1.1 Sammendrag

       Stortinget har ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996), vedtatt å avvikle resterende eneretter i telesektoren fra 1. januar 1998.

       De reguleringsmessige omlegginger som følger av Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) kan gjennomføres med hjemmel i någjeldende telelov (lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon).

       Det er imidlertid nødvendig å endre teleloven på noen punkter for å tilpasse lovens formuleringer fullt ut til den nye regulatoriske situasjonen.

       Erfaringene med loven siden ikrafttredelsen 1. januar 1996 tilsier videre etter Samferdselsdepartementets oppfatning at det vil være gunstig samtidig å foreta noen endringer/suppleringer av lovens bestemmelser.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Eirin Faldet, Sverre Myrli, Gunn Olsen, Ola Røtvei og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll og fra Venstre, May Britt Vihovde, viser til at Stortinget ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996),  vedtok å avvikle resterende eneretter i telesektoren fra 1. januar 1998.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at hensikten med den avvikling av eneretter i telesektoren som Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler (EØS og WTO), er å kunne tilby innbyggerne i Norge et bedre teletilbud til en lavere pris enn tidligere.

       Flertallet har merket seg at departementet foreslår å ilegge konsesjonsplikt for tilbydere som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste dersom tilbyderne av slike tjenester har en såkalt « sterk markedsstilling ».

       Flertallet har videre merket seg at departementet foreslår at andre som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett og offentlige telefontjenester, tilbydere som ikke har en slik sterk markedsstilling, bør pålegges registreringsplikt. Departementet foreslår i denne sammenheng å videreføre ordningen med at regulering på dette området skjer ved forskrift.

       Flertallet slutter seg til prinsippet om konsesjonsplikt for tilbydere med sterk markedsstilling.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.284 (1995-1996) der komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, blant annet skriver:

« ... viser til at televirksomheten er i kontinuerlig utvikling. Teknologiutviklingen bryter ned grensene mellom tradisjonelle teletjenester, IT-tjenester, informasjons- og mediatjenester og skaper dermed grunnlag for samarbeid og konkurranse på tvers av tidligere adskilte bransjer både nasjonalt og internasjonalt. »

       Disse medlemmer vil understreke at bakgrunnen for avviklingen av eneretten for telesektoren i Norge var en erkjennelse av at den teknologiske og markedsmessige utviklingen ikke lenger gjorde enerett egnet for å nå telepolitiske mål, slik som å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris.

       Disse medlemmer er uenig i at konsesjonsplikten begrenses til tilbydere med sterk markedsstilling.

       Disse medlemmer mener at behovet for politisk styring av utviklingen i telemarkedet, hensynet til de telepolitiske målene og hensynet til virksom rettferdig konkurranse tilsier at det bør være en allmenn konsesjonsplikt.

       Disse medlemmer viser til at dette er i tråd med forutsetningene fra flertallet i Stortinget ved behandlingen av avviklingen av enerettene i telesektoren (Innst.S.nr.284 (1995-1996)). Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttalte da:

« Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført på like vilkår ».

       Disse medlemmer vil understreke at en slik konsesjonsplikt ikke må virke begrensende i forhold til virksom konkurranse. Det legges derfor til grunn at alle som tilfredsstiller de minimumsvilkår som etter Regjeringens forslag forutsettes fastsatt i forskrift, skal få konsesjon. En allmenn konsesjonsplikt vil imidlertid gi myndighetene hjemmel til å sette vilkår.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at vilkårene må være varierte, og er enig i at tilbydere med sterk markedsstilling må pålegges særlige konsesjonsvilkår. Disse medlemmer legger til grunn at vilkårene for operatører med sterk markedsstilling i hovedsak skal være i tråd med det Regjeringen foreslår. Det vises imidlertid til at disse medlemmer på enkelte områder har avvikende synspunkter slik det framgår av merknadene nedenfor.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens opplegg i proposisjonen ikke tar tilstrekkelig hensyn til at en operatør kan ha stor betydning for prisdannelsen og tilbudet i markedet selv om operatørens markedsandel er relativt liten. Dette kan både ha sammenheng med konkurransen i de enkelte delmarkeder og at operatøren kan ha en posisjon i markeder utenom Norge som gir operatøren en konkurransekraft som overstiger det den tidvise markedsandel i Norge synes å tilsi. En allmenn konsesjonsplikt gir myndighetene større fleksibilitet, større mulighet til å sikre samfunnsmessige hensyn og større mulighet for å sikre virksom konkurranse. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke at virksom konkurranse ikke ivaretas ved ensidig å legge begrensninger på de som har sterk markedsstilling i det norske telemarkedet. Dette kan tvert imot gi skjev konkurranse.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende alternative forslag til § 2-1:

« § 2-1 skal lyde:

Konsesjonsplikt

       Enhver tilbyder som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller som tilbyr offentlig telefontjeneste må ha tillatelse av Kongen.

       Telemyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett og teletjenester, om nett og tjenester som tilbys i tilknytning til slik virksomhet, om konsesjonspliktens omfang, om at andre samfunnsviktige telenett og teletjenester, herunder slike som tildeles frekvenser i medhold av kap. 5, skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

       Bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-7 får anvendelse på konsesjonspliktig virksomhet så langt de passer. »

       Disse medlemmer vil stemme imot endringen i ny § 3-1.

       Disse medlemmer vil videre stemme imot endringen i ny § 2-3.

       Disse medlemmer er enige med Regjeringen i at nærmere regulering utover konsesjonsvilkårene skjer ved forskrift.

       Disse medlemmer mener det først og fremst er gjennom konsesjoner og vilkår knyttet til disse til at man har godt nok grunnlag for å sikre at viktige telepolitiske mål ivaretas, og at det er seriøse aktører som etablerer seg på de viktigste områdene.

       Disse medlemmer vil peke på at en av fordelene med en konsesjonsordning framfor en registreringsordning med etterfølgende kontroll, er at en konsesjonsordning sikrer at hensynet til kvalitet og seriøsitet ivaretas før etablering, mens det ved en registreringsordning først foretas kontroll i ettertid.

       Ut fra den foreliggende situasjon vil det etter disse medlemmers vurdering kun være Telenor som vil bli pålagt krav om konsesjon dersom forslaget til lovtekst blir vedtatt. Det er heller ikke grunn til å tro at noen konkurrent i overskuelig framtid vil komme i en slik posisjon at konsesjonsplikt i hht. loven inntrer. Likevel er det etter disse medlemmers vurdering neppe tvil om at konkurrenter med betydelig volum på virksomhet på lønnsomme områder i stor grad vil påvirke markedet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at det er to hensyn som må veies mot hverandre ved bruk av forskrift. Hensynet til fleksibilitet ved skiftende behov som følge av rask teknologisk utvikling eller andre hensyn, taler for forskriftsregulering. I motsatt retning taler hensynet til markedsaktørenes behov for forutsigbare rammebetingelser.

       Disse medlemmer mener at man i denne fase av den telepolitiske utvikling i Norge bør akseptere en noe større grad av forskriftsfullmakt enn hva som på lengre sikt er ønskelig, og vil på denne bakgrunn slutte seg til departementets forslag. Etterhvert som man i Norge vinner erfaring med en ordinær konkurranse på det telepolitiske området, bør forskriftsfullmaktene strammes inn slik at Stortinget kan ta et mer direkte ansvar for de telepolitiske rammebetingelser.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener politisk styring og regulering av telemarkedet best kan skje gjennom en kombinasjon av ulike virkemidler. Gjennom forskrifter settes generelle krav til alle aktører i markedet. Gjennom konsesjonsplikt og pliktig registrering av alle som tilbyr nett og tjenester som angitt i forslag til endret § 2-1, sikrer en at det er kun seriøse aktører som får tilby teletjenester. Konsesjonsplikt for aktører med sterk markedsstilling gir myndighetene god anledning, f.eks. gjennom leveringsforpliktelser, til å sikre oppnåelse av viktige telepolitiske målsettinger. En av disse målsettingene er et likeverdig tilbud til lavest mulig priser i alle deler av landet. Bruk av forskrifter, registreringsplikt og konsesjonsplikt (for aktører med strek markedsstilling) må ses i sammenheng med innføring av en ordning for felles finansiering av leveringsforpliktelser, ved at alle aktører i markedet må være med å bidra til finansiering av ulønnsomme leveringsforpliktelser. Gjennom felles finansiering, f.eks. gjennom et USO-fond, sikrer en at konsesjonsvilkår for aktører med sterk markedsstilling ikke blir så tyngende at disse får vesentlige byrder i forhold til konkurrentene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at telekommunikasjon er i stadig utvikling, og at det derfor er påkrevet at lovverket er i samsvar med utviklingen til enhver tid. De reguleringsmessige omlegginger som følger av Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) kan gjennomføres med hjemmel i någjeldende telelov, men det er nødvendig å endre teleloven på noen punkter for å tilpasse lovens formuleringer fullt ut til den nye regulatoriske situasjonen.

       Disse medlemmer vil videre vise til at dette gjelder også tilpassing av regelverket til en situasjon med konkurranse, og der aktørene stiller likt innenfor nødvendig regelverk med hensyn til frekvenser og internasjonale bestemmelser. EU har nettopp vedtatt et direktiv om et felles rammeverk for generelle autorisasjoner og individuelle lisenser for teletjenester (Europaparlamentet og Rådets direktiv 97/13/EF av 10. april 1997). Av dette går det frem at antallet lisenser på et område ikke kan begrenses ut fra andre hensyn enn mangel på radiofrekvenser.

       Disse medlemmer hilser velkommen endringene i loven, og vil peke på at det er ett skritt i riktig retning for et fritt marked under ansvar. Det er nå viktig at man prøver endringene en tid for å se hvordan disse fungerer, før ytterligere endringer foretas. Dette er imidlertid et område som er i en utvikling som det bør holdes øye med, slik at man unngår monopoler eller uheldige effekter som går ut over andre i markedet eller brukerne av tjenestene.