barn og unge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konkluderer med at det ikke er behov for å foreta lovendringer med tanke på tiltak overfor barn og unge som begår kriminelle handlinger, men er opptatt av tiltakene og kunnskapene i forhold til barnekriminalitet blir mer nyansert og oppdatert.

Flertallet viser til at 82 høringsinstanser har uttalt seg om å endre barnevernloven med sikte på å forebygge kriminalitet. Hele 74 av disse støtter departementets syn med begrunnelsen at det er viktig å opprettholde skillet mellom straffelignende reaksjoner og barneverntiltak. Utgangspunktet for barneverntjenesten er å være en hjelpeinstans for barn og familier, og ikke et reaksjonsorgan i strafferettspleieøyemed. At barn begår kriminelle handlinger er et samfunnsproblem og må behandles ut fra det.

Flertallet er opptatt av å se økningen av de kriminelle handlingene i ungdomsmiljøene i sammenheng med støtte og utvikling av barnevernet. Andre partier er mer opptatt av å se det i sammenheng med den kriminelle lavalder. Spørsmålet om kriminell adferd for barn under 15 år er behandlet i innstilling O. nr. 86 (88-89) om ikraftsettelse av heving av den kriminelle lavalder. I proposisjonen vises det til forskning og de resultater som er kommet fram når det gjelder virkningen av fengsling på barn og unge.

Flertallet vil understreke at de unge dette gjelder allerede er psykisk ustabile, og at den isolasjonen som bl.a. fengselsopphold medfører vil kunne gi ytterligere psykisk skade som igjen kan resultere i økt kriminell adferd.

Flertallet vil også understreke at evnen til å tåle isolasjon er dårlig hos ungdom, spesielt hos ungdom med psykiske vansker og det er veldig ofte disse som fengsles. Ungdommenes reaksjonsmønstre med varetektsfengsling kan deles i tre hovedgrupper: Sterk skyldfølelse/fortvilelse, angst/depresjoner, eventuelt apati og en gruppe som har liten reaksjon.

Flertallet vil også vise til rundskriv Q 12/97 om handlingsplan for arbeid med barn og unge med alvorlige atferdsvansker.

Flertallet understreker viktigheten av de forebyggende tiltak der barneverntjenesten er involvert, ikke bare på individplanet men også på samfunnsplanet. Det kan dreie seg om generelle tiltak for å bedre oppvekstmiljø for barn i kommunene, bydelene eller distriktene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er positivt at Regjeringen særlig vil prioritere kompetanseoppbyggingen innen barneverntjenesten, styrke det forebyggende barnevernarbeidet gjennom mer aktiv bruk av familiene som ressurs, og tilrettelegge tiltak for barn og unge med innvandrerbakgrunn, herunder enslige, mindreårige flyktninger og asylsøkere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er viktig at de ulike tiltakene for å hindre vold følges av bevilgninger i budsjettet.

Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (1998-99) hvor medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsket å styrke arbeidet mot vold.

Disse medlemmer mener det er viktig å sette i gang målrettede kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot barn og unge i risikosonen og førstegangskriminelle. Dette må settes inn før disse eventuelt utvikler en kriminell løpebane. Uakseptabel opptreden og kriminelle handlinger skal reageres raskt på.

Disse medlemmer gikk derfor inn for:

• Senke terskelen for å få bistand inn i hjemmene.

• Voksne må mobiliseres og ansvarliggjøres i det forebyggende arbeid.

• Utvidet bruk av skolemekling.

• Forbedring og utvidet bruk av konfliktråd, også overfor de yngste barna, slik at den enkelte selv må ta ansvar for egne uakseptable handlinger. Reaksjonen må komme raskt.

• Den enkelte kommune må utvikle tiltaksplaner for å forebygge og bekjempe vold og kriminalitet blant barn og unge.

• Nært samarbeid mellom kommunale virksomheter og frivillige organisasjoner som driver voldsforebyggende arbeid. Kommunene må prioritere støtte til slike organisasjoner.

• Bruke frivillige ungdomsorganisasjoner i mekling mellom ungdom og ungdomsgjenger slik som Ungdom mot Vold gjør i Oslo.

• Den første gangen ungdommen blir innbrakt til barnevernsvakt på grunn av kriminelle handlinger må foreldre tilkalles til ”konfliktløsningsmøte”, med sikte på å sette opp kontrakt mellom ungdommen, hjemmet og barnevernet. Tett oppfølging fra barnevernet mot hjem og barn/ungdom. Rask reaksjon på brudd.

• Barnevernet må være pådriver for raskt å opprette tverrfaglige grupper når barn/unge bryter norsk lov. Denne tverrfaglige gruppen kan bestå av barnevernet, politi, skole, foreldre, fritidsklubbleder osv. Disse må ta utgangspunkt i den enkelte barns/ungdoms situasjon, og sette inn tiltakene umiddelbart.

• Forpliktende samarbeid hjem – skole – barnevern – politi – kommune for å få til fokusrettede tiltak overfor den enkelte.

• Utvikle gode analyseverktøy, slik at man kan foreta personundersøkelser for å finne virkemidler overfor hvert enkelt barn/ungdom. Inngå avtaler med den enkelte og dens nettverk, der avtalebrudd fører til rask og kontant reaksjon.

• Styrket, effektivisert og synlig politiinnsats.

• Politiet må iverksette egne prosjekter for oppfølging av særlig belastede ungdomsgjenger, der innsats og tiltak tilpasses de dagsaktuelle problemstillingene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til Regjeringens Handlingsplan for redusert bruk av rusmidler og Tiltaksplan for bekjempelse av vold på offentlig sted, som viktige tiltak for å få et bedre barne- og ungdomsmiljø.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Stortinget i 1997 ba Regjeringen om å endre eller klargjøre reglene i barneloven slik at barnevernets tvangsmyndighet kan benyttes også som et ledd i å forebygge kriminalitet eller som et ledd i en etterfølgende reaksjon på kriminelle handlinger.

Disse medlemmer registrerer også at Regjeringen har kommet frem til at det ikke er behov for noen endringer. Dette pga. at man kan få en vanskelig problemstilling om dette er lovlig i forhold til internasjonale forpliktelser. Regjeringen mener videre at man har tilstrekkelig hjemmel til å sette inn tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger dersom formålet er å ivareta barnets behov for hjelp.

Disse medlemmer mener at de siste års utvikling med til dels alvorlig kriminalitet blant barn under den kriminelle lavalder viser at det er et stort behov for at samfunnet kan komme inn med straffetiltak mot disse.

Disse medlemmer ser at det vil være problematisk i forhold til internasjonale konvensjoner at barnevernet uten å gjennomføre en nøytral prosess skal ta seg av dette samfunnsproblemet. Løsningen må være at man senker den kriminelle lavalder slik at man kan gå inn med straffetiltak mot disse, etter å ha gjennomført en rettssak. Spørsmålet blir hvem som skal ta seg av unge lovbrytere etter at de er blitt dømt. Disse medlemmer mener her det bør opprettes rømningssikre opplæringsinstitusjoner med kompetanse til å hjelpe disse barna. Disse medlemmers oppfatning er at fengselsvesenet her ikke er den mest ideelle etat. Disse medlemmer mener det er naturlig at barnevernet tar seg av dette.

Disse medlemmer foreslår også å endre lov om barneverntjenester slik at det i lovens formål også inkluderes en bestemmelse om å beskytte samfunnet mot alvorlig og/eller gjentatt og vedvarende kriminalitet begått av barn. Dette vil medføre en langt bedre lovhjemmel for barnevernet til å foreta plassering og tilbakehold i institusjon uten samtykke etter § 4-24 for aktive barnekriminelle under den kriminelle lavalder. Dette har vist seg meget nødvendig i den senere tid fordi det er etterhvert blitt alt for mange unge under den kriminelle lavalder som delvis terroriserer både eldre og andre unge, både i skolene og i nærmiljø og byer. Disse ser mer og mer ut til å mangle den nødvendige respekt for myndighetene bl.a. fordi de ikke møtes med klare og merkbare reaksjoner på sin egen kriminelle aktivitet. De spekulerer altså i at myndighetene intet kan gjøre.

Disse medlemmer mener at en tvangsplassering som en rask reaksjon på en uakseptabel kriminell atferd vil virke sterkt forebyggende og også bidra til bedre muligheter for å bringe barn med sterke atferds­vansker på rett kjøl, samtidig som samfunnet oppnår en reell beskyttelse. Slike barn bør i utgangspunktet ikke plasseres i store institusjoner med mange tvangsplasserte da slike vil kunne utvikle seg til opplæring i mer kriminalitet fra mer hardkokte vanekriminelle. Det må derfor etableres flere mindre, rømningssikre internatskoler som baseres på klare disiplinærregler og en fornuftig pedagogikk som kan lære de unge skikkelig folkeskikk, samt normal skoleopplæring og arbeidstrening for arbeidslivet.

Det forutsettes at det ordinære behandlingssystem ved vedtak etter bestemmelsene i kapittel 4 i loven og særlig § 4-24, men denne paragraf må også forstås dithen at de nevnte rømningssikre internatskoler som kan opprettes som en ny type institusjon omfattes av begrepet "behandlings- eller opplæringsinstitusjon" i lovteksten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 4-1 ny overskrift skal lyde:

Hensynet til barnets beste og samfunnets beskyttelse.

§ 4-1 nytt tredje punktum skal lyde:

Ved alvorlig eller ved gjentatt og vedvarende kriminalitet fra et barn skal det også tas hensyn til beskyttelse av samfunnet."

Disse medlemmer vil også gi § 3-1 en tilføyelse for å slå fast at det må ansees som omsorgssvikt dersom foreldre med norsk statsborgerskap eller permanent opphold i landet ikke treffer tiltak for å sørge for at barn bosatt i Norge har tilegnet seg nødvendige norskkunnskaper når de skal begynne i den offentlig finansierte skole.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 3-1 nytt tredje ledd skal lyde:

Det regnes som omsorgssvikt dersom foreldre med norsk statsborgerskap eller permanent opphold i landet ikke treffer forsvarlige tiltak for å sikre at barn bosatt i landet har tilegnet seg nødvendige norskkunnskaper når de skal begynne i den offentlig finansierte skole."

Disse medlemmer mener også at barneverntjenestens rett til å unnlate å sette i verk vedtak truffet av fylkesnemnda, barnevernsadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten i § 4-25 bør oppheves da det er helt urimelig med en slik makt og rett for tjenesten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 4-25 tredje ledd oppheves."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at alvorlig og gjentatt kriminalitet begått av barn under den kriminelle lavalder i mange år har vært, og fortsatt er, et stort samfunnsproblem. Særlig bekymringsfullt er det at kriminaliteten i denne alderskategorien synes å øke i omfang, samtidig som kriminaliteten blir mer voldspreget enn tidligere. Disse medlemmer er enige i at barnets beste må være dominerende for de virkemidler barnevernet tar i bruk, men disse medlemmer mener det er til barnets beste at også hensynet til det samfunn barnet lever i ivaretas. Disse medlemmer mener at hensynet til samfunnets sikkerhet tilsier at påtalemyndighetene bør ha partsrett når vedtak fattes etter § 4-24. Disse medlemmer mener dette burde innarbeides i lovverket. Det ble uttalt av Stortingets flertall i Innst. O. nr. 45 (1996-97) at

"Born under den kriminelle lavalder som gjer kriminelle handlingar, må få ein rask reaksjon på at dette ikkje kan aksepterast".

Disse medlemmer har merket seg at Stortinget ved behandling av Dokument nr. 8:11 (1996-97) fremmet av Høyres representanter Kjellaug Nakkim og Anders C. Sjaastad ba Regjeringen vurdere i hvilken grad det er nødvendig å endre eller klargjøre barnevernloven slik at barnevernets tvangsmyndighet kan benyttes også som et ledd i å forebygge kriminalitet eller som et ledd i en etterfølgende reaksjon på kriminelle handlinger. Stortingets flertall viste til at

"det har vore reist spørsmål ved om lovverket som barneverntenesta arbeider etter gir naudsynt heimel til å setja i verk strakstiltak overfor desse borna. Fleirtalet meiner Regjeringa bør vurdere lovverket, og sjå om det er trong for lovendringar som kan gjere det lettare for barneverntenesta å sette i verk tiltak …"

Disse medlemmer mener det er behov for utfyllende bestemmelse i barnevernloven, både for å sikre høy kvalitet på de tjenester barnevernet skal utføre, og for å sikre samfunnet mot kriminelle og voldelige barn. Disse medlemmer mener det er viktig at samfunnets reaksjon på kriminelle handlinger er mest mulig forutsigbar, uavhengig av hvor i landet barnet bor.

Disse medlemmer viser til departementets vurdering av de tiltak som hittil har vært igangsatt av barnevernet:

"Det har vist seg at en del plasseringer etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 skjer uten at ungdommenes samlede behov er tilstrekkelig vurdert på forhånd, og uten at det i tilstrekkelig grad er lagt til rette for en planmessig ivaretakelse av de ulike behovene et barn kan ha. Dette kan gjelde både i forhold til ulike behandlingsbehov- og tiltak, behov for skole/arbeid, kontakt med biologisk familie osv. Det har videre vist seg at mange av disse plasseringene ikke følges godt nok opp med tanke på evaluering av hvorvidt tiltakene gir det ønskede resultat."

Disse medlemmer mener at departementets egen vurdering av hvordan barnevernloven virker i praksis, tilsier behov for endringer i loven. Endringen må være målrettet mot å styrke barnets rettssikkerhet når vedtak fattes etter §§ 4-24 og 4-26, og må samtidig ta tilstrekkelig hensyn til samfunnets behov for vern mot kriminalitet. I denne sammenheng viser disse medlemmer til forslag fremmet av Erna Solberg på vegne av Høyre og vedtatt oversendt Regjeringen under interpellasjonsdebatt 14. januar 1999:

"Det henstilles til Regjeringen å utrede et fastere system for oppfølging og reaksjoner overfor barn under den kriminelle lavalder som begår alvorlige lovbrudd, slik at oppfølging ikke blir vilkårlig avhengig av den enkelte barnevernstjenestes prioriteringer."

Disse medlemmer mener at samfunnets behov for beskyttelse og barnets behov for atferdskorrigerende tiltak til vanlig ikke vil komme i konflikt med hverandre, selv om barnet i første omgang gjerne vil oppfatte tiltakene som straff. Disse medlemmer viser til at påtalemyndigheten ved særlig grov eller gjentatt kriminalitet kan treffe midlertidig vedtak om tvangsplassering dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende. Disse medlemmer mener det er stor fare for at barnet på lang sikt vil bli vesentlig skadelidende dersom ikke særlig grov eller gjentatt kriminalitet møtes med rask reaksjon og følges opp med målrettede tiltak som kan endre barnets utvikling i positiv retning. Slike tiltak vil ofte medføre plassering utenfor hjemmemiljøet i kortere eller lengre tid. Derfor er det viktig at et barn som er plassert etter § 4-24 snarest blir vurdert av et tverrfaglig team som kan utarbeide en egnet tiltaksplan.

Disse medlemmer er enig i at barnevernloven ikke kan eller skal fungere som straffelov. Disse medlemmer vil bemerke at en senking av den kriminelle lavalder fra 15 til 14 år ville være i tråd med de råd som ved flere anledninger er gitt av politiet. En senking av den kriminelle lavalder til 14 år ville ikke løse problemene med kriminelle barn, men myndighetene ville fått mulighet til å konfrontere kriminell ungdom med konsekvensene av deres handlinger på et tidligere tidspunkt. En strafferettssak reist mot helt unge mennesker vil ikke ha som mål å sette barn i fengsel, men å sikre at tiltak under barnevern eller kriminalomsorg i frihet også ivaretar samfunnets behov for beskyttelse. Disse medlemmer mener at dagens barnevernlov ikke i tilstrekkelig grad ivaretar samfunnets behov for beskyttelse mot kriminalitet begått av barn, for en stor del kriminelle handlinger som rammer andre barn. Disse medlemmer mener at det bør nedsettes et hurtigarbeidende barnekriminalitetsutvalg som kan gjennomgå ulike sider ved lovverket og komme med forslag til tiltak for å møte de utfordringer samfunnet står overfor i forhold til kriminalitet som begås av barne- og ungdomsgjenger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprette et hurtigarbeidende barnekriminalitetsutvalg, der målet er å lage en tiltaksliste som kan forebygge og møte barne- og ungdomskriminalitet."