Barneloven inneholder ingen regler om hvem som skal regnes som barnets mor, men bygger på et biologisk prinsipp: den som føder barnet, er barnets mor. Med utviklingen av metoder for befruktning utenfor kroppen kan det imidlertid i enkelte tilfeller reises spørsmål om hvem som egentlig er barnets mor.

       I og med at eggdonasjon er forbudt i Norge, burde det ikke være nødvendig med spesielle regler om morskap i barneloven. Eggdonasjon er imidlertid tillatt i svært mange europeiske land, og departementet foreslår at det tas inn en hjemmel i barneloven som fastslår at den kvinnen som føder barnet skal regnes som barnets mor, jf. nytt kap. 1 a i lovutkastet.

       Flere høringsinstanser peker i sine uttalelser på barnets rett til å kjenne sitt genetiske opphav. Departementet mener at eventuelle rettigheter vedrørende kjennskap til genetisk opphav er spørsmål som kan vurderes på et senere tidspunkt dersom det viser seg et behov for lovregulering. Etter departementets oppfatning bør det faktum at en kvinne har båret fram barnet gjennom et svangerskap veie tyngre enn barnets genetiske tilknytning til en annen kvinne.

       I tvistemålsloven § 427 er det tatt inn en reservasjon om at farskap bare kan fastslås eller endres etter reglene i barneloven. Tilsvarende regel foreslås innført for morskap. Dette vil hindre at en kvinne som har donert egg gis mulighet til å reise sak for å få fastslått morskap.

       I henhold til bioteknologiloven er bruk av surrogatmor forbudt i Norge. Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse i § 2 annet ledd som sier at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er gyldig. En slik avtale vil også i dag kunne påstås å være ugyldig etter alminnelige ulovfestede avtalerettslige regler. Departementet mener likevel at det kan være hensiktsmessig å markere myndighetenes syn på slike avtaler ved et lovhjemlet forbud. Høringsinstansene støtter i det vesentlige opp om forslaget.