Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forvaltningsloven har regler om at forvaltningsorganer skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold (forvaltningsloven § 11 a). Flertallet mener at det i en del tilfeller ville være nyttig med en bestemmelse som for eksempel satte en konkret tidsfrist eller ga sakens parter en sanksjonsmulighet dersom forvaltningen trenerte saken. Flertallet understreker at forvaltningssakenes mangfold gjør det vanskelig å sette en generell tidsfrist eller innføre en annen type generell sanksjonsmulighet.

Flertallet viser til at Næringslovutvalget har anbefalt at det blir innført en hjemmel i forvaltningsloven til å gi regler om tidsfrister på nærmere bestemte saksområder, slik at de aktuelle tidsfrister kan tilpasses det enkelte saksområde. Flertallet viser videre til at departementet har opplyst at det tar sikte på å komme tilbake til spørsmålet om frister for forvaltningens saksbehandling i en odelstingsproposisjon i løpet av mars 1999, og finner det derfor riktig å avvente denne proposisjonen. Flertallet ber Regjeringen i den forbindelse vurdere om beslutninger om ikke å behandle saken eller utsette saken bør likestilles med avvisningsvedtak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget allerede i oktober 1994 (Innst. S. nr. 8 (1994-95)) vedtok innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling og ba regjeringen komme tilbake med forslag om dette. Dette skjedde ved behandlingen av Dokument nr. 8:14 (1993-94) fra Høyre og representantene Anders Talleraas, Svein Ludvigsen, Gunnar Fatland og Kjellaug Nakkim, og Stortingets vedtak lød:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling.»

Forslaget fra Steinar Bastesen burde på denne bakgrunn være overflødig. At Stortinget i februar 1999 ennå ikke har fått forelagt et forslag fra Regjeringen i tråd med vedtaket fra oktober 1994, understreker behovet for tidsfrister generelt og en rask avklaring av dette spørsmålet spesielt. Disse medlemmer forutsetter at departementet snarlig i 1999 fremlegger den forventede odelstingsproposisjon om innføring av tidsfrister i forvaltningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det vil være nyttig med en bestemmelse som setter en konkret tidsfrist og gir sakens parter sanksjonsmuligheter når forvaltningen åpenbart trenerer saken.

Disse medlemmer mener at slik forvaltningsloven lyder i dag står sakens parter uten sanksjonsmuligheter dersom forvaltningen unnlater å realitetsbehandle en sak eller utsetter saken. Det er bare dersom saken avvises eller realitetsbehandles at avgjørelsen kan påklages (§ 2 jf. § 28).

Disse medlemmer har merket seg at iht. forvaltningsloven § 11a skal forvaltningsorganet «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Disse medlemmer vil bemerke at kriteriet «uten ugrunnet opphold» er skjønnsmessig og tar ikke tilstrekkelig hensyn til partene, rettssikkerheten eller sakens omfang. Loven må utformes i tråd med folks rettsoppfatning og ikke ta hensyn til et ofte tregt byråkrati.

Disse medlemmer ønsker ikke at byråkratiets argumenter om at «variasjoner i type saker» og «mangfoldet i forvaltningens virksomhet» skal være avgjørende for at man motarbeider forslag om tidsfrister for saksbehandlingen. Forvaltningsloven bør endres slik at beslutninger om ikke å behandle saken eller utsette saken likestilles med avvisningsvedtak. En slik likestilling vil medføre at private rettssubjekter innen nærmere angitt tidsfrist - forslagsvis 6 måneder - garanteres en realitetsbehandling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjøres følgende endring:

I.

§ 2 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Dersom saken ikke er realitetsbehandlet innen 6 måneder, anses saken som avvist.

II.

Denne lov trer i kraft straks.»