1. Sammendrag

       Representantene Simonsen og Sandberg legger i dokumentet fram forslag om å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing.

       Forslaget begrunnes bl.a. med at den medisinske overvåkingen i dag er streng også inne profesjonell boksing, og at det er muligheter for detaljert regelverk for profesjonelle boksekamper på norsk jord.

       Forslagsstillerne viser også til at i dag sender flere TV-kanaler boksekampene direkte, og det er ikke uvanlig at de store kampene overføres på storskjermer på utesteder, og at skjermingen av nordmenn ikke lenger er så total som tidligere.

       Det vises også til at argumentene om usunne økonomiske interesser ikke lenger er relevante idet det i dag knapt er noen som anser det som galt å kunne tjene penger som idrettsutøver.

       Dokumentforslaget har vært oversendt Regjeringen til uttalelse. Departementets svar datert 12. mai 1998 er inntatt som vedlegg

2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Per Sandberg fremmer forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing.

       Stortinget har ved gjentatte anledninger avvist å oppheve forbud mot profesjonell boksing. Som en del av sin bakgrunn for vurdering av opphevelse av loven viser komiteen til at idrettsstyret i sitt møte 5.-6. desember 1997, sak 79, vedtok å støtte forslaget fra Norges Bokseforbund om å innføre en dispensasjonsadgang i loven om forbud mot profesjonell boksing.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det i Dok.nr.8-forslaget trekkes det fram tre hovedargumenter for å oppheve forbudet mot profesjonell boksing. På forespørsel fra komiteen har departementet belyst den medisinske skadevirkningen, den forrående virkning på publikum og de usunne økonomiske interesser. Forslagsstillerne hevder at disse argumentene har tapt sin kraft i løpet av 16 år, og at loven dermed bør oppheves.

Medisinske skadevirkninger

       Komiteen viser til brev fra Det Kongelige Kulturdepartement av 12. mai 1998, se vedlegg, hvor Kulturdepartementet har bedt Norsk Idrettsmedisinske forening om en skriftlig uttalelse vedrørende medisinsk skadevirkning av boksing. Komiteen viser til rapportens konklusjon, hvor det heter følgende:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bl.a. på bakgrunn av denne rapporten fra Norsk Idrettsmedisinsk forening avvise påstanden som forslagsstillerne kommer med, at de medisinske skadevirkningene i profesjonell boksing ikke lenger finnes.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har en intensjon om å beskytte unge bokseres helse gjennom forbudet mot proffboksing. Selv til dels streng medisinsk kontroll under oppsyn av norske myndigheter, vil ikke medføre at proffboksing forårsaker færre skader.

Forrående virkning på publikum

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Kulturdepartementet har fått Professor Dr.Scient Sigmund Loland ved Norges Idrettshøgskole til å vurdere boksingens eventuelle forrående virkning på publikum. I brev av 27. januar 1998 svarer professor Loland med sin vurdering av problemstillingen. Konklusjonen er etter flertallets oppfatning at i profesjonell boksing er det avgjørende viktig å påføre smerte og skader for å kunne vinne. Dermed kan profesjonell boksing også være med på å bryte ned grunnleggende normer og verdier i samfunnet vårt.

Usunne økonomiske interesser

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enige med Kulturdepartementet at det er vanskelig å dokumentere kunnskap om de økonomiske forholdene innenfor profesjonell boksing.

       Men det er etter flertallets oppfatning at mange forskjellige konkurrerende internasjonale bokseforbund med egne mesterskap og titler gjør det uklart, og delvis kaotisk, å forholde seg til profesjonell boksing som en enhet.

       Flertallet viser til Norges Bokseforbunds ønske om innføring av « proffboksing light » og er kjent med det arbeidet som Norges Bokseforbund gjør for å få gjennomført dette i internasjonal proffboksing. Gjennom økt adgang til dopingkontroller, lisenskontroll, overgangsregler, ansvar for økonomiske forhold og medisinske kontroller har Norges Bokseforbund prøvd å imøtekomme en del av den kritikken som har vært rettet mot profesjonell boksing. Flertallet mener det er for optimistisk av Norges Bokseforbund å tro at man kan snu trenden i profesjonell boksing gjennom sine internasjonale kanaler i løpet av kort tid.

       Flertallet vil også vise til at profesjonell boksing betraktes som økonomisk aktivitet etter EU-traktatens artikkel 2. Dette innebærer at traktaten anvendes på utøvelse av profesjonell boksing også i Norge. Det vil etter flertallets oppfatning bety at Norges Bokseforbunds stilling som enerådende arrangør av profesjonelle boksearrangementer i Norge vil være i strid med EU-traktatens konkurransebestemmelser. Dersom man åpner for profesjonelle kamper kan i prinsippet alle profesjonelle forbund arrangere kamper i Norge. Disse kan utledes av EUs prinsipp om fri konkurranse. Flertallet vil derfor avvise forslaget om oppheving av forbudet mot profesjonell boksing.

       I debatten om profesjonell boksing har det oppstått en diskusjon om utøvelse av profesjonell kick-boksing, og departementet har konkludert med at profesjonell kick-boksing ikke rammes av 1981-loven. Flertallet ber om at departementet vurderer om profesjonell kick-boksing også burde forbys i Norge på lik linje med profesjonell boksing, og komme tilbake til Stortinget med et eventuelt lovforslag om dette.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at den samme argumentasjon som ble brukt ved innføring av forbudet mot profesjonell boksing i 1981 benyttes i 1998.

       Disse medlemmer finner det beklagelig at motstandere av profesjonell boksing ikke har registrert utviklingen i det profesjonelle boksemiljøet, men bruker medienes « bakgårdsbilder » som argument for å beskytte unge bokseres helse i boksemiljøet.

       Den som har fulgt med utviklingen innenfor profesjonell boksing har sett at den medisinske overvåkningen er blitt meget strengere, og at også ringdommerne utfører jobben med stor årvåkenhet overfor boksernes situasjon. Det kommer også klart til uttrykk at boksernes trenere i dag er meget opptatt av boksernes sikkerhet i kampsituasjon.

       Disse medlemmer finner det direkte urimelig overfor våre utøvere at de ikke skal få utøve sin idrett i eget land pga. at det i enkelte land (USA og England) finnes « useriøse » klubber/arrangører.

       Disse medlemmer anser faren for at talentfulle unge norske boksere havner i slike miljøer for større, pga. forbudet mot å utføre sin idrett i eget land.

       Disse medlemmer vil ikke på noen måte prøve å nedvurdere rapporten som Den Norske Legeforening forela komiteen. Faren for medisinske skadevirkninger eksisterer selvfølgelig ved boksing. Disse medlemmer kan også til en viss grad vedgå at boksing kan virke forrående på enkelte tilskuere, men hvis dette skulle være et tungtveiende argument for et forbud, burde absolutt f.eks. fotball bli forbudt med øyeblikkelig virkning. Disse medlemmer ser også at det fortsatt eksisterer noen få useriøse innenfor miljøet. Dette betyr selvfølgelig ikke at slike tilstander ville oppstå i Norge hvis profesjonell boksing ble tillat.

       Disse medlemmer viser til konklusjonen i samme rapport som sier at alle slag mot hodet kan i utgangspunktet føre til hodeskade, uansett amatør eller profesjonell utføring av idretten.

       Disse medlemmer antar man ville fått sammenlignbare resultater hvis man foretok testing av idrettsutøvere innenfor andre utsatte idrettsgrener som ishockey, fotball, rugby, kick-boksing, idretter som er tillatt i Norge, og som i tillegg er meget utsatt for andre skadeformer.

       Men disse medlemmer mener oppriktig talt, i likhet med Norges Bokseforbund at slik utviklingen etter hvert har blitt, stanser ikke dagens lovforbud den profesjonelle boksingen. Lovende norske amatørboksere går stadig over til profesjonell boksing.

       Profesjonell boksing vises daglig, 80 % av det norske publikum kan se dette gjennom flere TV-kanaler. Disse medlemmer viser til at 1,1 millioner seere så Ole Klemetsens kamp mot Joe Siluwangi på TV 2 i 1996.

       Disse medlemmer viser til at Norges Bokseforbund med støtte fra Norges Idrettsforbund og den Olympiske Komité ønsker å innføre en proffboksing light, og har også knyttet kontakter til andre europeiske bokseforbund som finner disse tankene interessante. Disse medlemmer finner det da beklagelig at motstandere av proffboksing avviser denne muligheten for å kunne delta i et samarbeide om å gjøre proffboksingen tryggere for våre egne utøvere som tvinges til helt andre land for å utøve sin idrett.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg de betenkeligheter som Norsk Idrettsmedisinsk forening har gitt uttrykk for, og finner ingen grunn til å trekke deres vurderinger i tvil. De helsefarer som kan oppstå i forbindelse med utøvelse av profesjonell boksing synes godt dokumentert. Disse medlemmer mener imidlertid at faren for skader i seg selv ikke er god nok grunn til å opprettholde et forbud mot profesjonell boksing, da det å utsette seg for farer forbundet med idrett, både på amatør- og profesjonelt plan, bør være en frivillig sak. Disse medlemmer vil vise til at der finnes andre tillatte idrettsgrener som ikke bare setter utøverne i fare, men som også involverer hjelpemannskaper hvis liv og helse kommer i fare når redningsaksjoner må iverksettes.

       Disse medlemmer vil vise til at profesjonell boksing er tillatt i de fleste land det er naturlig for oss å sammenlikne oss med. Opprettholdelse av dagens forbud innebærer at norske boksere henvises til en karriere utenfor landets grenser, at selv trening innenlands innebærer politianmeldelse. Dette er etter disse medlemmers mening å gå for langt i å regulere enkeltmenneskers frie valg. Det er etter disse medlemmers mening også feil ressursanvendelse å bruke politi og rettsvesen for å straffeforfølge boksere som har valgt sin sport som levevei.

       Påstanden om at profesjonell boksing virker forrående på publikum er ikke tilstrekkelig dokumentert. Det som synes dokumentert, er at vold i billedmedier, herunder boksing, kan virke aggresjonsfremmende. Disse medlemmer vil ikke bestride dette, men forbud mot profesjonell boksing i Norge synes å ha liten betydning for voldsproblemet som sådan, da det er irrelevant for seerne hvor et boksestevne arrangeres. Dagens medieutvikling medfører at de som ønsker det, alt med dagens lovgivning har mulighet for å se profesjonell boksing på TV. Det er ikke dokumentert at faktisk tilstedeværelse ved boksearrangementer virker voldsfremmende.

       Disse medlemmer har merket seg departementets vurdering av de økonomiske og sportslige forhold knyttet til profesjonell boksing som uoversiktlige. Dette er etter disse medlemmers mening ikke god nok grunn til å opprettholde dagens lovforbud. Disse medlemmer har tillit til at Norges Idrettsforbund og Norsk Bokseforbund er kompetente til å ivareta både de rettslige, økonomiske og sportslige sider ved eventuell profesjonell boksing i Norge. Disse medlemmer har merket seg at bokseforbundet ønsker tillatelse til å forsøke å etablere en light-versjon av profesjonell boksing. Om dette får gjennomslag internasjonalt, gjenstår å se. Men det er etter disse medlemmers oppfatning en mulighet for at de norske idrettsorganisasjonene kan utforme et regelverk for profesjonell boksing i Norge som ikke vil tiltrekke seg de spekulative stevnearrangører.

       Høyre var på prinsipielt grunnlag imot å innføre forbud mot profesjonell boksing. Disse medlemmer vil tilrå at forbudet mot profesjonell boksing i Norge oppheves.

3. Forslag fra mindretall

Forslag

       Lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing oppheves.

       Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:16 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Per Sandberg om lov om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing - avvises.

Vedlegg 1. Brev fra Kulturdepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 12. mai 1998.

Oppheving av forbudet mot profesjonell boksing Dok.nr.8:16 (1997-1998)

       Vi viser til faks av 17. desember 1997, vedlagt to Dok.nr.8-forslag, hvorav den ene, Dok.nr.8:16 (1997-1998), angår loven av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ber om en uttalelse fra Kulturdepartementet.

       Vi viser også til telefonsamtale 5. februar d.å. mellom min Odd-Roar Thorsen, Kulturdepartementet og komiteen v/ stortingsrepresentant Grethe Fossum. Det ble her redegjort for og avtalt den videre fremdriften for departementets behandling av komiteens henvendelse.

Bakgrunn

       I sitt møte 5.-6. desember 1997 (sak 79), vedtok Idrettsstyret å støtte « ... Norges Bokseforbund forslag om å innføre en dispensasjonsadgang i loven om forbud mot profesjonell boksing ».

       Stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Per Sandberg har, gjennom Dok.nr.8:16 (1997-1998), fremmet forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing.

       I forslaget fra representantene Simonsen og Sandberg (Frp) trekkes tre hovedargumenter frem, med referanse til behandlingen i 1981:

       Forslagsstillerne hevder at disse argumentene har tapt sin kraft i løpet av 16 år, og at loven dermed bør oppheves.

Vurdering

Medisinske skadevirkninger

       Ved brev av 5. januar d.å. ber Kulturdepartementet Norsk idrettsmedisinsk forening om en skriftlig uttalelse vedr. medisinske skadevirkninger av boksing.

       De svarer oss ved brev av 27. januar d.å., hvor det redegjøres om at foreningen i et « ... møte 25. januar d.å. har oppnevnt et eget utvalg for å vurdere de medisinske skadevirkninger av boksing. Utvalget består av overlege Ingunn Rise (leder), overlege dr.med Sverre Mæhlum og overlege dr.med Anders Walløe. Utvalget vil legge frem et forslag til uttalelse for behandling i neste styremøte i Norsk idrettsmedisinsk forening 21. april. »

       Ved brev av 22. april d.å. oversendes utvalgets rapport (kopi vedlagt). I oversendelsesbrevet sier foreningen at « Rapporten dokumenterer at boksing har svært uheldige medisinske konsekvenser. Norsk idrettsmedisinsk forening går derfor sterkt imot at man opphever forbudet mot profesjonell boksing i Norge. »

       I rapportens konklusjon heter det følgende:

Forrående virkning på publikum

       Ved brev av 6. januar d.å. ber Kulturdepartementet professor, dr.scient Sigmund Loland ved Norges idrettshøgskole « ... om en vurdering av boksingens eventuelle forrående virkning på publikum. » Professor Loland har tatt sin doktorgrad tilknyttet etiske spørsmål innen idretten.

       Ved brev av 27. januar d.å. oversender professor Loland sin vurdering (kopi vedlagt). I sin oppsummering sier han følgende:

Usunne økonomiske interesser

       Forslagsstillernes argument om at « I dag er det knapt noen som anser det som galt å kunne tjene penger som idrettsutøver », og at « De fleste idrettsgrener er i dag mer eller mindre kommersialisert », medfører i hovedsak riktighet. Men ut av dette å hevde at « Argumentet om usunne økonomiske interesser har ingen relevans i dag », er å gå vesentlig lenger enn realitetene synes å tyde på.

       Kulturdepartementet har ikke dokumentert kunnskap om de økonomiske forhold innenfor profesjonell boksing. Gjennom mediene formidles imidlertid et bilde av en sport som er belastet med uregelmessigheter og skandaler. Det synes å dreie seg om såkalt « fiksing » av kamper, uklare avtaler med promoterer, boksere som opptrer under forskjellige navn - avhengig av om det er en kamp hvor en skal « legge seg » eller vinne, osv.

       De mange forskjellige konkurrerende internasjonale bokseforbundene, med egne mesterskap og titler, bidrar utvilsomt til disse uklare og delvis kaotiske forhold.

       Forslagsstillerne argumenterer også med at « Norges Bokseforbund og Norsk Bokse Union som står klare til å ta ansvaret for profesjonelle boksere er begge seriøse organisasjoner som ikke kan lastes for problemene på 70-tallet ». Dette er muligens riktig, men virkeligheten er at disse organisasjonene neppe vil være alene på markedet.

       Profesjonell boksing betraktes som økonomisk aktivitet etter EU-traktatens artikkel 2. Det innebærer at traktaten anvendes på utøvelsen av profesjonell boksing også i Norge.

       Norges Bokseforbunds stilling som enerådende arrangør av profesjonelle boksearrangementer i Norge vil være i strid med EU-traktatens konkurransebestemmelser.

       Som berørt ovenfor finnes flere internasjonale forbund for profesjonell boksing. Dersom man åpner for profesjonelle kamper, kan i prinsippet alle profesjonelle forbund arrangere kamper i Norge. Dette kan utledes av EUs prinsipp om fri konkurranse.

Konklusjon

       Jeg vil på ovennevnte bakgrunn sterkt fraråde en opphevelse av lov av 12. juni 1981 om forbud mot profesjonell boksing.

       Det bør heller ikke åpnes for mulighet til dispensasjon (jf. NIFs forslag).

Vedlegg 2. Brev fra Norsk idettsmedisinsk forening v/professor dr.med Roald Bahr, til ekspedisjonssjef Hans B Skaset, Kulturdepartementet, datert 22. april 1998.

Vedr. oppheving av forbudet mot profesjonell boksing

       Det vises til brev av 5. jan. 1998 vedrørende forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 om forbud mot profesjonell boksing.

       Norsk idrettsmedisinsk forening oppnevnte i møte 25. januar et utvalg for å vurdere de medisinske skadevirkninger av boksing. Utvalget har bestått av overlege Ingunn Rise (leder, overlege dr.med Sverre Mæhlum og overlege dr.med Andres Walløe. Utvalget la frem sin uttalelse til behandling i styret i Norsk idrettsmedisinsk forening, som 21. april enstemmig sluttet seg til deres konklusjoner.

       Norsk idrettsmedisinsk forening viser til vedlagte rapport vedrørende de medisinske skadevirkningene av boksing. Rapporten dokumenterer at boksing har svært uheldige medisinske konsekvenser. Norsk idrettsmedisinsk forening går derfor sterkt imot at man opphever forbudet mot profesjonell boksing i Norge.

Undervedlegg.

Oslo 21. april 1998

Norsk Idrettsmedisinsk Forening

Utvalg for vurdering av medisinske skadevirkninger av boksing,
ved overlege Ingunn R Rise (leder), overlege dr.med Sverre Mæhlum og overlege dr.med Anders Walløe.

Det kongelige Kulturdepartement, ved ekspedisjonssjef Hans B Skaset

       Norsk Idrettsmedisinsk Forening er i brev av 5. januar 1998 fra Det kongelige Kulturdepartement anmodet om å avgi en uttalelse om de medisinske skadevirkningene av boksing i forbindelse med forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing.

Medisinske skadevirkninger av boksing

       Ved medisinsk vurdering av boksing rettes fokus hovedsakelig mot hjerneskader idet disse kan ha en dødelig utgang eller gi alvorlige senskader. Vitenskapelige undersøkelser har vist at opp mot 90 % av profesjonelle boksere pådrar seg påvisbar hjerneskade. I tillegg til hode- og hjerneskader omfatter skadepanoramaet hos boksere alvorlige øyeskader, skade av indre organer, så som milt og lever, med påfølgende livstruende blødning fra disse. Det er også rapportert nakkeskader, skade på halspulsårene og bruddskader. De alvorligste skadene er hodeskadene, og denne uttalelsen vil i hovedsak omfatte disse.

       Det pågår omfattende internasjonalt arbeid for å forby profesjonell boksing, men også amatørboksing. American Medical Association, AMA, har fattet et vedtak som går ut på å forby all boksing (1). Det samme har de medisinske foreningene i Storbritannia og Australia gjort, foruten World Medical Associaton. American Academy of Neurology har allerede fra 1983 aktivt gått mot all boksing. De fremhever at både amatør- og proffboksere utsettes for stor risiko for å pådra seg akutte og kroniske skadevirkninger av boksing. Norges og Sveriges rolle som foregangsland i å forby profesjonell boksing fremheves internasjonalt (1).

Mekanismer ved hode- og hjerneskader

       Hjernen, inklusive hjernestammen og lillehjernen, styrer alle funksjoner i kroppen. for å kunne forstå hvordan hjernen skades når hodet utsettes for direkte slag er det viktig å vite at hjernen består av en myk masse på ca 1,4 kg som « flyter » i vann (hjernevæske). Vannet utenpå hjernen kommuniserer med vann i hulrom inne i hjernen. Denne væsken beskytter hjernen mot å ligge direkte an mot skallebenet. Hjernen og hjernevæsken omgis av en tynn og en tykk hjernehinne. Hjernen er forbundet med disse hinnene via tynne blodårer, såkalte brovener, som fører brukt blod ut av hjernen til de store samleårene som igjen fører blodet tilbake til hjertet. Utenfor hjernehinnene er hjerneskallen. Idet hjernen er omgitt - og begrenset av hjerneskallen, vil hjernens funksjon og dermed livet være truet om det tilkommer en rask masseøkning i innenfor skallen. En blodansamling kan presse hjernen til side og true dens funksjon. Trykket innenfor skallen øker (forhøyet intrakranielt trykk), og når det intrakranielle trykket nærmer seg blodtrykket kompromitteres blodsirkulasjonen inne i skallen slik at hjernen ikke lenger får tilstrekkelig blodtilførsel og ernæring. Når trykket innenfor skallen blir likt eller overstiger blodtrykket, stopper blodsirkulasjonen i hjernen helt, og døden inntreffer.

       Profesjonelle boksere er i stand til å avlevere slag med en kraft som tilsvarer mer enn 100 G (2). Når slike slag treffer et bevegelig hode, forskyves hjernen inne i skallen, og blodårer og nervefibre rives over. Slag direkte mot hodet resulterer i en trykkforplantning parallelt med slagets kraftretning og kan føre til knusningsskader av hjernen. De fleste slag mot hodet vil treffe utenfor hodets akse. Slaget fører derfor til en rotasjon av hodet. Dypereliggende strukturer i hjernen skades idet rotasjonskreftene gir opphav til overskjæring av nervetråder og nerveceller, såkalte « shearing injuries ». Rotasjonskreftene vil dessuten kunne føre til at brovenene som forbinder hjernen med hinnene, ryker, og en livstruende blødning mellom hjernen og hjernehinnene oppstår. Gjentatte slag mot hodet i en boksekamp vil hos boksere dessuten føre til redusert oppmerksomhet og konsentrasjon, noe som igjen øker risikoen for både akutte og kroniske hodeskader.

Akutte skader

       Det akutte subdurale hematom består av en blødning under den tykke hjernehinnen og skyldes overrivning av brovenene. Denne type blødning forårsaker 75 % av dødsfallene hos boksere.

       Det epidurale hematom består av en blødning innenfor skallen, men utenfor hjernehinnene. Denne type blødning forårsakes oftest av brudd i skallen der hvor skallebenet er tynnest, nemlig i tinningregionen. Denne skaden er i prinsippet livstruende.

Hjernerystelse og « the second impact syndrome »

       Den hyppigste hodeskaden i boksing er « knockout » og er i beste fall en hjernerystelse. Hjernerystelse har vært definert forskjellig, fra umiddelbare og forbigående forstyrrelser av blant annet bevissthet, syn og balanse pga hjernestammepåvirkning (Comittee of Head Injury Nomenclature of the Congress of Neurological Surgeons (1966)) til å bli definert på basis av bevisstløshetens eller hukommelsestapets varighet. Dødelig oppsvulming av hjernen kan oppstå etter en liten hodeskade hos en som fortsatt har symptomer fra en tidligere skade (hjernerystelse) (3,4). Denne tilstanden som kalles « the second impact syndrome », ble først beskrevet av Schneider i 1973 (5) og senere av Saundres og Harburg i 1984 (6). I løpet av sekunder eller minutter får man en markert økning i det intrakranielle trykket. Pasienten vil fra å være våken kunne gjennomgå en rask nevrologisk forverring til bevisstløshet og død i løpet av minutter. Til tross for raskt igangsatt behandling har denne tilstanden fortsatt en høy dødelighet. Faren for å pådra seg « the second impact syndrome » er større når symptomer fra en hjernerystelse neglisjeres.

Kroniske skader

       Hjernen kan i motsetning til andre deler av kroppen ikke trenes til å tåle gjentatte skader. Slag mot hodet med påvirkning av hjernens funksjoner øker risikoen for å utvikle hjerneskade. Boksere som utvikler demens, gjennomgår en forverring over tid også etter avsluttet karriere.

Punch drunk - Dementia pugilistica

       Allerede i 1928 beskrev Martland « punch drunk » syndromet, også kjent som « dementia pugilistica » - « boksedemens », hvor uklar artikulasjon, gangustøhet, nedsatt hukommelse og parkinsonistiske symptomer er karakteristisk (7). Det er anslått at minst 10-17 % av profesjonelle boksere får sikker kronisk hjerneskade med nedsatt hukommelse, demens, uklar tale og gangustøhet, personlighetsforandringer og sosial instabilitet (8,9). Det er vist at mer enn antall knockout eller tekniske knockout, er antall kamper avgjørende for om man utvikler slike senskader. Jo lengre en boksekarriere varer, jo større er risikoen for å pådra seg kronisk hjerneskade. Symptomene vil øke over tid, også etter at bokseren har avsluttet karrieren.

Alzheimers sykdom

       Ved undersøkelse av avdøde bokseres hjerner er det funnet forandringer som i stor grad ligner de man finner hos pasienter med Alzheimers sykdom (9). Det er holdepunkter for at hodeskader som gir overskjæringsskader av nevroner (hjerneceller) og/eller blodårer, kan igangsette prosesser som gir opphav til Alzheimers sykdom.

Hjerneatrofi - hjernesvinn

       Casson og medarbeidere undersøkte en gruppe aktive amerikanske proffboksere med CT (computertomografi) en uke etter knockout eller teknisk knockout (10). Hjernesvinn ble påvist hos 50 % av bokserne. Det var ikke mistanke om alvorlig akutt skade med blødning før undersøkelsen, og slik skade ble heller ikke påvist. Ingen av bokserne hadde mer enn 2 minutters hukommelsestap, og ingen var bevisstløs i mer enn ca 10 sekunder. Ingen av dem misbrukte alkohol, narkotika eller medikamenter. Bokserne var mellom 20 og 31 år. Slikt hjernesvinn som ble påvist sees uhyre sjelden hos ikke-boksere med hjernerystelse. Funnet av hjernesvinn settes i sammenheng med de repeterte slagene mot hodet boksere utsettes for.

       Kaste og medforfattere rapporterte i sin undersøkelse av 14 finske, skandinaviske og europeiske boksemestere (6 profesjonelle og 8 amatører) at 67 % av proffbokserne og 13 % av amatørbokserne hadde objektive tegn til hjernesvinn ved CT-undersøkelse (11).

       Det er også vist at 1 av 5 boksere har et ekstra hulrom i hjernen, et såkalt cavum septum pellucidum, mens dette kun er tilstede hos 1 av 20 i normalbefolkningen (12). Dette ekstra hulrommet sentralt i hjernen oppstår, dersom det ikke er medfødt, på grunn av overrivning i skilleveggen mellom de to sidehulrommene (sideventriklene) i hjernen, og væske samles i veggen, slik at en cyste dannes. En slik cyste vil altså være uttrykk for påvisbar hjerneskade og uttrykker ofte hjernesvinn.

       Ross og medarbeidere viste i 1983 at selv boksere med et moderat antall kamper kan pådra seg sentral hjerneatrofi. I tillegg viste de at atrofien hadde signifikant sammenheng med antall kamper (13).

       Det er reist kritikk mot undersøkelser som ved CT påviser hjernesvinn hos boksere, og det er hevdet at et slikt funn bare er en normalvariant. Jordan og medarbeidere viste imidlertid i en undersøkelse fra 1992, hvor 45 proffboksere i alderen 21 til 31 år ble undersøkt gjennom vel 2 år med gjentatte CT bilder, at 13 % utviklet sikkert hjernesvinn bedømt ved CT i løpet av denne tiden (14). Dette er en svært rask utvikling av hjernesvinn og langt raskere enn man ser hos eldre som utvikler demens. Bokserne som hadde hjernesvinn tenderte til å ha flere kamper og flere tap enn de som ikke fikk påvist progredierende forandringer.

Generell hjerneskade

       I en undersøkelse fra USA hvor bokserne ble undersøkt nevrologisk, nevropsykologisk, med CT og EEG (elektroencephalografi), viste 87 % sykelige forandringer ved to av undersøkelsesmetodene (15). Alle hadde nevropsykologiske utfall. Ved nevropsykologiske tester avdekkes funksjonssvikt av hjernen. Disse testene er standardiserte og brukes ellers blant annet for å undersøke løsemiddelskadete og personer med hjerneslag. Ingen av bokserne i denne undersøkelsen hadde misbrukt alkohol eller narkotika, de hadde ingen andre kjente sykdommer og alle, frasett 2, hadde 12 års skolegang eller mer.

       I en undersøkelse fra Glasgow av aktive amatørboksere hadde 35 % objektive nevrologiske utfall (16).

Andre skader

Øyeskader

       I en omfattende undersøkelse av Giovinazzo og medarbeidere fra New York ble 74 aktive boksere undersøkt med hensyn på øyeskader (17). Hos 66 % ble det påvist minst en øyeskade. Synstruende skade ble funnet hos 58 % av bokserne. En av 5 hadde avløsning av netthinnen. Jo flere kamper og jo flere tapte kamper, jo større var risikoen for slik avløsning. Hovedårsaken til blindhet hos boksere er avløsning av netthinnen (18).

Konklusjon

       Hjernen kan i motsetning til andre deler av kroppen ikke trenes til å tåle skader. Ethvert slag mot hodet innebærer en risiko for hjerneskade. Profesjonell boksing har slag mot hodet som den mest fundamentale måte å utøve aktiviteten på. Ved å sette motstanderens hjerne ut av funksjon (« knockout ») vinnes kampen. Profesjonelle boksere påføres akutte, svært alvorlige hode- og hjerneskader, som ikke sjelden resulterer i dødsfall. Nærmere 90 % av profesjonelle boksere påføres hjerneskade. Det er vist at jo lengre en boksekarriere varer, jo større er risikoen for å pådra seg kronisk hjerneskade, hvorav hjernesvinn, demens og hukommelsessvikt, Alzheimers sykdom, ustøhet og Parkinsonisme vil være blant de mest fryktede plagene. Plagene øker over tid, også etter avsluttet boksekarriere.

       På bakgrunn av de alvorlige akutte, og ikke minst de kroniske hjerneskadene profesjonelle boksere får, er det medisinsk sett ingen tvil om at boksing er svært skadelig for hjernen.

Referanser

Undervedlegg.

Professor Sigmund Loland,

Norges idrettshøgskole,

P.O.Box 4014, Ullevål Hageby

0806 Oslo

Vurdering av profesjonell boksings eventuelle forrående virkning på publikum

       Stortingsrepresentantene Simonsen og Sandberg la 1. november 1997 fram et forslag om å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing. Ett av argumentene som ble tillagt vekt i 1981 da loven ble vedtatt, var at profesjonell boksing hadde en forrående virkning på publikum. I forslaget fra Simonsen og Sandberg omtales argumentet som « ... en skjønnsmessig og ikke saklig begrunnet påstand ... » Jeg gjør her argumentet om profesjonell boksings eventuelt forrående virkning på publikum til gjenstand for en systematisk og kritisk drøfting.

       Drøftingen tar utgangspunkt i en direkte og konkret tolking av uttrykket « forrående virkning ». Dersom boksing virker forrående, vil det gi seg mer eller mindre umiddelbart utslag i aggresjon og vold blant utøvere og publikum. En slik hypotese kan enkelt testes empirisk. Drøftingen fortsetter med å forstå « forrående virkning » i mer langsiktig forstand. Utbredelse av boksing kan påvirke aggresjon og vold generelt i samfunnet på sikt. Og boksing kan påvirke våre grunnleggende moralske holdninger og innstillinger på en negativ måte. Slike hypoteser er vanskeligere å teste empirisk, spesielt med tanke på klare årsak-virkning forhold. De kan likevel gjøres til gjenstand for kritisk drøfting.

       Innledningsvis er det nødvendig med noen kommentarer til skillet mellom profesjonell boksing og amatørboksing.

Profesjonell boksing versus amatørboksing

       Skillet mellom amatørboksing og profesjonell boksing har lange historiske røtter. Profesjonell boksing har opphav i 1700- og 1800-tallets engelske prize fighting, harde nevekamper med få regler der pengepremier og gambling var en del av spillet. Amatørboksingen, som fant sin form i England på 1860-tallet, skulle framstå som en foreldet variant av prize fighting og ble forankret i den engelske overklassens ideer om moralsk oppdragelse gjennom the noble art of self defence.

       Mål og verdier i de to disiplinene synes like forskjellige i dag. I profesjonell boksing er seier avgjørende, og middelet til seier er tunge slag til kropp og hode. Knock out'en er den udiskutable og mest prestisjefylte form for seier. massemedia, først og fremst TV, har gjort profesjonell boksing til en stor underholdningsindustri med store profittmuligheter. Konsekvensen er at flere boksere satser hardere, er bedre trent, og er villige til å gi mer for å vinne. Profesjonell boksing har aldri vært hardere enn i dag.

       I amatørboksingen er det offisielle målet å få inn treff til hode og kropp og dermed score poeng uten å påføre skade. Amatørene går færre runder enn de profesjonelle, de har tykkere hansker og er siden Los Angeles-OL i 1984 utstyrt med hodebeskyttelse. Amatørboksingen fokuserer på tekniske og taktiske ferdigheter. Et nytt poengsystem, innført under OL i Seoul i 1988, øker betydningen av teknikk. Seier ved knock out er offisielt et lite prioritert mål.¹

       Selv om verdisystemene synes forskjellige, er det rimelig å anta at det er glidende overganger i reelle holdninger mellom amatørbokseren og den profesjonelle bokseren. I en del amatørmiljøer kan nok det profesjonelle ethos være dominerende. De internasjonale profesjonelle stjernene er idealer også blant amatørene, og de fleste profesjonelle rekrutteres fra amatørenes rekker.

       Likevel: Drøftingen som følger dreier seg først og fremst om profesjonell boksing og er ikke uten videre gyldig for amatørboksingen.

Katharsishypotesen

       Et argument som strider mot ideen om boksingens forrående virkning er at idretten gir både aktive og publikum et kontrollert og nyttig utløp for aggressive impulser. Aggressiv lek tapper utøvere for biologisk bestemt destruktiv energi. Mennesker, og spesielt menn, er født med behov for utladning av fysisk aggressivitet. Boksingen er en av de få arenaer i samfunnet som gir utløp for behovet. På denne bakgrunn hevdes det at kampidretter som boksing kan føre til minsket vold i samfunnet. Altså: Boksingen har ikke forrående virkning, snarere det motsatte.

       Katharsisteorien er omstridt. Den må også på mange måter sies å være tilbakevist (Coakley 1994). For det første er det en problematisk hypotese at mennesker, og da spesielt menn, er genetisk determinert for aggresjon. Mennesket har aktivitetsenergi og aktivitetsbehov, men det kan tas ut på mange vis hvorav aggresjon og vold er ett. Måten energien kanaliseres på, er sosialt og kulturelt bestemt. Maskulinitetsideal som inkluderer aggressivitet og vold er sosiale og kulturelle produkt, ikke naturbestemte absolutter.

       Det finnes mye empiri, både fra sosialpsykologi, sosiologi og antropologi, som støtter avvisning av katharsishypotesen. Antropologen Sipes (1976) har for eksempel vist i en klassisk studie hvordan kampidretter dominerer i 90 % av samfunn som kan klassifiseres som krigerske, men bare i 20 % av såkalte fredelige samfunn.

       Katharsishypotesen er vanskelig å underbygge. Videre kan hypotesen lett bli et skalkeskjul for inngående analyser av de økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle krefter som skaper praksiser der vold og aggresjon er viktige ingredienser.

Oppdragelse: moral eller umoral?

       Amatørideologien understreker verdien av boksing som moralsk oppdragelse. Argumentet høres også innimellom til fordel for profesjonell boksing. Bokseklubber har viktige roller som sosialt forebyggende institusjoner i belastede strøk. Til tross for at profesjonell boksing er rå og hard, er livet på gata et langt verre alternativ. Boksingen tilbyr an island of order i en kaotisk verden (Waquant 1992). Muligheten for profesjonelle karrierer kan redde ungdom i risikosonen. Igjen er argumentet at interesse for boksing i bestemte sosiale kontekster virker oppbyggende.

       Forskning på sammenhengene mellom idrett og moralsk utvikling generelt, og mellom kontaktidretter og moral spesielt, gir imidlertid grunn for skepsis. Bredemeier og Shields (1993) har i en rekke forskningsprosjekt vist hvordan idrett både kan kultivere og underminere moralsk utvikling. Den sosiale sammenhengen idrett drives i og den pedagogiske tilretteleggingen av virksomheten er helt avgjørende for resultatet (Trulson 1986). Presenteres idretten innenfor rammen av amatørideologien og med klare forestillinger om ikkevold, kan den virke oppdragende både på utøvere og publikum.

       I sammenheng med profesjonell boksing er ideen om moralsk oppdragelse åpenbart problematisk. Fokus på hard fysisk kamp og seier via knock out gjør ideer om ikkevold meningsløse. her premieres det å påføre smerte og skade på andre.

       Jeg tilbakeviser ikke med dette at bokseklubber kan ha viktige sosiale funksjoner blant ungdom i risikosoner. Men å gjøre dette til et pro-argument for boksing, er å snu saken på hodet. Boksingens funksjon i disse sammenhenger er heller en illustrasjon på barn og unges elendige oppvekstvilkår enn på boksingens velsignelser. Under normale forhold ville barn og unge strømmet til alle former for idrett med boksing som ett alternativ for de spesielt interesserte.

Fører profesjonell boksing til mer vold i samfunnet?

       Diskusjonen så langt har fokusert på bokserne, det nære publikum og de nære konsekvenser. Neste spørsmål er: Har utbredelsen av profesjonell boksing, først og fremst gjennom TV-mediet, en forrående virkning i samfunnet generelt?

       Det er så vidt jeg kjenner til bare gjort en empirisk studie på temaet. Den er til gjengjeld grundig, og den er publisert i et anerkjent tidsskrift: American Sociological Review. Her studerte Philips (1983) forholdet mellom TV-overførte profesjonelle boksekamper og mordfrekvensen i det amerikanske samfunnet. Funnene var oppsiktsvekkende. Mordfrekvensen økte signifikant i de tre døgnende som fulgte kampene. Philips fant også at når svarte boksere tapte, økte mordfrekvensen på fargede. Når hvite boksere tapte, økte mordfrekvensen på hvite. Kontrollanalyser på kontaktidretten amerikansk fotball viste ikke samme resultat. Philips forklarer sine funn ved at boksing er en individuell idrett der det er lettere å identifisere taperen som enkeltmenneske, og ved boksingens egenart som belønner slag mot konkurrenter med knock out som endelig mål.

       Philips analyser synes metodisk sterke, men forklaringen kan diskuteres. Spesielt er klare årsak-virkning forhold vanskelig å påvise. Forholdet mellom medieoverført aggresjon og voldelig adferd er undersøkt i en rekke andre sammenhenger uten entydige resultat. Forskerne er enige om at den viktigste forklaringen til voldelig adferd ligger i sosialiseringen i hjem og nærmiljø.

       Samtidig kan årsak-virkning forhold ikke utelukkes, og forskerne er enige om at medievold stimulerer allerede tilegnede voldelige tilbøyeligheter. Sist ute i norsk sammenheng var NOVA-forsker Hilde Pape som i regi av Regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene har studert norsk ungdom. En av fem gutter rapporterer at de får lyst til å slåss etter å ha sett medievold (Aftenposten 25. januar 1988). Profesjonell boksing kan ha et spesielt sterkt påvirkningspotensiale her fordi i motsetning til voldsfilmen som er fiktiv er boksekampen reell. Bildene viser virkeligheten.

       På denne bakgrunn kan det være grunn til å hevde at medieoverført profesjonell boksing kan føre til økt aggresjon og vold i det store publikum.

Smerte og skade - vold og etikk

       Spørsmålet om profesjonell boksing har en forrående virkning på publikum angår også våre moralske holdninger og innstillinger.

       Et sentralt argument i debatten om boksing generelt og profesjonell boksing spesielt er knyttet til skader. Deler av debatten er medisinsk. Selv om det er uenighet om gradering, bekrefter forskerne det alle med sunn fornuft vet: gjentatte slag til hode og kropp innebærer en betydelig helserisiko. Her er profesjonelle boksere spesielt utsatt. hodebeskyttelsen mangler, hanskene er tynnere, slagene hardere og rundene flere.

       Medisinske fakta om helseskade gir et grunnlag for videre argument. Idrettsutøvelse generelt innebærer ofte helserisiko. Men boksing skiller seg fra de fleste andre idrettsgrener fordi utøverne med vitende og vilje påfører andre utøvere smerte og skade og belønnes for det. I profesjonell boksing er den udiskutable og mest prestisjefylte seieren en real knock out. Slik, hevder kritikerne, bryter den profesjonelle boksingen med en grunnorm i siviliserte samfunn om å unngå å påføre andre mennesker unødig skade og smerte. Grunnormen bygger på et menneskesyn der hvert enkelt menneske anses å ha ukrenkelig verdi (Davis 1993-94). Profesjonell boksing blir vanskelig å forsvare moralsk.

       Motargumentet er gjerne at boksing er frivillig. her dreier det seg om voksne mennesker som er enige om å teste hverandre ut i boksingens ferdigheter, og de vet hvilken risiko de utsetter seg for. Smerten og skaden er ikke unødig. Risikoen gir boksingen verdi. Videre kan det hevdes at de fleste profesjonelle boksere viser disiplinert adferd både i ringen og i samfunnet. De belaster visstnok ikke kriminalsystemet mer enn andre idrettsutøvere.

       Slike vurderinger framstår som idealistiske, men gir i en viss forstand mening. Den åpne aggressiviteten før profesjonelle kamper har ofte et rituelt preg. Bokserne kan stå hverandre nær og ha gode vennskap utenfor ringen. Profesjonelle boksekamper kan bygge på mot, disiplin og gjensidig respekt mellom utøvere. Likevel: De store tittelmatchene dreier seg om vinn eller forsvinn der hver bokser etter beste evne forsøker å smerte og skade. I en slik sammenheng bruker de fleste alle tilgjengelige midler. I alle tilfeller er vurderinger av den profesjonelle boksingen mulige verdier for utøveren perifere i denne sammenheng. her er det virkningen på publikum som skal vurderes.

       John Hoberman (1997) har vurdert aggressive og voldelige idrettsutøveres innvirkning i så henseende. I en bredt anlagt historisk og sosiologisk studie om idrett og rasisme argumenterer han med styrke for at aggressive, voldelige idrettsstjerner som Mike Tyson har en svært negativ effekt på sitt publikum. Boksestjernene forsterker destruktive forestillinger om voldelig og dominerende maskulinitet. De representerer anti-intellektualitet, mangel på respekt mellom mennesker og mellom etniske grupper. Topputøverne maner til opprør mot etablerte normer og verdier. Slik legger idolene sten til byrden på en allerede svært utsatt gruppe amerikanere: svarte, unge menn. Hoberman mener at den profesjonelle idrettens destruktive stjerner har en langt større innvirkning på samfunnet enn det vi er klar over.

       Profesjonell boksing kan være med å forsterke innstillinger og holdninger i den interesserte del av befolkningen som det på moralsk grunnlag er vanskelig å forsvare.

Oppsummering

       Det synes som om profesjonell boksing kan ha en forrående virkning på publikum på to vis:

       Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg ikke tar stilling til de juridiske sider ved profesjonell boksing i Norge. Et samfunn kan mislike en virksomhet uten å forby den. Imidlertid vil vurderinger som er gjort overfor være en del av grunnlaget for en diskusjon om legalisering eller forbud.

Referanser

Barland, B.: « Du skal ikke slå i hjel - eller et slag i tomme lufta? »
Kroppsøving 2, 1993, ss. 9-10.

Bredemaier, B.J.L og D.L.L Shields: « Moral Psychology in the Context of Sports ».
I: Singer, r.N., Murphey, M. og Tennant, L.K. (eds.):
Handbook of Research on Sport Psychology.
MacMillan 1993, ss. 587-599.

Coacley, J.: Sport in Society. Issues and Controversies.
Mosby, St.Louis 1994.

Davis, Paul: « Ethical Issues in Boxing. »
Journal of the Philosophy of Sport XX-XXI, 1993-94, ss. 48-63.

Hoberman, John M.: Darwin's Athletes. How Sports Have Damaged Black America and Preserved the Myth of Race.
Houghton Mifflin, New York 1997.

McPherson, B.D, Curtis, J.E og Loy, J.W: The Social Significance of Sport.
Human Kinetics, Champaign Ill. 1989.

Næss, Arne: « Lek og sport med boksehansker. »
Kroppsøving 2, 1993, ss. 11-12.

Philips, D.P: « The Impact of Mass Media Violence on U.S. Homicides. »
American Sociological Review 48, 1983, ss. 560-578.

Sipes, R.G: « War, combative Sports, and Agression: A Preliminary Causal Model of Cultural Patterning. »
i: Nettleship, M.A. et.al. (eds.): War: Its Causes and Correlates.
Hag, 1975.

Trulson, M.E: « Martial Arts Training: A Novel Cure for Juvenile Delinquincy. »
Human Relations 39 (12) 1986, ss. 1131-1140.

Waquant, L.J.D: « The Social Logic of Boxing in Black Chicago: Toward A sociology of Pugilism. »
Sosiology of Sport Journal, 1992, ss.