2. Endringer som tar sikte på å gjøre det enklere å anvende bestemmelsene om tilbakeholdelse uten eget samtykke i sosialtjenesteloven m.m.
- 2.1 Tiltaksplan for rusmiddelmisbrukere
- 2.2. Rett for pårørende til å kreve vurdering med sikte på tvangssak
- 2.3 Vilkåret om at fylkesnemnda for sosiale saker skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen
- 2.4 Vilkåret om at samtykke til tilbakeholdelse etter lov om sosiale tjenester § 6-3 må gis før oppholdet begynner
- 2.5 Tilbakeføring ved rømming
Ifølge sosialtjenesteloven har kommunen hovedansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere. Den kommunale sosialtjenesten har ansvaret lokalt for at rusmiddelmisbrukere får råd, veiledning og tilbud om tiltak med sikte på å komme bort fra rusmiddelmisbruket. Dette ansvaret har kommunen også når klienten er søkt inn i eller oppholder seg på en institusjon, uavhengig av om institusjonen er fylkeskommunal eller privat drevet. Sosialtjenesten plikter å følge opp vedkommende under oppholdet, og å legge til rette nødvendige tiltak også etter institusjonsoppholdet.
Det foreslås i proposisjonen et nytt femte ledd i sosialtjenesteloven § 6-1 som pålegger kommunene å lage en tiltaksplan for den enkelte tvangsinnlagte, og at det hjemles adgang for i forskrift å gi nærmere bestemmelser om innholdet i tiltaksplanen. Det uttales at hensikten med forslaget er å presisere det ansvar kommunen allerede har, og å sikre at ansvaret følges opp, noe som anses særlig viktig i forhold til ettervernet. Departementet vil gi de nødvendige presiseringer med hensyn til planens omfang, frist for utarbeidelse, brukermedvirkning, samarbeid og kommunens oppfølgingsansvar i retningslinjer og annet veiledningsmateriell.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Woie Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, slutter seg til det framlagte forslag, men ønsker at forskriftene også pålegger kommunene å lage tiltaksplaner for rusmiddelmisbrukere som oppholder seg frivillig i institusjon.
Komiteen mener ettervern må prioriteres for alle som har gjort noe for å bli rusfrie, og at dette er mye av nøkkelen til å få rehabilitert tidligere rusmiddelmisbrukere. For det store flertall av rusmiddelmisbrukere handler det å komme ut av institusjon og stå på egne ben om å starte nytt liv, hvor det er av stor viktighet å bidra til å styrke selvtillit og selvfølelse, samt å sikre et tilbud om nye miljøer med kontaktpersoner som kan erstatte kontaktene i rusmiljøet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at man i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 16 (1996-97) var opptatt av et godt ettervern generelt for rusmiddelmisbrukere som forsøker å bli rusfrie. Dersom Regjeringens foreliggende forslag medfører at rusmisbrukere på tvangstiltak skal få egne tiltaksplaner i regi av kommunene, og der det i tillegg legges opp til egne tiltaksplaner for de som får metadon, så kan konsekvensen bli at de som frivillig gjør noe for å endre sine misbruksvaner og blir rusfrie, er de som har det dårligste tilbudet etter endt institusjonsopphold.
Dette medlem henviser ellers til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. S. nr. 184 (1996-97).
Det foreslås i proposisjonen en ny § 6-1a i sosialtjenesteloven, som pålegger sosialtjenesten å foreta nødvendige undersøkelser og vurdere om det skal fremmes tvangssak ved meldinger fra pårørende om omfattende misbruk av rusmidler, og at den pårørende når saken er ferdig utredet, skal ha tilbakemelding om dette.
Sosial- og helsedepartementet bemerker at pårørendes bekymring for, og ønske om å gjøre noe for rusmiddelmisbrukeren ofte er sterk og svært forståelig, men at innføring av en ordning som her er foreslått, samtidig reiser viktige prinsipielle spørsmål, ikke minst i forhold til rusmiddelmisbrukerens integritet. I noen tilfeller vil bestemmelsen kunne føre til at et allerede konfliktfylt forhold forverres ytterligere. Departementet har likevel lagt vekt på at pårørendes støtte og samarbeid for mange rusmiddelmisbrukere vil være en avgjørende faktor i behandling og rehabilitering, og at det er viktig å ta deres vurderinger på alvor. Det framholdes at forslaget ikke innebærer at de pårørende får selvstendige partsrettigheter i saken. Departementet foreslår ikke at det innføres klageadgang over vurdering gjort på grunnlag av meldinger fra pårørende eller på tilbakemelding til pårørende.
Det foreslås at ektefelle/registrert partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken skal anses som pårørende. For å hindre meldinger fra pårørende som ikke har det nødvendige kjennskap til rusmiddelmisbrukerens situasjon, foreslås det satt som vilkår at den pårørende som melder, må ha varig og løpende kontakt med rusmiddelmisbrukeren.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke disse partiers generelle skepsis til bruk av tvang for behandling, det være seg av rusmiddelmisbrukere eller pasienter av andre kategorier. Bruk av tvang må kun etter disse medlemmers mening skje i spesielle situasjoner der pasienten/klienten er til fare for seg selv eller andre. På disse premisser aksepterer disse medlemmer bruk av tvang i svært begrenset omfang.
Disse medlemmer stiller seg noe skeptisk til forslaget i proposisjonen § 6-1a hvor sosialtjenesten pliktes å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende. Disse medlemmer ser ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner der dette er nødvendig, men på den annen side er disse medlemmer redd for at det her kan skje et misbruk, og at pårørendes interesser i forhold til tvangsbruk kan ha ulike motiver. Dette gjelder generelt også i forhold til både psykiatri og rusmiddelmisbrukere. Disse medlemmer vil imidlertid ikke stemme imot den nye § 6-1a, men vil gjerne gi uttrykk for at bruk av opplysninger fra de pårørende nøye må vurderes av sosialetaten før man går til tvangsinnleggelse av voksne personer på denne bakgrunn. Disse medlemmer mener imidlertid at ønske om tvangsinnleggelse fra de pårørende når det gjelder barn og ungdom, må tillegges større vekt enn slike ønsker om tvang i forhold til voksne misbrukere. Disse medlemmer støtter for øvrig at de pårørende ikke blir part i saken når det gjelder tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere.
Ved bruk av tvang etter sosialtjenesteloven § 6-2 skal etter gjeldende rett fylkesnemnda for sosiale saker i den enkelte sak ta stilling til om den foreslåtte institusjonen er i stand til å tilby den aktuelle rusmiddelmisbrukeren tilfredsstillende hjelp. Dette innebærer at det må være stilt en institusjonsplass til disposisjon når nemnda behandler sosialtjenestens framlegg til vedtak. Det uttales at det har vist seg at det kan være vanskelig for kommunene raskt å finne en egnet, ledig institusjonsplass, og at dette fører til at det kan ta lang tid fra behovet for slik plassering blir fastslått til vedtak om plassering fattes. Det påpekes at for sterkt nedkjørte rusmiddelmisbrukere kan det være et problem at tvang ikke blir prøvet, eller at det gjøres for sent.
Departementet foreslår at vilkåret om at fylkesnemnda skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen, oppheves, og anser at når en institusjon først er utpekt for tvang generelt, er det tilstrekkelig at sosialtjenesten vurderer om den er egnet i det konkrete tilfellet. Det uttales at dersom fylkesnemnda ønsker det, kan den fortsatt sette som vilkår i en konkret sak at plassering skal skje i en bestemt institusjon. Dersom rusmiddelmisbrukeren er uenig i tvangsvedtaket, kan spørsmålet bringes inn for domstolen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at § 6-2 andre ledd i sosialtjenesteloven må opprettholdes, og at fylkesnemnda med vedtak om tvang også skal ta stilling til om en konkret institusjon er faglig og materielt i stand til å tilby den konkrete klienten tilfredsstillende hjelp. Disse medlemmer vil således stemme imot opphevelse av § 6-2 andre ledd i nåværende sosialtjenestelov. Det er etter disse medlemmers skjønn et alvorlig inngrep overfor en person som har rusproblemer, å tvangsinnlegge denne i en institusjon. Disse medlemmer mener at det bør skje bare i spesielle tilfeller og gir sin tilslutning til det. Det disse medlemmer imidlertid setter som en absolutt betingelse for tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, er at innleggelsen skjer i en institusjon som på forhånd er godkjent, og som har faglig og fysisk mulighet til å ivareta denne klienten på en forsvarlig og rettssikkerhetsmessig måte.
Etter gjeldende rett kan institusjonen ved frivillige opphold sette som vilkår at misbrukeren samtykker i tilbakeholdelse. Forutsetningen er at samtykke er gitt skriftlig og senest når oppholdet begynner. Dette innebærer bl.a. at samtykket ikke er gyldig hvis det er avgitt under et institusjonsopphold.
Departementet foreslår at vilkåret om at samtykke skal avgis før institusjonsoppholdet begynner, oppheves i forhold til dem som går direkte over fra vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Hovedbegrunnelsen er at departementet ser at en prosedyre som i større grad enn i dag bygger på og oppmuntrer misbrukerens motivasjon, kan være en fordel. Det foreslås videre at institusjonen uten ugrunnet opphold skal varsle tilsynsmyndigheten når samtykke gis av en person som er innlagt med hjemmel i vedtak etter disse bestemmelsene.
Komiteen slutter seg til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det framholdes at det etter gjeldende rett er uklarheter omkring ansvarsforhold og praktisk gjennomføring ved tilbakeføring etter rømming med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Det er ikke gitt saksbehandlingsregler eller regler om hvem som kan foreta den praktiske tilbakeføringen.
Sosial- og helsedepartementet er kommet til at det er mest hensiktsmessig å behandle disse spørsmålene i forskrift bl.a. fordi det er mange tekniske og detaljerte forhold det må tas stilling til. Det foreslås derfor at det gis hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-11 tredje ledd for at Kongen kan gi forskrift om tilbakeføring ved rømming. Det uttales at forskriften vil kunne inneholde bestemmelser om hvem som er ansvarlig for at klienten hentes tilbake, hvem som skal og kan gjøre hva i forbindelse med tilbakeføring, og om at det er politiet som har adgang til å bruke makt i slike tilfeller.
Komiteen slutter seg til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.