Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Beskyttelse av massemedienes kilder

Hovedregelen i prosesslovgivningen er at enhver plikter å forklare seg for retten som vitne. Ut fra ønsket om å bevare taushet om kildens identitet kan imidlertid mediene innenfor visse rammer nekte å avgi forklaring for retten.

Forholdet mellom vitneplikten og retten til kildebeskyttelse er i dag regulert i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a for henholdsvis straffesaker og sivile saker. Utgangspunktet er at redaktøren og de personer som er likestilt med redaktøren, har en rett til å nekte å svare på spørsmål om en kildes identitet. Retten har likevel adgang til å pålegge vitneplikt hvis den finner det særlig viktig at forklaring gis, og skal i så fall foreta en avveining av de stridende interesser. Retten kan eventuelt velge den «mellomløsning» som består i at navnet på kilden kun meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Utenfor området for kildevernet faller tilfeller hvor en journalist ved egne iakttagelser har fått rede på straffbare forhold. Retten kan videre kreve forklaring gitt hvis det må antas at kilden ved overleveringen av opplysningene har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt.

Enkelte kjennelser som Høyesterett har avsagt på grunnlag av gjeldende lovtekst, utdyper og konkretiserer gjeldende rett. I proposisjonen gjennomgås flere sentrale rettsavgjørelser på dette området i pkt. 3.2.1.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 bestemmer at enhver har rett til ytringsfrihet. Ytringsfriheten omfatter også retten til å forholde seg taus, og pressens rett til å verne om sine kilder er en viktig del av denne negative ytringsfriheten.

I artikkel 10 nr. 2 oppstilles visse begrensninger i ytringsfriheten. Dette gjelder bl.a. av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet, for å forebygge kriminalitet, for å verne andres omdømme eller rettigheter, eller for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet.

Det følger av en dom avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (27. mars 1996 Goodwin - Storbritannia) at det må foreligge betydelig interesseovervekt for de motstående hensyn for at kildevernet skal vike.

Det er enighet i Kildevernutvalget om at de gjeldende regler ikke er fullt ut tilfredsstillende og at det bør skje en viss styrking av rettsvernet for pressens kilder. Utvalget er imidlertid delt i synet på hvor stor utvidelse av vernet som bør foretas.

Det er ulike syn også blant høringsinstansene på om det overhodet er grunn til å endre de gjeldende lovbestemmelsene i retning av ytterligere innskrenket vitneplikt for pressefolk om kildenes identitet.

Departementet uttaler bl.a. at et godt vern for pressens kilder er av sentral betydning i et samfunn som bygger på demokrati og ytringsfrihet. Hensynet til rettshåndhevelsen i sin alminnelighet, og hensynet til dem som blir omtalt i pressen og kan få beskyldninger rettet mot seg, blir etter departementets syn tilstrekkelig varetatt selv om det stilles strenge vilkår for å kunne pålegge pressefolk vitneplikt med hensyn til identiteten av deres kilder.

Komiteen er enig med departementet i at kildevernet er viktig for å sikre pressens muligheter til å avdekke kritikkverdige forhold i vårt samfunn. Manglende kildevern vil kunne forhindre at personer som sitter inne med viktige opplysninger av interesse for allmennheten tør å bringe disse videre til media. Samtidig vil komiteen påpeke at et absolutt kildevern vil kunne få som konsekvens at det blir utøvd kriminalitet som ellers kunne vært forhindret. Komiteen vil også peke på faren for at et absolutt kildevern vil gjøre det enklere for personer å spre uriktige og ærekrenkende opplysninger om andre privatpersoner i strid med norsk lov, eller spre private opplysninger som rammes av straffelovens bestemmelse om beskyttelse av privatlivets fred. Det er derfor viktig å finne en rimelig balanse mellom de ulike hensyn.

Komiteen har merket seg at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har fortolket den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 slik at det må foreligge betydelig interesseovervekt for de motstående hensyn for at kildevernet skal vike. Denne konvensjonen er også retningsgivende for norsk lovgivning, og komiteen peker på at denne fortolkningen derfor får konsekvenser for norsk lovgivning når det gjelder kildevern, og for norske domstolers fortolkninger av lovgivningen.

Reglene om kildevern er utformet slik at de gir journalister m.fl. en rett til å nekte å svare på spørsmål om en kildes identitet under visse forutsetninger.

Utvalget foreslår at det prinsipielle utgangspunktet her endres til å bli en hovedregel om vitneforbud for pressefolk om identiteten til en kilde. Det vil bety at domstolen av eget tiltak skal nekte å ta imot opplysning om en kildes identitet, også om journalisten skulle være villig til å gi opplysningen til retten. Vitneforbudet skal ikke gjelde dersom kilden selv samtykker i at vedkommendes identitet opplyses.

Få av høringsinstansene har uttalt seg om å endre hovedregelen fra en fritaksrett til et vitneforbud, og bare noen få har gått mot en slik endring. Enkelte presseinstanser tar avstand fra utvalgets forslag om at kildevernet bortfaller ved kildens samtykke.

Departementet foreslår ikke en omforming av kildevernregelen slik utvalget går inn for. Departementet er tvilende til om en regel om vitneforbud vil ha nevneverdig betydning for pressens tilgang på informasjon i forhold til en fritaksrett, og rettslig sett vil det være inkonsekvent og problematisk å innføre en slik regel.

Komiteen har merket seg at departementet ikke foreslår en omforming av kildevernregelen slik at hovedregelen blir et vitneforbud for pressefolk om identiteten til kilden, og er enig i departementets vurdering og begrunnelse. Komiteen kan heller ikke finne noen fornuftig begrunnelse for at kildevernet ikke skulle bortfalle dersom kilden samtykker i å bli omtalt i retten.

Komiteen støtter derfor Regjeringens synspunkt om at det ikke kan være behov for å innføre en uttrykkelig samtykkeregel.

Et mindretall i utvalget foreslår prinsipalt at det innføres et absolutt forbud mot at pressen skal kunne pålegges vitneplikt med hensyn til en kildes identitet. Utvalgets flertall mener derimot at det ikke bør innføres et slikt absolutt forbud. Det kan tenkes tilfeller hvor hensynet til kildens anonymitet må vike, f.eks. ved kvalifiserte tilfeller av brudd på taushetsplikt.

Blant høringsinstansene støttes mindretallets forslag om et absolutt vitneforbud av presseinstansene. De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg, går mot forslaget.

Departementet slutter seg til utvalgets flertall. En absolutt og unntaksfri regel om at pressefolk aldri skal kunne pålegges vitneplikt for domstolene med hensyn til en kildes identitet, vil være svært vidtgående og ikke ta tilstrekkelig hensyn til de tungtveiende interesser som kan tenkes å trekke i motsatt retning.

Departementet foreslår at det utformes en ny § 209 a i tvistemålsloven og en ny § 125 i straffeprosessloven, som vil innebære en styrking av kildevernet i forhold til gjeldende regler. Ordlyden vil klart presisere at vitneplikt bare kan pålegges der vektige samfunnsinteresser og hensynet til sakens opplysning tilsier det. Utgangspunktet vil være at kilden skal vernes selv om det foreligger brudd på taushetsplikt.

Komiteen har merket seg at Kildevernutvalgets flertall mener at det ikke bør innføres et absolutt forbud mot å pålegge en pressemedarbeider å opplyse en kildes identitet, og at departementet slutter seg til dette standpunktet. Komiteen er enig med departementet i at en absolutt kildevernregel ikke vil ta tilstrekkelig hensyn til de tungtveiende interessene som kan tenkes å trekke i motsatt retning. Komiteen har for øvrig merket seg at et slikt absolutt kildevern som er foreslått av utvalgets mindretall ikke eksisterer i noen andre nordiske land.

Utvalget drøfter for det første om dagens skjønnsmessige regler om unntak fra vitneplikten (jf. tvistemålsloven § 209 a tredje ledd og straffeprosessloven § 125 tredje ledd) bør erstattes av en mer konkret oppregning av de forhold som skal kunne gi grunnlag for å pålegge vitneplikt, men anbefaler ikke en slik løsning. Det påpekes imidlertid at reglene ikke bør gi domstolene en for vid skjønnsadgang.

Ingen av høringsinstansene går imot at unntaksreglene fremdeles utformes skjønnsmessig. Departementet er enig i dette.

Utvalget drøfter bl.a. hvilken løsning som skal velges for tilfeller hvor kilden ved å gi sine opplysninger til pressen har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt. I de gjeldende bestemmelser heter det om dette at «forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt». Høyesterett har uttalt at det i «må antas» ligger «beskjedne beviskrav». Utvalget mener at dette er lite tilfredsstillende, og det bør stilles et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt før det skal gi grunnlag for å kunne forutsette taushetsplikt. Utvalget mener også at brudd på taushetsplikt som begrunnelse for pålegg om vitneplikt ikke alltid er like velfundert.

Utvalget drøfter også tilfellene hvor f.eks. en avisartikkel inneholder opplysninger om straffbare forhold som er begått. Vitneplikt kan i slike tilfeller i dag pålegges av retten, dersom retten «finner det særlig viktig at forklaring gis». Utvalget utelukker ikke at vitneplikt bør kunne pålegges i slike tilfeller, f.eks. der det dreier seg om svært alvorlige forbrytelser, men forutsetter at det normale bør være at politiet etterforsker slike forhold ved andre metoder enn avhør av journalisten om kilden. Utvalget tar ellers som utgangspunkt at vitneplikt som hovedregel må kunne pålegges for å hindre at noen uskyldig blir dømt, men finner ikke grunn til å gi særlige regler om dette.

Endelig viser utvalget til de gjeldende bestemmelser om at forklaring kan kreves gitt når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra kilden uten å oppgi ham. Utvalget har ikke funnet noe behov for å beholde denne særregelen.

Når det gjelder den nærmere utforming av nye regler om unntak fra kildevernet, er utvalget enig om at retten alltid skal foreta en samlet, skjønnsmessig vurdering av de motstridende interesser. Det skal ikke være adgang til å pålegge vitneplikt dersom retten antar at saken kan løses ved annen etterforskning enn avhør av journalisten. Utvalget foreslår ikke noe forbud mot alminnelig etterforskning etter kilden, slik situasjonen til dels er etter svensk rett.

Når det gjelder hovedregelen i unntaksbestemmelsens første punktum har utvalget delt seg i to fraksjoner. Uenigheten dreier seg om hvorvidt lovens ordlyd skal kreve at henholdsvis «tungtveiende samfunnsinteresser» (flertallet) eller «særlig sterke samfunnsinteresser» (mindretallet), må tilsi at opplysningen (kildens identitet) gis før vitneplikt kan pålegges.

Blant høringsinstansene går de fleste inn for flertallets forslag når det gjelder hovedregelen om når vitneplikt kan pålegges. Mindretallets forslag støttes av presseinstansene og Den Norske Advokatforening. Flere av disse instansene har for øvrig gitt sin primære støtte til forslaget om et absolutt vitneforbud.

Avgjørende for vitneplikten blir etter departementets forslag om «vektige samfunnsinteresser» i de enkelte tilfeller oppveier de hensyn som i samme tilfelle taler for et kildevern for pressen. Innenfor samfunnsrelatert journalistikk bør terskelen for å pålegge vitneplikt om kildens navn være høy. Departementets formulering skal ikke gi noe svakere kildevern enn det utvalget samlet forutsatte. I de tvilstilfeller som kan komme til avgjørelse for domstolene, bør alvorlig tvil heller falle ut til fordel for at vitneplikt ikke pålegges, enn for det motsatte. Gjeldende særregel om vitneplikt ved brudd på taushetsplikt opprettholdes ikke.

Samfunnsinteresser kan noen ganger tale for oppklaring av en sak der opplysninger eller beskyldninger er offentliggjort. For at vitneplikt skal kunne pålegges må forholdene være slik at ikke de samme samfunnsinteresser kan varetas tilfredsstillende på annen måte enn ved at kilden røpes.

Når det gjelder krenkelser av enkeltpersoner gjennom mediene mener departementet at dersom det er aktuelle straffe- eller erstatningsbestemmelser som kan anvendes overfor medieorganet, bør man i utgangspunktet her nøye seg med dette og ikke sette kildevernet til side. Krenkelser av private vil også ofte være brudd på medienes egne etiske normer.

Der media har omtalt straffbare forhold som er begått, og disse søkes oppklart gjennom å avdekke kilden, forutsetter forslaget at man bare i særlige unntakstilfeller skal pålegge vitneplikt om kildens identitet. Mindre taler likevel for et kildevern hvis det gjennom pressen er gitt nye opplysninger om forhold under etterforskning, og disse er fremkommet ved en «konkurrerende» etterforskning fra pressens side som i seg selv har bidratt til å vanskeliggjøre myndighetenes etterforskning. Hvis avdekking av kilden har betydning for å avverge fremtidige lovovertredelser eller uønskede hendinger, må pressemedarbeideren pålegges å oppgi kilden der han etter annen lovgivning har plikt til å røpe denne til rette vedkommende. Vitneplikt bør også pålegges hvis en lovovertredelse synes begått med tanke på å få medieoppmerksomhet, og forholdene peker mot at kilden selv er lovovertrederen, eller er tilknyttet eller brukt som et redskap for lovovertrederen.

Utgangspunktene foran må generelt lempes i krig, der samfunnet befinner seg i unntakstilstand eller der krisetider ellers gjør det nødvendig.

Når det gjelder annet punktum i unntaksreglene fra kildevernet er utvalget delt i tre fraksjoner. En fraksjon (forslag III) foreslår en regel om at dersom kilden har villet avdekke forhold av «allmenn interesse», skal retten ikke ha adgang til å pålegge vitneplikt om kildens identitet. En annen fraksjon (forslag I) uttaler bl.a. at uttrykket «allmenn interesse» er for vagt, og fremmer et forslag som ikke innebærer noe absolutt forbud mot pålegg av vitneplikt. Det foreslås at dersom kilden har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, bør vitnet ikke pålegges å oppgi kilden. En tredje fraksjon er enig i det sistnevnte kriteriet «samfunnsmessig betydning», men mener at for disse tilfellene bør retten ikke ha adgang til å pålegge vitneplikt (forslag II).

Et flertall av høringsinstansene støtter forslag I. Forslag II, som innebærer en løsning som «ligger mellom» forslag I og forslag III, er ikke gitt klar støtte fra noen høringsinstanser. Forslag III støttes av flere presseorganisasjoner.

Departementets utgangspunkt når det gjelder særregelen er at der pressen utøver sin rolle som en kritisk overvåker av offentlig og privat virksomhet, bør kildevernet ha betydelig styrke, og være nær absolutt. Departementet foreslår at dette presiseres slik i lovteksten i tvistemålsloven § 209 a og i straffeprosessloven § 125:

«Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.»

Departementet antar bl.a. at hvis det avdekkes opplysninger om alvorlige straffbare forhold som er ukjent for myndighetene, er man innenfor regelens virkeområde, slik at terskelen for å pålegge vitneplikt er særlig høy.

Når det gjelder sivile saker, forutsetter utvalget at det sjelden vil være aktuelt å pålegge journalister å vitne om en kildes identitet for å få opplyst sakene. Regjeringsadvokaten uttaler bl.a. at også i sivile saker vil det kunne bli spørsmål om å få rede på identiteten til en kilde i forbindelse med at det i massemedia er gitt opplysninger som er av betydning i saken, f.eks. der det er hevdet at forvaltningen har tatt utenforliggende hensyn eller underslått faktum i forbindelse med sin avgjørelse av en sak. Departementet uttaler at i slike tilfeller vil et sterkt kildevern kunne bety at flere relevante opplysninger kommer frem enn ellers. Disse tilfellene bør derfor betraktes på linje med saker der media har omtalt straffbare forhold som er begått.

Komiteen har merket seg at Kildevernutvalget er delt når det gjelder forslag til utforming av nye regler om vitneplikten. Departementet har på sin side foreslått en formulering som ikke er identisk med noen av de tre forslagene fra Kildevernutvalget, som er gjengitt ovenfor. Departementets forslag har følgende ordlyd:

«Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis, og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.»

Komiteen er enig med departementet i at det bør være en absolutt forutsetning for at kildens navn skal kreves oppgitt at opplysningen er av vesentlig betydning for sakens oppklaring.

Komiteen har merket seg at det sentrale begrepet i departementets forslag er «vektige samfunnsinteresser». Komiteen vil påpeke at både denne formuleringen, og andre mulige formuleringer som f.eks. «tungtveiende samfunnsinteresser» eller «særlig sterke samfunnsinteresser», som benyttes av Kildevernutvalget, gir rom for retten til å utøve et betydelig skjønn, og er enig med departementet i at det nødvendigvis må være slik. Komiteen har ingen innvendinger mot departementets formulering, men finner det nødvendig som lovgiver å gi enkelte vurderinger av noen av de mange tvilstilfellene som vil kunne dukke opp, og som er omtalt i proposisjonen.

Komiteen viser til at et sentralt spørsmål som diskuteres i proposisjon er hvilken løsning som bør velges i de tilfellene hvor det kan antas at kilden har brutt en lovbestemt taushetsplikt og dermed gjort seg skyldig i et straffbart forhold. Komiteen har merket seg at den gjeldende særregel om vitneplikt ved brudd på taushetsplikten ikke blir opprettholdt i departementets forslag, slik at det avgjørende for om navnet kan kreves oppgitt blir en vurdering av om pliktbruddet må bedømmes slik at tilstrekkelig vektige samfunnsinteresser tilsier at navnet bør oppgis. Komiteen vurderer det slik at denne endringen vil måtte føre til et bedre kildevern i saker der taushetsplikten kan være brutt enn den rettspraksisen som har vært ført til nå, og er enig i departementets forslag om å fjerne dagens særregel. Hensynet bak taushetspliktreglene kan ofte være lite tungtveiende, f.eks. i de tilfeller der reglene kun er gitt for å verne forvaltningsmessige og administrative forhold i seg selv, mens de opplysningene som blir gitt fra en kilde i mange tilfeller kan være med på å avdekke for offentligheten kritikkverdige forhold, f.eks. myndighetsmisbruk innen offentlige organer.

Brudd på taushetsplikten kan også være nødvendig for å gi offentligheten innsyn i praktisering av fullmakter og skjønnsutøvelser som er viktig å få frem av hensyn til den alminnelige samfunnsdebatten. F.eks. vil brudd på et sosialkontors taushetsplikt som avdekker en konsekvent utbetaling av sosialstønad som avviker fra de normale normene og som derfor er egnet til å skape debatt og føre til politisk inngripen, normalt ikke berettige at det pålegges vitneplikt. Samtidig vil et sosialkontors brudd på taushetsplikten i enkeltsaker der sosialklienters identitet vil kunne bli avslørt, være et så alvorlig angrep på klientens personvern at det må sies å foreligge vektige samfunnsinteresser i å få kilden stilt til ansvar.

Komiteen vil påpeke at hensikten med regler om taushetsplikt f.eks. kan være hensynet til landets sikkerhet, hensynet til politiets arbeid med å oppklare en kriminalsak, og hensynet til personvernet. Personvernhensyn kan f.eks. gjelde helsearbeideres opplysninger om pasienters helsetilstand eller sosialkontorenes opplysninger om enkeltpersoners økonomi og andre personlige forhold.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at brudd på taushetsplikten i disse tilfellene ofte vil være alvorlig, men at det likevel skal en del til for at kildevernet ikke skal få gjennomslag, jf kriteriet om at det må foreligge «vektige samfunnsinteresser» for å gjøre unntak fra kildevernet. Ved grove taushetspliktbrudd som griper inn i retten til respekt for privatlivet, kan det imidlertid være aktuelt å gjøre unntak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatningen at brudd på taushetsplikten i saker som nevnt ovenfor må anses for å være alvorlig. I de fleste slike tilfeller vil det derfor være naturlig å konkludere med at det foreligger «vektige samfunnsinteresser» som unntaksbestemmelsen om kildevernet krever, slik at retten kan kreve kildens navn oppgitt.

Komiteen viser til at et annet hovedspørsmål som vies oppmerksomhet av Kildevernutvalget er spørsmålet om kildevern i de tilfellene hvor en avisartikkel inneholder opplysninger om straffbare forhold som er begått. I slike tilfeller vil politiet ofte ha interesse av å få oppgitt navnet på kilden for å kunne avhøre vedkommende, enten som vitne eller som mistenkt. Kilden kan på sin side ha blitt lovet anonymitet av journalisten. Dersom en journalist har lovet anonymitet før han fikk tilgang til kildens opplysninger, vil journalisten komme i et vanskelig moralsk dilemma dersom han tvinges av en rett til å oppgi kildens navn og dermed bryte sitt æresord. Komiteen er enig med Kildevernutvalget som påpeker at mange opplysninger ikke vil kunne bli kjent for offentligheten, og dermed heller ikke for politiet, dersom journalisten ikke kan love en kilde full anonymitet. Disse opplysningene vil ofte i seg selv være av positiv betydning for politiets arbeid. Komiteen er derfor enig med Kildevernutvalget og departementet i at kildevernet må strekkes langt i slike tilfeller.

Komiteen vil imidlertid understreke at heller ikke i slike saker kan kildevernet være absolutt, og vil i likhet med departementet påpeke at det kan finnes tungtveiende hensyn som kan oppveie de hensyn som taler for kildevern, f.eks. kan det tenkes i saker som dreier seg om særlig samfunnsskadelig virksomhet, og særlig dersom en oppklaring kan hindre at samme virksomhet fortsetter i fremtiden. Komiteen er enig med Kildevernutvalget i at vitneplikt som hovedregel må kunne pålegges i tilfeller hvor forklaringen fra kilden trengs for å hindre at noen uskyldig blir dømt, og mener at det også må gjelde dersom forklaringen kan frifinne personer som allerede er dømt. Komiteen er for øvrig enig med departementet i at pressemedarbeideren må pålegges å oppgi kilden der han etter annen lovgivning har plikt til å røpe denne til rette vedkommende, dersom avdekking av kilden har betydning for å avverge fremtidige lovovertredelser eller uønskede handlinger. Komiteen er også enig i at vitneplikt må pålegges hvis en lovovertredelse synes begått med tanke på å få mediaoppmerksomhet, og forholdene peker mot at kilden selv er lovovertrederen, eller er tilknyttet eller brukt som redskap for lovovertrederen.

Komiteen mener at hensynet til enkeltmenneskets personvern og integritet tilsier at media ikke gjengir opplysninger om personlige forhold i strid med straffelovens bestemmelser, eller fremsetter opplysninger som er ærekrenkende.

Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det skal en del til før kildevernet ikke vil få gjennomslag, også når det fremsettes opplysninger som krenker enkeltpersoners integritet. Det må etter Regjeringens forslag også i disse tilfellene kreves «vektige samfunnsinteresser», og kildevernet bør ikke settes til side uten at den aktuelle offentliggjøring klart og markert faller utenfor det samfunnsmessig relevante. Flertallet er også enig med departementet i at det normalt vil være tilstrekkelig for den som utsettes for feilaktig omtale at medieorganet, redaktøren og eventuelt pressemedarbeideren kan ilegges straffansvar eller erstatningsansvar, og kan ikke se at det er behov for noen særregel på dette området. Flertallet mener derfor at slike saker skal behandles etter de aktuelle straffe- og erstatningsbestemmelser rettet mot medieorganet.

Flertallet vil likevel understreke at det vil være en merbelastning for den erstatningsberettigede ikke å få vite hvem som er kilden til straffbare eller ærekrenkende opplysninger om en selv. Flertallet forutsetter at det i erstatningsutmålingen tas hensyn til dette, slik at det gis en kompensasjon for den belastning det er at kilden vernes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at vi vil få et kvalitativt dårligere samfunn dersom det aksepteres at pressen tråkker på enkeltindivid gjennom å gjengi opplysninger om personlige forhold i strid med straffelovens bestemmelser, eller fremsetter ærekrenkende beskyldninger. Disse medlemmer mener derfor at det bør vurderes som å være en vektig samfunnsinteresse å forhindre at personer som er medskyldige i at pressen gjengir opplysninger om enkeltmennesker i strid med straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser eller vern om privatlivets fred, deretter kan skjule seg bak kildevernet.

Disse medlemmer er derfor uenig med departementet som mener at det i de tilfellene der aktuelle straffe- eller erstatningsbestemmelser kan anvendes er tilstrekkelig at dette gjøres overfor medieorganet, redaktøren eller andre mediamedarbeidere. Hovedkilden bak medias uthengning av enkeltpersoner bør ikke kunne unndra seg erstatningssøksmål gjennom å bli beskyttet av kildevernet. Disse medlemmer finner det i denne sammenhengen lite relevant å vise til at krenkelser av private ofte vil være brudd på medienes egne etiske regler. Disse reglene er av liten betydning så lenge de ikke blir fulgt.

Komiteen viser til at det i andre punktum i unntaksbestemmelsen foreslås ytterligere begrensninger i adgangen til å pålegge vitneplikt dersom kilden har avdekket forhold det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Komiteen viser til at departementet støtter bruken av uttrykket «samfunnsmessig betydning» i bestemmelsens andre punktum, men komiteen har spesielt merket seg at departementets forslag avviker fra de ulike forslagene fra Kildevernutvalget ved at utvalget mener at det er tilstrekkelig at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning å få kjent, mens departementet i sitt forslag krever at hjemmelsmannen har avdekket forhold som var av samfunnsmessig betydning. Komiteen er enig i departementets forslag.

Komiteen mener at det i sivile saker sjelden vil være aktuelt å pålegge journalister å oppgi navnet på kilden, og er enig med departementet i at et sterkt kildevern vil være en fordel for å få frem opplysninger som er av betydning i saker der f.eks. forvaltningen har tatt utenforliggende hensyn. En svekkelse av kildevernet i slike saker vil bare bidra til å forhindre at relevante opplysninger blir kjent.

Forfattere av bøker kan i alminnelighet ikke påberope seg bestemmelsene om kildevern. Høyesterett har likevel i en kjennelse brukt loven som grunnlag for å gi forfatterne av en bok vern om identiteten til kilder. Sentrale momenter bak avgjørelsen var at forfatterne var journalister av yrke og at boken var blitt til gjennom samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk.

Departementet er av den oppfatning at kjennelsen gir grunnlag for en tilfredsstillende løsning av de spørsmål som oppstår når pressemedarbeidere offentliggjør betrodde opplysninger i bokform i stedet for gjennom media. Det har blitt tatt til orde for en utvidelse av kildevernet til å omfatte bøker generelt. Departementet foreslår imidlertid ikke noen utvidelse i denne retning.

Komiteen viser til at Høyesterett i en kjennelse gjengitt i Rt 1992 side 39 har brukt loven som grunnlag for at forfatteren av en bok fikk vern om identiteten til kilder. Komiteen mener at det med den presedens som denne dommen gir, ikke er nødvendig å utvide kildevernet til å omfatte bøker generelt.

Utvalget foreslår at når vitneplikt pålegges, skal forklaringen bare gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt. I dag har retten adgang, men ikke plikt, til å beslutte lukkede dører.

Departementet foreslår at man beholder dagens utgangspunkt om at dørene alltid kan, men ikke alltid skal, lukkes. Til gjengjeld foreslås at dette også skal gjelde hvis journalisten uten pålegg fra retten velger å oppgi navn på en anonym kilde som har vern etter hovedregelen om kildevern. Utgangspunktet må likevel være at dersom journalisten ber om det, må dørene stenges og taushetsplikt pålegges.

Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget ønsker at forklaringen alltid skal skje bak lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt dersom vitneplikt blir pålagt, mens departementet er fornøyd med dagens ordning om at retten selv bestemmer om dørene skal lukkes og om det skal pålegges taushetsplikt. Komiteen er enig med departementet.

I saker der vitneplikt er pålagt for å gi politiet navn på personer som har brutt taushetsplikten eller som politiet ønsker å avhøre som vitne eller mistenkt i kriminalsaker, mener komiteen at dørene som hovedsak bør lukkes og at det som hovedsak bør pålegges taushetsplikt. I slike saker vil politiet få de nødvendige opplysninger, samtidig som det ikke vil være riktig å gi media anledning til å navngi de aktuelle personene.

I saker der privatpersoner føler seg ærekrenket eller mener at kilden har brutt straffelovens vern om privatlivets fred, og derfor vurderer privat søksmål, er det imidlertid viktig at disse personene får kunnskap om hvem kilden til de ærekrenkende oppslagene er.

Brudd på vitneplikt kan sanksjoneres med fengslig forvaring eller bøter. Utvalget har vurdert fengslingsregelen, men har ikke funnet grunn til å foreslå den endret eller opphevet.

Ingen av høringsinstansene har berørt spørsmålet om bruk av tvangsmidler.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke synes å være behov for endringer i disse reglene.

Komiteen konstaterer at verken Kildevernutvalget, departementet eller noen av høringsinstansene har sett noe behov for å endre dagens regler som sier at brudd på vitneplikten kan sanksjoneres med fengsling, forvaring eller bøter, og har ingen innvendinger mot departementets konklusjon.

De materielle vilkår for ransaking av redaksjonslokaler er de samme som for ransaking av rom og bygninger m. v. ellers. Grovt sagt kreves det at noen med skjellig grunn kan mistenkes for en handling som kan straffes med fengsel. Andre lokaler enn den mistenktes egne kan ransakes bl.a. dersom den straffbare handling er foretatt eller den mistenkte er pågrepet der, eller det for øvrig er særlig grunn til å anta at det på det aktuelle sted kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges.

Når det gjelder de formelle vilkår for ransaking, er hovedregelen at uten skriftlig samtykke fra den det gjelder, kan ransaking bare foretas etter beslutning av retten. Påtalemyndigheten er imidlertid gitt sekundærkompetanse til å beslutte ransaking hvis det er «fare ved opphold». Ved ransaking av redaksjonslokaler er vilkårene for slik ransaking skjerpet. Slik beslutning kan man bare treffe dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. I tillegg til de kompetanseregler som er nevnt, er en vanlig polititjenestemann gitt adgang til å beslutte ransaking på egen hånd i særlige tilfeller, bl.a. når mistenkte treffes eller forfølges «på fersk gjerning eller ferske spor».

Etter reglene i straffeprosessloven kap. 16 er den alminnelige hovedregel at det kan tas beslag i ting som antas å ha betydning som bevis, eller som antas å kunne inndras eller kreves utlevert av fornærmede. Beslutning om beslag treffes av påtalemyndigheten. Hvis påtalemyndigheten finner at særlige grunner taler for det, kan den imidlertid bringe spørsmålet om beslag inn for forhørsretten. En polititjenestemann kan dessuten - uten beslutning av påtalemyndigheten - ta beslag når han setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse, og ellers når det er fare ved opphold. Beslag kan videre tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Slike beslag skal straks meldes til påtalemyndigheten, som må ta standpunkt til om beslaget skal opprettholdes. Enhver som rammes av beslaget har rett til å kreve saken brakt inn for retten.

Redaksjonelt materiale som inneholder opplysninger om identiteten til kilder, går inn under § 204, som unntar visse dokumenter fra beslagsadgangen. Påtalemyndigheten kan derfor ikke treffe beslutning om beslag av dokumenter eller annet som inneholder opplysninger om kilders identitet, med mindre retten har pålagt forklaringsplikt. Politiet kan likevel ta dokumentene med seg, men har ikke adgang til å gjennomgå dem før retten eventuelt har truffet avgjørelse om at de kan beslaglegges. Dette gjelder også ved beslag av dokumenter som ikke befinner seg i et redaksjonslokale, men f.eks. hjemme hos en journalist.

Kildevernutvalget har vurdert om ransaking av redaksjonslokaler bare burde kunne besluttes av retten, men er kommet til at dette ikke bør foreslås, selv om det vurderes som den prinsipielt sett beste løsning.

Ingen av høringsinstansene foreslår endring av reglene på dette punkt, og departementet er enig med utvalget.

Dagens bestemmelser legger kompetansen til å treffe beslutning om ransaking av redaksjonslokale til påtalemyndigheten generelt. Et flertall i utvalget mener at beslutningen alltid bør treffes av statsadvokaten. Utvalgets mindretall mener at en ubetinget regel om dette vil kunne skape uakseptable praktiske problemer og foreslår subsidiær kompetanse til politimesteren. Det er uenighet om kompetansespørsmålet bør reguleres i påtaleinstruksen eller i loven selv.

Blant de høringsinstanser som har uttalt seg om kompetansespørsmålene, har bare Bodø politikammer gått imot endringer i den retning utvalget foreslår. Flertallets forslag støttes av presseinstansene og Den Norske Advokatforening. Mindretallets forslag støttes bl.a. av Riksadvokaten og flere politimestre.

Departementet følger opp lovforslaget slik at avgjørelsene legges til statsadvokaten. Departementet mener at dette bør fremgå av loven, jfr utkast til straffeprosessloven § 197 annet ledd annet punktum.

Utvalget foreslår også en endring i reglene om polititjenestemenns adgang til å foreta ransaking på egen hånd. Utvalget mener at det bør gjøres unntak for redaksjonslokaler eller tilsvarende når det gjelder bestemmelsen som gir en polititjenestemann adgang til ransaking når «det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles», forutsatt at det foreligger sterk mistanke om en handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder.

Blant høringsinstansene støttes utvalgets forslag av presseinstanser. Bergen politikammer mener de foreslåtte regler vedrørende ransaking av en journalists hjemmekontor vil kunne vanskeliggjøre etterforskningen i saker som ikke gjelder redaksjonelt arbeid.

Departementet støtter utvalgets forslag, og viser bl.a. til at den helt overveiende del av høringsinstansene har ikke funnet grunn til å gå mot forslaget.

Etter gjeldende rett treffes rettens avgjørelse om ransaking av redaksjonslokaler i form av en beslutning. Utvalget har vurdert om det bør foreslås at rettens avgjørelse skal treffes som kjennelse, men har kommet til at det ikke er behov for endringer her.

Departementet er enig med utvalget.

Både de gjeldende og de foreslåtte særreglene i straffeprosessloven §§ 197 og 198 knytter seg til begrepet «redaksjonslokale». Utvalget anser det uheldig at man etter dagens avgrensning må anta at f.eks. hjemmekontorene til korrespondenter og frilansere faller utenfor særreglene. Det foreslås at lovens uttrykk endres til «redaksjonslokaler eller tilsvarende».

Forslaget støttes av flere høringsinstanser, og departementet slutter seg til utvalgets forslag. Den foreslåtte utvidelsen kan by på problematiske grensespørsmål, men departementet legger vekt på de prinsipielle hensyn som taler for regelen. Praktiske grunner må imidlertid føre til at forståelsen blir noe snevrere enn det utvalget og enkelte høringsinstanser har forutsatt. For at noe skal kunne karakteriseres som «tilsvarende» et redaksjonslokale, må det dreie seg om et klart avgrenset (del av) lokale eller kontor hvor det foregår arbeid med journalistisk materiale, og denne bestemte plassen må ha ytre kjennetegn som tilsier at det dreier seg om et sted som for en vesentlig del nyttes av en journalist til arbeidsplass.

Kildevernutvalget foretar en drøftelse av varslingsregelen i straffeprosessloven § 200 annet ledd første punktum, som lyder: «Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller - om han er fraværende - en av hans husstand eller en nabo tilkalles når det kan skje uten opphold». Utvalget foreslår en særregel om at ved ransaking av redaksjonslokaler skal redaktøren eller dennes stedfortreder søkes tilkalt.

Blant høringsinstansene har ingen gått mot utvalgets forslag, mens flere støtter det. Departementet er enig med utvalget i at det tas inn en regel i paragrafen om tilkalling av redaktøren eller dennes stedfortreder når et «redaksjonslokale» skal ransakes. Derimot foreslår departementet ikke en regel om tilkalling av redaktøren når «tilsvarende» lokaler skal ransakes.

Hverken utvalget eller departementet foreslår endringer i reglene om beslag av redaksjonelt materiale.

Komiteen har ingen innvendinger mot at de reglene som gjelder for ransaking av redaksjonslokaler også gjøres gjeldende for hjemmekontorer til korrespondenter og frilansere, dersom det dreier seg om et klart avgrenset lokale eller kontor hvor det foregår arbeid med journalistisk materiale, og slutter seg til departementets forslag om å endre lovens uttrykk til «redaksjonslokaler eller tilsvarende».

Komiteen konstaterer at det ikke foreslås noen endringer i reglene om beslag, og har ingen innvendinger til det.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at beslutning om ransaking av et redaksjonslokale har viktige sider til vernet om en fri presse og til kildevernet. Disse lokalene har gjennom lovverket en særlig beskyttelse i forhold til ransaking i rom og bygninger for øvrig. Beslutning om ransaking vil ofte være mer kontroversielt i disse sakene enn annen ransaking. Flertallet kan ikke se at det er et stort praktisk behov for hurtige beslutninger om å ransake redaksjonslokaler, slik at det at statsadvokatembetene ikke har døgnkontinuerlig vakt neppe utgjør noe vesentlig problem. Flertallet vil derimot understreke at politiets ransaking av et redaksjonslokale kan oppfattes som anslag mot ytringsfriheten generelt. Derfor bør man ha en solid og nøye gjennomtenkt begrunnelse i det enkelte tilfelle, og beslutningen bør fattes på et så høyt nivå som mulig slik at det ikke kan skapes tvil om grunnlaget og motivene for beslutningen.

Flertallet legger også vekt på Riksadvokatens uttalelse om at en ordning der beslutninger om ransaking skal legges til statsadvokaten ikke vil medføre nevneverdig merbelastning for statsadvokatene. Flertallet støtter derfor Regjeringens syn om at beslutninger om ransaking av et redaksjonslokale ikke skal kunne treffes på lavere nivå enn statsadvokaten.

Flertallet mener også at det er viktig å sikre best mulig kunnskap om reglene, og mener derfor at regelen bør tas inn i loven.

Flertallet viser videre til at ransaking av redaksjonslokaler har sentrale sider til pressefrihet og kildevern, og støtter Regjeringens forslag om at det tas inn en særregel i straffeprosesslovens § 200 om tilkalling av redaktøren ved ransaking av redaksjonslokaler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser liten grunn til at argumenter om presse- og trykkefrihet skal kunne brukes for å gi politiet dårligere arbeidsmuligheter i saker som gjelder ulovligheter begått av mediamedarbeidere, enn det politiet har i forbindelse med etterforskning i saker der de mistenkte er næringsdrivende eller privatpersoner. Prinsipielt bør det gjelde samme regler for alle typer kriminelle handlinger. Disse medlemmer vil vise til at det allerede i dagens lovgivning er gitt skjerpede regler i forbindelse med ransaking i redaksjonslokaler, gjennom straffeprosesslovens § 197, som sier at påtalemyndigheten bare kan treffe beslutning om ransaking dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning, og vil foreslå at denne særordningen fjernes.

Disse medlemmer har imidlertid forståelse for at det av hensyn til den offentlige debatten som slik ransaking kan medføre vil være en fordel om beslutningen om ransaking treffes på høyest mulig nivå, og viser til at Riksadvokaten ikke har noen innvendinger mot at kompetansen til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler legges til statsadvokaten, slik departementet foreslår. Riksadvokaten påpeker imidlertid at det av praktiske grunner vil være ønskelig at politimestrene kan treffe beslutninger dersom det er vanskelig å få tak i statsadvokaten. Disse medlemmer har også merket seg at flere politimestere gir utrykk for samme syn i sine høringsuttalelser. Politimesteren i Bergen påpeker eksempelvis at en regel om at ransakingsbeslutning bare skal kunne treffes av statsadvokaten når rettens beslutning ikke i tide kan innhentes, vil kunne medføre vanskeligheter og tidsspille til skade for etterforskningen, blant annet fordi statsadvokatembetene ikke har noen vaktordning på kvelds- og helgetid.

Disse medlemmer er derfor uenig i departementets forslag om at bare statsadvokaten skal kunne treffe beslutningen dersom det ikke er mulig å innhente rettens samtykke, og støtter mindretallet i Kildevernutvalget som foreslår å gi subsidiær kompetanse til politimesteren. Disse medlemmer er enig med Riksadvokaten i at regelen kan inntas i påtaleinstruksen. Disse medlemmer vil understreke at et hovedargument for disse medlemmers standpunkt er at det ikke trengs vesentlig annerledes regler for ransaking i redaksjonslokaler i forhold til ransaking i rom og bygninger for øvrig, og at disse medlemmer ikke har tatt stilling til om det er behov for en generell innstramning i reglene for ransaking.

Disse medlemmer viser videre til at departementet foreslår en særregel for pressen som sier at redaktøren eller dennes stedfortreder skal søkes tilkalt dersom det skal foretas ransaking av redaksjonslokaler. Disse medlemmer kan ikke finne noen god grunn for at reglene for ransaking av redaksjonslokaler skal være annerledes enn reglene for ransaking av eksempelvis næringslokaler, og mener at straffeprosesslovens § 200 bør gjelde som i dag også for redaksjonslokaler. Disse medlemmer har ikke tatt stilling til om denne paragrafen generelt bør endres, men er imot at en eventuell regelendring bare skal gjelde i forbindelse med redaksjonslokaler.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av straffeprosessloven § 200 og fremmer dessuten følgende forslag:

«I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:

§ 197 annet ledd skal lyde:

Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten.»

I løpet av tiden som er gått fra departementet mottok Kildevernutvalgets innstilling, har departementet mottatt en del henvendelser fra ulike hold om spørsmål som er blitt vurdert i forbindelse med proposisjonen. Av dem som ikke følges opp og heller ikke drøftes annet sted i proposisjonen, nevnes bl.a. forslag om at det ikke skal være adgang til å kreve vitneprov om eller utlevering av upublisert redaksjonelt materiale. Departementet viser til at reglene om kildevern vil gi vern for upublisert redaksjonelt materiale så langt det er en sammenheng mellom materialet og en anonym kildes identitet, og finner ikke grunn til å ta opp forslaget.

Fra pressehold er det også tatt til orde for et generelt forbud mot etterforskning av hvem som er kilder til opplysninger i konkrete saker. Dette vil bety at politiet heller ikke kan søke å finne kilden om det brukes andre fremgangsmåter enn spørsmål til eller beslag hos mediearbeidere. Departementet fastholder adgangen til å etterforske saken på annen måte enn ved vitnepålegg, ransaking og beslag mot pressen.

Komiteen er enig med departementet i at det ikke bør innføres et generelt forbud for politiet mot etterforskning av hvem som er kilden til opplysninger i konkrete saker. Politiet må fortsatt ha adgang til å forsøke å finne frem til personer som eksempelvis kan være nyttige vitner i straffesaker, selv om disse har operert som anonyme kilder i forhold til media.

Forrige kapittelNeste kapittel