7.1 Samværsrett for besteforeldre

       Samværsrett for andre enn foreldrene kommer bare på tale når en eller begge foreldrene er døde. En slik samværsrett følger ikke direkte av loven, men må fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Hvis partene er enige om administrativ behandling, kan fylkesmannen fatte vedtak i saken. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet.

       Departementet vurderte i høringsnotatet om besteforeldre burde få selvstendig søksmålsadgang i saker om samvær med barnebarnet når begge foreldrene lever, men konkluderte med at det er foreldrene som har ansvaret for å formidle kontakt mellom besteforeldre og barnebarn. Departementet gikk imidlertid inn for at når en forelder som ønsker samvær blir nektet, bør det åpnes for en adgang til subsidiært å be om at besteforeldre får fastsatt samværsrett. Besteforeldre eller andre slektninger gis ikke selvstendig søksmålsadgang ut over den de har i dag.

       Flere instanser støtter forslaget. Enkelte høringsinstanser mener imidlertid at loven bør opprettholdes som i dag, og ikke utvides fordi dette kan gjøre barnets situasjon vanskeligere.

       Departementet viser til at flere av høringsinstansene har framhevet behovet for at besteforelder/sosial forelder kan få fastsatt samværsrett etter et samlivsbrudd. På grunnlag av høringen som fant sted forut for Ot.prp. nr. 44 (1987-1988) , der de fleste høringsinstanser gikk imot en slik mulighet, finner departementet likevel ikke grunn til å ta opp dette spørsmålet på nytt. Departementet mener at man bør være meget varsom med å gi andre personer rettigheter som gjør dem til foreldrenes « konkurrenter » med hensyn til barnet. Mange besteforeldre har liten kontakt med barnebarna sine fordi den av foreldrene som barnet bor fast sammen med forhindrer at samvær blir gjennomført. Det er imidlertid vanskelig å se at problemet med boikott av samværsrett kan løses ved å tildele samværsrett til flere personer. Departementet er kjent med at enkelte land har rett til samvær for andre grupper enn foreldrene, f.eks. besteforeldre. Departementet har likevel grunn til å tro at adgangen til å fastsette samvær med besteforeldrene mot foreldrenes vilje, praktiseres restriktivt av domstolene i disse landene.

       De fleste av de ordinære høringsinstansene har gitt sin tilslutning til departementets forslag i høringsnotatet om at besteforeldrene gis en begrenset adgang til å få fastsatt samværsrett. Svært mange påpeker viktigheten av kontakt mellom barnebarn og besteforeldre, men understreker at dette må baseres på frivillighet for å bli vellykket.

       Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, jf. lovutkastet § 45 nytt andre ledd.

7.2 Reiseutgifter ved samvær

       Utgangspunktet er at den samværsberettigede skal betale eventuelle reiseutgifter som påløper i forbindelse med samvær. Retten eller fylkesmannen kan fastsette en annen fordeling av utgiftene dersom dette finnes rimelig i den enkelte sak.

       Under revideringen av barneloven i 1989 ble det i Innst.O.nr.23 (1988-1989) uttalt at departementet burde vurdere å innføre en unntaksregel for de tilfellene hvor utøvelsen av samværet fører til særlig store utgifter, evt. om problemet burde forsøkes løst på annen måte.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at regelen om dekning av reiseutgifter i forbindelse med samvær lovfestes. Lovfestingen var ikke ment å føre til vesentlige endringer i praksis. Utgangspunktet er at samværsforelderen skal dekke reiseutgiftene. Fra denne hovedregelen bør retten eller fylkesmannen fremdeles kunne gjøre unntak ved å pålegge bostedsforelderen å dekke hele, eller en viss andel av reiseutgiftene dersom særlige grunner gjør det rimelig. Når barnet er over 15 år bør krav om deling av reiseutgifter kunne behandles administrativt når en av foreldrene ønsker det.

       Høringsinstansene er svært splittet i synet på dette forslaget.

       Reglene om reiseutgifter er så sentrale i spørsmålet om samværsrett at departementet mener de bør gå tydelig fram av lovteksten. Det vises til at selv om høringsinstansene er delt, er det ikke noen overvekt av instanser som ønsker å gå bort fra dagens ordning. Departementet følger opp forslaget i lovutkastet § 44 b.

       Det er i dag ingen klar hjemmel for å pålegge foreldrene å dele det praktiske ansvaret for gjennomføring av samværsordningen. Departementet mener at det må kunne pålegges foreldrene å dele dette ansvaret, på samme måte som de kan pålegges å dele utgiftene til reise. Departementet foreslår imidlertid ikke å lovfeste prinsippet.

       Departementet vil senere komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer tilknyttet barnebidrag, og vil i den forbindelse vurdere nærmere om det skal gjøres endringer vedrørende reiseutgifter i bidragsregelverket.

7.3 Andre spørsmål om samvær

       Foreldrene har avtalefrihet med hensyn til hvor omfattende samværet skal være. Slik lovteksten i barneloven § 44 er utformet i dag, får mange foreldre inntrykk av at de har « vanlig samværsrett » dersom de ikke har avtalt noe annet. Departementet går inn for å omformulere dagens § 44 slik at det tydeligere går fram at foreldrene selv må avtale omfanget av samværsretten, jf. utkastet § 44 a.

       Høringsinstansene har ulike syn på forslaget. Noen mener « vanlig samværsrett » bør gjelde for foreldre som ikke positivt har avtalt noe annet, mens andre er kritiske til å ha en regel om « vanlig samværsrett ». Flere instanser støtter departementets forslag. Departementet mener det kan være hensiktsmessig med en « standard-samværsordning », som foreldrene kan avtale at de skal ha, dersom dette passer for deres familie.

       I saker om samværsrett som behandles av fylkesmannen eller retten, kan det være behov for å fastsette vilkår for at samværet skal kunne utøves. Det er ikke uvanlig at slike vilkår stilles i avgjørelser om samvær i dag.

       Departementet foreslår å lovfeste rettens og fylkesmannens adgang til å stille vilkår for at samvær skal kunne utøves. Få instanser har uttalt seg om det.

       I rettssak om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast sammen med eller samværsrett, kan retten fatte foreløpig avgjørelse om samværsrett dersom en av partene ber om det. I motsetning til i sak om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo, gir ikke lovteksten hjemmel for å fatte midlertidig avgjørelse før sak er reist.

       Departementet foreslår at adgang til å fatte midlertidig avgjørelse før sak er reist, også skal gjelde i saker om samværsrett. Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om dette.