7. Forholdet til EØS-avtalen
De tre regelsett som er sentrale for kommunalt foretak eller interkommunalt selskap i forhold til EØS-avtalen, er de generelle konkurransereglene, reglene om offentlig støtte og bestemmelsene om offentlige innkjøp. Reglene om statsstøtte og reglene om offentlige anskaffelser kan betraktes som henholdsvis lemping og presisering av de generelle konkurransebestemmelsene.
Konkurransereglene i EØS-avtalen vil også omfatte offentlig eide virksomheter. Unntak gjelder der virksomheten utfører tjenester av allmenn økonomisk betydning. Unntaket må imidlertid ikke være videre enn nødvendig, og fravikelsen må ikke påvirke samhandelen mellom avtalepartene (EØS-landene) i et omfang som strider mot partenes interesser.
Reglene om offentlige anskaffelser skal sikre at det ved offentlige innkjøp ikke blir tatt hensyn til eller lagt vekt på forhold som medfører diskriminering av leverandører fra andre EØS-land. Både kommunale foretak og interkommunale selskaper må foreta sine egne anskaffelser i henhold til regelverket om offentlige anskaffelser. Det viktigste unntaket er de interkommunale selskap som hovedsaklig er av industriell eller forretningsmessig karakter. For anskaffelser til offentlige virksomheter innen forsyningssektoren (vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon) gjelder særlige regler.
Et særlig spørsmål er om kommunale foretak og interkommunale selskap kan betraktes som intern leverandør til eierkommunen(e) slik at leveransene kan skje utenom anbud - m.a.o. at anskaffelsen anses som leveranse i egen regi. Grensen for hvem som kan regnes som leverandør i egen regi avhenger i stor grad av hva som kan regnes som en og samme oppdragsgiver. Ofte vil dette sammenfalle med hva som regnes som samme juridiske person. En kommune eller fylkeskommune med alle sine underliggende etater og nemnder er ett rettssubjekt. Et kommunalt foretak vil være en del av dette rettssubjektet. Når kommunen tildeler et oppdrag til et kommunalt foretak innen samme kommune eller fylkeskommune blir derfor oppdraget å regne som arbeid i egen regi og kan tildeles uten å benytte anskaffelsesprosedyrene for offentlige anskaffelser. Tilsvarende gjelder i de tilfeller hvor det kommunale foretak opptrer som oppdragsgiver overfor et annet kommunalt organ i samme kommune. Dersom foretaket leverer til andre enn kommunen i konkurranse med private produsenter, vil dette imidlertid kunne forholde seg annerledes.
Et interkommunalt selskap vil etter lovforslaget være et eget rettssubjekt. I utgangspunktet vil det derfor måtte følge reglene om offentlige anskaffelser. Dersom selskapet er opprettet med det formål å tilgodese eiernes behov, vil leveranser fra selskapet likevel kunne bli ansett som leveranser i egen regi.
Reglene om offentlig støtte henger nøye sammen med konkurransereglene i EØS-avtalen. Offentlig støtte vil bedre konkurranseevnen til mottakeren, og kan medføre en konkurransevridning i markedet. I utgangspunktet er enhver støtte som kan virke konkurransevridende og påvirke samhandelen mellom landene forbudt.
Begrepet statsstøtte forstås vidt. Både direkte støtte og det å bli fritatt for økonomiske byrder vil omfattes. Ved vurderingen av hva som skal anses for å være offentlig støtte vil det være avgjørende om kommunen opptrer gunstigere overfor mottakeren enn det en sammenlignbar privat investor ville gjøre.
Et særlig spørsmål er om det faktum at et foretak ikke kan gå konkurs vil bli oppfattet som offentlig støtte. For interkommunale selskaper vil bestemmelsen om at kommuner ikke kan gå konkurs ha indirekte betydning. Nærings- og energidepartementet har i sin høringsuttalelse pekt på at rettslig status som sikrer mot konkurs kan bli oppfattet som permanent støtte. Etter praksis er dette imidlertid ikke en absolutt regel. Det avgjørende vil være om det utnyttes som skjerming mot konkurranse.
Reglene om offentlig støtte innebærer at interkommunale selskaper må sikres en egenkapital som står i forhold til risikoen i det marked selskapet eventuelt skal konkurrere i. Hvis ikke, vil kommunenes posisjon som ansvarlig deltaker kunne bli sett på som permanent støtte. Det vil også kunne bli ansett som offentlig støtte dersom selskapet driver næringsvirksomhet, og det er vedtektsfestet at det ikke skal betales utbytte til eierne.
For kommunale virksomheter vil imidlertid reglene om såkalt bagatellmessig støtte kunne være praktisk viktige unntak fra reglene om offentlig støtte. Støtte som ikke overstiger 100 000 ECU (ca. 417 000 i 1996) til en enkelt bedrift over en tre-års periode regnes som bagatellmessig.
Det såkalte innsynsdirektivet innebærer rett til innsyn i en virksomhets økonomiske forhold, og stiller krav til hvordan de økonomiske forholdene skal være dokumentert. Direktivet gjelder imidlertid bare virksomheter med en betydelig omsetning, og vil i praksis bare berøre de største interkommunale selskapene.
Komiteen konstaterer at lovforslaga er innanfor og tilpassa EØS sitt regelverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke behovet for like konkurransevilkår. Derfor bør interkommunale selskaper i størst mulig grad omfattes av reglene om offentlige anskaffelser i EØS-avtalen. Private tilbydere skal ha full tilgang til det offentlige innkjøpsmarkedet. Det er viktig at regelverket på dette feltet blir oversiktlig slik at norske kommuner unngår å komme i konflikt med regelverket i EØS-avtalen.