Vedlegg: Brev fra Justisdepartementet, statsråden til justiskomiteen, datert 20. oktober 1998.
I Dokument nr 8:118 (1997-98) foreslås at det i forvaltningsloven (fvl) § 33 annet ledd inntas en henvisning til fvl §§ 29, 30 og 32. Jeg forstår forslagsstillerne dithen at bakgrunnen for forslaget er at man er av den oppfatning at disse bestemmelsene uttømmende regulerer adgangen til å avvise en klage. Dette er ikke riktig, jf det som sies nedenfor om disse bestemmelsene.
Jeg forstår videre forslagsstillerne dithen at man mener at bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 annet ledd tredje punktum blir benyttet til å avvise klager i saker hvor den ikke skulle vært brukt, og at man med den foreslåtte endringen vil unngå tvil om hvor langt bestemmelsen rekker.
Den foreslåtte endringen i bestemmelsen vil imidlertid ikke ha en slik virkning som forslagsstillerne legger til grunn. Bestemmelsen sier i dag at en sak skal avvises «dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger». Med dette uttrykket siktes det bl a til tilfeller der den angrepne avgjørelse ikke er et enkeltvedtak, tilfeller der klageren ikke har klagerett, og tilfeller der klagefristen er utløpt. Hvilke vedtak som er enkeltvedtak fremgår ikke av forvaltningsloven §§ 29, 30 og 32, og disse bestemmelsene sier heller ikke noe om hvem som har klagerett. Det er forvaltningsloven § 28 som bestemmer hvem som har rett til å påklage et enkeltvedtak.
Dersom klagefristen etter forvaltningsloven § 29 er oversittet, kan det være grunn til å avvise saken. Men dette vil ikke være en absolutt avvisningsgrunn. Etter forvaltningsloven § 31 kan en klage på nærmere vilkår tas under behandling selv om klagefristen er oversittet.
Forvaltningsloven § 30 er bare en regel som definerer hva som må være skjedd med en klage for at den skal anses å være fremsatt i tide. Bestemmelsen inneholder ikke noen avvisningsgrunn. Det virker derfor lite hensiktsmessig å vise til denne regelen i forvaltningsloven § 33.
Forvaltningsloven § 32, som har regler om klagens adressat, form og innhold, angir heller ikke noen ubetinget avvisningsgrunn. Dersom noe av det som er nevnt i § 32 mangler i en erklæring om klage, skal klagen ikke avvises, men forvaltningsorganet skal etter § 32 siste ledd sette en kort frist for rettelse eller utfylling. Det normale vil derfor være at en klage tas under behandling selv om den i første omgang ikke oppfyller kravene i § 32. Bare dersom klagen ikke blir rettet opp innen fristen, kan klagesaken avvises.
Den foreslåtte henvisning til forvaltningsloven §§ 29, 30 og 32 i § 33 annet ledd tredje punktum, vil derfor ikke ha den virkning forslagsstillerne legger til grunn i Dokument nr. 8:118 (1997-98).
Forslagsstillerne viser i sin redegjørelse til at en avvisning etter § 33 annet ledd tredje punktum ofte ikke er begrunnet. Til dette vil jeg presisere at dersom et vedtak om avvisning ikke begrunnes, vil det være en saksbehandlingsfeil fra forvaltningsorganets side. Et vedtak om avvisning skal begrunnes etter reglene i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jfr henvisningen til kap V i innledningen av § 33 første ledd. Dersom det forekommer at forvaltningsloven ikke følges på dette punktet, eller at klagesaker avvises uten at det er grunnlag for det, vil det etter Justisdepartementets syn være mer nærliggende å presisere reglene overfor forvaltningen gjennom et rundskriv enn å foreta lovendringer. Underinstansens vedtak om avvisning er dessuten et enkeltvedtak som kan påklages av den som har inngitt klagen. Klageren er dermed ikke prisgitt underinstansens vurdering av avvisningsspørsmålet.
I sin redegjørelse for forslaget synes forslagsstillerne å gi uttrykk for at det er problematisk at en erklæring om klage skal fremsettes for det samme organ som har truffet vedtaket, jfr forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a. Begrunnelsen for regelen om at klagen skal fremsettes for førsteinstansen, er bl a at det vil være en praktisk fordel for klageren at han eller hun slipper å finne ut hvem som er klageinstans. Videre vil det være førsteinstansen som har sakens dokumenter hos seg, og det er dermed praktisk at klagen fremsettes for dette organet. På denne måten får dessuten organet en påminnelse om at det kanskje er noe å innvende mot vedtaket og får muligheten til selv å omgjøre det. At både førsteinstansen og klageinstansen har kompetanse til å avvise klagen, medfører at avvisningsspørsmålet kan prøves i to instanser, noe som er ment å gjøre saksbehandlingen mer betryggende.