4.1 Gjeldende rett

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett vedrørende innsidehandel.

4.2 Endringsforslag

4.2.1 Forbudet mot innsidehandel

4.2.1.1 Generelt om videreføring av forbudet mot innsidehandel

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende videreføring av forbudet mot innsidehandel.

       Departementet er enig i utvalgets generelle vurderinger av innsidehandelforbudet. Et forbud mot innsidehandel anses nødvendig for å opprettholde markedsaktørenes tillit til et ordnet og effektivt verdipapirmarked. Forbud mot innsidehandel, og en effektiv håndhevelse av forbudet, kan som påpekt av utvalget bidra til å styrke markedets evne til å tiltrekke investorer og således bidra til økt likviditet. På denne bakgrunn støtter departementet utvalgets forslag om at den sentrale bestemmelsen i § 1-8 første ledd første punktum opprettholdes.

       Departementets og høringsinstansenes merknader til de enkelte delene av bestemmelsen fremgår under omtalen av de enkelte punktene nedenfor. På bakgrunn av den tvil som har oppstått om tolkningen av enkelte sider av bestemmelsen, har departementet funnet det hensiktsmessig å gjennomgå enkelte sentrale deler av den gjeldende bestemmelsen som ikke er direkte omtalt i bestemmelsens forarbeider. Under pkt. 4.2.1.2 i proposisjonen redegjøres det for sentrale trekk ved innsideinformasjon. Deretter drøftes hvilke transaksjoner innsideforbudet omfatter, jf. pkt. 4.2.1.3 i proposisjonen. Personkretsen som kan straffes for innsidehandel omtales i pkt. 4.2.1.4 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at den sentrale bestemmelsen om forbud mot innsidehandel opprettholdes, jf. § 2-1 første ledd, og viser for øvrig til merknader under avsnitt 4.2.1.2, 4.2.1.3 og 4.2.1.4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enige i at innsidehandelforbudet bør videreføres. Disse medlemmer vil også støtte de forslagene til utvidelser som ligger under de enkelte avsnittene i dette kapitlet. Det er etter disse medlemmers vurdering for eksempel fornuftig å utvide forbudet til også å gjelde for tilskyndelse til kjøp og salg.

       Disse medlemmer mener at den liberaliseringen av lovverket som Stortinget har gjennomført mot disse medlemmers stemmer, bl.a. ved å åpne for short-salg og andre instrumenter som tidligere ikke var tillatt eller underlagt strenge begrensninger, fører til at faren for transaksjoner i strid med forbudet mot innsidehandel øker. Disse medlemmer mener at forbudet mot innsidehandel burde ha vært fulgt med et lovforslag som sikret forbud mot ansattes adgang til egenhandling. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader i Innst.O.nr.49 (1995-1996) og i denne innstilling.

4.2.1.2 Kravet til innsideinformasjon

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende kravet til innsideinformasjon.

       Departementet ser i likhet med hva som følger av lovutvalgets forslag ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fjerne uttrykket « presise » fra lovteksten. Uttrykket kom inn i loven ved lovendringen i 1991, etter at flere av høringsinstansene hadde etterlyst et kriterium i lovteksten om at opplysningene måtte avgrenses mot f.eks rykter. Det ble vist til at uttrykket « presis » tilsvarer uttrykket som benyttes i innsidehandeldirektivet, se Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) s. 29.

       Departementet vil imidlertid understreke at uttrykket har til hensikt å avgrense mot rykter, spekulasjoner og andre markedsforventninger. Kravet til « presise » opplysninger innebærer ikke et krav om eksakte opplysninger. Dersom eksempelvis en finansdirektør i et børsnotert selskap opplyser at resultatet i bedriften vil bli bedre enn det markedet forventer, vil dette være en presis angivelse av kurssensitiv informasjon, selv om opplysningen ikke er eksakt mht hvor godt resultatet vil bli.

       Når det gjelder de tolkingsspørsmål Kredittilsynet reiser i forbindelse med uttrykket « fortrolige opplysninger », vil departementet bemerke at opplysninger kan være alminnelig kjent, og dermed ikke fortrolige, uten at de er offentliggjort. I tråd med gjeldende rett bør det i utgangspunktet være adgang til å bruke slike opplysninger ved verdipapirhandel, jf. Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) s. 29 og s. 67 og utvalgets merknader i NOU 1996:2 s. 57 første spalte. Vurderingen av om det foreligger opplysninger som er til hinder for handel i finansielle instrumenter bør etter departementets syn fortsatt knyttes til i hvilken grad opplysningene er allment kjent eller tilgjengelig, uavhengig av hvordan opplysningene er gjort kjent.

       Utvalget peker særlig på de problemene som kan oppstå i forbindelse med markedets såkalte absorbering av informasjon etter offentliggjøring. Det er departementets oppfatning at problemene som i denne sammenheng oppstår i forhold til innsidehandelforbudet, neppe kan løses fullt ut gjennom børsregelverket slik utvalget og Oslo Børs synes å legge til grunn. Børsen vil imidlertid i en viss grad kunne tilrettelegge forholdene i forbindelse med offentliggjøring av informasjon fra de børsnoterte selskapene. Etter departementets syn vil det ikke være hverken mulig eller ønskelig med en regulering av informasjonstilgangen som sikrer at alle markedsaktører har absorbert den aktuelle informasjon, før handel kan foretas uten å komme i strid med innsidehandelforbudet. Departementet utelukker imidlertid ikke at reglene om god forretningsskikk og forbudet mot urimelige forretningsmetoder vil kunne regulere « urimelig utnyttelse av overraskelsesmomentet » som omtalt av Oslo Børs. Dette kan f.eks tenkes der en primærinnsider med selskapsspesifikk informasjon som er egnet til å påvirke kursen vesentlig, handler i selskapets aksjer i samme øyeblikk eller kort tid etter at informasjonen offentliggjøres i henhold til børsreglene.

       Som utvalget peker på, må etter gjeldende rett den fortrolige og presise informasjonen være egnet til å påvirke kursen vesentlig. I likhet med utvalget vil departementet foreslå at dette kravet til informasjonens art videreføres.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende kravet til innsideinformasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Kredittilsynets høringsuttalelse hvor det foreslås at kriteriet endres til « fortrolig eller andre ikke offentliggjorte opplysninger ». Disse medlemmer gir sin tilslutning til Kredittilsynets innvendinger knyttet til begrepet fortrolig i denne sammenheng.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-1 første ledd første punktum skal lyde:

       § 2-1 Misbruk av presise og fortrolige eller andre ikke offentliggjorte opplysninger

       Tegning, kjøp, salg eller bytte av finansielle instrumenter som er eller søkes notert på norsk børs eller tilskyndelse til slike disposisjoner, må ikke foretas av noen som har presise og fortrolige eller andre ikke offentliggjorte opplysninger om de finansielle instrumentene, utstederen av disse eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen på de finansielle instrumentene vesentlig. »

« § 2-1 fjerde ledd skal lyde:

       Første ledd gjelder bare ved misbruk av presise og fortrolige eller andre ikke offentliggjorte opplysninger. Første ledd er ikke til hinder for normal utøvelse av tidligere inngått opsjon- eller terminkontrakt ved kontraktens utløp. »

4.2.1.3 Transaksjoner som omfattes av forbudet

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende transaksjoner som omfattes av forbudet.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at forbudet mot innsidehandel skal gjelde finansielle instrumenter notert på norsk børs. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Dersom det opprettes andre regulerte markeder enn børs i Norge, vil det med hjemmel i lovforslagets § 1-7 kunne fastsettes i forskrift at innsidereglene skal gjelde tilsvarende for finansielle instrumenter som omsettes i disse. Departementet vil foreslå å utvide innsidehandelforbudet til også å omfatte tegning, jf. nedenfor. Av denne grunn foreslår departementet at handel i finansielle instrumenter som søkes børsnotert skal omfattes av bestemmelsen. Utvidelsen vil ikke bare ha betydning i tegningssituasjonen, men også ved andre disposisjoner som omfattes av innsidehandelforbudet.

       Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at kjøp og salg av finansielle instrumenter i forhold til innsidehandelforbudet er foretatt når avtale er sluttet. Departementet viser til at innleggelse av en kjøps-/salgsordre på et tidspunkt man innehar innsideinformasjon, vil kunne representere et straffbart forsøk, jf. straffelovens § 49 første ledd og § 1, samt lovutkastets § 13-3. Departementet antar at grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk i et hvert tilfelle vil overtres i det man innlegger kjøps- eller salgsordren. Dersom vedkommende trekker tilbake kjøps- eller salgsordren før denne er utført, vil eventuelt straffritak måtte vurderes i forhold til straffelovens regler om tilbaketreden fra fullendt forsøk. Dersom innsideinformasjon mottas etter at kjøps- eller salgsordren er inngitt, antar departementet i likhet med utvalget at plikten til å trekke tilbake ordren må vurderes i forhold til om ordren gjelder kjøp eller salg og hvilken vei den aktuelle informasjonen er egnet til å påvirke kursen. Dersom det ikke er mulig å tilbakekalle ordren, og kjøpet/salget gjennomføres, antar departementet at straffrihet eventuelt vil kunne følge av at kravet til skyld som vilkår for straff ikke anses oppfylt. Departementet antar imidlertid at unnlatelse av å foreta et kjøp/salg på bakgrunn av innsideinformasjon ikke vil omfattes av forbudet. Som påpekt av utvalget, ville en slik regel medføre store bevismessige problemer, og være svært vanskelig å håndheve.

       Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at kjøp/salg av finansielle instrumenter omfattes uavhengig av vederlagets art. Etter dette vil også byttehandel omfattes av forbudet. Departementet vil imidlertid foreslå at dette fremgår direkte av lovteksten. Rene gavetransaksjoner vil falle utenfor.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at tilskyndelse til kjøp og salg skal omfattes av innsidehandelforbudet. Når den som handler ikke selv har innsideinformasjon, vil den som tilskynder til handel, og som innehar innsideinformasjon, etter gjeldende rett kunne straffes for forsøk på medvirkning. Strafferammen for medvirkning er den samme som for kjøp og salg. Forsøk på slike forbrytelser skal imidlertid straffes mildere enn den fullbyrdede forbrytelse, jf. straffelovens § 51 første ledd. Man kan på denne bakgrunn reise spørsmål om det er behov for særskilt regulering av tilskyndelse ut over det som følger av gjeldende rett. Departementet antar at en særskilt regulering av medvirkningsformen tilskyndelse, vil kunne bidra til å skape større klarhet mht straffbarheten av slik virksomhet for aktørene i markedet. Videre vil en ved å gjøre tilskyndelse til en selvstendig forbrytelse, åpne for uaktsomhetsstraff for tilskynderen der den som handler ikke selv har innsideinformasjon. I dag omfattes dette av forsøk på medvirkning, og forsøksstraff forutsetter forsett. Departementet antar for øvrig at andre medvirkningsformer enn tilskyndelse, som f. eks finansiering, vil kunne straffes som medvirkning etter utkastets § 13-3 tredje ledd.

       Når det gjelder Bankforeningens innvendinger mot strafferammen for tilskyndelse, viser departementet til at tilskyndelse til å kjøpe eller selge etter omstendighetene må antas å ville kunne være like straffverdig og skadelig for markedet, som det å kjøpe eller selge. For øvrig antas at skyldgraden og handlingens objektive grovhet på vanlig måte vil være av vesentlig betydning ved straffeutmålingen. Bankforeningen hevder videre at det uansett er inkonsekvent at strafferammen for tilskyndelse er 6 år, mens det å gi råd fra en primærinnsider om ikke å kjøpe eller selge bare kan medføre fengsel i 1 år, jf. utkastets § 2-2 tredje ledd og § 13-3 andre ledd. Til dette vil departementet bemerke at medvirkning normalt har samme strafferamme som hovedforbrytelsen. Kjøp og salg har en strafferamme på 6 år, jf. utkastets § 13-3 første ledd. Dette tilsier at tilskyndelse også kan straffes med inntil 6 år. Rådgivningsforbudet i utkastets § 2-2 tredje ledd vil kun få selvstendig betydning der rådet går ut på å unnlate å kjøpe eller selge. Unnlatelse av å kjøpe eller selge er ikke i seg selv straffbart, selv om avgjørelsen treffes på bakgrunn av innsideinformasjon. Dette tilsier etter departementets syn en lavere strafferamme for rådgivning om å ikke kjøpe eller selge, enn i tilskyndelsestilfellene.

       I motsetning til utvalget vil departementet foreslå at ervervsformen tegning skal omfattes av innsidehandelforbudet. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett. I sin begrunnelse for at tegning ikke skal omfattes, legger utvalget stor vekt på at kurssensitiv informasjon om foretaket vil fremgå av prospektet, jf. lovutkastet kap. 5. I likhet med Oslo Børs, viser departementet til at kurssensitiv informasjon om verdipapirene eller andre forhold ikke vil fremgå av prospektet. Dette vil bl.a. kunne være informasjon om et forestående oppkjøpstilbud, jf. pkt. 4.2.1.2 i proposisjonen. Departementet anser at handel i finansielle instrumenter basert på slik informasjon bør omfattes av innsidehandelforbudet, uavhengig av om ervervet skjer ved kjøp eller tegning. Departementet anser ikke at bestemmelsene i straffeloven og avtaleloven er tilstrekkelige i denne sammenheng.

       Departementet legger til grunn at kjøp og salg av omsettelige tegningsrettigheter skal omfattes av innsidehandelforbudet. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett.

       Departementet mener i likhet med utvalget at innsidehandelforbudet bør gjelde for inngåelse av terminer og opsjoner basert på børsnoterte finansielle instrumenter, uavhengig av om de aktuelle derivatene er standardiserte. Når det gjelder utvalgets forslag om forbud mot « overdragelse » av opsjons- og terminkontrakter, foreslår departementet i tråd med Kredittilsynets høringsuttalelse å endre dette til forbud mot « kjøp eller salg » av slike kontrakter. Etter departementets syn gjør de hensyn som ligger bak innsidehandelforbudet seg gjeldende ved inngåelse og kjøp/salg av slike derivatkontrakter. Når det gjelder utøvelse av opsjonsavtaler som ble inngått før rettighetshaver til kjøps-/salgsrettigheten fikk innsideinformasjon, foreslår departementet å videreføre gjeldende unntak fra innsidehandelforbudet. Unntaket gjelder bare der utøvelsen av opsjonen skjer i samsvar med og ved utløpet av kontrakten. I disse tilfellene vil normalt ikke innsideinformasjonen kunne påvirke opsjonsinnehavers utøvelse av kjøps-/salgsrettighetene.

       Et spørsmål Norges Fondsmeglerforbund og Oslo Børs reiser, er hvorvidt inngåelse av avtale om utlån og innlån av finansielle instrumenter vil omfattes av forbudet. Departementet viser til at det ved endringer i verdipapirhandelloven (vedtatt ved lov av 7. juni 1996), åpnes for en utvidelse i bruken av slike låneordninger. Etter departementets syn vil lån og utlån av finansielle instrumenter i utgangspunktet falle utenfor innsidehandelforbudets virkeområde. Hvorvidt det dreier seg om et lån/utlån, eller om det foreligger en realisasjon (kjøp/salg) av de aktuelle finansielle instrumenter, må etter departementets syn bero på en konkret vurdering av det underliggende privatrettslige forholdet mellom partene. En forutsetning for slike låneordninger vil normalt være at innlåneren skal kunne selge de finansielle instrumentene videre til tredjemenn. Dette kan tale for å vurdere forholdet som et kjøp/salg, siden dette er en rettighet som normalt tilkommer eier. På den annen side kan den enkelte avtale ha detaljerte bestemmelser om godtgjørelse til utlåner for mottatt dividende, utbytte og andre fordeler knyttet til det aktuelle instrument. Dette kan tilsi at ordningen i realiteten er et utlån, og at innsidehandelforbudet ikke kommer til anvendelse. Et annet moment i den konkrete vurderingen kan være hvorvidt risikoen for kurssvingninger i utlånsperioden går over på innlåneren, eller om den fortsatt ligger hos utlåner.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at rettsstridsreservasjonen i gjeldende rett videreføres. Departementet viser til at det ikke er mulig å uttømmende angi de typetilfeller som pga. rettsstridsreservasjonen ikke vil omfattes av innsidehandelforbudet. Avgjørelsen av om det foreligger en misbrukssituasjon vil avhenge av et konkret skjønn i det enkelte tilfellet. Utvalget foreslår at rettsstridsreservasjonen bare skal fremgå av bestemmelsens overskrift. Departementet vil imidlertid foreslå at dette straffbarhetsvilkåret fremgår direkte av lovteksten.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende transaksjoner som omfattes av forbudet mot innsidehandel.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse gir sin tilslutning til departementets utvidelse av innsideforbudet til å omfatte tegning av verdipapirer. Imidlertid er disse medlemmer uenig med departementet vår det gjelder utlån og innlån av verdipapirer. Disse medlemmer vil foreslå at disse transaksjonsformene også innarbeides i lovteksten.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innarbeide utlån og innlån av verdipapirer i innsideforbudet. »

4.2.1.4 Hvilke personer som omfattes av forbudet

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutkastets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende hvilke personer som omfattes av forbudet.

       Departementet er enig i at det generelle forbudet mot innsidehandel også i fremtiden bør omfatte enhver som foretar kjøp eller salg av finansielle instrumenter.

       Departementet ser ikke bort fra at organisert market maker virksomhet, dvs. virksomhet som består i å stille bindende priser og forplikte seg til å kjøpe og selge verdipapirer til disse prisene, vil kunne falle utenfor innsidehandelforbudet, som følge av den alminnelige misbruksreservasjonen som er nærmere omtalt under pkt. 4.2.1.3 i proposisjonen. Det fremgår ikke klart om det er en slik tolkning utvalget legger til grunn for sin vurdering, eller om utvalget mener det bør gjøres direkte unntak fra forbudet mot innsidehandel for market makere. Utvalget synes uansett å legge til grunn at det ikke finnes market maker virksomhet for aksjer i Norge som kan gi grunnlag for noe slikt unntak. Departementet mener det må foretas en konkret vurdering av fremtidige market maker systemer i forhold til misbruksreservasjonen. Departementet antar at sentrale momenter i en slik vurdering vil være hvorvidt systemet er forpliktende, og om det opptrer flere market makere i samme finansielle instrument. For øvrig vil departementet peke på at market makere normalt ikke skal ha tilgang til innsideinformasjon, grunnet de interne retningslinjer slike foretak skal ha for å unngå flyt av fortrolig informasjon internt i virksomheten, jf. verdipapirhandelloven § 5-1.

       Når det gjelder spørsmålene knyttet til aktiv forvaltningsservice, vil departementet vise til at innsideforbudet er ansett å komme til anvendelse der oppdragsgiveren har innsideinformasjon selv om forvalteren utfører den aktuelle transaksjonen. Oppdragsgiveren handler i fremmed navn, men for egen regning. Vedkommende vil således anses å ha « foretatt » handelen i relasjon til innsidehandelforbudet, med mindre forvalteren går utenfor sine instrukser. En annen regel ville føre til vesentlige bevis- og håndhevingsproblemer. Departementet vil ikke foreslå å gjøre unntak fra dette. Riktignok vil slik virksomhet være konsesjonspliktig og underlagt Kredittilsynets tilsyn, jf. verdipapirhandelloven § 3-1 første ledd nr. 3, men dette vil vanskelig kunne forhindre misbruk av innsideinformasjon i enkelttilfeller. Departementet finner grunn til å fremheve at en slik regel ikke innebærer at en person med innsideinformasjon vil være avskåret fra å benytte seg av aktiv forvaltningsservice. Vedkommende kan f. eks unnta de aktuelle instrumenter fra den porteføljen forvalteren kan handle i.

       For øvrig er departementet enig i utvalgets forslag om å lovfeste unntaket for kjøp og salg i forbindelse med statens penge-, valuta-, og gjeldsforvaltningspolitikk. Departementet viser til at slike transaksjoner allerede er unntatt fra innsidehandelforbudet som følge av den generelle misbruksreservasjonen, jf. Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) s. 31.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende hvilke personer som omfattes av forbudet mot innsidehandel.

4.2.2 Primærinnsidere

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende primærinnsidere.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at såkalte primærinnsidere fortsatt skal pålegges særlige plikter ved handel i finansielle instrumenter utstedt av foretaket de er tilknyttet. Som det fremgår i pkt. 4.2.3, 4.2.4 og 5.2 i proposisjonen foreslår departementet enkelte endringer i de særlige pliktene for primærinnsidere i forhold til gjeldende rett. Etter departementets forslag vil primærinnsiderne være pålagt å foreta en forsvarlig undersøkelse (se nedenfor pkt. 4.2.3 i proposisjonen), samt å melde fra overfor børsen (se kap. 5). Videre foreslår departementet å videreføre gjeldende regler om handleforbud for primærinnsidere i visse perioder (se pkt. 4.2.4 i proposisjonen.) Disse pliktene er straffesanksjonerte. Det bør således legges vekt på å få en mest mulig klar avgrensning av hvem som skal anses som primærinnsidere i relasjon til de aktuelle bestemmelsene.

       Etter gjeldende rett vil styremedlemmer både ha undersøkelses- og klareringsplikt, og foretaket plikter å melde deres handel i verdipapirer utstedt av selskapet til børsen. Departementet foreslår i likhet med utvalget at styremedlemmer fortsatt skal regnes som primærinnsidere i forhold til regler som nevnt under pkt. 4.2.3 og kap. 5 i proposisjonen.

       Utvalget foreslår at varamedlemmer og observatører til styret skal omfattes av de samme regler som styremedlemmene, i den grad de har tilgang til tilsvarende informasjon som styremedlemmene. Etter departementets syn bør man - i den grad det er mulig - unngå at lovteksten lar det bero på et skjønn om en person skal anses som primærinnsider eller ikke. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at observatører og varamedlemmer til styret skal regnes som primærinnsidere, uavhengig av en vurdering av hva slags informasjon de har tilgang til.

       I likhet med utvalget går departementet inn for at medlemmer av kontrollkomiteen og foretakets revisor skal regnes som primærinnsidere. Når det gjelder revisor, viser departementet til at personer som eier aksjer i det selskap som revideres, ikke kan velges til revisor, jf. aksjeloven § 10-6 og revisjonsloven § 5 første ledd nr. 1. Dersom revisor på tross av dette handler i selskapet, vil de særlige reglene for primærinnsidere få anvendelse.

       Departementet går i likhet med utvalget, og i samsvar med gjeldende rett, inn for at « ledende ansatt » skal omfattes av primærinnsiderbegrepet. Den nærmere avgrensningen av « ledende ansatte » vil variere fra foretak til foretak, bl.a. avhengig av hvordan virksomheten er organisert. Vurderingen vil etter departementets syn særlig bero på to forhold. For det første må vedkommende være i posisjon til å kunne påvirke slike disposisjoner selskapet foretar som kan være av kurssensitiv art. Det bør være personens reelle innflytelse som er avgjørende. Stillingsbetegnelse og tittel vil imidlertid kunne være momenter av betydning. Det bør ikke være avgjørende hvorvidt vedkommende har lederoppgaver overfor andre ansatte. Den nærmere avgrensningen må imidlertid foretas konkret på bakgrunn av de reelle forhold. For det andre bør den ledende ansatte ha en stilling som gir ham eller henne regelmessig tilgang på informasjon som kvalitativt, men ikke nødvendigvis kvantitativt, er på linje med den administrerende direktør, mottar. I større foretak hvor administrerende direktør har en egen ledergruppe (gruppe opprettet med det formål å drøfte vesentlige beslutninger i foretaket), bør det være tilstrekkelig at vedkommende regelmessig mottar informasjon av samme kvalitet som minst ett av medlemmene i denne. Hensynet til en hensiktsmessig avgrensning av meldeplikten vil også tilsi en viss begrensing i personkretsen som omfattes. De nevnte forhold tilsier en slik avgrensning mot øvrige ansatte som departementet foreslår. Det understrekes at øvrige ansatte som får tilgang til innsideinformasjon i tillegg til det alminnelige forbudet mot innsidehandel vil være underlagt taushetsplikt og rådgivningsforbud, jf. pkt. 4.2.4 i proposisjonen.

       Departementet viser til at foretakene etter utkastets § 3-1 fjerde ledd plikter å sende inn lister til børsen over sine primærinnsidere, herunder de « ledende ansatte ». Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 5.2.5 i proposisjonen. Slike lister vil ikke være avgjørende for hvem som skal anses som « ledende ansatte » i forhold til meldeplikten og undersøkelsesplikten. I en eventuell straffesak må dette bero på en konkret tolking. Dersom selskapet selv har vurdert vedkommende som ledende ansatt, vil dette imidlertid kunne være et moment av betydning.

       Departementet vil ikke gå inn for at Kredittilsynet med bindende virkning for en eventuell senere straffesak skal kunne avgjøre hvem som er « ledende ansatte ». Etter departementets syn foreligger ikke tilstrekkelig grunn til å fravike prinsippet om at tolking og subsumsjon i slike tilfeller avgjøres av domstolene. Kredittilsynet vil imidlertid kunne gi foretakene veiledende uttalelser om hvem man anser som « ledende ansatte ». Departementet anser det for lite praktisk at det vil oppstå rettstvist om forståelsen av « ledende ansatte » i tilfeller der en ansatt har opptrådt i samsvar med en veiledende uttalelse fra Kredittilsynet.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at ledende ansatte og styremedlemmer i selskaper i samme konsern i en viss utstrekning regnes som primærinnsidere. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. De samme hensyn gjør seg etter departementets syn gjeldende for disse i den utstrekning de normalt har tilgang på innsideinformasjon om datterselskapet eller konsernet som sådan.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende primærinnsidere, jf. lovforslagets § 2-1 annet ledd og § 3-1 første ledd.

4.2.3 Undersøkelses- og klareringsplikt

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende undersøkelses- og klareringsplikt.

       I saker vedrørende overtredelse av forbudet mot innsidehandel har det i praksis vist seg vanskelig å bevise at en person faktisk har innehatt innsideinformasjon. For å lette et eventuelt bevistema på dette punktet foreslo Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) å innføre regler om omvendt bevisbyrde for en viss personkrets med en særlig tilknytning til selskapet. Ved behandlingen av lovforslaget i finanskomiteen gikk flertallet mot forslaget. På bakgrunn av forslag fra Oslo Børs fremmet under komitébehandlingen foreslo komiteens flertall i stedet regler om undersøkelses- og klareringsplikt. Fra komiteens innstilling siteres ( Innst.O.nr.5 (1991-1992) s. 11):

« Flertallet legger til grunn at en undersøkelsesplikt for en avgrenset gruppe personer forut for kjøp og salg av verdipapirer utstedt av et selskap de har en særlig tilknytning til vil måtte innebære at sentrale tillitsmenn og ansatte må forhåndsklarere sin handel med selskapets verdipapirer med selskapets øverste ledelse.

En slik regel vil gi en forutberegnelighet samtidig som forslaget må antas å ha en preventiv effekt for den gruppen personer som pålegges undersøkelsesplikt. Bevisproblemer ved eventuelle brudd på undersøkelsesplikten vil bli vesentlig redusert ved at klareringen av handelen skal skje skriftlig og ved at det gis hjemmel for å gi forskrifter om det nærmere innholdet av slike klareringer. »

       Som det fremgår over mener Verdipapirhandellovutvalget og en rekke av høringsinstansene at gjeldene bestemmelser om undersøkelses- og klareringsplikt ikke er hensiktsmessige.

       Departementet støtter utvalgets forslag om å fjerne klareringsplikten i sin nåværende form, men vil forslå å videreføre dagens undersøkelsesplikt for såkalte primærinnsidere.

       Departementet vil understreke betydningen av slike forebyggende tiltak mot innsidehandel som undersøkelses- og klareringsplikten har representert. Departementet antar imidlertid at undersøkelsesplikt, kombinert med en utvidet meldeplikt, vil gi et mer effektivt og hensiktsmessig vern mot innsidehandel enn dagens system hvor også klareringsplikt inngår som virkemiddel.

       Både utvalget og flere av høringsinstansene har vist til at dagens klareringsplikt oppleves som uforholdsmessig tyngende for ledelsen i de berørte foretak. At uriktig klarering er straffesanksjonert, kan medføre at administrerende direktør er tilbakeholden med å gi klarering, selv om det kan anses tvilsomt om det foreligger opplysninger som gir grunn til å nekte. Utvalget samt en del høringsinstanser har også pekt på at ordningen kan gi administrerende direktør uforholdsmessig stor makt idet han kan nekte styremedlemmer å kjøpe og selge aksjer pga. motvilje mot endringer i eierforholdene. Departementet vil på bakgrunn av lovutvalgets drøftelse og forslag samt de innsigelsene som er fremkommet i høringen foreslå å oppheve klareringsplikten i sin nåværende form. Som det vil fremgå nedenfor, vil imidlertid en viss form for klarering kunne være nødvendig for å skape notoritet rundt primærinnsiderens undersøkelser.

       Departementet vil foreslå at undersøkelsesplikten for primærinnsidere i det alt vesentlige videreføres. Undersøkelsen må foretas på en forsvarlig måte. Et krav om forsvarlig undersøkelse vil etter departementets skjønn gi en mer presis angivelse av gjerningsinnholdet enn en generell aktsomhetsplikt. Dette vil være til fordel for både primærinnsiderne og for de myndigheter som skal håndheve forbudet. Dessuten er begrepet « undersøkelsesplikt » et innarbeidet og kjent begrep. Departementet antar imidlertid at forslaget om en undersøkelsesplikt ikke vil innebære en vesentlig realitetsforskjell i forhold til utvalgets forslag om en særskilt aktsomhetsplikt.

       Undersøkelsesplikten vil innebære at primærinnsiderne før de handler med finansielle instrumenter utstedt av selskapet, aktivt må undersøke hvorvidt det foreligger innsideinformasjon i foretaket. Undersøkelsesplikten vil etter departementets forslag ikke være begrenset til informasjon om foretaket, slik det synes å være forutsatt i utvalgets forslag. Også informasjon om de finansielle instrumentene bør etter departementets syn være omfattet av undersøkelsesplikten. Dette vil f.eks. omfatte informasjon om et forestående oppkjøpstilbud av selskapets aksjer. Informasjon om andre forhold som er egnet til å påvirke kursen, som f.eks. planer om endringer i de rammebetingelsene myndighetene påvirker for utstederforetaket vil etter forslaget falle utenfor undersøkelsesplikten. Det vises til at undersøkelsesplikten etter forslaget omfatter informasjon i foretaket, en avgrensning mot informasjon enkeltpersoner måtte inneha om « andre forhold » av kurssensitiv art, og som ikke kan anses mottatt av noen på vegne av selskapet som sådan.

       Straffeansvar for brudd på undersøkelsesplikten vil etter departementets forslag være betinget av at det faktisk forelå innsideinformasjon i foretaket. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Med en slik regel vil departementet unngå at det reises straffesak i tilfeller hvor det er på det rene at det ikke forelå innsideinformasjon på handletidspunktet.

       Spørsmålet om hva som er en forsvarlig undersøkelse vil bero på en skjønnsmessig vurdering, der vedkommendes tilknytningsforhold til foretaket, og den forestående transaksjonens art og størrelse, vil være momenter av betydning. Unnlatelse av å foreta forsvarlig undersøkelse må eksempelvis normalt anses å foreligge i de tilfellene vedkommende overtrer de pliktene som følger av tilknytningsforholdet, f.eks. plikten til å sette seg inn i saker som skal behandles og plikten å etterleve de rutiner som gjelder for det organ vedkommende sitter i.

       Undersøkelsesplikten for primærinnsidere fremstår som en selvstendig, straffesanksjonert plikt i forhold til innsideforbudet i første ledd. Dette gjenspeiles i forskjellen i strafferammer, jf. utkastets § 13-3. Etter departementets syn tar de to bestemmelsene sikte på å regulere forskjellige sider ved innsidehandlerens straffbare forhold. På denne bakgrunn antar departementet at bestemmelsene vil kunne anvendes ved siden av hverandre, dersom det objektive gjerningsinnholdet for den enkelte bestemmelsen og den tilstrekkelige skyld er utvist.

       Departementet vil understreke betydningen av gode interne rutiner i utstederforetakene og peker på at overtredelse av eventuelle interne rutiner om undersøkelse vil kunne være et relevant og vektig moment ved vurderingen av om forsvarlig undersøkelse er foretatt. Gode interne rutiner vil således kunne tillegges betydning ved fastleggelsen av undersøkelsespliktens konkrete innhold. Kredittilsynet la i sin høringsuttalelse vekt på at interne rutiner må baseres på skriftlighet, tidfesting og handlefrister. Departementet slutter seg til at det vil kunne være hensiktsmessig. Departementet vil imidlertid ikke foreslå en forskriftshjemmel for å regulere slike rutiner. Som utvalget peker på, vil det være i foretakenes interesse å utarbeide slike rutiner. Departementet legger til grunn at i de foretak en ønsker at primærinnsiderne skal kunne handle i selskapets aksjer uten å risikere straffeansvar pga. misligholdt undersøkelsesplikt, vil ledelsen sørge for å utarbeide slike rutiner. Ved å la foretakene selv utarbeide rutiner vil en på en mer effektiv måte kunne fange opp ulike informasjonsstrømmer i de ulike foretak på en bedre måte enn ved generelle forskrifter. Departementet antar at det ved utarbeidelse av interne rutiner vil kunne være vanskelig å unngå en eller annen form for klarering for å sikre notoritet, dvs. at den aktuelle primærinnsideren kan dokumentere eller på annen måte vise at undersøkelsen er foretatt. En slik intern klareringsordning vil imidlertid ikke medføre straffeansvar ved uriktig klarering. Klarering vil heller ikke være et vilkår for å kunne handle, dersom primærinnsideren på annen måte kan skaffe tilstrekkelig notoritet rundt den foretatte undersøkelse. Dette vil etter departementets syn gi en slik eventuell klarering et annet og mer hensiktsmessig innhold enn dagens klareringsplikt.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende undersøkelses- og klareringsplikt, jf. lovforslagets § 2-1 annet og tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går mot å fjerne klareringsplikten i sin nåværende form. Disse medlemmer viser til at nåværende bestemmelser skulle erstatte forslaget om å innføre en omvendt bevisbyrde, jf. Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) .

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-1 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Kjøpet eller salget skal på forhånd klareres av foretakets øverste administrative leder. Foretakets øverste administrative leder skal for eget vedkommende innhente klarering fra sin foresatte (styreleder). Kongen kan gi nærmere regler om framgangsmåten ved klarering. »

       Disse medlemmer viser til at tidligere annet punktum blir nytt tredje punktum.

4.2.4 Handleforbudet

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende handleforbudet.

       Etter en samlet vurdering vil departementet foreslå at handleforbudet for primærinnsidere i visse perioder videreføres.

       Departementet legger i likhet med NSRF og Kredittilsynet til grunn at regnskapsinformasjon vil kunne ha vesentlig innvirkning på aksjekursen. Primærinnsidere i utstederforetaket vil regelmessig ha tilgang til slik informasjon. Markedet vil normalt ikke ha slik informasjon. Av hensyn til å opprettholde tilliten i markedet bør derfor primærinnsidere i visse perioder fortsatt være avskåret fra å handle i finansielle instrumenter utstedt av foretaket de er tilknyttet. Bevishensyn tilsier også at en opprettholder straffesanksjonerte plikter som kontrollmyndighetene enkelt kan kontrollere om er overholdt.

       Når det gjelder handleforbudets betydning for aktivt eierskap i børsnoterte selskaper, viser departementet til at handleforbudet ikke vil avskjære primærinnsidere med langsiktige eierinteresser fra å kjøpe eller selge aksjer i eget selskap.

       Departementet viser for øvrig til at en i Sverige nylig har vedtatt endringer i Insiderlagen (SFS 1990:1342), som bl.a. omfatter innføring av forbud mot at visse primærinnsidere foretar korttidsforretninger i aksjer utstedt av foretaket de er tilknyttet. Det vises også til at London Stock Exchange i sitt regelverk bl.a. har regler som tilsvarer det gjeldende handleforbudet i Norge.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at de foreslåtte endringene i innsidereglene vil innebære at meldeplikten foreslås skjerpet, sanksjonsreglene for Kredittilsynet foreslås utvidet og kravene til innrapporteringsrutiner utvides til å gjelde nye grupper. Flertallet legger til grunn at forslagene om skjerping og effektivisering av meldeplikten vil bidra til en mer fullstendig informasjon til markedet slik at også muligheten til å føre tilsyn blir bedre. Flertallet har merket seg at departementet samtidig, i strid med anbefalingen fra utvalget og de fleste høringsinstansene, foreslår å videreføre det generelle handleforbudet for såkalte primærinnsidere i betydelige deler av året. Flertallet vil bemerke at dette handleforbudet kan ha en negativ virkning på investorers mulighet til å være aktiv eier, f.eks. styremedlem, fordi det i så vidt stor grad begrenser friheten til å kjøpe eller selge aksjer eller andre egenkapitalinstrumenter i eget selskap. Flertallet vil ikke nå foreslå å myke opp dette forbudet, av frykt for at det kan gi en uheldig signalvirkning og fordi det i periodene forut for regnskapsavleggelser ofte kan foreligge særlig kurssensitiv informasjon. Flertallet vil samtidig be departementet vurdere disse spørsmålene nærmere, på grunn av de uheldige konsekvensene dagens regler eventuelt kan ha på eieres villighet til bli aktive eiere og la seg representere i bedriftenes styringsorganer.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at et av de største problemene med lovovertredelser i verdipapirmarkedet knytter seg til innsidehandel. Innsidehandel opptrer ofte i samband med kursmanipulasjon. Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til skjerping av meldepliktsreglene og utvidede sanksjoner. For strenge innsideregler kan i visse tilfeller gjøre det vanskelig for små bedrifter og næringslivet i distriktene. Disse medlemmer mener imidlertid at hensynet til kriminalitetsbekjempelse og åpent tilgjengelig informasjon i markedet bør være overordnet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til til sine generelle merknader under kap. 2.3.1.

4.2.5 Taushetsplikt og rådgivningsforbud

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende taushetsplikt og rådgivningsforbud.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå å videreføre reglene om taushetsplikt og rådgivningsforbud. Det foreslås imidlertid visse presiseringer i forhold til gjeldende regler.

       Departementet viser til at innsidehandeldirektivets art. 3, jf. art. 2 nr. 1 har en vid angivelse av personkretsen som skal ha taushetsplikt m.v. Det kreves ingen spesiell tilknytning til det utstedende selskap for å omfattes og en kan derfor ikke begrense personkretsen til primærinnsiderne, jf. utkastets § 2-1 annet ledd. Eksempelvis vil en megler uten tilknytning til utstedende selskap være omfattet, dersom vedkommende under utførelsen av sitt arbeid får kjennskap til innsideinformasjon. Utvalget har tatt hensyn til dette i sitt utkast. Departementet mener imidlertid at lovteksten har blitt unødvendig komplisert utformet. Videre vil en person etter utvalgets forslag i visse tilfeller samtidig kunne falle inn under flere av de personkretser som er angitt i lovteksten. Dette er etter departementets syn lite hensiktsmessig.

       Departementet foreslår at taushetsplikten m.v. skal omfatte alle som pga. sin eierandel i utstederforetaket, eller pga. sitt arbeid, oppdrag eller tillitsverv får kjennskap til innsideinformasjon. Dette vil stort sett omfatte de samme personkretser utvalget har nevnt i sitt utkast, og regelen vil etter departementets syn få en noe enklere utforming enn etter utvalgets forslag. Videre vil en slik generell angivelse av personkretsene anses å være i samsvar med innsidehandeldirektivets system.

       Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at taushetsplikten m.v. skal omfatte tilsvarende opplysninger som innsidehandelforbudet. Dette innebærer at opplysninger om andre forhold enn de finansielle instrumentene eller utstederen av disse vil omfattes, noe som innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende § 1-9 (tidligere § 6a). Det vises for øvrig til reglene i børsforskriften § 5-1 om behandling av informasjon før offentliggjøring.

       Taushetsplikten gjelder bare overfor uvedkommende. Taushetsplikten skal ikke hindre informasjonsutveksling til personer med et begrunnet behov for opplysningene. Utstederselskapet må eksempelvis kunne gi opplysninger internt som er nødvendig for vanlig saksbehandling i selskapet. Eksternt må en kunne gi opplysninger som er nødvendig for den ordinære drift av virksomheten. Hverken internt eller eksternt bør taushetsbelagte opplysninger videreformidles i større utstrekning enn det mottakeren har et naturlig og saklig behov for. For øvrig vil departementet vise til utvalgets drøftelse av enkeltsituasjoner der spørsmålet er aktuelt i NOU 1996:2 s. 65-66.

       Kredittilsynet foreslår en straffesanksjonert plikt til å behandle innsideopplysninger med tilbørlig aktsomhet. Departementet viser til at ordet « taushetsplikt » i forvaltningsretten normalt benyttes som en samlebetegnelse på plikten til å sørge for at opplysninger ikke kommer ut, hverken muntlig eller skriftlig (se Frihagen, Forvaltningsrett II 1992 s. 181 og Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett 1994 s. 425). Departementet antar at denne forståelsen av begrepet « taushetsplikt » også bør legges til grunn i denne sammenheng. Også uaktsom overtredelse av taushetsplikten kan være straffbar. På denne bakgrunn mener departementet at de situasjoner Kredittilsynet peker på er tilstrekkelig ivaretatt, og at det ikke er nødvendig med en ytterligere regulering av dette.

       Departementet foreslår å videreføre rådgivningsforbudet. Et slikt forbud er i samsvar med innsidehandeldirektivets art. 3. Departementet foreslår som nevnt også å utvide det alminnelige forbudet mot innsidehandel til også å omfatte tilskyndelse til kjøp og salg, se pkt. 4.2.1.5. I mange tilfeller vil derfor rådgivning også rammes av innsidehandelforbudet. Dersom vilkårene for straff er oppfylt for begge straffebud, antar departementet at det kun kan ilegges straff for overtredelse av forbudet mot innsidehandel, dvs. at innsidehandelforbudet vil konsumere rådgivningsforbudet. Rådgivningsforbudet vil etter dette få særlig betydning der det gis råd om å avstå fra en handel.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende taushetsplikt og rådgivningsforbud, jf. lovforslagets § 2-2 første og annet ledd.

4.2.6 Krav til rapportering av informasjonsmottagere

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende krav til rapportering av informasjonsmottagere.

       Departementet støtter utvalgets forslag om at de børsnoterte foretakene skal føre lister over eksterne mottagere av innsideopplysninger.

       Departementet antar i likhet med utvalget at slik rapportering kan bidra til økt bevissthet i utstederforetakene om hvem som får tilgang til innsideinformasjon. Videre antas at slik rapportering vil ha en preventiv effekt, fordi eksterne personer med innsideinformasjon da må kunne forventes å opptre særlig varsomt. Det vises for øvrig til at notoritet, dvs. klarhet rundt hvem som har fått informasjon i det enkelte tilfelle, vil kunne få stor betydning i en eventuell senere rettssak.

       I samsvar med utvalgets forslag foreslås det at liste over eksterne mottakere av innsideopplysninger skal sendes børsen samtidig med at de aktuelle opplysningene oversendes i samsvar med børsloven § 4-7. Børsen vil imidlertid kunne kreve listene fremlagt på et tidligere tidspunkt, eksempelvis der offentliggjøring utsettes i medhold av børsforskriften § 23-2 tredje ledd. Departementet antar at det at børsen får oversendt listen og kan vurdere faren for lekkasjer, vil kunne ha betydning for om det gis adgang til utsatt offentliggjøring, jf. børsforskriften § 5-1. Det vises for øvrig til at også Kredittilsynet kan innhente listene etter behov.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende krav til rapportering av informasjonsmottager, jf. lovforslagets § 2-2 tredje ledd.

4.2.7 Stedlig virkeområde

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende stedlig virkeområde.

       Som påpekt av Kredittilsynet kan utvalgets forslag til stedlig virkeområde synes noe snevert i forhold til EØS-reglene som svarer til innsidedirektivets art. 5. Etter utvalgets forslag vil reglene få anvendelse på handel i finansielle instrumenter notert på norsk børs. EØS-reglene som svarer til direktivet synes imidlertid å forutsette at innsidehandelforbudet, taushetsplikten og rådgivningsforbudet skal komme til anvendelse på handlinger foretatt i Norge, dersom de aktuelle verdipapirene er gjenstand for organisert omsetning på et marked i en annen EØS-stat. På denne bakgrunn vil departementet foreslå å utvide innsidehandelreglenes stedlige virkeområde.

       Etter dette vil innsidehandelforbudet, taushetsplikten og rådgivningsforbudet få anvendelse på f.eks. kjøp og salg foretatt i Norge, dersom de aktuelle instrumentene omsettes på et organisert marked i EØS-området. For finansielle instrumenter som er notert på norsk børs, vil samtlige regler knyttet til innsidehandel og meldeplikt få anvendelse selv om transaksjonen foretas i utlandet, og uavhengig av om utsteder og/eller investor er utenlandske.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende innsidereglenes stedlige virkeområde, jf. lovforslagets § 2-4.

4.2.8 Ugyldighet, sanksjoner og straffSammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende ugyldighet, sanksjoner og straff.

       Departementet vil i likhet med utvalget ikke foreslå en særskilt regel om privatrettslig ugyldighet. Det anses ikke å være behov for slik særregulering ved siden av de alminnelige ugyldighetsreglene.

       Departementet vil i likhet med utvalget heller ikke foreslå å endre strafferammene ved overtredelse av reglene i utkastets kap. 2. Det vises for øvrig til drøftelsen av strafferammene for innsidehandel i Ot.prp. nr. 72 (1990-1991) s. 36-37. Det vises videre til at departementet foreslår en strafferamme på 6 år også for overtredelse av forbudet mot kursmanipulering, jf. pkt. 6.2.3 i proposisjonen. Bankforeningens etterlysning av en samordning av straffesanksjonering av forbudet mot innsidehandel og forbudet mot kursmanipulering skulle således være ivaretatt. Selv om strafferammen er felles for forsettlig og uaktsom overtredelse, vil arten av overtredelse på vanlig måte kunne tillegges betydning for straffeutmålingen.

       Departementet antar at kunnskap om de relevante innsideopplysningene er en betingelse for uaktsomhetsstraff etter utkastets § 14-3 første ledd, jf. § 2-1 første ledd første punktum. Kunnskap om presise og fortrolige opplysninger er en del av det objektive gjerningsinnhold i § 2-1 første ledd. Dette innebærer bl.a. at dersom man ikke forsto at informasjonen man hadde var innsideinformasjon, men man burde ha forstått dette, kan man rammes av uaktsomhetsansvaret. Departementet antar at hva som ligger i kravet til kunnskap i praksis vil bli et bevisspørsmål som må avgjøres av domstolene.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende ugyldighet, sanksjoner og straff.