23. Om særfradrag for store sykdomsutgifter - behandling ved ufrivillig barnløshet
Etter skatteloven § 77 nr. 4 innrømmes særfradrag til skattyter som «i inntektsåret har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller annen varig svakhet». Behandling utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen gir bare rett til særfradrag dersom tilsvarende behandling ikke kan tilbys av offentlig norsk helse- og sosialvesen og behandlingen vurderes som faglig forsvarlig.
Departementet har i brev av 10. mars 1987 uttalt at ufrivillig barnløshet ikke generelt kan karakteriseres som «sykdom eller annen varig svakhet» i relasjon til skatteloven § 77 nr. 4, fordi «tilstanden normalt ikke direkte hemmer skattyteren i den daglige livsutfoldelse». Finansdepartementets avgrensning i ovennevnte brev er fulgt opp i Skattedirektoratets anvisning i Lignings-ABC fra og med 1988. I brev av 3. desember 1993 fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet opprettholder departementet dette standpunkt.
Etter departementets vurdering bør heller ikke regelverket endres slik at det gis særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet. Skattesystemet bør primært ta seg av de offentlige budsjetters inntektsside, mens støtte til ulike tiltak hovedsakelig bør skje gjennom bevilgninger på budsjettenes utgiftsside. Det er et grunnleggende problem at skattereglene brukes for en rekke formål utenfor skattesystemet. Ved direkte bevilgning vil offentlige midler dessuten kunne fordeles mer effektivt og rettferdig enn ved indirekte støtte gjennom skattelettelser. Man bør på denne bakgrunn ikke bruke skattesystemet til ytterligere lempninger. Dersom man ønsker å støtte denne gruppen, bør overføringene i tilfelle ytes direkte og fremgå av budsjetter, i stedet for at overføringene «skjules» via fradrag i inntekt.
Departementet legger etter dette til grunn at det ikke skal gis særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, slutter seg til departementets vurdering om at regelverket ikke bør endres slik at det gis særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at behandling for ufrivillig barnløshet gis av det offentlig helsevesen finansiert av folketrygden. Hvorvidt barnløshet skal karakteriseres som «sykdom eller annen varig svakhet» er i denne sammenheng uinteressant. Når behandling gis av det offentlige helsevesen er det sikker praksis for at også skattefradrag gis for skattytere som er kommet i den situasjon at behandlingsmulighet ikke finnes i Norge pga. kapasitetsmangel som gir lang ventetid.
Disse medlemmer legger videre til grunn at vilkårene for å gi skattefradrag generelt bør utvides til å gjelde også for forhold hvor det ikke er kapasitetsmangel i det offentlige helsevesen. At noen søker behandling ved private behandlingstilbud i Norge eller behandlingstilbud i utlandet vil uansett minske presset på den totale behandlingskapasitet i det offentlige helsevesen, hvilket er en fordel for alle dem som velger å vente på behandling i det offentlige helsevesen.
Disse medlemmer er videre av den oppfatning at det er et uskarpt skille mellom hvem som tilbys behandlingstilbud for ufrivillig barnløshet i det offentlige helsevesen, og hvem som ikke gis et slikt tilbud. Det er ikke ukjent at barnløse par nektes tilbud av det offentlige rett og slett fordi det offentlige helsevesen ikke har den nødvendige kompetanse til å gi tilbudet paret trenger. Vellykket behandling for barnløshet tilbys i utlandet og ved private klinikker i Norge for par som ikke får slikt tilbud i det offentlige helsevesen. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om tilføyelse til skattelovens § 77 nr. 4.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom, barnløshet eller annen varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider av, kan det innrømmes et særfradrag i inntekten.
§ 77 nr. 4 annet ledd utgår.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.»