1. Skatte- og folkeregistreringsmessig bustad for stortingsrepresentantar m.m

Samandrag

       Det er etter departementet sin meining naudsynt å klargjere skatte- og folkeregistreringsmessig bustad for stortingsrepresentantar m.m. Det same gjeld for desse personar sine ektemakar og eventuelle barn. Reglane om folkeregistrering for stortingsrepresentantar er som nemnt gitt i forskrift. Departementet ser det slik at reglar om dette bør vere fastsette av Stortinget og kome til uttrykk i folkeregisterlova.

       Som ein hovudregel må folkeregistreringsmessig bustad byggje på at personar som vert stortingsrepresentantar mm for kortare eller lengre tid, skal være registrert i folkeregisteret på den staden dei budde før tiltredinga. Det bør såleis ikkje leggjast vekt på at ein representant etablerer seg i Oslo-området dersom tilknytinga til den tidlegare bustaden står ved lag.

       Det blir då naudsynt å klargjere kva for endringar som medfører eit brot med den opphavlege bustaden, og såleis gir grunn for ein ny bustad. Endringar som måtte skje i Oslo-området, til dømes stifting av familie, arbeidsoppdrag eller anna verksemd, bør ikkje medføre brot. Departementet sin meining er at ny bustad i høve til folkeregisteret bare bør vere aktuelt i tilfelle der det skjer eit brot i tilknytinga til den opphavelege bustaden. Det avgjerande bør vere at den tidlegare bustaden eller ein del av denne er disponibel under opphald. Dette heng saman med at folkeregistrering kviler på ein konkret bustadadresse.

       Etter dette vil brot på tilknytinga til den tidlegare bustaden, som kan gi grunn for ny bustad i høve til folkeregisteret, bli avgrensa til situasjonar der representanten varig ikkje lenger disponerer nokon del av ein bustad til eige bruk under opphald i distriktet.

       Representanten sin ektemake og barn i sams heim bør som hovudregel vere registrert i folkeregisteret på same staden som representanten sjølv er registrert. Det bør likevel gjerest unntak i situasjonar der ektemaken og barna sin tilknyting til representanten sin tidlegare bustad er særs svak.

       Ein syner til framlegg til ny § 18 i folkeregisterlova.

       Reglane om skattemessig bustad bør være så like som mogleg reglane om folkeregistrering. Det kan likevel vere grunnlag for å ha ei særordning for tilfelle der representanten og ektemaken blir ført inn i folkeregisteret i kvar sin kommune. Reglane om sams likning av ektemakar og foreldre og barn byggjer på sams skattekommune etter bustad. Om likninga av ektemakane skulle gjennomførast i ulike kommunar, måtte til dømes representanten og ektemaken bli likna kvar for seg. Dette kan passe dårleg ved likninga fordi unytta frådrag hos den eine ikkje kan nyttast av den andre. Vidare kan formueslikninga gi to sett fribeløp og progresjonsskalaer ved likning kvar for seg. Regelen bør derfor vere sams skattekommune etter bustad når representanten blir likna saman med ektemake eller med barn. Dette bør òg gjelde om ektemake eller barn er ført inn i folkeregisteret i ein annan kommune som fylgje av særs svak tilknyting til den kommunen der representanten er ført inn i folkeregisteret.

       Ein syner til framlegg til endring i skattelova § 24 andre ledd bokstav b. Departementet foreslår at båe endringane skal gjelde frå og med 1997.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 18 i folkeregisterloven og endring i skatteloven § 24 andre ledd bokstav b. Komiteen er enig i at endringene iverksettes fra og med inntektsåret 1997.

2. Individuelle pensjonsavtaler (IPA)

2.1 Skatte- og arveavgiftsregler

2.1.1 Den skattemessige behandlingen av innbetalinger og utbetalinger

Sammendrag

       Utgangspunktet for departementets forslag til nye regler er Stortingets forutsetning om videreføring av gjeldende skatteregler om EPES. Den skattemessige behandlingen av EPES bygger på at utbetalt beløp skal skattlegges som pensjon. Departementet foreslår ikke endringer i de beskatningsprinsipper som gjelder.

       Den samme skattemessige behandlingen av pensjoner gjelder uavhengig av grunnlaget for utbetaling av pensjonsytelser. Pensjonsutbetalingene fra offentlige og private ordninger blir beskattet likt.

       Etter departementets syn ville det kreve en særskilt begrunnelse dersom utbetalinger fra pensjonsforsikringsavtale og pensjonsspareavtale i IPA skulle beskattes annerledes enn annen pensjon. En slik beskatning ville gi asymmetri mellom IPA og andre pensjonsordninger.

       Den gunstige skattemessige behandlingen av IPA tilsier at utbetalingen beskattes som pensjon. Det gis fradrag i alminnelig inntekt for premieinnskudd og tilskudd til ordningen. Avkastning på innskutt beløp, herunder avkastning på tilskudd til premiefond, er ikke gjenstand for beskatning før løpende utbetaling som pensjon. Videre gir utbetalt pensjon rett til minstefradrag. Verdien av pensjonsmidlene, med unntak av premiefondet, er ikke gjenstand for formuesbeskatning.

       Etter departementets syn har skattefavorisering en nær sammenheng med beskatningen av pensjonsytelsene. Dersom det skulle være aktuelt å unnta pensjon fra IPA fra bruttobeskatning, vil det også være riktig å redusere skattefavoriseringen.

       Det er lagt opp til lik skattemessig behandling av pensjonssparing for alle typer finansinstitusjoner midlene kan plasseres i. Ved pensjonssparing i verdipapirfond er pensjonsspareren direkte eier av andelene i fondet. Det er nødvendig å harmonisere reglene om pensjonsbeskatning og beskatning ved realisasjon av andeler. Reglene om pensjonsbeskatning skal gis forrang. Dette tilsier at flytting til annen tilbyder av pensjonssparing og opphør av pensjonssparing ved konvertering til bank eller forsikringsselskap, som i utgangspunktet skal anses som realisasjon, likevel ikke skal utløse skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap for pensjonsspareren. Adgangen til RISK-regulering etter selskapsskatteloven (kap. 5) gjelder bare ved realisasjon av fondsandeler.

       Etter departementets oppfatning foreligger det ikke grunnlag for å etablere et system med RISK-korrigering i forbindelse med pensjonssparing. Det ville oppstå betydelige ligningstekniske problemer å innføre en RISK-korrigering når pensjonsspareren får utbetalt pensjon. Spørsmålet om fordelingen av RISK-beløp når utbetalingene vil gå over flere år, og spørsmålet om hvordan RISK skal hensyntas i forbindelse med arvefall, viser dette. RISK-systemet er ikke egnet når oppsparte midler utbetales løpende. Departementet vil imidlertid vurdere problemstillingen nærmere i forbindelse med den pågående gjennomgangen av RISK-modellen. Det kan i den forbindelse være et aktuelt alternativ å vurdere beskatning av fond hvor andelene inngår i en IPA-ordning.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringens utgangspunkt for forslag til nye regler er Stortingets forutsetning om videreføring av gjeldende skatteregler for EPES. Flertallet har videre merket seg at forslaget til regelverk har være ute til bred høring og at mange høringsinstanser er positive til hovedtrekkene i den foreslåtte ordningen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at skattelovgivningen bygger på et såkalt p-prinsipp for flere typer pensjonsordninger som innebærer at det gis fradrag i alminnelig inntekt for premien i pensjonsordningen forutsatt at de senere utbetalte beløp skattlegges som pensjon. Avkastningen av innskutte beløp er ikke gjenstand for løpende beskatning og pensjonsformuen er skjermet mot formuesbeskatning.

       Flertallet er enig med Regjeringen i at det ikke gjøres endringer i gjeldende beskatningsprinsipper.

       Flertallet viser til at Regjeringen i proposisjonen reiser spørsmålet om håndteringen av RISK-regulering i forbindelse med realisasjon av pensjonssparing i verdipapirfond og hvorvidt det bør skje en korreksjon for den dobbeltbeskatning som skjer når pensjonsspareren beskattes for hele utbetalingen og det tidligere har skjedd en beskatning av deler av denne inntekten på fondets hånd. Flertallet er enig med Regjeringen i at det ville oppstå betydelige ligningstekniske problemer ved å innføre RISK-korrigering når pensjonsspareren får utbetalt pensjon. Flertallet slutter seg derfor til Regjeringens forslag om ikke å innføre et system med RISK-korrigering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at Regjeringen foreslår at inntektsfradraget ved innbetaling i IPA skal skje i alminnelig inntekt, mens utbetalinger fra IPA skal beskattes som personinntekt. Disse medlemmer mener det bør være symmetri i beskatningen slik at utbetalinger fra IPA beskattes som alminnelig inntekt. Disse medlemmer mener dette vesentlig vil forenkle reglene, bedre forutsigbarheten og bevare en skattemessig stimulans til å benytte ordningene helt frem til pensjonsalderen.

       Disse medlemmer kan ikke se at departementet dokumenterer de betydelige ligningstekniske problemer som skal oppstå dersom forvalterne skal sørge for en løpende RISK-beregning på sine kunders oppsparte midler. Dette innebærer at slik sparing i IPA dermed kan bli utsatt for effektiv dobbeltbeskatning. Disse medlemmer ser ingen grunn til at forvaltningsselskapet ikke skal holde løpende oversikt over det akkumulerte RISK-beløp som i andre spareformer, og vil legge dette til grunn.

       Disse medlemmer forutsetter at departementet fastsetter forskrifter som hindrer dobbeltbeskatning ved å innføre RISK beregning innenfor IPA.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere gjøres følgende endring:

§ 5-1 ny nr. 4 skal lyde:

       Departementet fastsetter regler om i hvilken utstrekning bestemmelsene i kapittel 5 skal komme til anvendelse for andeler i verdipapirfond når disse er eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter skatteloven når avtalen er inngått mellom andelseier og forvaltningsselskap.

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 55 første ledd nr. 1 bokstav d andre punktum skal lyde:

       Utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter § 44 andre ledd nr. 1 regnes ikke som personinntekt. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti gikk mot en utvidelse av ordningen med skattesubsidiert pensjonssparing når Stortinget behandlet saken i B.innst.S.nr.IV (1994-1995) og B.innst.S.nr.I (1996-1997).

       Disse medlemmer er primært opptatt av å sikre folketrygdens økonomi, og ser med bekymring på at stadig flere pensjonsforsikringsordninger oppnår skattesubsidier.

       Som det framgår av Ot.prp.nr.64 (1996-1997) s. 6 innrømmes det fradrag i alminnelig inntekt for premien/tilskuddet til pensjonsordningen. Dessuten foretas ikke løpende beskatning av avkastningen på innskutt beløp og pensjonsformuen er ikke gjenstand for skattlegging.

       I svarbrev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 4. juni 1997 opplyser finansdepartementet følgende:

       Ved innføring av IPA med tilhørende regelverk har Sparebankforeningen anslått at samlet årlig innbetaling til pensjonssparing i bank vil bli omlag 150.000 pensjonsavtaler tilsvarende innbetaling på 1 mrd. kroner. Basert på disse opplysningene er departementets vurdering:

       Innføringen av ny privat pensjonsordning med skattefordeler vil gi et betydelig tap av skatteinntekter i årene framover, som alternativt kunne vært benyttet til å styrke det økonomiske grunnlag for folketrygdens ytelser og ytelsesnivå.

       Disse medlemmer vil ved denne anledning stemme mot det regelverk som er utarbeidet for innføring av IPA.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at det er folketrygdens oppgave å ivareta behovet for en god pensjonsdekning. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte skattestimulering av privat pensjonssparing, som dessuten i særlig grad vil bli benyttet av dem som har høy inntekt. Pensjonssparing bør etter vårt syn være gjenstand for den samme skattemessige behandlingen som sparing generelt.

2.1.2 Fradragbegrensninger

Sammendrag

       Fradraget for premie og tilskudd til egen pensjonsforsikring etter skatteloven gis i alminnelig inntekt. Det årlige fradraget er begrenset slik at det ikke kan utgjøre mer enn 10 % av den skattepliktiges inntekt ved ligningen i året før det år fradraget kreves, og det kan ikke overstige kr 30.000. I praksis er det lagt til grunn at det er alminnelig inntekt før fjorårets premiefradrag som skal benyttes som beregningsgrunnlag ved anvendelsen av 10 % begrensningen.

       Etter gjeldende regler er fradraget for tilskudd til premiefond begrenset ved at tilskuddet ikke skal overstige 150 % av årets premie. Videre skal det ikke gis fradrag for tilskudd dersom premiefondet overstiger 10 ganger årets premie.

       Spørsmålet om fradragsrammen har ikke vært reist som en problemstilling i høringsnotatet. Departementets forslag til regler vil gi kontinuitet i gjeldende regler om EPES for pensjonssparing. Grunnlaget for fradragsrammen ligger således fast. Dette innebærer at begrensningen i fradraget på 10 % av den skattepliktiges inntekt ved ligningen, maksimalt kr 30.000, videreføres for IPA.

       Skattedirektoratet foreslår at fjorårets alminnelige inntekt skal danne beregningsgrunnlaget for det maksimale fradraget. Etter någjeldende praksis beregnes fradragsbegrensningen ved å benytte fjorårets alminnelige inntekt før premiefradrag og tilskudd til forsikringsordningen. Denne løsningen kan ikke utledes av bestemmelsens ordlyd slik den nå lyder. Forslaget innebærer en liten innstramming i grunnlaget for fradrag. Etter departementets oppfatning må hensynet til forenkling veie tungt. Det gjelder både i forhold til skattemyndighetene og skattytere.

       Skattedirektoratet foreslår også å forenkle regelen om beregningsgrunnlag som gjelder ektefeller. Etter gjeldende rett skal fradragsbegrensningen beregnes i forhold til hver av ektefellenes premie og inntekt når begge ektefeller har tegnet pensjonsforsikring. Dersom det bare er den ene av ektefellene som krever fradrag for premien til egen pensjonsforsikring, beregnes fradraget i dag på grunnlag av begge ektefellenes inntekt når ektefellene har felles ligning. Skattedirektoratet foreslår at fradraget alltid beregnes med utgangspunkt i inntekten for den ektefelle som er forsikringstaker.

       Konsekvensen av denne endringen antas å være begrenset sett i forhold til det pensjonsnivå ektefellene likevel vil kunne oppnå. Departementet mener derfor at adgangen til å bruke to inntekter som grunnlag for fradrag, bør opphøre.

       Departementet foreslår at både presiseringen av beregningsgrunnlaget for fradrag og endringer i grunnlaget for beregning av fradrag for ektefeller, gjennomføres ved at departementet gis adgang til å fastsette beregningsgrunnlaget for fradrag i forskrift. Hjemmelsgrunnlaget foreslått inntatt i skatteloven § 44 annet ledd nr. 1.

       Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om å fjerne de særskilte begrensningene for tilskudd til premiefond. Departementets forslag er i samsvar med høringsnotatet på dette punktet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at etter dagens ordning beregnes fradraget i forhold til begge ektefellenes inntekt i de tilfeller kun den ene ektefellen krever fradrag for premien og ektefellene lignes felles.

       Flertallet har ingen merknader til at beregningsgrunnlaget fastsettes i forskrift.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen og Skattedirektoratet i at fradraget bør beregnes med utgangspunkt i inntekten til den personen som forsikringen lyder på.

       Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag om å videreføre grensene for det årlige fradraget i alminnelig inntekt på 10 % av skattepliktig inntekt og maksimalt kr 30.000.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i at det årlige fradragsbeløpet ikke skal overstige kr 30.000, men mener at en ytterligere begrensning til 10 % av den skattepliktige inntekten er uhensiktsmessig. Denne 10 prosentregelen rammer særlig de med lave inntekter og følgelig liten opptjening av pensjonspoeng i Folketrygden. De har et særlig behov for å spare seg opp en viss tilleggspensjon via IPA eller lignende ordninger. Disse medlemmer går derfor inn for at nevnte 10 prosentregel avskaffes.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 44 andre ledd nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Fradraget kan ikke overstige kr 30.000. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at dagens fradragsgrenser i EPES har ligget fast siden 1991. Disse medlemmer mener denne typen grenser i en pensjonsspareordning som IPA bør knyttes opp mot størrelser som løpende korrigeres i forhold til den alminnelige lønns- og prisutvikling. Disse medlemmer mener videre at 10 % begrensningen på sparebeløp er en unødvendig regulering uten selvstendig begrunnelse. Disse medlemmer mener fradrag i inntekt som følge av innbetaling til IPA begrenses til folketrygdens grunnbeløp (G).

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 44 andre ledd nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Fradraget i den skattepliktiges inntekt kan ikke overstige folketrygdens grunnbeløp. »

       Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot forslagene til endring av skatteloven § 44 annet ledd.

2.1.3 Pensjonssparer som ikke overlever pensjonsutbetalingsperioden - tidlig død

Sammendrag

       Det følger av skatteloven § 42 annet ledd at formuesforøkelse ved arv ikke regnes som skattepliktig inntekt. I skatteloven § 42 sjette ledd femte punktum fremgår det at engangs- og avløsningsbeløp er skattepliktig inntekt når det er gitt inntektsfradrag for premien ved ligningen. Av arveavgiftsloven fremgår det at rett til pensjon som tilkommer en arving på grunn av avdødes tjenestestilling eller etter pensjonsforsikring som tilfredsstiller kravene i skatteloven § 44 annet ledd nr. 1, er fritatt fra arveavgift. Fritaket gjelder likevel ikke for garantert utbetaling under en egen pensjonsforsikring. Etter forskrift av 28. juni 1968 om egen pensjonsforsikring, som gjaldt for innbetalt premie t.o.m skatteåret 1992, kunne skattyter tegne pensjonsforsikring med garanti, noe det ikke er adgang til etter dagens regler. Det eksisterer imidlertid fortsatt mange forsikringskontrakter som følger dette regelsettet.

       Ytelser under individuell pensjonsspareavtale skal i størst mulig grad gi de samme skatte- og arveavgiftsmessige løsninger som gjelder for egen pensjonsforsikring. Ytelser under slike forsikringer er i flere tilfeller gjenstand for arveavgift i den utstrekning det er en såkalt garantert utbetaling, som forekommer etter EPES-kontrakter etter 1968-forskriften. De arveavgiftsmessige løsningene som gjelder for egen pensjonsforsikring, bør etter departementets syn gis tilsvarende anvendelse for utbetalinger under individuell pensjonsspareavtale. Dette innebærer at engangsytelse under pensjonsspareavtale til andre enn sparerens ektefelle er avgiftspliktig, i og med pensjonsformuen alltid er garantert å komme til utbetaling.

       Løpende pensjonsytelser er gjenstand for beskatning som pensjonsinntekt. Det ville åpne for store tilpasningsmuligheter dersom løpende ytelser skattlegges som personinntekt, mens engangsytelser bare skattlegges som alminnelig inntekt.

       Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig å etablere et system som gir lik virkning uavhengig av om det er boet eller etterlatte som mottar engangsytelsen. På boets hånd må det benyttes en sjablonmessig beregning i og med at boet ikke er skattepliktig for personinntekt. Beregningen bør etter departementets syn ta utgangspunkt i brutto utbetalt beløp, det vil si uten å ta hensyn til eventuelle andre fradrag på boets hånd. Videre bør det tas hensyn til marginalskattesatsen på personinntekt ettersom utbetalinger over tid er alternativet til engangsutbetaling av pensjonsformuen. Det er marginalskattesatsen og ikke gjennomsnittssatsen som er den relevante å ta utgangspunkt i, ettersom slike engangsutbetalinger må anses som påslag til øvrig inntekt. Den maksimale marginalskattesatsen på pensjonsinntekt er 44,7 %. En skattesats på 45 % vil etter departementets vurdering ivareta hensynet om at det ikke skal være mer lønnsomt å ta ut pensjonsformuen i form av et engangsbeløp enn å få formuen utbetalt som løpende pensjonsytelser over tid.

       Etter departementets syn er det særlig viktig at det ikke fremstår som gunstigere at pensjonsformuen utbetales med et engangsbeløp i stedet for en løpende ytelse. Den foreslåtte skattesatsen på 45 % ivaretar etter departementets syn dette.

       Departementets forslag bygger på at pensjonsspareren skal motiveres til å oppnevne begunstiget, slik at pensjonsformuen ikke utbetales som en engangssum til boet. Departementet legger opp til at engangsutbetalt pensjon under en individuell pensjonsavtale som benyttes innen tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale, fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som personinntekt ved utbetalingen, slik som foreslått i høringsnotatet. Dersom boet er skattesubjektet, er hele det utbetalte beløpet skattepliktig, uten at det foreligger reinvesteringsadgang for boet. Dersom det er etterlatte som er skattesubjektet for utbetalingen, kan reinvesteringsadgangen benyttes. Departementet er av den oppfatning at tilbydere av pensjonsspareproduktet skal ha en plikt til å opplyse om mulighetene for å oppnevne begunstiget og de skatte- og avgiftsrettslige konsekvensene.

       Begunstigelse innebærer at begunstiget, etter skriftlig melding fra forsikringstakeren til forsikringsselskapet, har rett til å få utbetalt forsikringssummen ved forfall, jf. forsikringsavtaleloven § 15-2. Forskrift om « Egen pensjonsforsikring etter skatteloven » av 4. desember 1992 bestemmer at det kan utbetales ytelser til etterlatte i forbindelse med tidlig død. Disse ytelsene er rene forsikringsytelser. I individuell pensjonssparing danner oppspart beløp grunnlaget for utbetaling til begunstigede. Den likebehandling som skal gjelde i forhold til egen pensjonsforsikring, innebærer at pensjonsformuen tilfaller de øvrige arvinger i boet. Ved å gi regler om begunstigelse i forsikringsavtaleloven tilsvarende anvendelse for pensjonssparing slik at midlene skal tilfalle den begunstigede, forhindres at øvrige arvinger gis rett til midlene. Departementet foreslår at dette gjennomføres ved at Finansdepartementet gis hjemmel i medhold av skatteloven § 44 annet ledd nr. 1 til å gi regler om begunstigelse i forsikringsavtaleloven tilsvarende anvendelse i IPA.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at pensjonssparerens disposisjoner er avgjørende for om pensjonsformuens skal utbetales som en engangsytelse eller som en løpende ytelse. Flertallet har merket seg Regjeringen mener at for etterlatte kan det være ønskelig å motta beløpet som løpende ytelse - etterlattepensjon - og at dette er i samsvar med intensjonene for skatte stimulert pensjonssparing.

       Flertallet er enig med Regjeringen i dette og slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag om at engangsutbetalt pensjon under individuell pensjonsspareavtale som benyttes innen tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som pensjonsinntekt ved utbetalingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er videre enig i at det ikke må være gunstigere å få pensjonsformuen utbetalt som en engangsutbetaling i stedet for en løpende ytelse og slutter seg derfor til Regjeringens forslag om en skattesats på 45 % i tilfelle utbetaling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener at engangsbeløp som reinvesteres må likestilles med utbetaling av løpende pensjon, skattemessig og med hensyn til arveavgift. Disse medlemmer vil påpeke at det ikke er noen grunn til å sondre i disse henseender mellom engangsutbetaling til enearving som overtar boet til privat skifte, og der engangsutbetalingen skjer til et dødsbo. Dødsbo er egne skattesubjekt etter skatteloven § 15. I to situasjoner oppstår imidlertid intet skattepliktig dødsbo. Den ene er når det er én arving og vedkommende overtar fullt ansvar for avdødes gjeld. Den andre er når gjenlevende ektefelle overtar boet i uskifte. (I begge tilfeller lignes avdøde og gjenlevende da under ett.).

       Da boet ikke kan tegne IPA i eget navn, gjelder adgangen til reinvestering bare når det ikke er noe skattepliktig dødsbo. Også om ikke så er tilfellet må imidlertid arvingene - som for eksempel kan være to barn - ha adgang til å reinvestere slik at beløpet først skattlegges som pensjonsinntekt ved utbetalingen uten arveavgift.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endring:

§ 4 tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Engangsbeløp som en arving mottar etter dødsfall, og som skriver seg fra en individuell pensjonssparing på avdødes hånd, fritas for avgiftsplikt dersom arvingen innen tre måneder fra utbetalingsdagen innbetaler beløpet til individuell pensjonsavtale som nevnt i skatteloven § 44 annet ledd nr. 1.

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 42 sjette ledd nytt syvende punktum skal lyde:

       Det samme gjelder for skattepliktig dødsbo i den utstrekning arvingene innen samme frist innbetaler et beløp som motsvarer deres forholdsmessige andel av engangsbeløpet, til individuell pensjonsavtale som nevnt i § 44 annet ledd nr. 1 i eget navn.

§ 42 åttende ledd første og nytt annet punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i sjette ledd femte, sjette og syvende punktum, og i syvende ledd gjelder tilsvarende for ytelser fra annen pensjonsordning i arbeidsforhold enn pensjonsforsikring. Bestemmelsen i sjette ledd femte, sjette og syvende punktum gjelder tilsvarende for individuell pensjonsavtaler som er omfattet av § 44 annet ledd nr. 1, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag ved ligningen. »

       Disse medlemmer slutter seg til Regjeringen forslag til skatteloven § 42 åttende ledd nytt tredje punktum.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag og vil stemme imot forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen om nytt tredje punktum i arveavgiftsloven § 4 tredje ledd, nytt syvende punktum i skatteloven § 42 sjette ledd og endring i skatteloven § 42 åttende ledd første punktum.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 åttende ledd annet punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i sjette ledd femte og sjette punktum gjelder tilsvarende for individuelle pensjonsavtaler som er omfattet av § 44 annet ledd nr. 1, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag ved ligningen. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.1.4 Den skattemessige behandlingen av sparebeløp som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ligningen

Sammendrag

       Etter departementets oppfatning er det mest praktisk at innskutte midler i IPA behandles skattemessig likt, uansett om det er gitt inntektsfradrag for innskuddet eller ikke. Dette vil forhindre skattemessige tilpasninger som ellers ville gi store og utilsiktede skattefordeler. Etter innføringen av de særskilte produktkravene for livrente må det etter gjeldende rett tas stilling til om de beløp som representerer oversparing oppfyller produktkravene til skattefavorisert livrente. Det må bl.a. tas stilling til om vilkårene om forsikrings- og utbetalingstid må være oppfylt. Det er både for skattytere og ligningsmyndigheten vanskelig å føre kontroll med dette.

       Departementets forslag innebærer at også utbetalinger som har grunnlag i oversparing, inngår i pensjonsinntekt. Den delen av pensjonsformuen som ikke skyldes oversparing, behandles likt med den øvrige pensjonsformuen ved at beløpet ikke inngår i grunnlaget for formuesskatt og at løpende avkastningen ikke beskattes.

       Departementet går videre inn for en overføringsadgang som skissert i høringsnotatet. Departementet viser til at Skattedirektoratet mener at overføringsadgangen kompliserer ligningsarbeidet, og at ordningen ville bli enklere å praktisere hvis slik overføring ikke ble tillatt. Departementet er enig i at ordningen blir enklere å praktisere for ligningsmyndighetene dersom overføringsadgangen utelukkes. I en viss grad bør det imidlertid tas hensyn til at skattyters eventuelle feilvurderinger m.v. ikke skal ramme vedkommende urimelig hardt. Etter departementets vurdering innebærer ett års overføringsadgang en balansert avveining av hensynet til skattyter og hensynet til ligningsteknisk praktiserbare regler.

       Det legges opp til at den skattemessige behandlingen av oversparing gis anvendelse for premie betalt til egen pensjonsforsikring som finner sted etter at de nye reglene trer i kraft. Dette innebærer at midler som er innbetalt før dette tidspunktet, og som det ikke er gitt inntektsfradrag for på grunn av fradragsrammen, skal behandles etter de någjeldende regler. Departementet viser til at det i høringsnotatet ble skissert en aktuell løsning hvor någjeldende EPES-kontrakter ble splittet i to deler i henhold til de to typer av skattemessig behandling som blir gjeldende, dvs. livrentebeskatning og pensjonsbeskatning. Departementet viser til Forsikringsforbundets vurderinger om at et slikt skille vil gi store problemer. Det fremstår som en enklere løsning å videreføre någjeldende skattemessige behandling enn å splitte opp som skissert i høringsnotatet. Departementet foreslår derfor at den någjeldende skattemessige behandling videreføres for innbetalinger som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ikrafttredelsen. Løsningen er i samsvar med Forsikringsforbundets forslag. Dette forutsetter i likhet med foreliggende praksis at skattyter for utbetalinger i fremtiden må dokumentere med bekreftelse fra ligningskontoret at vedkommende ikke har fått inntektsfradrag for premie og tilskudd til EPES i inntekten for inntektsåret 1996 eller for tidligere år. Det dokumenterte beløpet er i så fall ikke gjenstand for beskatning. Overskytende ut over fradragsrammen for f.eks. inntektsåret 1997 skal overføres til fradragsrammen for inntektsåret 1998 i henhold til foreslåtte regler om dette.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen går inn for at for mye innbetalt til IPA ut over årets fradragsramme kan benyttes som grunnlag for fradrag i neste års fradragsramme. Det legges til grunn at overført fradrag fra foregående år belastes fradragsrammen først og at det ikke vil være tillatt å overføre fradrag over mer enn ett inntektsår.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag.

       Flertallet er enig med Regjeringen i at de nye reglene gis anvendelse for premie innbetalt etter at de nye reglene har trådt i kraft.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.2 Problemstillinger ved pensjonsytelser knyttet til spareavtaler

Sammendrag

       Gjeldende regelverk for livsforsikring, basert på en utfyllende tolkning av forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende forskrift, innebærer at de terminvise ytelsene i en pensjonsforsikring øker år for år. Alderspensjon, etterlattepensjon til ektefelle og samboer og livsarvingspensjon har etter gjeldende bestemmelser en ytelsesperiode på minst ti år. Ifølge gjeldende bestemmelser opphører en barnepensjon senest når barnet fyller 21 år. Det kan imidlertid avtales at pensjon fortsatt skal utbetales også etter dette tidspunkt til barn som er blitt ervervsufør.

       Dagens EPES-regler forutsetter at den eller de personer som er medforsikret skal være navngitt ved avtalens inngåelse. De oppsparte midlene under en EPES-kontrakt kan utbetales som et engangsbeløp dersom premiereserven og premiefond for samtlige av forsikredes forsikringer i selskapet er mindre enn 25 % av folketrygdens grunnbeløp.

       Departementet legger opp til mest mulig like regler for forsikringsprodukter og spareprodukter og at reglene i stor grad skal være en videreføring av gjeldende prinsipper for EPES. På denne bakgrunn og i lys av høringsuttalelsene foreslås det at gjeldende regler innenfor terminbeløp i hovedsak blir videreført. Det innebærer at pensjonsformuen skal fordeles på terminene i den definerte ytelsesperioden på en slik måte at utbetalt beløp hvert år er minst like stort som foregående år. Pensjonsytelsene skal minst ha årlige terminer.

       Departementet viser til at noen høringsinstanser mener at spareren fritt kan endre pensjonsspareavtalen med hensyn til etterlattepensjon. Departementet går inn for at den eller de personer som er begunstiget skal navngis ved pensjonsavtalens inngåelse. Departementet mener imidlertid at det bør være mulig å oppnevne ektefelle og barn som begunstiget på et senere tidspunkt dersom slik begunstigelse var uaktuell ved inngåelsen av kontrakt om pensjonssparing. Tilsvarende gjelder for pensjonsforsikring etter gjeldende regler, der det er anledning til senere å tilknytte ektefelle- og barnepensjon. For IPA går departementet inn for at senere endring i begunstigelsen ved inngåelse av ekteskap eller samboerforhold kan skje dersom eventuell tidligere ektefelle ikke lenger har rettigheter etter pensjonsavtalen.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag om at pensjonsformuen skal fordeles på terminer i den definerte ytelsesperioden på en slik måte at utbetalt beløp hvert år er minst like stort som foregående år og at pensjonsytelsene minst skal ha årlige ytelser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener departementet har lagt seg på en for restriktiv linje når det gjelder begunstigelser ved tidlig død. Etter departementets forslag skal det ikke være tillatt å endre begunstigelser i spareperioden. Eneste unntak er ektefelle og barn dersom begunstigelse var uaktuelt da avtalen ble inngått.

       Disse medlemmer vil understreke at dette dreier seg om langsiktige avtaler, og at det kan skje radikale endringer i familie- og livssituasjonen i spareperioden. Det kan gjøre det både naturlig og sterkt ønskelig å kunne endre begunstigelser. Det er også grunn til å påpeke at dette er sparerens egen sparekapital som i prinsippet bør kunne disponeres så fritt som mulig. Disse medlemmer mener derfor at det bør være adgang til å endre begunstigelser underveis i spareperioden. Det bør også være slik at all løpende utbetaling skal skje over 10 år. Det vil innebære at barne- og livsarvingspensjon slås sammen til en pensjonsart. Det vil forenkle regelverket i betydelig grad. En slik endringsmulighet når det gjelder begunstigelse er i fullt samsvar med intensjonene i flertallsmerknaden i B.innst.S.nr.IV (1995-1996).

       Disse medlemmer legger til grunn at forskriftene blir utformet i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har ingen merknader til Regjeringens standpunkt vedrørende reglene for oppnevning av begunstigede.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.3 Konverteringsplikt for fondssparing

Sammendrag

       Etter gjeldende rett kan det ikke foretas skattefavorisert pensjonssparing i verdipapirfond.

       Ved sparing i verdipapirfond oppstår det helt spesielle problemer når pensjonsytelsene skal utporsjoneres. Den oppsparte kapitalen ved ytelsesperiodens begynnelse består ikke av en pengefordring, men av fondsandeler. En fordeling av initial sparesaldo over ytelsesperioden skulle dermed innebære at et fast antall fondsandeler innløses hver termin. Departementet uttaler i høringsnotatet at et slikt system vil være uheldig fordi forhåndsfastsatte innløsningstidspunkter vil påføre spareren stor vilkårlighet mht. innløsningskurs.

       For å sikre grunnleggende pensjonsmessige egenskaper som forutsigbarhet og stabilitet i utbetalingene foreslår departementet i høringsnotatet at det ved pensjonssparing i verdipapirfond skal være tvungen konvertering av oppsparte midler til bank eller forsikringsselskap.

       Etter departementets syn kan en pensjonsytelse ikke bestå av et visst antall fondsandeler som frigjøres for innløsning. En slik ytelse vil ikke oppfylle grunnleggende pensjonsmessige egenskaper. Departementet mener at forslagene fra Bankforeningen og Verdipapirfondenes Forening ikke løser dette problemet. Departementet vil peke på at selv om forventet avkastning på lang sikt er høyere for aksjer enn plassering i bank/forsikringsselskap, er risikoen for kursbevegelser på kort sikt og på noen års sikt relativt stor. IPA-ordningen må utformes med sikte på at enhver kan ha oversikt over sin økonomiske stilling i pensjonstiden. På denne bakgrunn holder departementet fast ved at det ved pensjonssparing i verdipapirfond skal være tvungen konvertering til bank eller forsikringsselskap senest ved ytelsesperiodens begynnelse.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om tvungen konvertering av oppspart pensjon i verdipapirfond til bank eller forsikringsselskap senest ved ytelsesperiodens start.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig med Regjeringen i at forhåndsfastsatte innløsningstidspunkter av fondsandeler vil innebære en viss risiko for spareren. Disse medlemmer er imidlertid ikke enig i at tvungen konvertering for fondssparing er en nødvendig regulering. Disse medlemmer er av den oppfatning at den risiko som ligger i å basere pensjonsutbetalingene på et antall fondsandeler hver termin bør ligge under selskapenes informasjonsplikt til kundene, og at kundene skal ha full adgang til å konvertere fondssparing til andre avtaler.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.4 Uførepensjon

Sammendrag

       Departementet foreslår i høringsnotatet at en pensjonsforsikringsavtale skal kunne omfatte uførepensjon, mens en pensjonsspareavtale ikke skal kunne omfatte slik pensjon. Det vises til at den enkelte vil ha anledning til å sørge for adekvat uføredekning gjennom en forsikringsordning innenfor eller utenfor IPA-ordningen, i tillegg til sparekontrakten. Derimot går departementet i høringsnotatet inn for at den samme adgang som ligger i dagens EPES-regler til førtidig uttak ved inntrådt ervervsuførhet, også skal gjelde for rene spareprodukter. Laveste tillatte opphørsalder må da fortsatt være 77 år, dvs at utbetalingene må vare fram til pensjonsspareren er 77 år. Premiefritak ved uførhet er ikke en aktuell problemstilling innenfor rene spareprodukter.

       Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har innvendinger til forslaget og foreslår at pensjonsspareavtale ikke skal kunne omfatte uførepensjon. Departementet går videre inn for at det kan avtales at utbetalingen av en alderspensjon kan begynne inntil fem år før pensjonsalder ved ervervsuførhet. Dette innebærer en videreføring av gjeldende EPES-regelverk.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at etter dagens regler kan EPES gi rett til uførepensjon, samt premiefritak etter tilsvarende regler som for uførepensjon. Når forsikringen ikke omfatter uførepensjon, eller uførepensjonene er avtalt å opphøre for den avtale pensjonsalder, kan det avtales at utbetalingen av alderspensjon kan begynne inntil fem år før pensjonsalderen ved ervervsuførhet.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen mener en pensjonsforsikringsavtale skal kunne omfatte uførepensjon, mens en pensjonspareavtale ikke skal kunne omfatte slik pensjon.

       Flertallet er enig med Regjeringen i at pensjonsspareavtaler ikke skal kunne omfatte uførepensjon, men at det skal kunne avtales at utbetalingen av en alderspensjon kan begynne inntil fem år før pensjonsalder ved ervervsuførhet i tråd med gjeldende EPES-regelverk.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.5 Regler som sikrer konkurransen

Sammendrag

       Hensynet til konkurransen mellom tilbydere av individuelle pensjonsavtaler tilsier at det bør være en vid flytteadgang. På den annen side tilsier faren for skjevseleksjon at flytting fra pensjonsforsikring til sparing ikke bør tillates. Seleksjonsfradrag kan redusere eller eliminere problemet, men slikt seleksjonsfradrag vil kunne være vanskelig å praktisere på en hensiktsmessig måte. Departementet har kommet til at det ikke bør være flytteadgang fra pensjonsforsikring til pensjonssparing.

       Ut fra prinsippet om symmetri i regelverket foreslår departementet at også flytting fra pensjonssparing til forsikring utelukkes. Symmetri i regelverket vil bidra til likebehandling av konkurrerende tilbydere av pensjonsprodukter under IPA-ordningen.

       Departementet går inn for at den skisserte reguleringen av flytteadgangen gjøres gjeldende både for eksisterende avtaler etter EPES-reglene og for nye avtaler etter forslaget til IPA-regler.

       Departementet viser til at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har tatt opp en problemstilling om manglende pensjonsforsikringstilbud for personer med helseproblemer. Departementet viser til at det pågår en dialog mellom forsikringsnæringen og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon om slike spørsmål. Departementet har søkt å legge til rette for at denne dialogen blir konstruktiv. Departementet antar at de forhold som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon viser til best vil finne en løsning gjennom slik dialog.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker betydningen av at det tilrettelegges for størst mulig konkurranse mellom ulike tilbydere av individuelle pensjonsavtaler.

       Flertallet er imidlertid enig med Regjeringen i at flytting fra pensjonsforsikring til pensjonssparing vil kunne innebære en fare for skjevseleksjon ved at personer med svekket helse og utsikter til et kort liv flytter til en ren spareordning. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at flytting fra pensjonsforsikring til pensjonssparing ikke bør være tillatt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.5.1 Forsikringsselskapenes tilbud av pensjonsspareavtaler

Sammendrag

       Etter gjeldende virksomhetsregler kan forsikringsselskaper bare drive forsikringsvirksomhet eller virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. En adgang for forsikringsselskaper til å tilby pensjonsspareavtaler uten et forsikringselement vil etter departementets syn ikke være forenlig med virksomhetsreglene. Departementet mener imidlertid at en rentegaranti i en pensjonsspareavtale vil være et tilstrekkelig forsikringselement.

       Departementet har merket seg synspunktene fra Storebrand Livsforsikring og Den Norske Aktuarforening om at kapitaliseringsprodukter også skal kunne tilbys utenfor rammen av IPA-ordningen. Departementet viser til Stortingets intensjon om at livselskaper bør kunne tilby rene spareavtaler innenfor IPA-ordningen. Departementet har med dette ikke tatt stilling til om det bør være en generell adgang for forsikringsselskaper til å tilby kapitaliseringsprodukter også utenfor rammen av IPA-ordningen.

       Etter departementets syn skal premiefondet være entydig knyttet opp mot én forsikringskontrakt og følge regelverket for forsikringsavtaler. Departementet er derfor prinsipielt uenig i en frikobling av forsikringskontrakt og premiefond. Etter departementets syn vil det også være en seleksjonsrisiko i en eventuell overføring av midler fra premiefond tilknyttet en ren opplevelsesrisikoforsikring (ren alderspensjon) til en forsikring som også omfatter dødsrisiko (etterlattepensjoner).

       Departementet er likevel innstilt på å videreføre adgangen til å ha premiefond i forsikringsselskap eller bank. Dette ble det gitt anledning til i tilknytning til gjennomføringen av den nye forsikringsloven av 1988. Departementet er således ikke enig med de høringsinstanser som mener at når det åpnes for pensjonssparing i bank, bør adgangen til å la premiefondsmidler helt eller delvis forvaltes i bank opphøre.

       Departementet har i høringsnotatet foreslått at unit linked skal kunne nyttes for pensjonsspareavtaler innenfor IPA, uten rentegaranti eller forsikringselement. Departementet har imidlertid kommet til at en så vid ramme for unit linked ikke vil være i samsvar med ordlyden i vedlegget til første livsforsikringsdirektiv. Departementet går derfor inn for at unit linked selskapene skal ha adgang til å tilby pensjonsspareavtaler med garantert rente, samt pensjonsforsikring som har et element av risiko knyttet til personers liv og/eller helse i produktet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig med Regjeringen i at forsikringsselskaper som ønsker å tilby pensjonsspareavtaler vil måtte tilby en rentegaranti.

       Flertallet mener at det ikke skal være anledning til å konvertere premiefondsmidler under dagens EPES-ordning til innskudd i en pensjonsspareavtale og heller ikke anledning til fritt å kunne anvende premiefondsmidler innenfor pensjonsforsikringer i samme selskap. Flertallet er således enig med Regjeringen i at premiefondet skal være entydig knyttet opp mot én forsikringskontrakt og følge regelverket for forsikringsavtaler.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.5.2 Flytting mellom ulike tilbydere av pensjonsspareavtaler

Sammendrag

       Departementet viser til at ingen høringsinstanser går imot forslaget om at det skal være adgang til å flytte spareavtaler mellom banker, verdipapirfond og forsikringsselskap. Flytteretten foreslås også å gjøres gjeldende mellom spareavtaler med investeringsvalg og ordinære spareavtaler. Flytting forutsetter at ytelsene i den nye avtalen er av samme art og med samme innbyrdes forhold som i den tidligere avtalen, og at pensjons- og opphørsalder er den samme. For å gi spareren en ensidig rett tilsvarende det som gjelder i forsikring, foreslås det særlige flytteregler i den nye forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven.

       Departementet går imot Sparebankforeningens forslag om at det i forbindelse med flytting skal åpnes for endring av pensjons- og opphørsalder. Det ville gi en konkurranseskjevhet dersom slik endring bare skal kunne oppnås ved flytting. Departementet legger til grunn at flytteretten også gjelder tilleggsavsetninger og kursreserver på lik linje med det som gjelder ellers.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.6 Rett til lavere pensjonsalder

Sammendrag

       Departementet går inn for at det ikke skal være adgang til å endre pensjons- og opphørsalder i eksisterende kontrakter. Dette standpunktet har samme begrunnelse som standpunktet til en eventuell flytterett fra pensjonsforsikring til pensjonssparing. Personer med svekket helse på 64 år, som har nådd AFP-ordningens aldersgrense, vil være tilbøyelige til å få framskutt pensjonsytelsene. Dersom slike kontraktsendringer skal tillates uten helsevurderinger og uten seleksjonsfradrag, vil “dødelighetsarven” bli redusert i strid med beregningsgrunnlagets forutsetninger. Dette innebærer at de øvrige kunder i forsikringskollektivet har betalt for lave premier for de ytelsene som er avtalt. En person som på et gitt tidspunkt ønsker en annen pensjonsalder enn det som er fastsatt i hans pensjonsavtale, kan velge å inngå en ny avtale med endret pensjonsalder for det som gjelder etterfølgende premie og innskudd.

       De risikomessige forhold som tilsier at det ikke skal være mulig å endre pensjonsalder i en pensjonsforsikringsavtale, er ikke relevante for pensjonsspareavtaler. Pensjonsspareren, eller hans etterlatte, vil få utbetalt den oppsparte formuen uavhengig av pensjonsalder eller død. Valg av pensjonsalder vil derfor ikke påvirke andre enn spareren selv (og eventuelle etterlatte). Ut fra hensynet til like rammebetingelser for ulike tilbydere går departementet likevel inn for at det ikke skal være adgang til å reforhandle pensjonsalder i en IPA.

       Departementet antar at Stortingets vedtak om uttak av førtidspensjon ved AFP-aldersgrensen er ivaretatt ved å fastsette en laveste aldersgrense på 64 år i IPA. En enda lavere aldersgrense vil motivere til lavere avgangsalder og dermed undergrave Regjeringens satsing på arbeidslinja i velferdspolitikken og målsettingen om den faktisk gjennomsnittlige avgangsalder. På denne bakgrunn foreslås det adgang for å velge pensjonsalder ned til 64 år i IPA-ordningen.

       Departementet viser til at pensjonsytelser er ment å være kompensasjon for livsvarig inntektsbortfall, og det er derfor viktig at opphørsalderen fortsatt skal være minst 77 år.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at departementet går inn for at det ikke skal gis mulighet til å endre utbetalingstidspunkt i en pensjonsspareavtale underveis i spareperioden. Det vil si at utbetalingstidspunktet må fastsettes ved inngåelsen av avtalen. Disse medlemmer er uenig i dette, og vil påpeke at pensjonssparing som oftest vil være meget langsiktig. Det vil derfor normalt kunne skje endringer i arbeids- og livssituasjonen underveis som kan gjøre det hensiktsmessig eller påkrevet å endre utbetalingstidspunktet i spareavtalen. Spareren vil eksempelvis kunne ønske å få redusert arbeidstid på slutten av sitt yrkesaktive liv, eller å ta ut førtidspensjon. Anvendelse av IPA-midler i en slik sammenheng vil også bidra til å skape større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, samtidig som det understøtter de endringer som er gjort de siste årene med hensyn til AFP- og Tidligpensjonsordninger. En slik endringsadgang er også i samsvar med flertallsmerknaden i B.innst.S.nr.IV (1995-1996), der det heter:

       Disse medlemmer viser til at departementet begrunner sitt syn med at det bør være like regler for en pensjonsforsikringsavtale og en pensjonsspareavtale. Disse medlemmer vil påpeke at det i denne sammenheng er klare forskjeller mellom de to avtaletyper og er derfor uenig med departementet om at det bør være like regler med hensyn til endring av utbetalingstidspunkt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om at det ikke skal være anledning til å reforhandle pensjonsalderen i en individuell pensjonsavtale.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil gå inn for at utbetaling av pensjonsspareavtaler kan avtales fra 62 til 70 år med mulighet til endring underveis, og at utbetalingsperioden skal vare minst 10 år, uavhengig av starttidspunktet for utbetaling. Endres reglene for AFP eller Tidligpensjon, bør utbetalingstidspunktet endres tilsvarende.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig i at laveste aldersgrense for utbetaling i IPA skal være 64 år. Disse medlemmer legger stor vekt på at en åpning for lavere aldersgrenser vil forsterke presset i retning av en lavere effektiv pensjonsalder. Disse medlemmer ønsker generelt fleksibilitet i IPA-avtalene og går inn for at det må være anledning til å reforhandle pensjonsalderen og utbetalingsperioden i en IPA-avtale innenfor de generelle regler som gjelder.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.7 Krav til informasjon

Sammendrag

       Departementet legger vekt på at det gis tilstrekkelig informasjon fra tilbyder før det inngås individuell pensjonsavtale. For avtaler med forsikringsselskaper legges det til grunn at bestemmelser i eller i medhold av forsikringsavtaleloven sikrer tilstrekkelig informasjon. For tilbydere av pensjonssparing vil departementet gi bestemmelser om slik informasjonsplikt i forskrift. Det må gis informasjon om relevante skatte- og avgiftsregler, samt annen informasjon som er nødvendig for å kunne foreta en velfundert vurdering av den pensjonsspareavtale som tilbys. Informasjonen må gi god veiledning om ytelser og avkastning som avtalen gir rett til. Det må også gis løpende informasjon i kontraktstiden om verdiutviklingen av pensjonsspareavtalen. Det er dessuten viktig at kunden gis opplysninger om den spesielle bindingen av midlene som skattereglene innebærer og de flyttereglene som gjelder for avtalen. I tilfelle flytting av spareavtale fra forsikringsselskap til bank eller verdipapirfond må kunden gjøres kjent med de tap av garantier som flyttingen innebærer.

       Departementet er ikke enig i forslaget fra enkelte høringsinstanser om at forsikringsselskapene skal gis anledning til å tilby spareprodukter der det bare oppgis en nettorente. Departementet kan ikke se grunner til at de kunder som har pensjonsspareavtaler i et forsikringsselskap skal få dårligere informasjon enn det som følger av de alminnelige regler.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at spørsmål knyttet størrelsen på fremtidige pensjonsytelser er meget viktig for forsikringstakerne. Det er således av stor betydning at tilstrekkelig informasjon gis av tilbydere av pensjonsavtaler før eventuelle avtaler inngås.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Sammendrag

       De samlede EPES-innbetalingene var anslagsvis 1.248 mill. kroner i 1995 i henhold til Statistisk sentralbyrås selvangivelsesregister som er en totaltelling. Inntektsfradraget for EPES-innbetalingene innebar isolert sett en skattelette på 350 mill. kroner i 1995. I tillegg kommer tapt proveny som følge av at den løpende avkastningen ikke skattlegges, samt at det ikke svares formuesskatt av de innbetalte midlene. Premiereserven (pensjonsformuen) for EPES og livrenter var til sammen 54 mrd. kroner ved utgangen av 1995 ifølge Norges Forsikringsforbund. Etter som dataene ikke gir mulighet for å skille ut premiereserven for EPES, er det vanskelig å anslå provenyvirkningen av fritak for formuesskatt på løpende avkastning under EPES.

       Ved en utvidelse av pensjonsforsikring med skattemessig fradrag til også å gjelde sparing i bank og verdipapirfond, må det forventes at langt flere enn i dag vil benytte seg av ordningen. IPA i bank kan for mange i større grad bli et alternativ til annen banksparing. Det er bare i overkant av 10 % av alle personer mellom 45 og 60 år som benytter seg av dagens EPES-ordning. Potensialet for økt skattestimulert pensjonssparing synes derfor å være stort. Anslag på økt provenytap vil være svært usikre.

       Med realistiske antakelser om framtidig realrente, marginalskatt på pensjonsutbetalinger, kapitalinntekt og formue vil skattestimulert pensjonssparing i bank m.v. høyst sannsynlig gi et betydelig samlet provenytap regnet i nåverdi. Konkrete anslag på hvor stort provenytapet i nåverdi vil bli er imidlertid usikre.

       Innføring av en ny pensjonsspareordning, herunder gjennomføring av visse endringer i det bestående regelverket, gir en del merarbeid for ligningsmyndighetene. Ligningsmyndighetene må sette seg inn i de nye reglene, og det må påregnes noe informasjonsarbeid overfor skattytere. Videre må det tilrettelegges hensiktsmessige rutiner for innberetning fra tilbyderne av pensjonssparing. Det legges til grunn at merarbeidet ikke er av slikt omfang at det kreves økte ressurser til ligningsmyndighetene.

       Det nye regelverket vil åpne for flere tilbydere og bidra til å skjerpe konkurransen om langsiktige sparemidler for pensjonsformål. Økt konkurranse vil stimulere til mer effektiv ressursutnyttelse, reduserte kostnader og lavere priser til kundene. Innføring av skattestimulert pensjonssparing i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap vil legge til rette for økt utbredelse av pensjonssparing i Norge. Økt pensjonssparing, også i verdipapirfond, vil kunne bidra til å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens vurderinger til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

2.9 Merknader til de enkelte bestemmelser

2.9.1 Merknader til endringer i skatteloven

2.9.1.1 Til § 37 første ledd bokstav e annet avsnitt

Sammendrag

       Finansdepartementet har med hjemmel i bestemmelsen bestemt at Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) er unntatt fra formuesbeskatning. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til også å bestemme at den formuesverdi som en individuell pensjonsspareavtale representerer, skal unntas fra formuesbeskatning.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 37 første ledd bokstav e annet avsnitt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslag til endring av skatteloven § 37 første ledd.

2.9.1.2 Til § 42 sjette ledd

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at reinvesteringsadgangen som er begrenset til Egen pensjonsforsikring etter skatteloven, nå skal omfatte reinvestering til individuell pensjonsavtale.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 42 sjette ledd sjette punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til forslag under avsnitt 2.1.3 til § 42 sjette ledd nytt syvende punktum.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil stemme mot forslaget til nytt syvende punktum i skatteloven § 42 sjette ledd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslag til endring i skatteloven § 42 sjette ledd.

2.9.1.3 Til § 42 åttende ledd

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at engangsutbetalt pensjonssparebeløp under individuell pensjonsavtale er gjenstand for beskatning, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag for premien. Etter de någjeldende regler er det antatt at den andelen av premien til Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES), som det ikke er gitt inntektsfradrag for ved ligningen, ikke danner grunnlag for beskatning som pensjon når den kommer til utbetaling. Reglene om livrentebeskatning har i praksis kommet til anvendelse for denne del.

       Videre innebærer bestemmelsen at arveberettiget som blir skattepliktig på grunn av engangsutbetaling, kan unngå skatteplikt ved å reinvestere beløpet i en individuell pensjonsavtale. Vedkommende vil likevel kunne være arveavgiftspliktig i henhold til arveavgiftslovgivningen, jf. merknadene til arveavgiftsloven § 4. Et dødsbo er etter bestemmelsens siste punktum skattepliktig for hele utbetalingen. For å unngå uønskede tilpasninger, på bakgrunn av det forhold at boer ikke skal svare skatt på personinntekt, foreslås det en særskilt skattesats på 45 % ved utbetaling til boer. Det vises til drøfting om dette i kap. 9.3. Bestemmelsen gir departementet adgang til å gi nærmere regler om fordelingen av skatteprovenyet.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under avsnitt 2.1.3 og 2.1.4 foran.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 42 åttende ledd tredje punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til disse medlemmers forslag til skatteloven § 42 åttende ledd første og nytt annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil stemme imot forslaget fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen og viser til disse medlemmers forslag til skatteloven § 42 åttende ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

       Disse medlemmer vil stemme imot Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 42 åttende ledd.

2.9.1.4 Til § 44 annet ledd nr. 1

Sammendrag

       Bestemmelsen angir den øvre ramme for den premie, innskudd og tilskudd til premiefond i en individuell pensjonsspareavtale som kan komme til fradrag. Det foreligger ikke begrensninger i antall pensjonsspareavtaler skattyter kan tegne og begrensninger på tilskuddet til premiefond. Fradragsrammen på 10 % av årets inntekt og maksimalt kr 30.000 gjelder både for årets premie og for tilskudd til premiefond. Skattyter gis adgang til å overføre den del av premien som det ikke er gitt inntektsfradrag for, til neste år, innen dette årets fradragsramme. Dersom neste års fradragsramme også blir overskredet, tas det først hensyn til det beløp som er overført fra fjoråret. I forskrift er det aktuelt å gi regler om beregningsgrunnlaget for fradragsrammen. Videre er det aktuelt å gi bestemmelse om begrensinger i adgangen for ektefeller til å benytte begge ektefellers inntekt som grunnlag for inntektsfradrag når de lignes felles. Det er nødvendig å gi overgangsregler. Det forutsettes at overgangsregler fastsettes av departementet i forskrift.

       Det er etter departementets syn nødvendig med en bestemmelse som utelukker adgangen til å pantsette pensjonsmidler i en IPA. I høringsnotatet foreslår departementet at et forbud legges til som et nytt tredje ledd i panteloven § 4-4. Departementet har kommet til at bestemmelsen heller bør plasseres i forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Det foreslås også at en omstøtelsesregel tilsvarende det en har i forsikringsavtaleloven, plasseres i denne forskriften. Det er derfor foreslått en tilføyelse i utkastet til endring i skatteloven, slik at departementet får hjemmel til å fastsette regler om pantsettelsesforbud og adgang til å omstøte midler som er plassert i individuelle pensjonsavtaler.

       I høringsnotatet drøftes også behovet for å regulere kreditorers adgang til å ta utlegg i krav på utbetalinger fra en IPA. Departementet konkluderer med at utbetalinger under en IPA er å anse som pensjon, som omfattes av dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav c. Ingen av høringsinstansene har merknader til dette. Departementet fastholder dermed at det ikke gis særlige bestemmelser om utlegg i utbetalinger fra en IPA.

       Bestemmelsen hjemler videre adgang for departementet til å fastsette regler om at forsikringsavtalelovens regler om begunstigelse skal gis tilsvarende anvendelse for IPA. Begunstigelse innebærer at begunstiget, etter skriftlig melding fra forsikringstakeren til forsikringsselskapet, har rett til å få utbetalt forsikringssummen ved forfall.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under avsnitt 2.1.2, 2.1.3 og 2.2 foran.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 44 annet ledd nr. 1. og vil derfor stemme mot forslag til endring av annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslag til endring av skatteloven § 44 annet ledd nr. 1 annet punktum under avsnitt 2.1.2.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til disse medlemmers forslag til endring av skatteloven § 44 annet ledd annet punktum, jf. avsnitt 2.1.2. Disse medlemmer vi subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre til samme paragraf.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 44 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1.

       Disse medlemmer vil stemme imot forslag til endring av § 44 annet ledd og vil således opprettholde skatteloven § 44 annet ledd nr. 1 annet punktum. Dette er i tråd med Regjeringens forslag.

2.9.1.5 Til § 55 første ledd nr. 1 bokstav d

Sammendrag

       Bestemmelsen fastslår at utbetalinger under en individuell pensjonsavtale er å anse som personinntekt. Pensjon kjennetegnes ved at det utbetales som en løpende ytelse. Bestemmelsen innebærer at utbetalt beløp, uavhengig av om det er en løpende ytelse eller en engangsutbetaling, er å anse som personinntekt. Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvilket beløp skattyter har fått fradrag for. Hele det utbetalte beløp behandles som pensjon. Det legges til grunn at sammenhengen i regelverket innebærer at dersom engangsutbetalt beløp reinvesteres i medhold av skatteloven § 42 åttende ledd annet punktum, tilsier at det ikke foreligger en utbetaling i medhold av § 55 første ledd nr. 1 bokstav d. Dette innebærer at det ikke skal skje en beskatning av utbetalinger som personinntekt når vilkårene til reinvestering foreligger.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 55 første ledd nr. 1 bokstav d.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader og forslag under avsnitt 2.1.1. foran om endring i skatteloven § 55 første ledd nr. 1 bokstav d.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslag til lovendring under § 55 første ledd.

2.9.2 Merknad til endring i selskapsskatteloven

2.9.2.1 Til § 5-1 ny nr. 4

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at gevinstbeskatning av andelene eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter skatteloven ikke kommer til beskatning. Bestemmelsen utelukker også korreksjon med RISK-beløp av pensjonsformuen. Reglene om pensjonsbeskatning gjelder fullt ut for andeler eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale når avtalen er inngått mellom andelseier og forvaltningsselskap.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til selskapsskatteloven § 5-1 ny nr. 4.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader og forslag til endring av § 5-1 ny nr. 4 under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslag til lovendring under § 5-1.

2.9.3 Merknad til endringer i folketrygdloven

2.9.3.1 Til § 3-15

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at engangsutbetaling under en individuell pensjonsavtale ikke er å anse som pensjonsgivende inntekt.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til folketrygdloven § 3-15.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot Regjeringens forslag til endring av folketrygdloven § 3-15.

2.9.3.2 Til § 23-3

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at det skal svares trygdeavgift med lav sats både for pensjon og engangsutbetalt beløp etter individuell pensjonsavtale. Bestemmelsen er ikke aktuell for bo, i og med disse ikke bruttobeskattes. Det vises i den forbindelse til merknadene til § 42 åttende ledd hvor det foreslås en særskilt skattesats for boer.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til endring av folketrygdloven § 23-3.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme mot forslaget til endring av folketrygdloven § 23-3.

2.9.4 Merknad til endring i arveavgiftsloven

2.9.4.1 Til § 4

Sammendrag

       Bestemmelsen innebærer at utbetalinger i henhold til individuell pensjonsavtale er fritatt for arveavgift, på samme måte som utbetalinger under EPES etter dagens regler.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.3 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag til arveavgiftsloven § 4 tredje ledd første punktum.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til disse medlemmers forslag til endring av arveavgiftsloven § 4 tredje punktum under avsnitt 2.1.3.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Disse medlemmer vil stemme imot Regjeringens forslag til arveavgiftsloven § 4.

2.9.5 Merknad til endring i verdipapirfondloven

2.9.5.1 Til § 6-8

Sammendrag

       Kravet om binding av pensjonsmidler skal også gjelde ved pensjonssparing i verdipapirfond. Etter gjeldende rett har andelseier en rett til å få sine andeler innløst i kontanter, som hovedregel senest to uker etter at innløsningskravet er fremsatt overfor forvaltningsselskapet, jf. lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 6-8 . Innløsningsretten er et grunnleggende prinsipp i regelverket for verdipapirfondsforvaltning og bestemmelsen om andelseiers innløsningsrett er ufravikelig, jf. Ot.prp. nr. 68 (1980-1981) s. 12. Kravet om binding av pensjonsmidler gjør det dermed nødvendig å endre verdipapirfondloven § 6-8 første ledd slik at innløsningsretten kan fravikes ved individuell pensjonsavtale etter skatteloven.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til verdipapirfondloven § 6-8 første ledd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil stemme imot forslag til endring av verdipapirfondloven § 6-8 første ledd.

3. Aksjesparing med skattefrådrag (AMS)

3.1 Pantsetjing av AMS-aksjar og -grunnfondsbevis

Samandrag

       Etter skattelova § 44 ellevte ledd nr. 2 b andre punktum er det ei bindingstid på fire år for AMS-investering i aksjar eller grunnfondsbevis. Etter departementet si vurdering blir vilkåret om bindingstid på fire år uthola dersom ein tillet pantsetjing av AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis. Ein AMS-investor kan gjennom pantsetjing av AMS-aksjane eller -grunnfondsbevisa frigjere den investerte kapitalen før bindingstida på fire år er ute.

       Departementet vil og peike på at verdipapirfondlova av 12. juni 1981 nr. 52 § 6-4 tredje ledd inneheld eit forbod mot pantsetjing av AMS-partar i verdipapirfond før fem år etter utløpet av det året innskotet blir gjort. Etter departementet sitt syn bør ein da og nekte pantsetjing av AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis, slik at vilkåra for AMS-frådrag blir dei same uavhengig av om ein skattytar eig AMS-partar i verdipapirfond eller AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis i selskap eller føretak registrerte i Verdipapirsentralen.

       Etter departementet si vurdering bør eit forbod mot pantsetjing av AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis berre omfatte skattytar sine frivillige pantsetjingar. Dersom det t.d. blir teke utlegg eller arrest i AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis, er det etter departementet sitt syn lite rimeleg at det skal føre med seg tillegg i skatten for skattytar.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at det blir eit vilkår for å få eller oppretthalde AMS-frådrag at AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis ikkje blir pansett i bindingstida. Departementet sitt framlegg fører ikkje med seg konsekvensar for pantsetjing av AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis som er gjort før lovendringa trer i kraft.

       Departementet gjer samstundes framlegg om å oppheve verdipapirfondlova § 6-4 tredje ledd, og i staden inkorporere lovføresegna i skattelova § 44 ellevte ledd nr. 2 b. Føresegna blir da plassert saman med dei andre AMS-reglane, der ho systematisk høyrer heime.

       Verdipapirfondlova § 6-4 tredje ledd inneheld eit forbod mot pantsetjing av AMS-partar i verdipapirfond før fem år etter utløpet av det år innskotet blir gjort. Dette heng saman med at bindingstida for AMS-innskot tidlegare var fem år. Bindingstida er seinare redusert til fire år. Departementet sitt framlegg inneber derfor at forbodet mot pantsetjing av AMS-partar i verdipapirfond tilsvarande blir redusert frå fem til fire år.

       Verdipapirsentralen tek i sin høyringsmerknad opp spørsmålet om forholdet mellom eit forbod mot pantsetjing av AMS-aksjar eller -grunnfondsbevis og pantsetjing av AMS-investorane sine andre aksjar eller grunnfondsbevis.

       Departementet sluttar seg til Verdipapirsentralen si vurdering, og gjer framlegg om at skattytar skal kunne velje om han vil pantsetje heile eller delar av sin VPS-konto.

       Departementet gjer framlegg om at lovendringane blir gjennomførte med verknad frå og med inntektsåret 1997. Ein viser til utkastet til endringar i skattelova § 44 ellevte ledd nr. 2 b og verdipapirsentrallova § 4-4 tredje ledd.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag om forbud mot frivillig pantsetting av AMS-aksjer. Flertallet slutter seg til forslag om å oppheve verdipapirfondloven § 6-4 tredje ledd og forslag til endring i skatteloven § 44 ellevte ledd nr. 2 b.

       Flertallet slutter seg videre til forslag om at det skal være anledning til å pantsette hele eller deler av sin VPS-konto, jf. forslag til endring i verdipapirsentralloven § 4-4 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil foreslå at AMS-ordningen oppheves med virkning fra 1. januar 1998. Den økonomiske utvikling med bl.a. en betydelig verdiøkning på Oslo Børs forsterker behovet for en revurdering av denne formen for skattesubsidier framfor andre spareformer.

       Først innrømmes skattefradrag ved kjøp av aksjer, dernest er utbytte på aksjene unntatt fra ordinær beskatning, og endelig gis det særskilte skatterabatter når aksjer som formuesobjekt skal verdsettes.

       Disse medlemmer stemte mot at AMS-ordningen skulle utvides fra 1995. På spørsmål til departementet om den statlige inntektsvirkning svarer departementet 27. mai 1997 følgende:

4. Endringar i skattelova § 51 a om skattlegging av skipsaksjeselskap

4.1 Endring av skattelova § 51 A-8 nr. 3

Samandrag

       Departementet gjorde i Ot.prp.nr.11 (1996-1997) framlegg om at alle norske deltakarar eller aksjonærar i underliggjande selskap innafor ordninga måtte vere aksjeselskap innafor ordninga. Framlegget innebar i utgangspunktet at dersom ein av dei norske eigarane i eit underliggjande selskap ikkje lenger oppfylte vilkåra for særskild skattlegging, ville det underliggjande selskapet med alle sine norske eigarar bli rekna for å ha tredd ut av ordninga. I denne samanheng uttala departementet følgjande i Ot.prp.nr.11 (1996-1997) s. 50:

5. Endringar i reglane om skattlegging av kraftselskap

5.1 Endring av skattelova § 19 A-1 - høve til å trekkje frå renter av gjeld ved likninga som forvaltningsbedrift har teke opp hos eigarkommunen

Samandrag

       I samband med innføringa av dei nye reglane om skattlegging av kraftselskap vart det teke inn ein regel i skattelova § 19 A-1 nr. 2 om avgrensa høve til å trekkje frå renter av skattytaren si gjeld ved likninga for kraftselskap som er i offentleg eige.

       Etter at regelen vart vedteke har det vorte reist spørsmål om kraftselskap som er organisert som forvaltningsbedrift kan trekkje frå renter på lån som er teke opp hos eigarkommunen. Etter gjeldande reglar vil eit lån som ei kommunalt eigd forvaltningsbedrift har teke opp hos eigarkommunen vere ei ompostering av kommuneformuen og ikkje eit lån i kommunalrettleg forstand, og renter av gjelda vil såleis ikkje kunne trekkjast frå med skattemessig verknad.

       Dersom renter av gjeld frå kommune til kommunalt energiverk organisert som forvaltningsbedrift skal kunne trekkjast frå ved likninga av kommunen, som i dette tilfelle vil vere skattesubjektet, vil det krevje lovendring.

       Eit energiverk organisert som forvaltningsbedrift må frå og med inntektsåret 1997 tilordnast gjelda som skal gi grunnlag for rentefrådraget ved likninga. For at gjeld som er påhefta energiverket skal kunne tilordnast energiverket med skattemessig verknad, må eigaren kunne leggja fram dokumentasjon for at dette er gjeld som er påhefta energiverket.

       Dette vil vere gjeld der det eksisterer eit tilsvarande låneforhold for kommunen med kreditor som er eige skattesubjekt (kommunalrettsleg lån). Desse låna takast opp ved vedtak fatta av kommunestyret, jf. kommunestyreloven § 50. Innhaldet av vedtaket vil framgå av møteboka, jf. kommunestyreloven § 30 nr. 3. Av lånevedtaket skal det framgå at kommunen som eigar tok opp lånet for å investere i kraftforsyning. Dei kommunalrettslege reglane gir såleis god nok notoritet til at lånet vil kunne påheftast energiverket.

       Med den endringa som nå tilrås vil også eit internt lån frå eigarkommunen til energiverk organisert som forvaltningsbedrift kunne tilordnast gjelda som skal gi grunnlag for rentefrådraget ved likninga. For desse låneforholda stiller kommunelova i dag ingen dokumentasjonskrav. For at låneforholdet skal vere tilstrekkeleg kontrollerbart for at det kan tilordnast energiverket med skattemessig verknad, må det oppstillast eit særskilt formkrav, som også vil vere eit vilkår, for skattemessig frådrag.

       Etter departementet si vurdering vil eit vedtak i kommunestyret om opptak av slik gjeld vere tilstrekkeleg kontrollerbart til at låneforholdet kan gis skattemessig verknad. Departementet vil peike på at vedtak fatta av kommunestyret om opptak av lån mellom eigarkommune og energiverk organisert som forvaltningsbedrift, ikkje vil gi det status som kommunalrettleg lån, men at det utelukkande vil vere eit lån i skatterettleg forstand.

       Departementet gjer på denne bakgrunnen framlegg om at skattelova § 19 A-1 skal gjelde også for såkalla interne lån, dvs. lån som er teke opp hos eigarkommunen av eit kommunalt energiverk organisert som forvaltningsbedrift, bruttolikna sameige eller bruttolikna selskap. Endringa kan gjennomførast ved at ein tek inn ein bestemmelse om at selskapsskattelova § 6-9 skal gjelde tilsvarande for tilhøvet mellom kommunalt eigd energiverk og eigarkommunen.

       Departementet gjer framlegg om at endringa blir gjennomført med verknad frå og med inntektsåret 1997.

       Ein viser til utkast til ny nr. 3 i skattelova § 19 A-1.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i Regjeringens drøfting av de vurderinger som lå til grunn for finanskomiteens Innst.O.nr.39 (1996-1997) vedrørende forvaltningsbedrifters gjeld til eierkommunen(e) og retten til rentefradrag.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen nå mener at Stortingets intensjoner i Innst.O.nr.39 (1996-1997) gjør det nødvendig med en lovendring. Komiteen slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 19 A-1 ny nr. 3.

5.2 Endring av selskapsskattelova § 1-4 nr. 1 andre punktum

Samandrag

       Etter reglane om konsernbidrag i selskapsskattelova § 1-3 kan eit selskap i konsern overføre skattemessig overskott til eit anna selskap i same konsern. Ordninga med konsernbidrag skal gi ei utjamning av konsernselskapa sine likningsmessige over- og underskott. Dette oppnår ein ved at givaren som utgangspunkt kan trekkje frå konsernbidraget ved likninga, jf. selskapsskattelova § 1-3, og at konsernbidraget tilsvarande er skattepliktig for mottakaren, jf. selskapsskattelova § 1-4. I desse reglane er det gjort visse modifikasjonar.

       Selskapsskattelova § 1-3 fekk ved lov av 28. juni 1996 nr. 42 eit nytt nr. 4 som avskjer frådrag for konsernbidrag som overstig likningsmessig underskott i mottakarselskapet for kraftselskap som er eigd av kommune. Lovføresegna supplerer regelen i § 1-3 nr. 2, og skal altså fange opp dei tilfella der selskapa har same hovudkontorkommune, men elles er skattepliktige til ulike kommunar i ulik grad, og der eigarkommunen har ei interesse i å påverke fordelinga av skattegrunnlaga mellom dei aktuelle kommunane ved bruk av konsernbidrag. Bakgrunnen for regelen er nærare omtalt i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) på s 73.

       I forarbeida til § 1-3 nr. 4 har ein ikkje drøfta om det skal vere skatteplikt for konsernbidrag som lovføresegna avskjer frådragsrett for. Departementet meiner at det ikkje bør vere skatteplikt for konsernbidrag som selskapsskattelova § 1-3 nr. 4 avskjer frådragsrett for.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at regelen i selskapsskattelova § 1-4 nr. 1 vert utvida til å gjelde også konsernbidrag som givaren ikkje får frådrag for etter § 1-3 nr. 4.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av selskapsskatteloven § 1-4 nr. 1.

5.3 Oppretting av skattelova § 19 A-4 nr. 4

Samandrag

       I skattelova § 19 A-4 nr. 4 andre punktum er det vist til skattelova § 19 A-4 nr. 3 andre punktum. Skattelova § 19 A-4 nr. 4 regulerer høvet til framføring av underskott ved utrekning av skatten på grunnrente (negativ grunnrenteinntekt). Etter lovføresegna sitt andre punktum kan underskottet framførast med rente som nemnd i § 19 A-4 nr. 3 andre punktum. Skattelova § 19 A-4 nr. 3 regulerer kva for kostnader som kan trekkjast frå i brutto salsinntekter ved fastsetjing av grunnrenteinntekt, og at det kan bli gitt frådrag for ei friinntekt. Lovføresegna sitt andre punktum inneheld ingen regulering av rente. Det gjer derimot lovføresegna sitt andre ledd, som gir tilvising på at ein skal bruke ei normrente ved berekninga av friinnntekt i skatten på grunnrente. Det er utvilsamt denne lovføresegna ein har sikta til når ein vedtok skattelova § 19 A-4 nr. 4, jf. omtala i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 123-125 og Innst.O.nr.62 (1995-1996) s. 54-56.

       Departementet gjer såleis framlegg om at dette blir retta i lovteksten slik at skattelova § 19 A-4 nr. 4 viser til andre ledd.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til oppretting av skatteloven § 19 A-4 nr. 4.

6. Kommune 2313 sokkel/utland - utpantingsrett for skatteoppkrevjaren i heile riket

Samandrag

       Etter skattebetalingslova § 36 kan Kongen « bemyndige skatteoppkreveren til e holde forretning for utleggspant for krav som omhandlet i denne lov ». Slik lova vert praktisert er skatteoppkrevjarens rett til å halde forretning for utleggspant etter skattebetalingslova § 36 avgrensa til oppkrevjarens eige distrikt. Dette inneber at oppkrevjaren berre kan halde forretning for utleggspant i sin eigen kommune. Om oppkrevjaren vil halde slik forretning utanfor eigen kommune må han nytte annan oppkrevjar eller lokal namsmann.

       I samanheng med lovendringa om sentral likning av skattytarar utan varig tilknyting til riket, heiter det i Ot.prp. nr. 12 (1987-1988) at kemneren i Stavanger blir kommunal skatteoppkrevjar for to kommunar (både Stavanger kommune og sokkelkommunen). Departementet si oppfatning er at skatteoppkrevjaren sitt distrikt sokkelkommunen i denne samanheng omfattar heile riket. Det at skatteoppkrevjarfunksjonen er lagt til kemneren i Stavanger har såleis ikkje noko å seie for sokkelkommunen sin rett til å halde forretning for utleggspant andre stader i landet. Skatteoppkrevjaren sin rett til å halde forretning for utleggspant er såleis ikkje geografisk avgrensa til Stavanger distrikt.

       Kemneren i Stavanger har skipa praksis i samsvar med denne tolkinga av skattebetalingslova § 36. Denne praksisen sparar kemneren for mykje arbeid i høve til om han hadde vore vist til å nytte ein annan lokal oppkrevjar eller namsmann. Praksisen sparar òg kemneren for tid fordi forretning for utleggspant kan haldast på kemneren sitt kontor, utan å måtte gå vegen om den lokale oppkrevjar på pantestaden. Dette er viktig fordi dei aktuelle skattytarane ofte har oppdrag på kort sikt, og kravet ofte fyrst kjem opp i avslutninga av oppdraget.

       Kemneren i Stavanger har opplyst at i 1995 blei det halde i alt 146 utleggsforretningar, og av desse var 56 utanfor Stavanger. Forretningane utanfor Stavanger henta inn om lag 54 mill. kronar av i alt om lag 142 mill. kronar.

       Kemneren i Stavanger har til departementet peika på at den tolkinga av lova som ligg til grunn for praksis ikkje har kome klårt til uttrykk i ordlyden. Kemneren tilrår ei klår lovfesting av retten til å halde forretning for utleggspant i heile riket. Kemneren må svare på mange spørsmål frå skattytarar og andre kemnerar om rekkjevidda av retten til å halde utleggsforretning, og ser det som ein fordel å kunne vise til ein uttrykkeleg lovheimel.

       Departementet meiner det vil vere ein klår fordel at retten til å halde utleggsforretning i heile riket for kommune 2312 Sokkel/Utland vert presisert i skattebetalingslova. Ei slik lovfesting vil minska faren for tvil og tvistar. Utleggsforretningane er utøving av offentleg tvang overfor uvillige skattebetalarar, og heimelen for dette bør vere klårast mogleg.

       Ein syner til utkast til endring av skattebetalingslova § 36 (nytt annet ledd).

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skattebetalingsloven § 36 nytt annet ledd.

7. Endring av berekningsgrunnlaget for RISK-regulering av aksjar i kraftselskap

Samandrag

       Etter skattelova § 19 A-4 skal skattepliktig som eig vasskraftverk eller som har rett til uttak av kraft, svare skatt til staten på grunnlag av ei grunnrenteinntekt som vert fastsett etter nærare reglar i føresegna nr. 2 til 7. Skatt på grunnrenteinntekt vil på same måte som skatt på alminneleg inntekt redusere selskapet sin tilbakehaldne skattlagde kapital. Etter departementet sitt syn bør difor grunnrenteskatt takast med i RISK-berekninga. Særskatten innafor petroleumsskattesystemet er ivareteke i RISK-berekninga.

       Departementet har vurdert om også utlikna naturressursskatt etter skattelova § 19 A-2 og § 19 A-3 skal kome til frådrag i berekningsgrunnlaget for RISK. Naturressursskatten er imidlertid ei utgift for selskapet som ikkje kjem til frådrag i selskapet si alminnelege inntekt. Departementet vil kome tilbake til dette spørsmålet i samband med ei generell vurdering av om utgifter som ikkje kjem til frådrag i alminneleg inntekt og inntekter som ikkje er skattepliktige bør takast med i RISK-berekninga.

       Departementet gjer med dette framlegg om endring i selskapsskattelova § 5-5 nr. 2, slik at også utlikna skatt på grunnrenteinntekt etter skattelova § 19 A-4 skal trekkjast frå årets skattepliktige inntekt ved berekning av endring i selskapet sin tilbakehaldne skattlagde kapital.

       Departementet gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1997. Ein syner til utkast til endring av selskapsskattelova § 5-5 nr. 2 andre punktum.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om endring i selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2 annet punktum slik at også utlignet skatt på grunnrenteinntekt etter skatteloven § 19 A-4 skal trekkes fra årets skattepliktige inntekt ved beregningen av endring i selskapets tilbakeholdte skattlagte kapital.

8. Endringar i likningslova

8.1 Klagerett for boligselskap på vegne av andelseigarane i selskapet

Samandrag

       Den skattlegging som finn stad på andelshavaren si hand føreset etter departementet sitt syn at alle andelshavarar blir handsama likt med omsyn til fastsetjing av boligselskapet si formue, gjeld, inntekter og utgifter. Fører klage frå ein av andelshavarane til endring av vedkomande si likning når det gjeld inntekts- og formuesfastsetjinga frå selskapet, vil dette få verknad for samtlege andelshavarar i selskapet.

       Sidan alle andelseigarar i eit boligselskap etter gjeldande rett har individuell klagerett etter likningslova § 9-2 nr. 1, kan det stillast spørsmål ved om det er naudsynt at også boligselskapet får klagerett over delar av likningane. Det er dei enkelte andelseigarane som er skattesubjekt, jf. skattelova § 51 sjette og sjuande ledd. Sidan det ikkje er boligselskapet som skal betale skatt av beløpa, kan ein hevde at boligselskapet ikkje kan ha noko aktuell interesse i å klage på fastsetjinga av formue og inntekt frå selskapet.

       Etter departementet si meining er det likevel ønskjeleg at boligselskap får klagerett over fastsetjing av formue og inntekt frå selskapet. Det kan i mange tilfeller medføre store praktiske problem dersom ein skal krevje at den enkelte andelshavar sjølv må klage over likninga si, eller at boligselskapet må ha fullmakt frå den enkelte andelseigar for å kunne levere ei felles klage til likningsstyresmaktene. Etter departementet sitt syn vil det vere praktisk om boligselskapet med heimel i likningslova får høve til å sende ei felles klage med verknad for alle andelseigarane. Det vil følgje av reglane i burettslagslova og aksjelova kva for eit organ i boligselskapet som kan ta avgjerd om å levere ei slik felles klage. Normalt vil det vere styret eller forretningsførar.

       Ei felles klage frå boligselskapet vil etter departementet sitt syn truleg i stor grad innehalde alle naudsynte opplysningar til likningsstyresmaktene, medan ei klage frå enkeltpersonar ofte er såpass mangelfull at det er naudsynt med tilleggsopplysningar. Det kan ofte vere vanskelegare for den enkelte andelseigar å skaffe slike tilleggsopplysningar enn det vil vere for boligselskapet.

       Ei klage frå ein enkelt eller nokre få andelseigarar som fører fram vil som ovanfor nemnt uansett få verknad for alle andelshavarar i boligselskapet. Likningsstyresmaktene kan likevel ofte ikkje finne alle desse utan medverknad frå boligselskapet. Etter departementet sitt syn vil det då vere meir rasjonelt at boligselskapet får ein sjølvstendig klagerett, og dermed kome inn i biletet på eit så tidleg tidspunkt som mogleg. Det vil dessutan vere både tids- og ressurssparande dersom likningsstyresmaktene kan handsame ei enkelt klage frå boligselskapet i staden for fleire individuelle klager frå andelseigarane.

       På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om at boligselskap skal ha klagerett på vegne av andelseigarane over fastsetjing av inntekt og formue frå selskapet.

       Departementet gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1997. Ein syner til utkastet til endring i likningslova § 9-3 nr. 3.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gi boligselskaper klagerett på vegne av andelseierne over fastsettelse av inntekt og formue i selskapet, jf. forslag til endring i ligningsloven § 9-3 nr. 3.

8.2 Innføring av plikt for boligselskap til å sende inn selskapsoppgåve

Samandrag

       Departementet vil peike på at ansvarlege selskap (ANS) og kommandittselskap (KS) må sende inn selskapsoppgåver, sjølv om det er andelshavarane i selskapa som skattemessig vert tilordna inntekt og formue. I boligselskap er situasjonen langt på veg den same som i ansvarlege selskap og i kommandittselskap, bortsett frå at inntekt og formue ikkje vert rekna ut som om boligselskapet var skattytar. Då er det etter departementet sitt syn ikkje urimeleg å påleggje også boligselskap å sende inn selskapsoppgåve.

       Eit system med likningsoppgåver frå boligselskapet er allereie innført når det gjeld skattegrunnlag og frådrag for den enkelte andelshavar. Boligselskap pliktar etter forskrift av 30. oktober 1992 nr. 773 § 2 å gi oppgåve over dei inntekter og utgifter samt den formue og gjeld som den enkelte andelshavar skal liknast for. Andelshavaren skal ha kopi av oppgåva. Oppgåvegivar skal etter § 6 i forskrifta sende inn følgeskriv på skjema fastsett av Skattedirektoratet til bruk med kontroll av innsendinga av oppgåvene. Følgeskrivet gir ikkje likningsstyresmaktene slike opplysningar at dei t.d. kan kontrollere om boligselskapet har frådragsrett for utgifter som er ført til frådrag, og om fordelinga på andelshavarane er riktig. Departementet ønskjer difor å innføre ei generell plikt for boligselskapa til å levere selskapsoppgåve. Skattedirektoratet kan i forskrift fastsetje kva opplysningar selskapsoppgåva skal innehalde, og samordne bruken av selskapsoppgåver og følgeskriv.

       Departementet gjer med dette framlegg om at boligselskap skal få plikt til å sende inn selskapsoppgåve.

       Departementet gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1997. Ein syner til utkast til endring i likningslova § 4-9 nr. 1.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gi boligselskaper plikt til å sende inn selskapsoppgave, jf. forslag til endring i ligningsloven § 4-9 nr. 1.

9. Oppretting av lovtekst

Samandrag

       Skattelova § 15 fikk ved lovendring 29. november 1996 eit nytt tredje ledd som regulerte skatteplikta mellom fastlandet og Svalbard frå 1998. Ved lov av 13. desember 1996 blei denne lovendringa oppheva utan at det var tilsikta, ved eit nytt tredje ledd i § 15 i samband med dei nye reglane frå 1998 om skatt på honorar til utanlandske artistar. Departementet gjer framlegg om at dette blir retta opp ved at det blir innført eit nytt fjerde ledd i skattelova § 15 som regulerer skatteplikta mellom fastlandet og Svalbard på same måte som ved lovendringa av 29. november 1996.

       Departementet syner til vedlagde framlegg om endring i skattelova § 15. Ein gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1998.

       Ved lov av 28. juni 1996 nr. 51 blei skattelova § 22 andre, tredje, fjerde, sjette og sjuande ledd oppheva i samband med dei nye kreditreglane for utanlandsk skatt. Samstundes blei dagjeldande femte ledd nytt andre ledd. I samband med nye reglar om skatt til Svalbard blei skattelova § 22 endra på nytt ved lov av 29. november 1996 nr. 70. Ved denne lovendringa blei det ikkje tatt omsyn til den endringa som hadde skjedd ved lov av 28. juni 1996 nr. 51, og dette førte til at femte ledd blei oppheva i staden for andre ledd. Departementet ber om at denne feilen blir retta opp, og syner til framlegg om endring i skattelova § 22. Ein gjer framlegg om at endringa skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1998.

       Etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard § 5-1 første ledd skal skattebetalingslova bli nytta ved betaling og innkrevjing av skatt fastsett ved likning. Etter § 5-1 første ledd skal kap. II, §§ 3 og 39 til 45 i skattebetalingslova likevel ikkje nyttast. Ein har dermed gjort unntak også for skattebetalingslova § 40 a som seier at reglane i tvangsfullbyrdingslova om utleggsforretning gjeld ved skatteoppkrevjaren si tvangsfullbyrding etter kap. VI i skattebetalingslova. Dette var ikkje tilsikta. Departementet gjer framlegg om at § 5-1 første ledd blir endra slik at skattebetalingslova § 40 a skal gjelde også ved betaling og innkrevjing av skatt fastsett ved likning på Svalbard.

       Departementet syner til vedlagde framlegg om endring i lov av 29. november 1996 nr. 68 § 5-1 første ledd. Etter framlegget skal endringa gjelde med verknad frå og med inntektsåret 1998.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til oppretting av skatteloven § 15 og § 22.

       Komiteen viser til at finansministeren i brev av 22. mai 1997 til Stortingets finanskomité skriver:

       Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Vedtak til lov om endring i lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

       I lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard blir det gjort denne endringa:

§ 5-1 første ledd skal lyde:

       Skattebetalingsloven får med unntak av kapittel II, § 3, §§ 39 til 40 og §§ 41 til 45 tilsvarende anvendelse for betaling og innkreving av skatt fastsatt etter § 3-1.

       Endringa under I trer i kraft frå og med inntektsåret 1998. »

10. Andre forslag

10.1 Aksjesparing med skattefradrag

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det er viktig å ta i bruk flere stimuleringstiltak for å styrke privat eierskap i norske bedrifter. Disse medlemmer mener også at en sterkere satsing på sparestimulerende tiltak er riktig i en situasjon der Regjeringen fører en for ekspansiv finanspolitikk og der det kan være tegn til en tiltagende overoppheting av økonomien. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 44 ellevte ledd nr. 2 bokstav a skal lyde:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sitt forslag om å gjeninnføre en SMS-ordning ( banksparing med skattefradrag) på samme vilkår som dagens AMS-ordning. Effekten på inndragning av kjøpekraft ville etter alt å dømme tilsvare Høyres forslag. Disse medlemmer viser til innstillingen til St.prp. nr. 63 (1996-1997) kap. 18.

10.2 Skattebegrensningsregelen

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag til endring av skatteloven § 78 nr. 1 i forbindelse med statsbudsjettet for 1998, som sikrer fullt fritak for skatt og trygdeavgift for personer som kun mottar folketrygdens minsteytelser. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at bestemmelsene om skattebegrensning i skattelovens § 78 er av sentral betydning for en gruppe mennesker som har svært lite å rutte med. Det er ikke riktig at personer som bare har minstepensjon skal bruke noen del av den til å betale skatt. Disse medlemmer vil derfor endre gjeldende lovverk ved å be Regjeringen fremlegge forslag til nødvendige endringer av skattelovens § 78 nr. 1.

       I tillegg vil disse medlemmer vise til bestemmelsen i skatteloven § 78 nr. 2 som åpner for at det etter krav fra skattyter kan gis skattebegrensning i enkelttilfeller for skattyter som har så lav korrigert inntekt før særfradrag at den ikke er tilstrekkelig til nødvendig underhold. Finansdepartementets retningslinjer for bruken av bestemmelsen i forskrift av 8. desember 1989 og Skattedirektoratets retningslinjer, nedfelt i Liknings-ABC er imidlertid så strenge at noen lavinntektsgrupper ikke kan nyttiggjøre seg denne muligheten. Dette gjelder bl.a. fordi forskriften bestemmer at barnetrygd regnes med i begrepet « skattefrie inntekter ». Lavinntektsfamilier med flere barn kan derfor, etter disse medlemmers syn uberettiget, miste retten til skattebegrensning etter skattelovens § 78 nr. 2.

       Disse medlemmer vil derfor fremme forslag for å korrigere denne uheldige og strenge praktisering av lovhjemmelen.

       « Stortinget ber Regjeringen endre forskriften til skattelovens § 78 nr. 2 som sikrer at barnetrygd ikke medregnes som « skattefri inntekt » ved vurderingen av om en skattyter oppfyller vilkårene i skattelovens § 78 nr. 2. »

11. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre. Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 1

       I lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endring:

§ 4 tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Engangsbeløp som en arving mottar etter dødsfall, og som skriver seg fra en individuell pensjonssparing på avdødes hånd, fritas for avgiftsplikt dersom arvingen innen tre måneder fra utbetalingsdagen innbetaler beløpet til individuell pensjonsavtale som nevnt i skatteloven § 44 annet ledd nr. 1.

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 42 sjette ledd nytt syvende punktum skal lyde:

       Det samme gjelder for skattepliktig dødsbo i den utstrekning arvingene innen samme frist innbetaler et beløp som motsvarer deres forholdsmessige andel av engangsbeløpet, til individuell pensjonsavtale som nevnt i § 44 annet ledd nr. 1 i eget navn.

§ 42 åttende ledd første og nytt annet punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i sjette ledd femte, sjette og syvende punktum, og i syvende ledd gjelder tilsvarende for ytelser fra annen pensjonsordning i arbeidsforhold enn pensjonsforsikring. Bestemmelsen i sjette ledd femte, sjette og syvende punktum gjelder tilsvarende for individuelle pensjonsavtaler som er omfattet av § 44 annet ledd nr. 1, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag ved ligningen.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag til endring av skatteloven § 78 nr. 1 i forbindelse med statsbudsjettet for 1998, som sikrer fullt fritak for skatt og trygdeavgift for personer som kun mottar folketrygdens minsteytelser.

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 3

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 åttende ledd annet punktum skal lyde:

       Bestemmelsene i sjette ledd femte og sjette punktum gjelder tilsvarende for individuelle pensjonsavtaler som er omfattet av § 44 annet ledd nr. 1, uavhengig av om det er gitt inntektsfradrag ved ligningen.

Forslag fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre:

Forslag 4

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endring:

§ 44 andre ledd nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Fradraget kan ikke overstige kr 30.000.

Forslag fra Høyre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 5

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere gjøres følgende endring:

§ 5-1 ny nr. 4 skal lyde:

       Departementet fastsetter regler om i hvilken utstrekning bestemmelsene i kapittel 5 skal komme til anvendelse for andeler i verdipapirfond når disse er eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter skatteloven når avtalen er inngått mellom andelseier og forvaltningsselskap.

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 44 andre ledd nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Fradraget i den skattepliktiges inntekt kan ikke overstige folketrygdens grunnbeløp.

§ 44 ellevte ledd nr. 2 bokstav a skal lyde:

§ 51 A-6 nr. 1 skal lyde:

       Selskap innenfor ordningen er fritatt for skatteplikt på alminnelig inntekt med de unntak som følger av 2-7.

§ 51 A-6 nytt nr. 7 skal lyde:

       Inntekt av virksomhet som ikke tilfredsstiller vilkårene etter § 51 A-4 og som ikke medfører uttreden av ordningen etter § 51 A-8 nr. 3, beskattes etter de alminnelige regler for vedkommende virksomhet. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.

§ 51 A-9 nr. 1 nytt andre punktum:

       Dette gjelder likevel ikke for inntekt av virksomhet som beskattes etter § 51 A-6 nr. 7.

§ 55 første ledd nr. 1 bokstav d andre punktum skal lyde:

       Utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter § 44 andre ledd nr. 1 regnes ikke som personinntekt.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 6

       I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 44 ellevte ledd nr. 2 oppheves.

       I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-2 nr. 1 første og andre punktum skal lyde:

       Ved ligning av børsnoterte aksjer legges kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret til grunn. Ved ligning av aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs legges kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret til grunn.

§ 2-2 nr. 2 første punktum skal lyde:

       Ikke børsnoterte aksjer verdsettes til 100 % av aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året forut for ligningsåret, fordelt etter pålydende.

§§ 3-3 til og med 3-5 oppheves.

§ 3-6 blir ny § 3-3.

§ 5-5 oppheves, § 5-6 til og med § 5-9 blir nye §§ 5-5 til 5-8.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen endre forskriften til skattelovens § 78 nr. 2 som sikrer at barnetrygd ikke medregnes som »skattefri inntekt » ved vurderingen av om en skattyter oppfyller vilkårene i skattelovens § 78 nr. 2.

12. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) blir det gjort desse endringane:

I.

§ 51 A-6 nr. 3 andre punktum skal lyde:

       Dersom aksjeselskapet ikke er nystiftet, skal inngående saldo på kontoen ved inntreden i ordningen settes lik aksjeselskapets totale egenkapital med fradrag for innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, og egenkapitalandelen av netto positive midlertidige forskjeller eller den beskattede andel av netto negative midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier.

II.

§ 19 A-1 nytt nr. 3 skal lyde:

       Selskapsskatteloven § 6-9 gjelder tilsvarende for låneforhold mellom kommunalt eid kraftforetak og eierkommunen når låneforholdet er vedtatt av kommunestyret.

§ 19 A-4 nr. 4 andre punktum skal lyde:

       Differansen fremføres med rente som nevnt i nr. 3 annet ledd.

§ 24 andre ledd bokstav b skal lyde:

       Medlemmer av Regjeringen og Stortinget, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved statsministerens kontor, anses bosatt i det distrikt der de hadde sitt bosted før de tiltrådte. Dette gjelder bare så lenge personen disponerer bolig til privat bruk under opphold i distriktet. Personens ektefelle og barn i felles husstand anses bosatt samme sted, med mindre de har særlig svak tilknytning til denne boligen og ikke lignes under ett med personen.

§ 37 første ledd bokstav e andre avsnitt skal lyde:

       Livsforsikringspoliser, som er tegnet til fyldestgjørelse av tvungne innskudd i pensjonskasse eller enkekasse, medregnes ikke ved formuesansettelsen. I øvrig kan vedkommende regjeringsdepartement, når det finner det ønskelig, gi bestemmelse om at enkelte arter av livsforsikring og pensjonsspareprodukter skal være unntatt fra formuesbeskatning.

§ 42 sjette ledd sjette punktum skal lyde:

       Slike beløp skattlegges dog ikke som inntekt så langt de innen 3 måneder fra utbetalingsdagen blir innbetalt til individuell pensjonsavtale som nevnt i § 44 annet ledd nr. 1.

§ 42 åttande ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Dersom slik utbetaling ikke er skattepliktig for mottaker etter § 55, skal beløpet skattlegges med den skattesats som Stortinget fastsetter, og etter nærmere regler gitt av departementet.

§ 44 andre ledd nr. 1 skal lyde:

§ 44 ellevte ledd nr. 2 a nytt femte punktum skal lyde:

       Foreldre kan ikke kreve fradrag i skatt på bakgrunn av AMS-innskudd eller -investering i barnas navn.

§ 44 ellevte ledd nr. 2 b første til tredje punktum skal lyde:

       Dersom skattyteren realiserer eller pantsetter andel for innskudd i verdipapirfond som det er gitt fradrag for etter bokstav a før fire år etter innskuddsdato, skal det gjøres tillegg i skatten for realisasjonsåret. Det samme gjelder når aksje eller grunnfondsbevis realiseres eller pantsettes før fire år etter den dato ervervet ble registrert som aksjesparing med skattefradrag i Verdipapirsentralen. Tillegget skal være 15 % av den andel for innskudd eller den investering som er realisert eller pantsatt.

§ 51 A-2 nr. 2 andre punktum skal lyde:

       Vilkåret i første punktum gjelder bare aksjonærer og deltakere som er selskaper innenfor ordningen.

§ 51 A-8 nr. 3 første og andre punktum skal lyde:

       Selskapet anses ikke trådt ut etter nr. 1 b dersom brudd på vilkårene etter § 51 A-2 og § 51 A-4 nr. 1 og 2 rettes innen 2 måneder etter at bruddet oppstod. Første punktum gjelder ikke ved gjentatt brudd på vilkår i § 51 A-4 nr. 1 og 2 innen 3 år regnet fra det tidspunktet forrige brudd ble rettet.

Nåværende andre punktum blir tredje punktum.

§ 55 første ledd nr. 1 bokstav d andre punktum skal lyde:

       Som personinntekt regnes også utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter § 44 annet ledd nr. 1.

Tidligare andre punktum blir nytt tredje punktum.

III.

§ 15 nytt fjerde ledd skal lyde:

       For skatt til Svalbard gjelder bestemmelser i egen lov. Personer bosatt på Svalbard og selskaper hjemmehørende på Svalbard skal ved anvendelsen av denne lov likestilles med i utlandet bosatte personer og i utlandet hjemmehørende selskaper. Personer bosatt på fastlandet og selskaper hjemmehørende på fastlandet kan ikke ilignes skatt etter denne lov for inntekt og formue som er skattlagt til Svalbard. Underskudd i alminnelig inntekt på Svalbard kan kreves fradratt i alminnelig inntekt etter denne lov. Tilsvarende gjelder for formue.

§ 22 andre ledd blir oppheva.

IV.

       Endringa under I trer i kraft straks med virkning frå og med inntektsåret 1996. Endringane under II trer i kraft straks med virkning frå og med inntektsåret 1997. Endringane under III trer i kraft frå og med inntektsåret 1998.

V.

       Departementet kan fastsetje overgangsreglar til endringane i § 44 andre ledd nr. 1.

B.

I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt blir det gjort slik endring:

§ 36 nytt andre ledd skal lyde:

       For krav omhandlet i denne lov som innkreves av kommune 2312 Sokkel/Utland gjelder bemyndigelse etter første ledd for hele riket.

       Endringa under I trer i kraft straks.

C

I lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver blir det gjort denne endringa:

§ 4 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Fritatt for avgiftsplikt er rett til pensjon som tilkommer en arving på grunn av avdødes tjenestestilling eller individuell pensjonsavtale for så vidt den tilfredsstiller kravene i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 44 annet ledd nr. 1.

       Endringane under I trer i kraft frå og med inntektsåret 1997.

D.

I lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistering blir det gjort slik endring:

       Nytt kapittel IV. Bostedsregistrering av regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter m.v.

Ny § 18 skal lyde:

       Medlemmer av Regjeringen og Stortinget, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved statsministerens kontor, anses bosatt i det distrikt der de hadde sitt bosted før de tiltrådte. Dette gjelder bare så lenge personen disponerer bolig til privat bruk under opphold i distriktet. Personens ektefelle og barn i felles husstand anses bosatt samme sted, med mindre de har særlig svak tilknytning til denne boligen.

       Endringa under I skal gjelde frå og med 1997.

E.

I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) blir det gjort desse endringane:

§ 4-9 nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Boligselskap som faller inn under skatteloven § 51 sjette og syvende ledd skal levere selskapsoppgave etter regler fastsatt av Skattedirektoratet i forskrift.

Nåværende andre punktum blir tredje punktum.

§ 9-3 nr. 3 skal lyde:

       Boligselskap kan klage over fastsetting av formue og inntekt fra selskapet.

Nåværende § 9-3 nr. 3 blir ny nr. 4.

       Endringane under I trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1997.

F.

I lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond blir det gjort denne endringa:

§ 6-4 tredje ledd blir oppheva.

§ 6-8 første ledd skal lyde:

       Andelseier har i samsvar med bestemmelsene i denne paragraf rett til å få sine andeler innløst i kontanter, medmindre annet følger av individuell pensjonsavtale etter skatteloven inngått mellom andelseier og forvaltningsselskapet. Ved særskilt avtale med større andelseiere kan forvaltningsselskapet avgrense det antall andeler som disse kan kreve innløst innen fastsatte tidsrom.

       Endringa under I trer i kraft straks med verknad frå og med 1. januar 1997.

G.

I lov av 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral blir det gjort desse endringane:

§ 4-4 tredje ledd skal lyde:

       En pantsettelse kan omfatte hele eller deler av den pantsatte konto.

       Endringane under I trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1997.

H.

I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) blir det gjort desse endringane:

I.

§ 1-4 nr. 1 andre punktum skal lyde:

       Den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for etter § 1-3 nr. 2 eller § 1-3 nr. 4, er ikke skattepliktig for mottakeren.

§ 5-1 ny nr. 4 skal lyde:

       Reglene i kapittel 5 får ikke anvendelse på andeler i verdipapirfond når disse er eid i forbindelse med individuell pensjonsavtale etter skatteloven når avtalen er inngått mellom andelseier og forvaltningsselskap.

§ 5-5 nr. 2 andre punktum skal lyde:

       Endringen settes til årets skattepliktige inntekt, fratrukket avsatt utbytte, utlignet skatt på selskapets alminnelige inntekt etter fradrag av godtgjørelse etter § 3-4, jf § 3-3, utlignet skatt etter petroleumsskatteloven § 5, utlignet skatt på grunnrenteinntekt etter skatteloven § 19 A-4 og refusjon etter skatteloven § 31 femte ledd.

II.

       Endringane under I trer i kraft straks med verknad frå og med inntektsåret 1997.

I.

I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om lov om folketrygd (folketrygdloven) blir det gjort desse endringane:

§ 3-15 andre ledd bokstav a skal lyde:

       a) pensjon, føderåd og livrente som ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, føderåd og utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter skatteloven § 44 annet ledd nr. 1.

§ 23-3 andre ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:

       Endringane under I trer i kraft frå og med 1. mai 1997.

J.

I lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard blir det gjort denne endringa:

§ 5-1 første ledd skal lyde:

       Skattebetalingsloven får med unntak av kapittel II, § 3, §§ 39 til 40 og §§ 41 til 45 tilsvarende anvendelse for betaling og innkreving av skatt fastsatt etter § 3-1.

       Endringa under I trer i kraft frå og med inntektsåret 1998.