9.1 Begrensning i adgangen til å reise endringssak

       Det følger av barneloven § 39 at foreldrene fritt kan endre tidligere avtale, dom eller vedtak om foreldreansvar, barnets bosted eller samværsrett. Blir de ikke enige om dette, kan hver av dem reise endringssak for domstolen, eller for fylkesmannen hvis de er enige om administrativ behandling. Dom, vedtak eller rettsforlik kan bare endres dersom særlige grunner taler for det. Det er barnets beste som er vurderingstema.

       Enkelte foreldre bruker adgangen til å reise ny sak i sjikanehensikt ovenfor motparten. Departementet foreslår å innføre en hjemmel der retten gis adgang til å avgjøre en endringssak uten hovedforhandling i tilfeller der pretensjonen er svak. Det skal ikke kunne foretas endringer i den bestående tilstand som følge av en summarisk behandling.

       Høringsinstansene støtter stort sett opp om departementets forslag.

       Den foreslåtte begrensningen i barneloven § 39 skal bare gjelde for domstolsbehandling, og ikke for administrativ behandling.

9.2 Administrativ behandling av barnefordelingssaker

       Tvister mellom foreldre om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samvær kan bringes inn for retten for avgjørelse. Hvis begge foreldrene samtykker i administrativ behandling, kan fylkesmannen avgjøre saken. For tvister om foreldreansvar og om hvor barnet skal bo er det tilstrekkelig at den ene av foreldrene ønsker administrativ behandling når barnet er over 15 år.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at også saker om samværsrett skal kunne behandles administrativt når bare en av foreldrene ønsker det og barnet er over 15 år.

       Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg til dette forslaget.

       Fylkesmannen fatter i dag vedtak i første instans i barnefordelingssaker. Dette vedtaket kan påklages til Barne- og familiedepartementet. Departementets avgjørelse er endelig, men foreldrene har en adgang til å bringe saken inn for retten.

       Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt fylkesnemndene for sosiale saker kunne være et egnet saksbehandlingsorgan for barnefordelingssaker. Departementet konkluderte imidlertid med at fylkesnemndene med sin domstolslignende oppbygning og klare offentligrettslige preg, ikke er egnet til å behandle barnefordelingssaker.

       De fleste instansene som har uttalt seg, støtter dette synet. Noen ønsker vurdert om en ny instans kan gis domsmyndighet i barnefordelingssaker.

       Spørsmålet om særdomstol for behandling av slike familiesaker krever en egen utredning, og departementet vil utrede dette spørsmålet nærmere.

       Den som er misfornøyd med et endelig forvaltningsvedtak i en barnefordelingssak kan bringe saken inn for fylkesmannen på nytt (hvis partene er enige om det), eller saken kan bringes inn for domstolen; enten etter § 39 eller ut fra domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak. Den siste overprøvingsadgangen er begrenset.

       Departementet fremmet i høringsnotatet forslag om å begrense retten til å påklage fylkesmannens vedtak til departementet slik at den skjønnsmessige vurderingen av hva som er best for barnet ikke lenger skulle kunne påklages. Feil ved saksbehandlingen, avgjørelsesgrunnlaget og lovanvendelsen skulle det fremdeles være anledning til å påklage.

       Mange høringsinstanser var kritiske til forslaget. Som følge av dette, har departementet valgt ikke å fremme forslaget.

9.3 Bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker

       Barneloven gir ikke noe pålegg om å innhente uttalelse fra sakkyndig, men overlater dette til dommerens/fylkesmannens vurdering i den konkrete saken. Det skal oppnevnes én sakkyndig med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige.

       Barne- og familiedepartementet oppnevnte i 1994 Sakkyndighetsutvalget som avga innstilling i NOU 1995:23 . Sakkyndighetsutvalget foreslo å omdefinere sakkyndigrollen til å være mer deltakende i rettsprosessen, til å komme inn tidligere og til å bistå som konfliktøser og meklere. De mente dessuten at barnevern- og sosialtjenesten ikke skulle kunne benyttes som sakkyndige.

       Flere høringsinstanser støtter forslagene. Andre påpeker at også fylkesmennene må kunne benytte sakkyndige. Det anføres mot forslaget om å ta bort adgangen til å innhente uttalelser fra barnevernstjenesten og/eller sosialtjenesten, at slike uttalelser kan være til stor hjelp for å få sakene tilstrekkelig opplyst.

       Departementet mener det er tvilsomt om det er mulig å oppnevne sakkyndig på et tidligere tidspunkt enn slik det gjøres i dag. Når det gjelder utvalgets ønske om at de sakkyndige skal bidra mer som meklere og konfliktløsere, er departementet redd for at dette skal medføre en sammenblanding av roller. Departementet synes at det er mer hensiktsmessig å avvente gjennomgangen av meklingsordningen, enn nå å åpne for at også de sakkyndige skal mekle mellom partene. Departementet er heller ikke enig i forslaget om at sosial- eller barneverntjenesten ikke lenger skal kunne benyttes som sakkyndige. Departementet mener at dagens ordning bør beholdes, og følger ikke opp Sakkyndighetsutvalgets forslag til endringer i barneloven § 41 om bruk av sakkyndige.