Sammendrag

Departementet antar at arbeidsgiverfinansiert utdanning i stor grad bør være skattefri. Det bør imidlertid settes grenser for skattefriheten. Dersom arbeidsgiver finansierer utdanning som har liten relevans for arbeidstakerens arbeid, bør fordel ved utdanning være skattepliktig for arbeidstakeren. Likeledes bør fri utdanning av særlig omfattende karakter kunne medføre skatteplikt for arbeidstakeren.

Departementet fremmer forslag om endring i skatteloven § 42 første ledd. Forslaget innebærer at helt eller delvis fri utdanning i arbeidsforhold skal være skattefri etter nærmere regler gitt av departementet.

Departementet legger til grunn at arbeidsgiverfinansiert utdanning som faller utenfor vilkårene i de nærmere reglene omfattes av fordelsbegrepet i skatteloven § 42 første ledd, og således vil være skattepliktig.

Departementet har påbegynt arbeidet med en forskrift om skatteplikt ved arbeidsgiverfinansiert utdanning, som det tas sikte på å gi i medhold av den foreslåtte lovendringen.

De foreløpige vurderingene samt en nærmere beskrivelse av det planlagte regelverket for beskatning av arbeidsgiverfinansiert utdanning er gjengitt i kap. 13.3 i proposisjonen.

Lovendringen foreslås å tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1999. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 42 første ledd.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 42 første ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det er unødvendig å skille mellom grunnutdanning, videreutdanning og lengre utdanningsløp enn 18 måneder. Disse medlemmer mener likeledes at det foreslåtte skillet mellom internopplæring og eksternopplæring er unødvendig.

Disse medlemmer mener det er åpenbart at arbeidsgivere ikke dekker utgifter til utdanning hvis det ikke foreligger et reelt behov fra arbeidsgivers side, og at det ikke tjener noen hensikt å sysselsette departementsansatte og likningsfunksjonærer med å overprøve arbeidsgiveres behov for å utdanne sine ansatte.

Disse medlemmer er også av den oppfatning at for arbeidstakeres fradragsrett for utdannings­utgifter er forholdet det samme. Riktignok kan det antas å være slik at arbeidsgiver ikke har like stort behov for at den ansatte videreutdanner seg når arbeidsgiver ikke vil betale for det, men for skattemyndighetene bør dette være irrelevant. Videreutdanning er til nytte for samfunnet ved at arbeidstakeren kvalifiserer seg til arbeid hos andre.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen er engstelig for markedet idet det påpekes at det vil være en uheldig forskjellsbehandling mellom mennesker at noen har arbeidsgivere som finansierer utdanningen mens andre ikke har det.

Disse medlemmer mener det er en ubetinget fordel at markedsmekanismene fungerer. Det er helt selvsagt at arbeidsgivere ser seg tjent med at kommende eller eksisterende arbeidstagere utdanner seg til noe som arbeidsgiveren kan ha nytte av, fremfor å utdanne seg til noe arbeidsgiveren ikke har nytte av. Regjeringens forslag om å sette en skattebremse på dette markedet betyr i klartekst at Regjeringen ønsker å vri menneskers utdanningsløp over fra noe som er så nyttig for arbeidsgivere at arbeidsgiverne selv vil betale for det, til utdanningsløp som ikke er nyttige for noen. Det bør være et tankekors for Regjeringen at nettopp en slik politikk fører til at mange jurister livnærer seg som drosjesjåfører, mens det er mangel på leger og økonomer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

I.

§ 42 første ledd nytt siste punktum skal lyde:

Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri.

II.

Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at denne endringen i skatteloven kommer som et resultat av dette medlems forslag i Dokument nr. 8:45 (1997-98). Dette medlems hensikt med forslaget var å hindre den urimelighet som var ved at ulike ligningskontor forskjellsbehandlet spørsmål om arbeidsgiverfinansiert utdanning, og at det var nødvendig med en opprydding i et komplisert lovverk knyttet til disse spørsmål. I tillegg er det av avgjørende betydning at arbeidsgivere oppmuntrer sine ansatte til ytterligere kompetanseoppbygging uten at man økonomisk blir straffet for det.

Dette medlem viser videre til etter- og videreutdanningsreformen som Sosialistisk Venstreparti har foreslått, og som skal behandles i Stortinget i inneværende sesjon. I den forbindelse vil det være av avgjørende betydning at lovverket oppmuntrer, og ikke er til hinder for å ta etter- og videreutdanning.

Dette medlem konstaterer at Regjeringen foreslår enkelte avgrensninger i skattereglene som dette medlem finner merkelige, og etter all sannsynlighet vanskelig for det enkelte ligningskontor å praktisere. Særlig vil departementets skille mellom hvilken utdanning som kan ha relevans for arbeidstakers arbeid, og dermed være skattefri, være vanskelig å praktisere og vil åpenbart føre til nye urimeligheter og forskjellsbehandling. Dette medlem finner det videre svært underlig at departementet skiller mellom ekstern og intern utdanning, og at disse skattemessig skal behandles forskjellig. Dette medlem kan finne rimelighetsgrunner til departementets forslag om å avgrense lengden på skattefri kompetanseoppbygging til 18 måneder.

Dette medlem konstaterer at departementet skal sende forslag til endringer av skattelovens § 42 første ledd på høring og at dette forslaget som sådan bare er foreløpig. Dette medlem vil videre vise til at St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen ligger i Stortinget til behandling der dette spørsmål også vil bli berørt. Dette medlem vil på denne bakgrunn avvente å ta stilling til de ulike forslag til endringer av skattelovens § 42 første ledd, til Stortinget har ferdigbehandlet stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning og høringsrunden er gjennomført.