Vedlegg 2: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 12. januar 1999.
Jeg viser til ovennevnte sak, oversendt Miljøverndepartementet for utredning og uttalelse. Videre viser jeg til Miljøverndepartementets svar av i dag vedrørende ny lov om kommunale vann- og kloakkavgifter. Nedenfor gis mine merknader til forslag om endring av plan- og bygningsloven § 65 tredje ledd.
Forslaget vil innebære at kommunen i noen tilfeller ikke kan kreve tilknytning til offentlig anlegg. Bakgrunnen er at slikt krav om tilknytning kan virke urimelig fordi det eksisterer tilfredsstillende vannforsyning fra før. Huseier kan da ha investert større beløp i pumpeanlegg el, uten at dette godskrives.
Jeg viser til at plan- og bygningslovens § 65 tredje ledd allerede inneholder en skjønnsmessig adgang for kommunene til å unnta bygninger og eiendommer fra tilknytningsplikt. Jeg kan forstå at kommunens avslag på søknad om fritak i enkelte tilfeller kan føles urimelig for søker som allerede har investert i privat vannanlegg.
Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at plan- og bygningsloven § 65 også har betydning for kommunens mulighet for å kunne planlegge og opparbeide offentlige anlegg. En vid aksept av private anlegg kunne medføre at utgiftene for opparbeiding av offentlige anlegg blir store for de som tilknyttes offentlige anlegg. Kommunenes arbeid med utbygging og fortetting er blant annet knyttet til opparbeiding av ledningsnettet og lignende nødvendige offentlige tilbud. Det vises i den sammenheng til Stortingsmelding nr 29 (1996-97) om regional planlegging og arealpolitikk, der det på side 70 står om fortetting:
«Plan- og bygningsloven er i stor grad utviklet som et verktøy for planlegging og nybygging på ubebygde arealer. Erfaringene viser at det er behov for å vurdere lovutforming og virkemidler for mer effektivt å kunne bruke planleggingen, i samvirke med andre virkemidler, som grunnlag for planlegging og gjennomføring av slik arealforming.»
Fortettingsprosjekter bør ikke vanskeliggjøres av at en for stor del av den eksisterende bebyggelsen ikke knyttes til ledningsnettet. Adgangen til å velge å bruke vannressurser fra privat anlegg bør med andre ord ikke være så vid at kommunen risikerer å måtte opparbeide et offentlig anlegg for et fåtall husstander.
Det er for øvrig et moment at muligheten for å kontrollere utviklingen i vannkvaliteten er vanskeligere ved private anlegg, framfor der hvor de fleste husstander mottar vann fra samme anlegg.
Tredje ledd inneholder som nevnt allerede en mulighet for å gi unntak fra tilknytningsplikten der krav om tilknytning vil virke urimelig. For å unngå en for restriktiv holdning i kommunene for så vidt gjelder unntak etter § 65 tredje ledd, vil departementet kunne gi veiledning for bruken av bestemmelsen i eget rundskriv. På bakgrunn av ovennevnte mener vi en regel som gir rett til fritak ikke bør gis.
Hvis Stortinget allikevel ønsker å vedta en regel i tråd med forslaget, bør den bare gjelde for eksisterende bebyggelse der det allerede er investert i et vannforsyningsanlegg. Dette synes også forutsatt av forslagsstillerne, i det det i forslaget uttales at «Hovedprinsippene bak de nåværende regler skal ligge fast. Intensjonen skal fremdeles være at brukerne av fast eiendom fullt ut skal dekke alle kostnader i forbindelse med offentlige vann- og kloakkanlegg.»
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at en eventuell lovendring gis følgende ordlyd:
§ 65 tredje ledd skal lyde:
Hvor det etter kommunens skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsen i annet ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan kommunen godkjenne en annen ordning. Dersom bygninger på eiendommen allerede er tilknyttet anlegg som gir hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, skal kommunen godkjenne ordningen for disse bygningene.
Denne formuleringen innebærer at kommunen ikke kan pålegge eier av eksisterende bygninger, som er tilknyttet vannanlegg med nok vann av god nok kvalitet, å knytte seg til det offentlige anlegget. Kommunen må imidlertid ikke godkjenne denne ordningen for nye bygninger på samme eiendom. For disse må skjønnsbestemmelsen anvendes.