Sammendrag

       Stortinget vedtok 31. oktober 1996 på bakgrunn av forslag i B.innst.S.nr.I (1996-1997) følgende:

« Stortinget ber Regjeringen om å vurdere forenklinger og/eller sjablonregler for fradrag for nødvendige utgifter til reise mellom hjem og arbeidssted, og legge dette fram for Stortinget på en egnet måte. »

       Departementet arbeider med en forenkling av reglene om fradrag for utgifter til daglige reiser mellom hjem og arbeidssted. Det gis i Ot.prp.nr.1 (1997-1998) en redegjørelse for de vurderinger departementet så langt har foretatt vedrørende gjeldende rett og behovet for endringer.

       Departementet ser det ikke som realistisk å utforme sjabloner for fastsetting av det faktiske og nødvendige kostnadsnivå som ulike skattytergrupper har. I høyden kunne det ha vært fastsatt fradragssjabloner i visse sentrale strøk hvor det kollektive transportnettet er godt utbygget og inndelt i sjablonpregede billettprissoner. Men slike fradragssjabloner etter billettprissoner vil ikke bidra til å forenkle regelverket for gruppen langpendlere som bor utenfor disse godt utbygde by- og forstadssoner. Dersom en fastholder at faktisk kostnadsnivå skal være styrende for fradragsbehandlingen i det enkelte tilfelle, er det neppe grunnlag for vesentlige forenklinger eller sjabloner i reglene om arbeidsreisefradrag, bortsett fra eventuelle vesentlige forhøyelser av bunnbeløpet som sterkt vil redusere antall skattytere med rett til slikt fradrag.

       I samarbeid med Skattedirektoratet har departementet i stedet sett nærmere på en fradragsmodell basert på reiseavstand istedenfor på reisekostnader (reiseavstandsmodellen). Modellen kan tenkes bygget på registrering av reiseavstanden en gang for alle (så lenge bopelen og arbeidsforholdet består) og automatisk fradragsberegning etter satser pr. km eller kilometerintervaller. Ved fastsetting av kilometersatsene forutsettes en tilnærming til et alminnelig kostnadsnivå over ulike avstander. Det ikke fradragsberettigede bunnbeløp kan tas hensyn til enten ved at bare avstander over et visst minimum gir fradrag, eller ved at bunnbeløpet fratrekkes det bruttofradrag som fremkommer på basis av den registrerte avstand og kilometersatsene.

       Fradragsnivået pr. km i en slik felles reiseavstandsmodell reiser særlige spørsmål. Nivået måtte settes klart lavere enn dagens nivå for bilfradrag (1,95 kroner pr. km). En tilpasning til antatte variable kostnader for bilbruk synes passende, fordi det både gir et romslig fradrag for de aller fleste som nytter offentlig transportmiddel, og fordi de egentlig variable bilkostnader ved nødvendig bilbruk da også blir dekket.

       Ligningsmessig vil en slik felles reiseavstandsmodell for alle grupper kunne gi følgende effekter:

-	en grov tilpasning til faktiske reisekostnader uten behov for rapportering og saksbehandling av faktisk kostnadsnivå,

-	lavere fradrag enn nå for grupper med særlig høye fradrag i forhold til avstanden, det vil si en skatteskjerping for bilbrukere over lengre avstander

-

høyere fradrag enn nå for grupper med særlig lave reisekostnader i forhold til avstanden, det vil si en skattelettelse for grupper med tilgang til billige, eventuelt subsidierte offentlige transportmidler, og for grupper som innretter seg med flere yrkesaktive i samme bil (ektefeller, naboer, kolleger osv.) og dermed har lave transportkostnader pr. person

-	legalisering av standard fradrag etter reiseavstand for grupper som har vært fristet til å kreve høyere fradrag enn faktisk kostnadsnivå tidligere

-	ingen inndeling i lavere fradragsnivå for billettfradrag og høyere fradragsnivå for bilfradrag

-	miljøgevinst ved mindre incentiver til bruk av bil og større incentiver til å velge billige transportløsninger.

       Departementet ser mange interessante trekk ved en slik felles reiseavstandsmodell. Den reiser noen praktiske spørsmål om beregning av reiseavstand og håndtering av reisemønstre som avviker fra de vanlige ca 230 reiser tur-retur på årsbasis. Det bør arbeides videre med dette som ledd i en endelig vurdering av om modellen bør anbefales eller ikke.

       Springende punkter ved vurderingen av en slik reiseavstandsmodell vil ellers i stor grad være skatteskjerpelsene for visse grupper med særlig høye fradrag i dag, og skattelempningene for visse andre grupper med særlig lave distansekostnader. Begge deler utgjør innvendinger mot en felles reiseavstandsmodell med samme kilometersatser for alle grupper. På den annen side er en felles reiseavstandsmodell en enkel løsning hvor en bevisst velger å legge mindre vekt på de individuelle reisekostnader og større vekt på reiseavstand som fradragsgrunnlag. Stor vekt på innvendingene innebærer i realiteten at en ikke aksepterer reiseavstand fremfor reisekostnader som kriterium for fradrag.

       Det kunne tenkes en mellomløsning med to fradragsskalaer etter reiseavstand, en standardskala som gjaldt generelt, og en høyere skala (bilskala) som kunne anvendes ved dokumentert høyt kostnadsnivå pr. km, i praksis ved strengt nødvendig bilbruk til og fra arbeidet. Imidlertid ville da svært mye av forenklingseffektene gå tapt. En måtte regne med et vedvarende press for å komme inn under den høyere skalaen. Departementet er generelt skeptisk til et system med to fradragsskalaer etter reiseavstand.

       Departementet ser behov for å arbeide videre med standardisering av fradrag for arbeidsreisefradrag, og legger ikke fram konkrete forslag nå. Det er særlig behov for en nærmere vurdering av de skisserte innvendinger mot en felles reiseavstandsmodell, for å se om de bør være avgjørende eller ikke. En vil komme tilbake til Stortinget med en endelig vurdering senere.

Komiteens merknader

       Komiteen tar orienteringen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det av hensyn til forenkling av ligningen både for skattebetaler og ligningsvesenet, vil være verdifullt hvis man kommer frem til forenklinger basert på avstand. Disse medlemmer mener likevel det kan være særlige forhold som gjør at kostnadene blir større enn det som dekkes av den skisserte reiseavstandsmodellen, og mener derfor at departementet bør arbeide videre med modellen med en tofradragsskala. Disse medlemmer viser til at det er et uttrykt mål å sikre mobilitet i arbeidsmarkedet. Skatteregler bør ikke hindre slik mobilitet.