5.1 Foreldrenes ansvar for barn

       Innholdet i foreldreansvaret følger av barneloven § 30. Paragrafen kan deles inn i to hoveddeler hvor den ene gjelder foreldrenes omsorgsplikt, og den andre gjelder foreldrenes bestemmelsesrett. At lovteksten bare knytter ansvaret og pliktene til foreldreansvaret, kan hevdes å gi en dårlig signaleffekt, særlig i de tilfellene hvor det utøves samvær. Departementet foreslår at man også knytter plikten til omsorg og omtanke til utøvelsen av samvær. Få høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

       Departementet følger opp forslaget i lovutkastet § 44.

5.2 Foreldreansvar for ugifte foreldre

       Den største andelen av barn født utenfor ekteskap bor sammen med begge foreldrene. Barneloven behandler alle barn født utenfor ekteskap som én gruppe. Fedre som bor sammen med barna og fullstendig fraværende fedre behandles likt.

       Gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Mor har foreldreansvaret alene for barn født utenfor ekteskap, enten hun lever i stabilt samboerskap med barnets far eller er reelt enslig. Ugifte foreldre kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar eller at far skal ha foreldreansvaret alene. Mange samboere tror de har felles foreldreansvar på lik linje med ektepar. Andre tror at farskapserkjennelsen innebærer at de får foreldreansvar.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at farskap skulle kunne etableres på grunnlag av en samboererklæring fra foreldre som bor sammen, jf. pkt. 4.2. En tilsvarende likestilling ble foreslått mht. foreldreansvar. De fleste høringsinstanser er enige om at barn av samboende foreldre og barn av gifte foreldre bør likebehandles hva angår felles foreldreansvar. Flere instanser reiser imidlertid spørsmål om det er hensiktsmessig å gjøre dette ved en samboererklæring. Noen høringsinstanser mener at felles foreldreansvar må følge automatisk av foreldreskap, mens andre går imot forslaget med den begrunnelse at det svekker ekteskapet.

       På bakgrunn av den store motstanden forslaget har blitt møtt med av høringsinstansene vil departementet ikke fremme forslag om lovendring på dette punktet, men regner med at man ved å gi bedre informasjon og innføre en enklere framgangsmåte for å få felles foreldreansvar, vil oppnå at langt flere fedre i framtiden får foreldreansvar. Dette kan gjøres ved å utvide blanketten for farskapserkjennelse til også å inneholde en rubrikk for foreldreansvar. Det forutsettes at foreldrene er enige om hvordan de skal ordne foreldreansvaret. Kommer de ikke fram til en avtale, vil moren fremdeles ha foreldreansvaret alene.

       Det kan reises spørsmål om ikke alle foreldre uavhengig av ekteskap og samliv bør ha felles foreldreansvar.

       Departementet mener at der det ikke eksisterer et etablert samboerforhold bør moren fortsatt ha foreldreansvaret alene, inntil partene eventuelt sender melding til folkeregisteret om noe annet, og foreslår å opprettholde gjeldende rett på området.

       Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet.

       Som følge av forslaget under pkt 5.2.1 vil foreldrene i framtiden få bedre informasjon om felles foreldreansvar, og det vil være enklere å oppnå det. Dersom det er uenighet mellom foreldrene, antar departementet at det er en noe bedre løsning at faren må reise sak for å få foreldreansvar, enn at moren må reise sak for å frata ham det.

5.3 Felles foreldreansvar mot den ene av foreldrenes vilje

       I tilfeller hvor en av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan det oppstå situasjoner hvor den andre av foreldrene ønsker felles foreldreansvar. Dersom foreldrene ikke kan bli enige om dette, kan hver av dem reise sak for fylkesmannen eller domstolen. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. I andre tilfeller kan det forekomme at den av foreldrene som barnet bor fast sammen med reiser sak med begjæring om å få foreldreansvaret alene.

       Når den ene av foreldrene ønsker felles foreldreansvar, mens den andre motsetter seg det, oppstår det spørsmål om i hvilken utstrekning retten eller fylkesmannen bør fastsette felles foreldreansvar. Retten eller fylkesmannen har i dag adgang til ut fra en konkret vurdering å pålegge felles foreldreansvar selv om ikke begge foreldrene er enige om det. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å regulere dette spørsmålet nærmere i loven.

       Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg om adgangen til å pålegge felles foreldreansvar mot den ene av foreldrenes vilje.

       Hvis den som ønsker del i foreldreansvaret ikke er uegnet til å utøve foreldreansvaret, mener departementet at han eller hun normalt bør få medhold i kravet om felles foreldreansvar. Der partene aldri har bodd sammen kan dette imidlertid stille seg noe annerledes, men også her bør det som utgangspunkt foreligge tungtveiende grunner for å nekte felles foreldreansvar.

5.4 Foreldreansvar etter dødsfall

5.4.1 Når bostedsforelderen dør

       Hvis mor og far hadde felles foreldreansvar og begge bodde sammen med barnet ved dødsfallet, fortsetter den gjenlevende å ha foreldreansvaret. Det samme gjelder hvis foreldrene ikke levde sammen, men barnet kan sies å ha bodd hos dem begge. I disse tilfellene kan ikke andre personer kreve foreldreansvaret etter barneloven. Gjenlevende beholder imidlertid ikke foreldreansvaret automatisk, hvis han eller hun ikke bodde fast sammen med barnet. Dersom den gjenlevende ønsker fortsatt å ha foreldreansvaret, må han eller hun fremme krav om dette for retten.

       Departementet gikk i høringsnotatet inn for at foreldreansvaret skal opprettholdes etter dødsfall, men at andre som står barnet nær får en adgang til å reise sak og kreve foreldreansvaret innen en tidsfrist på 6 måneder. En opprettholdelse av foreldreansvaret etter dødsfall forutsetter at avtaler om foreldreansvar rutinemessig registreres i folkeregisteret for alle barn.

       Høringsinstansenes syn har vært delt i spørsmålene vedrørende foreldreansvar etter dødsfall. Mange ønsker å opprettholde dagens ordning, fordi de mener denne framgangsmåten ivaretar barnets interesser bedre enn departementets forslag.

       Departementet mener at en forelder som har hatt foreldreansvar forut for den andre av foreldrenes dødsfall, som utgangspunkt bør beholde dette uten å måtte gå via domstolen. Forslaget i høringsnotatet følges derfor opp, til tross for de motforestillinger som en del av høringsinstansene har gitt uttrykk for.

       Departementet følger også opp forslaget om at andre skal kunne kreve foreldreansvaret for barnet innen 6 måneder etter dødsfallet. Den gjenlevende av foreldrene bør også kunne fortsette å ha foreldreansvaret selv om domstolen avgjør at andre skal få foreldreansvar. I disse spesielle tilfellene bør tre personer kunne ha foreldreansvaret sammen.

       Etter barneloven § 37 siste ledd kan avgjørelser om foreldreansvar etter dødsfall reises på ny for retten og endres dersom særlige grunner taler for det. Denne adgangen foreslås opprettholdt, men forbeholdt gjenlevende forelder.

5.4.2 Når begge foreldrene bodde sammen med barnet og den som har foreldreansvaret dør

       En del samboerpar har felles barn uten at faren har foreldreansvar. Dersom moren skulle dø, må gjenlevende som bor fast sammen med barnet, henvende seg til retten med begjæring om å få foreldreansvaret. Den gjenlevende far eller mor gis etter loven ingen fortrinnsrett, men departementet antar at vedkommende normalt vil bli tilkjent foreldreansvaret.

       Departementet foreslår at foreldreansvaret bør overføres til den gjenlevende av foreldrene dersom begge bodde sammen med barnet ved dødsfallet.

       Det er få høringsinstanser som har uttalt seg spesifikt om dette spørsmålet.

       Også i disse tilfellene kan andre bringe sak om foreldreansvar inn for retten innen 6 måneder etter dødsfallet.

5.4.3 Vektlegging av den biologiske tilknytningen når flere ønsker foreldreansvaret

       Etter gjeldende barnelov tillegges ikke biologisk tilknytning selvstendig betydning i disse sakene. Det er likevel grunn til å tro at hensynet til kontakt med biologisk forelder i praksis tillegges vesentlig vekt.

       Departementet foreslår at biologisk tilknytning skal tillegges selvstendig vekt, og at dette skal framgå av lovteksten (barneloven § 37). Det understrekes imidlertid at barnets beste fremdeles skal være et overordnet prinsipp i denne typen avgjørelser.

       De fleste høringsinstansene er positive til forslaget, men flere har understreket viktigheten av at det fremdeles er barnets beste som skal være avgjørende.

5.4.4 Viljeserklæringer om hvem som skal ha foreldreansvaret etter foreldrenes død

       Det følger av vergemålsloven § 7 andre ledd at dersom en mindreårigs far eller mor skriftlig har tilkjennegitt hvem de ønsker til verge for barnet etter sin død, bør denne velges fremfor andre. Enkelte foreldre oppretter en skriftlig erklæring om hvem de ønsker skal ta seg av barnet dersom de dør, etter en analogi fra vergemålsloven. Retten vil normalt tillegge en slik erklæring vekt, men foreldrene har ikke noen absolutt bestemmelsesrett over hvem som får foreldreansvaret dersom de dør.

       Departementet foreslår å lovregulere foreldrenes adgang til å gi uttrykk for hvem som skal ha foreldreansvaret etter deres død. Viljeserklæringen vil imidlertid bare være ett av flere momenter ved vurderingen av hva som er best for barna. Som følge av dette mener departementet at det ikke er behov for formkrav på linje med et testament.

       Det er få høringsinstanser som har uttalt seg til dette spørsmålet.

5.5 Registrering av foreldreansvar i folkeregisteret for separerte og skilte foreldre

       I dag registrerer folkeregisteret foreldreansvaret i de fleste tilfeller, men registeret er ikke fullstendig. Avtaler om foreldreansvar som inngås av ugifte foreldre må sendes til folkeregisteret for å være gyldige. Hvis avtalen senere blir endret, skal melding om endringen sendes folkeregisteret.

       Dersom gifte foreldre inngår avtale om foreldreansvar ved et samlivsbrudd eller endrer en tidligere inngått avtale, vil de ikke ha noen plikt til å registrere denne.

       Departementet foreslår at melding til folkeregisteret om avtalen gjøres til en gyldighetsbetingelse, slik at avtaler som ikke er meldt, heller ikke er gyldige. For å kunne innføre et slikt system, er det helt nødvendig med god informasjon til foreldre som inngår avtaler om foreldreansvar. Samtidig bør det innføres en meldingsrutine, slik at domstolene og fylkesmennene sender melding til folkeregisteret om avgjørelser i saker om foreldreansvaret.

       Det er få høringsinstanser som er negative til forslaget.

       Regelen gjelder bare for avtaler som er inngått etter at lovendringen har trådt i kraft.

5.6 Adgangen til å ta barnet med ut av landet (flytting og kortere reiser)

       Hvis det er reist sak om foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med, må ingen av foreldrene ta barnet med ut av landet, uten samtykke fra den andre. Utreiseforbudet består likevel ikke når det gjelder korte utenlandsreiser, og det synes åpenbart at barnet vil komme tilbake som planlagt.

       Hvis det er tvist mellom foreldrene om samvær eller om selve utenlandsreisen, er det i utgangspunktet ikke noe forbud mot å ta barnet med til utlandet. Har foreldrene felles foreldreansvar, kreves imidlertid samtykke fra begge foreldrene til at barnet får eget pass eller føres inn i den ene av foreldrenes pass. Det er likevel adgang til utstedelse av midlertidig pass til barnet på anmodning fra bare den ene av foreldrene i de tilfeller der foreldrene er skilt/separert og den ene av dem skal ha barnet med på en kortere utenlandstur. Har foreldrene felles foreldreansvar, kan ikke den ene bosette seg utenlands med barnet mot den andres vilje.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at dagens system opprettholdes når det gjelder flytting med barnet til utlandet, slik at foreldre som har felles foreldreansvar må være enige dersom barnet skal kunne flytte ut av landet.

       Departementet gikk videre inn for at lovens hovedregel bør være at foreldre med foreldreansvar kan reise til utlandet med barna under utøvelse av samvær (ny § 43a). Dette ble foreslått å gjelde både for de foreldre som har foreldreansvaret alene og de som har felles foreldreansvar. Regelen gjelder selv om det er tvist om foreldreansvaret. Dersom det er fare for at barnet ikke vil komme tilbake som planlagt, kan sak bringes inn for retten med påstand om at det nedlegges utreiseforbud.

       Når den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, bør denne i utgangspunktet kunne sette seg imot at barnet tas med ut av landet under utøvelse av samvær. Det bør være anledning for samværsforelderen til å bringe krav om utenlandsreise inn for retten, slik at retten kan gi tillatelse til utenlandsreise enten generelt eller en konkret reise. Domstolen kan her samtykke til utenlandsreise dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake. Det foreslås videre at politiet kan nedlegge midlertidig utreiseforbud inntil saken kan prøves av retten.

       Dersom det nedlegges utreiseforbud etter barneloven, mener departementet at dette bør kunne følges opp med passbeslag for å være effektivt. På samme måte bør innlevering av forelderens eget pass under utøvelse av samvær kunne settes som vilkår for i det hele tatt å fastsette en samværsordning.

       Hovedtrekkene i forslaget har møtt få motforestillinger.

       Departementet foreslår at det i § 43 uttrykkes eksplisitt at den som har foreldreansvaret alene, kan flytte til utlandet med barnet uten den andre av foreldrenes samtykke. Departementet foreslår videre at foreldre ikke skal kunne flytte med barnet til utlandet dersom det foreligger en tvist om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo fast. Dersom en av foreldrene mener det foreligger fare for kidnapping, bør domstolen kunne nekte den ene av foreldrene å ta barnet med ut av landet, selv om foreldrene har felles foreldreansvar.

       I tillegg til å nedlegge utreiseforbud for den enkelte reise, bør retten også kunne nedlegge et generelt forbud mot at en part tar med seg barnet ut av landet uten den annens samtykke.

       Dersom det nedlegges utreiseforbud, skal retten også ta stilling til hva som skal skje med barnets pass. Flere av høringsinstansene har sluttet seg til at avgjørelsesmyndigheten i saker om utreiseforbud etter barneloven flyttes fra politiet til domstolen.