4.1 Innledning

       Siden barneloven kom i 1981, er det særlig to forhold som gjør det nødvendig å revurdere reglene om etablering og endring av farskap. Det ene er adgangen til DNA-analyse. Det andre er endringene i familiemønsteret og utbredelsen av samboerforhold.

       Ved de tradisjonelle blodtypeundersøkelsene kunne man med noe ulik grad av sikkerhet utelukke en mann som var oppgitt som far, men i alminnelighet var det ikke mulig å si noe sikkert om en mann som ikke var utelukket som far, virkelig var barnets biologiske far. Ved en DNA-analyse vil vanligvis alle ikke-fedre utelukkes. Videre er det slik at en som ikke kan utelukkes, med stor sikkerhet kan utpekes som far. DNA-analysen er noe mindre sikker hvis farskapskandidatene er nær beslektet. Dersom de er eneggede tvillinger, vil en DNA-analyse ikke kunne løse saken.

4.2 Førstegangsfastsettelse av farskap

4.2.1 Opphør av pater est-regelen i separasjonstiden

       Etter barneloven § 3 regnes ektemannen automatisk som far til de barn som hustruen får. Ektemannen regnes også automatisk som far til et barn som ble unnfanget før partene inngikk ekteskap, selv om det er klart at det er en annen mann som er den biologiske faren. Ektemannen regnes som far også for barn som blir født etter at ekteparet er formelt separert. Dette er den såkalte pater est-regelen.

       Departementet foreslår å innskrenke pater est-regelen slik at den ikke skal gjelde for barn som fødes etter at partene er blitt formelt separert, jf. lovutkastet § 3.

       Det er gjennomgående tilslutning fra høringsinstansene til forslaget. Enkelte instanser mener imidlertid at pater est-regelen bør oppheves også der ektefellene har flyttet fra hverandre uten at de er formelt separert. På den annen side påpekes det at ekteskapet består formelt så lenge det ikke er oppløst.

       Departementet bemerker at formodningen om at morens ektemann er faren er svekket etter en separasjon, og svekkes ytterligere jo lenger partene er separert. Departementet har også vurdert om pater est-regelen bør opphøre når partene er faktisk separert, men går ikke inn for dette.

4.2.2 Fastsettelse av farskap for samboere

       Mors samboer regnes ikke automatisk som barnets far. For å få farskapet fastsatt må faren erkjenne farskapet, jf. barneloven § 4.

       I enkelte tilfeller er moren gift med en annen enn den hun bor sammen med. Dersom den biologiske faren ønsker å få status som barnets juridiske far, kan han etter gjeldende rett be barnets mor om å reise sak for domstolen om endring av farskapet, jf. barneloven § 6. Eventuelt kan farskapet endres ved at samboeren erkjenner farskapet og erkjennelsen godtas av alle parter, jf. § 7. Barnet kan også selv reise endringssak senere. Eventuelt bør den retten som fylkestrygdekontoret har til å reise sak på vegne av barnet kunne benyttes i et slikt tilfelle.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at pater est-regelen skulle utvides til å omfatte samboere. Etter forslaget skulle foreldrene ved barnets fødsel undertegne en erklæring om at de var samboere. Som følge av samboererklæringen skulle morens samboer både få fastsatt farskap og foreldreansvar for barnet.

       Fra høringsinstansene har det kommet ulike innvendinger til dette forslaget.

       Innvendingene kan deles inn i tre kategorier:

-	de som ser forslaget om samboer-pater est som en likestilling mellom ekteskap og samboerskap, og dermed frykter en uthuling av ekteskapet som institusjon,

-	de som støtter likestillingstanken, men mener at dette best kan gjennomføres ved at erklæring om farskap bør gjelde for alle og

-	de som mener at man stort sett ikke vinner noe med forslaget, at det vil komplisere og forvirre rettstilstanden ytterligere, samt at det vil skape et større behov for informasjon.

       Departementet uttaler at hensikten med forslaget om samboer - pater est i høringsnotatet bl.a. var å få en signaleffekt om at barn av samboere er likestilt med barn av gifte foreldre når det gjelder det rettslige forholdet til foreldrene. Departementet har imidlertid på bakgrunn av høringsinstansenes innvendinger kommet til at forslaget om samboer - pater est ikke bør fremmes. Ordningen med erkjennelse av farskap for ugifte foreldre foreslås således opprettholdt. Departementet vil imidlertid lage en ny blankett for farskapserkjennelse som også omfatter avtale om felles foreldreansvar for foreldre som ikke er gift. Avtalen sendes til folkeregisteret sammen med farskapserkjennelsen.

4.2.3 Det offentliges ansvar for å fastsette farskap

       Der hvor barn ikke har fått fastsatt far etter pater est-regelen eller vedgåing, pålegges det offentlige etter barneloven § 5 et ansvar for å fastsette farskapet av eget tiltak. Mor kan imidlertid nekte å opplyse hvem som er/kan være barnets far, uten at det finnes sanksjonsmuligheter. Etter barneloven § 11 kan fylkestrygdekontoret kreve at moren og den eller de som kan være far til barnet avgir forklaring, samt at det kan gis pålegg om blodprøvetaking av mor, mulig far og barnet.

       Departementet drøftet i høringsnotatet hvor aktiv det offentlige bør være når det gjelder fastsettelse av farskap. Der hvor fylkestrygdekontoret sitter inne med opplysninger av en slik karakter at farskap fremstår som en aktuell og ikke usannsynlig mulighet, mener departementet at barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav bør veie tyngre enn hensynet til barnets mor. Blodprøve må i disse tilfeller normalt kunne pålegges. Avgjørelsen vil imidlertid måtte bero på skjønn i den konkrete sak. Departementet foreslår ingen endringer i loven på dette punkt.

       Rikstrygdeverket viser bl.a. til at begrepet « aktuell og ikke usannsynlig mulighet » er et relativt vanskelig og skjønnspreget tema å forholde seg til. I spesielle, graverende tilfeller, f.eks. ved mistanke om incest, kan det ikke anses å være til beste for barnet å få vite hvem faren er. Likestillingsrådet går imot at trygdekontoret kan fastslå farskap mot morens vilje.

       Departementet bemerker at flere av mothensynene mot at det offentlige anlegger sak har fått redusert vekt, både ut fra endrete holdninger i samfunnet og som følge av DNA-teknologien. Under stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 62 (1979-1980) var det også bred enighet om at det offentlige fortsatt og uavhengig av morens samtykke av eget tiltak burde få farskapet fastsatt. Hovedregelen bør således fortsatt være at det offentlige tar de nødvendige skritt for å få fastsatt farskap, men enhver avgjørelse om å fastsette farskap mot morens vilje vil måtte bero på et konkret skjønn i den enkelte sak. Der barnet er avlet ved voldtekt eller andre ekstreme situasjoner vil ikke det offentlige reise farskapssak.

       Dersom fylkestrygdkontoret henlegger saken eller ikke tar de nødvendige skritt for å få fastsatt farskapet, foreslås det at barnet, moren og den som mener han er barnets far gis adgang til å reise sak for domstolen for å få fastsatt farskapet.

4.2.4 Adgang til å reise sak dersom fylkestrygdekontoret henlegger saken

       Etter gjeldende rett har det offentlige et ansvar for å få fastsatt farskapet også for barn over 18 år. Vedkommende må da henvende seg til trygdeetaten, som plikter å ta saken til behandling. Når barnet er under 18 år, har trygdeetaten plikt og adgang til å ta opp sak om farskap på eget initiativ.

       Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om hensiktsmessigheten av å la fylkestrygdekontorene behandle farskapssakene også der barnet er over 18 år. Alternativet er at barnet selv reiser sak, eventuelt at barnet skal ha en subsidiær søksmålsadgang. Departementet foreslår at det innføres en hjemmel i loven for subsidiær søksmålskompetanse, både for moren, barnet og den som påstår å være far i saker som gjelder førstegangsfastsettelse av farskap, jf. § 11 i lovutkastet. Regelen vil gjelde uavhengig av barnets alder.

       Det har ikke kommet innvendinger fra høringsinstansene til dette forslaget.

4.3 Avgjørelsesmyndighet i farskapssaker

       Dersom den oppgitte far ikke har vedgått farskapet, men fylkestrygdekontoret likevel finner det trolig at han er far, skal det skrive ut farskapsforelegg mot ham. Hvis den aktuelle far fremdeles ikke vedgår farskapet, skal fylkestrygdekontoret sende stevning til retten.

       Barne- og familiedepartementet vurderte i høringsbrevet hvorvidt avgjørelsesmyndigheten i farskapssaker burde legges til fylkestrygdekontoret bl.a. på bakgrunn av at DNA-teknologien gir et sikkert grunnlag for å fastslå hvem som er barnets far. Departementet konkluderte imidlertid med at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å endre dagens regelverk.

       Noen høringsinstanser mener at det med den sikkerhet DNA-analysene innebærer, ikke skulle være nødvendig med noen domstolsprøving av farskap og at rettssikkerheten vil bli like godt ivaretatt ved administrativ behandling.

       Departementet fremholder at de fleste fedre vil erkjenne farskapet når det foreligger en positiv DNA-analyse. Å beholde avgjørelsesmyndigheten i domstolene vil således ikke utgjøre noen stor belastning for domstolene. Dersom vedkommende nekter farskap etter positiv DNA-analyse og påstår at blodprøven er forbyttet, mener departementet det er grunn til å beholde den rettssikkerhetsgaranti som ligger i domstolenes saksbehandling. I de øvrige tilfeller vil saksbehandlingen i domstolene forenkles ut fra forslaget om å innføre adgang til å avsi dom uten hovedforhandling også ved fellende dom, jf. § 25.

4.4 Endring av farskap som følger av pater est eller vedgåelse

       Etter barnelovens § 6 er det bare barnet selv, mor og barnets juridiske far som har adgang til å reise sak for å endre et bestående farskap. I tillegg har arvingene en viss adgang til å gå til sak. Når særlige grunner taler for det, kan fylkestrygdekontoret reise saken.

       Departementet har i høringsnotatet drøftet om en person som påstår å være biologisk far skal gis adgang til å reise sak om endring av farskapet til et barn som allerede har en far etter barnelovens regler, men uten å ta stilling til spørsmålet.

       Det er delte oppfatninger blant høringsinstansene til å innføre slik søksmålsadgang.

       Etter en vurdering av høringsuttalelsene har departementet kommet til at forslaget om søksmålskompetanse for den som påstår å være biologisk far bør fremmes. Det er da lagt avgjørende vekt på at det må anses å være til beste for barnet at det så tidlig som mulig får kjennskap til og kontakt med sin biologiske far, og at juridisk tilknytning i størst mulig grad blir brakt i samsvar med biologiske forhold.

       Sak må reises innen ett år fra han får kjennskap til opplysninger som gir grunn til å tro at han selv kan være far til barnet. Det settes også en øvre grense på tre år fra barnets fødsel, men det åpnes samtidig for at det kan gjøres unntak fra disse grensene i særlige tilfeller, jf. § 6. Det gis overgangsregler slik at de som tidligere har vært utelukket fra å reise sak kan reise sak om farskap innen ett år fra lovens ikrafttredelse uavhengig av barnets alder og når de fikk kjennskap til de nye opplysningene.

       Dersom en sak om farskapet er reist for retten, og faren eller en mann som kan være faren dør før saken er avgjort, skal dødsboet eller arvingene hans etter dagens regler gjøres til part. Når farskapet følger av pater est-regelen, kan dessuten fars arvinger selv reise sak for domstolen om farskapet etter at faren er død.

       Departementet foreslo i høringsnotatet at den retten ektemannens arvinger har til å reise sak om et etablert farskap skal bortfalle. Dersom faren selv allerede hadde reist sak om farskapet før han døde, gikk departementet inn for at hans arvinger fortsatt bør kunne tre inn i saken og gjøres til parter.

       Ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger til dette forslaget, og departementet har fulgt opp forslaget i proposisjonen.

       Det er forskjellige tidsfrister for å reise endringssak, avhengig av om farskapet følger av pater est-regelen, av erkjennelse, eller ved dom. For barnets rett til å reise sak om farskapet gjelder det ingen tidsfrist. Hver av foreldrene kan reise sak om farskapet innen tre år etter at barnet ble født, når farskapet følger av pater est-regelen. Retten kan gjøre unntak fra treårsfristen dersom særlige grunner taler for det.

       Når farskapet følger av erkjennelse, kan hver av foreldrene reise sak om farskapet dersom vedkommende legger fram nye opplysninger om farskapet eller opplysninger som tyder på at erkjennelsen ikke kan regnes som bindende. Saken må reises innen tre måneder etter at vedkommende fikk kjennskap til opplysningene. Retten kan gjøre unntak fra tremånedersfristen dersom særlige grunner taler for det.

       Når farskapet tidligere er avgjort ved dom, kan saken bare tas opp igjen etter tvistemålslovens regler om gjenopptakelse (tvistemålsloven § 407 nr. 6). Gjenopptakelsessaken må reises innen tre måneder etter at parten fikk kjennskap til nye opplysninger om farskapet.

       Departementet er av den oppfatning at barnet fortsatt bør ha adgang til å reise sak om farskapet - uavhengig av tidsfrister. Når det gjelder hver av foreldrenes adgang til å reise farskapssak der farskapet følger av ekteskap, foreslo departementet i høringsnotatet at gjeldende frist for saksanlegg ble opphevet. DNA-teknologi har ført til at den tidligere begrunnelsen for en treårsfrist - at bevisene svekkes etterhvert - ikke lenger har noen betydning. Departementet foreslo videre at det settes en frist på ett år fra man får kjennskap til opplysninger til man må reise sak, som både vil gjelde i pater est - tilfellene og der farskap følger av vedgåing.

       I tilfeller hvor farskapet er avgjort ved dom, fant departementet ikke grunn til å foreslå endringer.

       Bare Fylkesmannen i Hordaland har innvendinger til endringene i fristreglene.

       Både innføring av DNA-analysen og vektleggingen av den biologiske tilknytningen mellom foreldre og barn tilsier etter departementets oppfatning en vid adgang til å reise endringssak. Etter departementets oppfatning vil det imidlertid være uheldig ikke å ha noen frist overhodet, og departementet holder fast ved ettårsfristen. Rettens adgang til å gjøre unntak fra fristen foreslås opprettholdt.

       Ettårsfristen bør også gjelde for den som påstår å være biologisk far. Av hensyn til å beskytte barnet bør det her likevel settes en øvre grense på tre år fra barnets fødsel. Det foreslås imidlertid at retten kan gjøre unntak fra treårsfristen i særlige tilfeller.

       Etter barneloven § 7 kan farskap som følger av ekteskap eller vedgåelse endres ved at en annen mann vedgår farskapet etter reglene i § 4. Regelen forutsetter enighet mellom alle tre parter. Partene har da avgjørelsesmyndighet, forutsatt at fylkestrygdekontoret godkjenner farskapet. Departementet vurderte i høringsnotatet hvorvidt det fortsatt skal være nødvendig med godkjenning fra mor og den som har vært regnet som far for å endre farskap etter § 7, men foreslo ikke noen endring i gjeldende rett. Ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger til dette.

4.5 Gjenopptakelse av sak om farskap fastsatt ved dom

       Farskap fastsatt ved dom kan etter gjeldende regler bare endres ved at saken begjæres gjenopptatt for domstolene etter reglene i tvistemålslovens kapittel 27. Vilkåret for at saken gjenopptas, er at det opplyses om ny kjensgjerning eller fremskaffes nye bevis som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i forhold til den tidligere dom.

       Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om det fortsatt skal være nødvendig at endringssaken behandles av domstolene i tilfeller hvor DNA-analysen viser at tidligere avgjørelse er feil, eller om sakene bør overføres fra domstolene til trygdeetaten. Departementet konkluderte imidlertid med at det ikke bør foretas endringer i gjeldende regler.

       Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til dette synspunktet.

4.6 Forenklet rettergang - dom uten hovedforhandling

       Etter gjeldende rett er domstolsbehandling av farskapssaker en forholdsvis omstendelig prosess. Dersom det foreligger blodprøver som utelukker at vedkommende kan være far til barnet, kan det imidlertid avsies dom uten hovedforhandling i henhold til barneloven § 25. Idømmelse av farskap kan etter gjeldende rett derimot bare skje etter ordinær hovedforhandling.

       Departementet foreslår at retten bør gis adgang til å fastslå farskapet uten hovedforhandling når det foreligger blodprøver testet ved DNA-analyse som utpeker en bestemt mann som far til barnet. Partene skal gis anledning til å uttale seg om forutsetningene for å avsi dom uten hovedforhandling er til stede.

4.7 Regler om blodprøver og innhenting av andre bevismaterialer

       Den instans som er saksbehandlingsorgan kan pålegge blodprøve med henblikk på å fastsette farskap. Der hvor farskap ikke allerede er fastsatt, er det Fylkestrygdekontoret som pålegger blodprøve. Dersom vedkommende ikke vedgår farskap, men Fylkestrygdekontoret finner det trolig at han likevel er far, skal saken sendes retten til avgjørelse. Departementet foreslår ingen endringer i reglene om hvilke instanser som skal kunne gi pålegg om blodprøve i farskapssaker. Høringsinstansene har få merknader til dette.

       Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å pålegge blodprøve av slektninger med henblikk på å fastsette farskap, men blodprøve kan tas hvis vedkommende samtykker. Der hvor den mulige barnefar enten er død eller det av andre grunner ikke kan innhentes blodprøve fra ham, kan det oppstå et behov for å innhente blodprøver fra hans slektninger. Departementet vurderte i høringsnotatet hvorvidt det bør gis en hjemmel for å innhente slik blodprøve, men konkluderte med at tungtveiende hensyn taler mot å pålegge prøvetaking av andre enn mor, barn og mulige fedre. Departementet gikk derfor ikke inn for at det skal innføres en slik hjemmel. Høringsinstansene har ikke kommet med innvendinger til dette.

       Etter gjeldende rett kan ikke blodprøve pålegges barnets mulige far før barnet er født. Befinner den mulige far seg i et av de øvrige nordiske land, kan det imidlertid begjæres blodprøvetaking etter en nordisk overenskomst. Oppholder den mulige far seg utenfor Norden, kan det begjæres blodprøvetaking av den mulige far i utlandet etter Haag-konvensjonen om bevisopptak.

       Departementet foreslår at Fylkestrygdekontoret gis myndighet til å kunne pålegge blodprøve av den mulige far før barnet er født, dersom det er sannsynlig at det vil kunne by på problemer å få tatt blodprøver etter barnets fødsel. Det har ikke kommet innvendinger av betydning til forslaget fra høringsinstansene.

       Dersom den mulige far dør før barnet fødes eller er utilgjengelig av andre grunner, og det ikke er tatt blodprøve av ham med sikte på fastsetting av farskapet, kan det være behov for å gjøre bruk av biologiske prøver som er tatt av mannen i annen forbindelse før han døde. Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det bør være en slik adgang.

       Datatilsynet m.fl. slutter seg til at den nødvendige hjemmel tas inn i barneloven, med en presisering av vilkårene. Rettsmedisinsk institutt ytret ønske om at det gis nærmere retningslinjer vedrørende bruken av slikt materiale. Departementet vil vurdere dette nærmere. Departementet følger opp forslaget i § 24 andre ledd.

4.8 Vilkårene for å avsi dom for farskap

       Reglene om vilkårene for å avsi dom for farskap er utformet på bakgrunn av at de vesentlige bevismidler var blodtypeundersøkelser som bare kunne utelukke en mann fra farskap. Hvor det var flere mulige fedre måtte derfor andre bevis trekkes inn. I dag vil DNA-analysen i de aller fleste tilfeller kunne gi klart svar på hvem som er barnets far.

       Departementet foreslår at det innføres en ny hovedregel om vilkår for å avsi dom i farskapssaker som går ut på at dersom en mann blir utpekt som far etter en DNA-analyse, skal det avsies dom for at han er faren med mindre det er grunn til å tro at det hefter feil ved DNA-analysen. Dagens regler beholdes for de tilfeller hvor det ikke er mulig å få en DNA-analyse eller der det er grunn til å tro at det hefter feil ved DNA-analysen, og i de tilfellene hvor nærstående slektninger av den utpekte far også framstår som mulige fedre.