1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslås en ny lov om pass. Passvesenet er i dag ikke regulert ved lov, men utgjør en del av den alminnelige politiforvaltning. Reglene er gitt i passinstruksen som er fastsatt ved kgl. res. Forslagene i proposisjonen bygger på Passlovutvalgets innstilling som fremgår av NOU 1994:13 . Høringsinstansene er gjennomgående positive til hovedpunktene i utvalgets forslag.

       Noen av hovedpunktene i lovforslaget er:

       Hvert politikammer fører i dag et lokalt manuelt kortregister over pass. Av budsjettmessige grunner er det så langt ikke fremmet forslag om etablering av et sentralt passregister. Den formelle hjemmelen for et slikt register foreslås likevel tatt inn i loven. Innføring av maskinlesbare pass forutsetter at man etablerer et sentralt databasert passregister. En arbeidsgruppe har utredet innføring av maskinlesbare pass, og anbefaler innføring av slike pass og et sentralt passregister. Innstillingen er til behandling i departementet, som også vurderer andre tilnærminger til innføring av maskinlesbare pass enn det som ligger i arbeidsgruppens forslag.

       Hovedpunktene i Passlovutvalgets forslag er tatt inn i proposisjonen pkt. 2.2.

1.2 Gjeldende rett

       Ettersom praktisk talt alle land krever pass, har passnektelse i realiteten samme virkning som utreiseforbud. Passinstruksen regulerer bare passutstedelse til norske statsborgere. Pass skal normalt lyde på bare en person, men det kan utstedes fellespass på visse vilkår. Fellespassets gyldighet er begrenset i tid og sted. Barn under 16 år kan gebyrfritt føyes inn i foreldrenes pass. En del ulike passtyper er omtalt i proposisjonen.

       Maskinlesbare pass er basert på en internasjonal standard utarbeidet med hjemmel i konvensjonen om internasjonal sivil luftfart. Norske pass har siden 1993 en dataside i overensstemmelse med standarden, men den maskinlesbare sonen er foreløpig ikke tatt i bruk. Antall maskinlesbare pass i andre land er stigende. Verdien av å kunne lese pass maskinelt er først og fremst knyttet til kontrollformål, og vil gjøre det vanskeligere å forfalske pass. I tillegg åpner det for en mulighet til automatisk loggføring av personer som passerer det aktuelle grenseovergangssted.

       Politiet og visse utenriksstasjoner har etter passinstruksen passmyndighet. Pass utstedes etter søknad til enhver som godtgjør sin identitet og norske statsborgerrett. Det betales ett rettsgebyr for utstedelse og fornyelse av pass på 505 kroner. For barn under 16 år betales et halvt rettsgebyr.

       I passinstruksen § 6 er det regler om når pass kan eller skal nektes utstedt. Pass skal ikke utstedes når det med hjemmel i lov er nedlagt forbud mot at søkeren reiser ut av riket, f.eks. utreiseforbud etter tvangsfullbyrdelsesloven. Pass skal heller ikke utstedes når utreise ville være uforenlig med en dom, en kjennelse eller annen beslutning av offentlig myndighet, f.eks. om pågripelse eller en beslutning om tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. § 6 tredje ledd gir en skjønnsmessig adgang til å nekte utstedelse av pass dersom søkeren tidligere har vist klanderverdig omgang med pass, eller det er skjellig grunn til å tro at reisens formål er smugling eller annen ulovlig virksomhet eller at han vil måtte sendes hjem på det offentliges regning. Ifølge fjerde ledd kan den som ulovlig har forlatt riket nektes pass. Pass må ikke nektes etter tredje eller fjerde ledd uten at tungtveiende hensyn taler for det.

       Gyldighetstiden for pass er ti år fra utstedelsesdagen. Etter instruksen § 9 er det regler om oppbevaring av passet, og bl.a. om meldeplikt dersom passet kommer bort. I § 10 skilles det mellom tilbakekall og inndraging av pass. Inndraging knytter seg til forhold som f.eks. at passet er skadet, mens tilbakekall er grunnet i forhold som tilsvarer § 6 om nektelse av pass.

       Etter passinstruksen § 5 skal barn under 18 år ikke ha pass uten samtykke av foreldre eller verge. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar må begge samtykke til passutstedelse. Det er gitt retningslinjer om unntak fra dette kravet i helt spesielle tilfeller hvor det ikke er tid til å innhente den annens samtykke eller der den ene nekter av vrangvilje.

       Etter instruksen § 5 utstedes ikke pass til umyndiggjorte, sinnssyke eller åndssvake uten samtykke av vergen eller omsorgspersonen med mindre viktige hensyn tilsier det og det finnes ubetenkelig.

       I straffeloven § 372 finnes to spesialbestemmelser om pass. Bruk av pass som inneholder uriktige opplysninger vil kunne rammes av andre regler i straffeloven.

1.3 Internasjonale forpliktelser

       Internasjonalt har det utviklet seg visse prinsipper om pass i tillegg til at det foreligger konvensjoner. I proposisjonen gis en kort fremstilling av utviklingen etter annen verdenskrig og før øvrig vises til Passlovutvalgets innstilling.

       De internasjonale menneskerettighetsreglene har ikke uttrykkelige regler om retten til pass. Passnektelse kan likevel omfattes av regler som gjelder retten til å forlate et hvilket som helst land, også ens eget. I proposisjonen gis også en kort oversikt over andre aktuelle konvensjoner og passreglene innen EU og i Schengen-samarbeidet.

1.4 Alminnelige motiver

       En begrensning i adgangen til pass representerer et betydelig inngrep for den enkelte, og departementet foreslår derfor at retten til pass lovfestes. Loven skal inneholde alle materielle regler av betydning for passinnehaveren, og de sentrale hjemmels- og fullmaktsbestemmelser for forvaltningen. Det foreslås ingen endring i reglene for hvilke myndigheter som skal treffe avgjørelser om pass. Hvilket politidistrikt som skal treffe avgjørelser fastsettes i forskrifter, og det åpnes for at man ikke lenger skal knytte passutstedelse til det politidistrikt hvor søkeren har bosted. Adgangen til intern delegasjon, blant annet til lensmennene, foreslås opprettholdt som i dag.

       Det fastslås direkte i loven at søkeren plikter å gi korrekte opplysninger ved innlevering av søknaden. Flere høringsinstanser har pekt på problemer knyttet til mangler ved identitetskontrollen. Dette er spørsmål som må løses ved forvaltningsinstrukser. Passmyndigheten skal bare kunne kreve dokumentasjon for forhold som er relevante for å oppnå passlovens formål.

       Lovhjemmel for passgebyr foreslås flyttet fra rettsgebyrloven til passloven. Det foreslås at gebyret for pass til barn under 8 år reduseres fra et halvt til et kvart gebyr. Selv om ikke alle de kostnader som knyttes til passforvaltningen bør gjenspeiles i gebyret, understrekes de til dels betydelige kostnadene man står overfor i forbindelse med forbedret passformular og sterkere kontrollsystem.

       Det foreslås at barn ikke skal kunne innføres i foreldrenes pass, men ha eget pass. Flere høringsinstanser støtter dette forslaget. Hovedregelen bør fortsatt være at det kreves samtykke fra begge foreldre for at pass skal kunne utstedes til barn under 18 år. I tilfeller der en av foreldrene nekter å samtykke, finner departementet det hensiktsmessig å legge barnelovens regler til grunn når det gjelder foreldres adgang til å ta med barn ut av landet, dette fordi adgangen til å utstede pass henger nøye sammen med barnets adgang til å forlate landet. Det vises til den foreslåtte endring i barneloven § 43 a i Ot.prp.nr.56 (1996-1997). Som hittil må det likevel være adgang til å utstede pass til barn uten samtykke i særlige tilfeller dersom det åpenbart er ubetenkelig.

       Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om å gå bort fra begrepet passforbud og over til begrepet passhindring. Man følger i store trekk utvalgets forslag til bestemmelser om passhindringsgrunner i utkastet § 5. Et spørsmål som drøftes særskilt er om manglende tilbakebetaling av lån for hjemreise skal være en passhindring slik Utenriksdepartementet har foreslått. Justisdepartementet følger opp dette forslaget i § 5, tredje ledd pkt. c. I forhold til passhindringsgrunnene i § 5 annet ledd må det utøves et skjønn som oftest foretas av den enkelte fagmyndighet som evt. gir melding til passmyndigheten om at det foreligger passhindring. Avgjørelsen treffes imidlertid av passmyndigheten.

       Departementet foreslår i likhet med utvalget ingen vesentlige endringer av reglene om tilbakekall og inndraging. En realitetsendring er likevel forslaget om å gi politiet adgang til å ta beslag i passet. Dersom passet er blitt utstedt selv om passøkeren ikke oppfylte kravene, eller det forelå en passhindring man ikke var klar over, vil vedtaket være ugyldig og kan omgjøres. Også hvis det senere oppstår forhold som får følger for passet, f.eks. utreiseforbud, kan vedtaket omgjøres. Selv om forvaltningsloven ofte vil være tilstrekkelig, mener både departementet og utvalget at passloven bør regulere omgjøringsadgangen mest mulig uttømmende.

       Det foreslås at sondringen i instruksen mellom tilbakekall og inndraging bortfaller, og at man erstatter disse begrepene med innlevering. Krav om innlevering vil være et forvaltningsvedtak som må begrunnes og kan påklages. I høringsrunden er det kommet flere uttalelser om behovet for hjemmel i passloven for tvangsmessig gjennomføring av et inndragingsvedtak. Departementet er enig i at det bør være hjemmel i passloven for politiet til å ta passet fra besitteren om vedkommende ikke frivillig gir det fra seg, jf. lovutkastet § 7. Utvalget mente det ikke var tilstrekkelig behov for å utvide kompetansen til å gjennomføre vedtak ut over det som følger av gjeldende regler om pågripelse og beslag i straffeloven.

       Utvalget viser til at dagens manuelle passregistre er tungvinte og foreslår en lovhjemmel for et sentralt passregister. Departementet følger opp dette i proposisjonen. De nærmere regler om registerets innhold, organisering og bruk bør utformes i forskrift. Loven fastsetter en ramme for hvilke opplysninger registeret skal inneholde, jf. § 8. Regler om innsynsrett vil framgå av personregisterloven. Opplysningene i registeret vil som hovedregel være offentlige. Unntatt fra dette er opplysninger om straffbare forhold. Når det gjelder spørsmål om pressen kan få avfotografere bilder fra passregisteret, vises til endringene i offentlighetsloven i 1992, der loven fikk en tilføyelse om at personbilde inntatt i offentlig register kan unntas offentlighet.

       Hverken utvalget eller Justisdepartementet har funnet tilstrekkelig grunn til å innføre en egen straffebestemmelse ved overtredelse av passloven. Både bruk av uriktige opplysninger og endringer av passet vil normalt rammes av den alminnelige straffelovgivning. Mange høringsinstanser har likevel understreket behovet for en egen straffebestemmelse knyttet til manglende innlevering.

1.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

       Forslaget til passlov vil ikke innebære administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Gebyrene foreslås videreført på nåværende nivå, med en viss reduksjon for mindreårige barn.

2. Komiteens merknader

       Komiteen ser det som naturlig at det i takt med at vi reiser mer utenlands vedtas en egen lov om pass som fastslår den enkeltes rett til pass. Denne loven vil da erstatte tidligere passinstruks. Dette vil styrke den enkeltes grunnleggende menneskerettighet; retten til å forlate ethvert land, også ens eget. Dette slås for øvrig fast i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

       Komiteen er også enig i at det fortsatt skal være politiet som treffer avgjørelser om pass innenriks, og at utenriksstasjonene har myndighet utenfor landets grenser. Denne ordningen har vi hatt fram til dags dato, og den har etter komiteens mening fungert tilfredsstillende.

       Komiteen er også enig i at det i hovedregelen er bostedets politidistrikt som er passmyndighet. Dette må allikevel ikke være til hinder for at det prøves ut andre og mer fleksible ordninger med tanke på den løpende utviklingen vi har innen informasjonsteknologi og kommunikasjon. Komiteen støtter derfor opp om de uttalelsene som høringsinstansene har kommet med, og som både Passlovutvalget og senere også departementet har tatt hensyn til i lovforslaget. Det betyr at det utformes en fleksibel bestemmelse som ikke tar standpunkt til hvilket politidistrikt som skal treffe avgjørelser, og at dette reguleres gjennom en egen forskrift.

       Komiteen er også tilfreds med at dagens ordning med adgang til intern delegasjon videreføres. Erfaringene viser oss at dette har vært en publikumsvennlig ordning, noe også høringsinstansene viser til.

       Komiteen er av den oppfatning at forslaget om at barn nå skal ha egne pass er et godt tiltak, spesielt med tanke på den urovekkende utviklingen vi ser når det gjelder barnebortføring, ulovlig adopsjon og internasjonal handel med barn. Når barn har egne pass vil det være lettere å bekjempe denne formen for kriminalitet. Samtidig vet vi at dagens familiemønster er i endring, og at stadig flere barn har foreldre med delt foreldremyndighet. Dette taler også for at det er naturlig at barn ikke lenger føres i foreldrenes pass, men har egne pass. Et pass til barnet vil også markere at barnet er et selvstendig individ. Flere høringsinstanser deler disse oppfatningene.

       Komiteen er også enig med departementet i at barnelovens regler legges til grunn når det gjelder foreldrenes adgang til å ta med barn ut av landet. Det henvises for øvrig til forslaget til barnelovens § 43a i Ot.prp.nr.56 (1996-1997).

       Komiteen har merket seg Utenriksdepartementets synspunkter når det gjelder passhindring som følge av manglende tilbakebetaling av lån for tilbakereise. Da dette er blitt et økende problem hos våre utenriksstasjoner ser komiteen det som naturlig at det i passloven hjemles mulighet for midlertidig passforbud inntil vedkommende har gjort opp for seg. Dette forslaget vil også være viktig for å kunne opprettholde denne velferdsordningen i framtida. Det har heller ikke kommet motforestillinger mot dette forslaget under høringsrunden.

       Komiteen har merket seg at det i lovforslaget legges opp til at politiet kan ta beslag i passet. Komiteen støtter dette forslaget. Dette vil kunne hindre problematikken som kan oppstå når et pass er utskrevet selv om passøkeren av en eller annen grunn ikke oppfylte kravene, eller det foreligger en passhindring man ikke var klar over ved passutstedelsen.

       Komiteen er kjent med at en arbeidsgruppe har utredet innføringen av maskinlesbare pass i Norge, og at denne arbeidsgruppen har anbefalt at det som et resultat av dette innføres et sentralt passregister. Komiteen er enig i at et slikt register vil gjøre det lettere for sentrale passmyndigheter å ha oversikt over relevante opplysninger, og det vil lette registerføringen betraktelig. Ideen med maskinlesbare pass er dessuten basert på internasjonale standarder, og blir tatt i bruk i flere og flere land. Målet er bl.a. å bedre kontrollrutinene og hindre kriminalitet på tvers av landegrenser. Passforfalskning blir også vanskeligere ved hjelp av slike pass og passregister. Komiteen er derfor tilfreds med at det i passloven hjemles mulighet for å innføre et slikt sentralt passregister, og ser fram til at det utformes en forskrift som tar for seg regler for registerets innhold, organisering, bruk og innsynsrett. Komiteen er for øvrig opptatt av at opplysninger som vil befinne seg i et slikt register som hovedregel må være offentlige i medhold av offentlighetsloven. Komiteen forutsetter også at personregisterlovens aktuelle bestemmelser legges til grunn i denne forbindelse.

       Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser har understreket behovet for en egen straffebestemmelse når det er snakk om manglende innlevering av pass der det er fattet vedtak om dette. Komiteen finner, i likhet med både Passlovutvalget og departementet, det ikke riktig å innføre en slik straffebestemmelse da den alminnelige straffelovgivningen vil fange opp slike forhold.

       Komiteen mener at lovforslaget i hovedsak stadfester gjeldende rett, og vil derfor ikke vil få betydelige økonomiske konsekvenser. Selv om passgebyret settes ned for barn, og i betydelig grad for de yngste, vil lovforslagets krav om egne pass for barn føre til at antallet passutstedelser vil øke. En eventuell innføring av et sentralt passregister vil innebære kostnader til investeringer og driftsutgifter. Dette må for øvrig utredes nærmere, og komiteen avventer resultatene av denne utredningen. Komiteen er allikevel av den oppfatning at et slikt sentralt passregister vil lette registerføringen, noe som vil kunne bety økonomiske besparelser på sikt.

       Komiteen merker seg for øvrig at høringsinstansene har vært gjennomgående positive til lovforslaget.

       Komiteen er av den oppfatning at når man først vedtar en egen passlov er det også naturlig at lovhjemmelen for passgebyr nå overføres til denne loven. Denne lovhjemmelen har fram til i dag vært å finne i rettsgebyrloven. Prinsipielt tar rettsgebyrloven sikte på rettsforretninger, mens passgebyr i utgangspunktet regnes som betaling av en forvaltningstjeneste. Derfor ble det i Ot.prp. nr. 18 (1982-1983) slått fast at slike forvaltningstjenester som f.eks. passgebyr bør tas ut av den alminnelige gebyrloven og plasseres i andre lover. Dette tar den nye passloven hensyn til.

       Komiteen er av den oppfatning at gebyrenes størrelse må stå i forhold til prisutviklingen ellers i samfunnet. Derfor støtter komiteen forslaget om at passlovens gebyrbestemmelser fortsatt knyttes til rettsgebyret.

       Komiteen er av den oppfatning at småbarnsfamilienes økonomi ikke skal være til hinder for å utstyre barn med pass. Komiteen er derfor tilfreds med at departementet har tatt hensyn til dette i og med at det foreslås at det skal betales et lavere gebyr for barn enn for voksne.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, finner det prinsipielt riktig at statens inntekter i forbindelse med utstedelse av pass bør dekke de reelle kostnadene staten blir påført. Det foreslåtte på ett rettsgebyr (1 R) som pr. dato tilsvarer 505 kroner synes åpenbart å ligge høyere enn statens kostnader ved utstedelse av pass.

       For å slippe stadige endringer i passloven ser flertallet det som hensiktsmessig å knytte passgebyret til rettsgebyret. Flertallet er enig i departementets vurdering når det gjelder at pass til mindreårige skal koste mindre enn pass til voksne.

       Etter en totalvurdering vil flertallet foreslå at passgebyret settes til en halv R. For pass til barn betales halvparten av fullt passgebyr hvis barnet er under 16 år.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« Lov om pass § 3 fjerde ledd skal lyde:

       Ved utstedelse og fornyelse av pass betales et beløp lik halvparten av rettsgebyret slik dette til enhver tid er fastsatt i lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd. For pass til barn under 16 år betales et kvart rettsgebyr. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter departementets forslag til gebyrregler, og fremmer følgende forslag:

« Lov om pass § 3 fjerde ledd skal lyde:

       Ved utstedelse og fornyelse av pass betales et beløp lik rettsgebyret slik det til enhver tid er fastsatt i lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd. For pass til barn betales et halvt rettsgebyr hvis barnet er under 16 år og et kvart rettsgebyr hvis barnet er under 8 år. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Lov om pass § 3 fjerde ledd skal lyde:

       Ved utstedelse og fornyelse av pass betales et beløp lik rettsgebyret slik det til enhver tid er fastsatt i lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd. For pass til barn betales et halvt rettsgebyr hvis barnet er under 16 år og et kvart rettsgebyr hvis barnet er under 8 år.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

§ 1. Rett til pass

       Norsk statsborger har etter søknad rett til pass etter regler gitt i eller i medhold av denne lov.

       Med unntak av § 8 gjelder loven ikke diplomatpass, spesialpass og tjenestepass utstedt etter regler gitt i medhold av lov av 18. juli 1958 nr. 1 om utenrikstjenesten § 2.

§ 2. Passmyndighet

       Pass utstedes av politiet.

       I utlandet utstedes pass av de utenriksstasjoner som har fått myndighet til det.

       Vedtak etter denne lov kan påklages til departementet.

§ 3. Vilkår for pass

       Vilkår for rett til pass etter denne lov er at søkeren godtgjør sin identitet og sitt norske statsborgerskap.

       Departementet kan gi forskrifter om krav til fotografi og fingeravtrykk.

       Søkeren plikter å gi korrekte opplysninger. Med mindre det foreligger særlige grunner, skal søkeren møte personlig for å undertegne nytt pass og innlevere tidligere pass for makulering før nytt mottas.

       Ved utstedelse og fornyelse av pass betales et beløp lik halvparten av rettsgebyret slik dette til enhver tid er fastsatt i lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd. For pass til barn under 16 år betales et kvart rettsgebyr.

§ 4. Pass til umyndige

       Til barn under 18 år utstedes ikke pass uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke. Pass kan likevel utstedes til barn med bare den ene av foreldrenes samtykke i tilfelle der vedkommende i henhold til barneloven har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den annens samtykke. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, skal samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten.

       Til umyndiggjort utstedes ikke pass uten samtykke fra vergen.

       Pass kan i særlige tilfeller utstedes til umyndige uten samtykke dersom det er åpenbart ubetenkelig.

§ 5. Passhindring

       Pass skal ikke utstedes

       Pass kan nektes utstedt dersom søkeren ikke kan reise ut av riket fordi det følger av

       Også ellers kan pass nektes utstedt dersom

       Pass må ikke nektes uten at tungtveiende hensyn taler for det. Ved avgjørelsen skal det tas i betraktning hvilken betydning pass vil ha for søkeren. Etter annet ledd skal det vurderes om søkeren vil unndra seg iverksettelse av den lovhjemlede forpliktelse.

§ 6. Passets innhold, gyldighetstid og oppbevaring

       Pass skal bare innholde opplysninger om en enkelt person. Departementet kan likevel gi forskrifter om utstedelse av pass til organisert gruppe av reisende med felles reiseleder (fellespass).

       Passet er gyldig ti år etter utstedelsesdagen. Departementet kan gi forskrifter om begrenset eller forlenget gyldighetstid. Passet gjelder for alle stater. Gyldighetsområdet kan likevel begrenses for fellespass og i særlige tilfeller hvor vilkårene for passhindring er til stede.

       Passinnehaveren må ikke endre passets utseende. Det skal oppbevares på betryggende måte. Dersom det kommer bort, skal passinnehaveren straks gi melding til passmyndigheten.

§ 7. Innlevering og beslag

       Passmyndigheten kan kreve passet innlevert dersom

       Om besitter av pass ikke etterkommer krav om innlevering, kan politiet ta beslag i passet. Videre kan politiet i inntil 3 uker ta beslag i pass som forevises i passkontroll og som antas å kunne kreves innlevert etter første ledd.

§ 8. Passregister

       Det kan opprettes et sentralt passregister. Også utlendingspass og reisebevis for flyktninger kan registreres i registeret.

       Registeret kan inneholde opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre denne lov.

       Ved passmyndighet som ikke er tilknyttet det sentrale passregister, kan det føres tilsvarende register.

§ 9. Forskrifter

       Departementet kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lov, herunder om passets form og innhold og et sentralt databasert passregister.

§ 10. Forholdet til folkeretten

       Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler Norge er bundet av.

§ 11. Ikrafttredelse

       Loven trer i kraft straks.

       Bestemmelser gitt i medhold av passinstruksen av 4. april 1952 gjelder inntil videre så langt de passer til de blir endret eller opphevet i medhold av denne lov.

§ 12. Endring i andre lover

       Fra lovens ikrafttredelse oppheves lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 26 .