VEDLEGG
- Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 27. oktober 1998.
I Dokument nr 8:116 (1997-98) foreslås det at forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav e endres, slik at også offentlige tjenestemenn som har ledende stillinger i selskaper som er heleide av det offentlige, blir inhabile til å forberede eller avgjøre saker der selskapet er part. Endringen foreslås gjennomført ved at ordene «og ikke helt ut eies av stat eller kommune» tas ut av bestemmelsen.
1Bestemmelsen i forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav e lød slik i sin opprinnelige utforming:
«En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse i en forvaltningssak,
---
e) når han styrer eller er medlem av styret for et selskap, en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning som er part i saken.»
Tidligere gjaldt inhabilitetsreglen med andre ord også for tjenestemenn med ledende stillinger i offentlig eide selskaper. Forslaget som er fremsatt i Dokument 8:116, vil innebære at denne regelen gjeninnføres.
2 Forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav e fikk sin nåværende utforming gjennom en lovendring i 1969, dvs kort tid etter at forvaltningsloven trådte i kraft. Lovendringen var først og fremst begrunnet i to forhold: For det første var det meget vanlig at tjenestemenn eller folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene hadde ledende stillinger i kommunens/fylkeskommunens selskaper. Ut fra bl a samordnings-, effektivitets- og styringshensyn ble det ansett som ønskelig å videreføre muligheten for slike stillingskombinasjoner. For det andre ble det ansett som uheldig at forholdet til inhabilitetsreglene kunne påvirke valget av organisasjonsform, ettersom bare visse organisasjonsformer var omfattet av bestemmelsen i § 6 første ledd bokstav e. Det ble fremholdt at regelen i § 6 annet ledd, som fastslår at tjenestemannen er inhabil dersom det foreligger «særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet», vil fange opp en rekke tilfeller som var omfattet av § 6 første ledd bokstav e. Som eksempler ble nevnt tilfeller der tjenestemannen har en personlig interesse i saksutfallet, eller tilfeller der det offentlig eide selskapet står i en konkurranse- eller konfliktsituasjon med private foretak. Fordelene knyttet til en innskrenkning av virkeområdet for § 6 første ledd bokstav e, ble på denne bakgrunn ansett som mer tungtveiende enn ulempene, og forslaget om å gjøre unntak fra inhabilitetsregelen for tjenestemenn som har verv i selskaper m v som er heleid av det offentlige, ble vedtatt.
Regelen var først og fremst begrunnet i hensynet til kommunene og fylkeskommunene. I statlig sektor har bestemmelsen liten praktisk betydning, ettersom personalreglementet for statlige embets- og tjenestemenn oppstiller et vidtrekkende forbud mot slike stillingskombinasjoner som det her er tale om.
3 I 1977 ble det igjen foretatt endringer i forvaltningslovens regler om inhabilitet. Etter forslag fra kommunalt hold, ble det i den forbindelse vurdert om virkeområdet for § 6 første ledd bokstav e skulle innskrenkes ytterligere, slik at også selskaper som bare var delvis offentlig eid, skulle falle utenfor. Forslaget ble ikke tatt til følge. Det samme gjaldt et forslag fra kommunelovutvalget i 1990 om å oppheve regelen om inhabilitet i § 6 første ledd bokstav e for offentlig oppnevnte representanter til selskapsstyrer m v, uavhengig av om selskapet var offentlig eller privat eid.
4 I NOU 1990:26 Granskning av Oslo kommune – Rapport nr 1 anbefalte Smith-utvalget at unntaket for styremedlemmer i kommunalt heleide selskaper m v i § 6 første ledd bokstav e ble opphevet. Forslaget er med andre ord identisk med forslaget fremsatt i Dokument nr 8:116 (1997-98), bortsett fra at det etter sin ordlyd bare tok sikte på kommunal sektor. Utvalget fremholdt bl a at kombinasjonen av kommunale verv og styreverv kunne være uheldig i tilfeller der det forelå interessemotsetninger mellom selskapet og eierkommunen. Vedkommende vil i så fall kunne komme i en lojalitetskonflikt. Faren for at medlemmet av det kommunale organet identifiserte seg med selskapets interesser, ville etter utvalgets oppfatning være særlig stor dersom vedkommende hadde et aktivt medansvar for selskapets virksomhet, herunder for det økonomiske resultatet. Utvalget påpekte videre at kravet om upartiskhet var særlig viktig i saker der både selskaper med kommunal styrerepresentasjon og privateide selskaper er part. De praktiske ulempene som en inhabilitetsregel ville skape, kunne løses ved at kommunene i større grad rekrutterte folk utenfra til å representere kommunen i ulike selskaper og institusjoner.
Jeg er skeptisk til å utvide rekkevidden av forvaltningsloven § 6 første ledd i tråd med forslaget fremsatt i Dokument nr. 8:116 (1997-98). På bakgrunn av det nevnte forbudet mot visse stillingskombinasjoner i det statlige personalreglementet, vil en slik endring ha liten betydning i statlig sektor. Derimot vil endringen kunne få uheldige konsekvenser for kommunene og fylkeskommunene, ettersom det er meget vanlig at de folkevalgte eller høytstående tjenestemenn (f eks rådmannen) har ledende stillinger i kommunenes selskaper. Disse selskapene utfører ofte oppgaver som er av stor betydning for befolkningen i kommunen, slik at hensynet til samordning og styring gjør seg sterkt gjeldende. Særlig i mindre kommuner kan det dessuten være vanskelig å få tak i kompetente personer utenfra til å sitte i selskapsstyrer m v. Og det kan skape store praktiske problemer om medlemmer av kommunestyre og fylkesting som også har styreverv, må fratre hver gang en sak som gjelder selskapet skal behandles. Behovet for å sikre upartiskhet i tilfeller der det er et konkurranseforhold mellom det offentlige selskapet og et privat selskap, vil langt på vei ivaretas gjennom inhabilitetsregelen i forvaltningsloven § 6 annet ledd. Etter min oppfatning er dessuten den enkelte kommune eller fylkeskommune selv nærmest til å vurdere om et medlems styreverv kan komme i konflikt med kommunens/fylkeskommunens egne interesser. Forslagene fra kommunalt hold om å innskrenke § 6 første ledd bokstav e ytterligere, tyder for øvrig på at kommunene ser et reelt behov for iallfall å beholde regelen i sin nåværende utforming.
Mitt syn er etter dette at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å endre loven i tråd med forslaget i Dokument nr. 8:116 (1997-98).