12.1 Innledning

Sammendrag

       En arbeidsgruppe nedsatt av Kredittilsynet har foretatt en nærmere vurdering av såkalte avregningsavtalers (motregningsavtalers) rettsgyldighet. Det vises til nærmere omtale av arbeidsgruppens sammensetning og mandat i avsnitt 2.2 i proposisjonen.

       Arbeidsgruppen foreslår i sin rapport av 15. desember 1995 at det tas inn særskilte regler i verdipapirhandelloven om rettsgyldighet av avregningsavtaler (motregningsavtaler) i forbindelse med derivathandel.

       Utvalgets forslag omfatter rente- og valutaderivater, samt valuta. Anvendelsesområdet er nærmere omtalt i pkt. 12.4.2 i proposisjonen.

       Arbeidsgruppen legger til grunn følgende forståelse av begrepet avregning:

« Hvor to eller flere parter har flere motstående fordringer på hverandre, kan de i stedet for å gjøre opp hver enkelt transaksjon på brutto basis, bli enige om å avregne posisjonene og kun la den netto fordring som blir resultatet gå til oppgjør. Avregning er altså en motregning av posisjoner. Internasjonalt betegnes dette normalt som netting. Også ordet clearing blir brukt, men dette ordet er flertydig og brukes også i andre sammenhenger. I denne innstilling brukes betegnelsen avregning. »

       Arbeidsgruppen foreslår at avtale mellom to parter om at innbyrdes posisjoner ervervet ved handel med enkelte derivater skal avregnes mot hverandre, skal kunne gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om den annen part kommer under insolvensbehandling eller offentlig administrasjon. Dette uavhengig av konkurslovens generelle regler om motregningsadgang og omstøtelsesadgang. Det foreslås videre at sikkerhet stilt overfor en oppgjørssentral i forbindelse med slik derivathandel, ikke skal kunne omstøtes etter dekningsloven § 5-7. Begge de foreslåtte bestemmelsene representerer unntak fra generelle konkursregler.

       Arbeidsgruppens forslag er begrunnet i hensynet til å begrense risikoen ved oppgjør i forbindelse med de aktuelle derivatkontraktene. Det er vist til at når en finansinstitusjon og dens motpart har motgående posisjoner med hverandre og avregner sine gjensidige posisjoner til et nettobeløp, vil partenes likviditetsbehov, kostnader og risiko ved oppgjøret, bli redusert til netto posisjoner.

       Kravet til kapitaldekning for enkelte type avtaler bør etter arbeidsgruppens syn kunne baseres på et nettobeløp som nevnt, i stedet for den enkelte parts bruttoeksponering mot den andre kontraktspart. I tillegg til de særskilte konkursreglene, foreslår arbeidsgruppen på denne bakgrunn en « skisse til endring i kapitaldekningsregelverket ».

       Arbeidsgruppens forslag bygger på et forslag til EU-direktiv om « contractual netting ». Basert på dette forslaget ble det 21. mars 1996 fastsatt Europaparlaments- og Rådsdirektiv 96/10/EF om endring av direktiv 89/647/EØF med hensyn til vedkommende myndigheters godkjenning av novasjonskontrakter og avregningsavtaler (contractual netting). Direktivet ble tatt inn som del av EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 27. september 1996. Direktivet åpner for utvidet adgang til å beregne kapitaldekningskrav ut fra nettoposisjoner. En forutsetning er bl.a. at det foreligger avregningsavtaler som kan gjøres gjeldende også ved konkurs. Dersom avregningsavtalene etter det aktuelle lands konkursrett har en slik status, pålegger direktivet myndighetene i det enkelte medlemsland å gi adgang til beregning av kapitalkravene på nettobasis. Det vises til nærmere omtale av direktivet under pkt. 12.3.1 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om særskilte konkursregler for enkelte avregningsavtaler (motregningsavtaler). Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens forslag om at slike avtaler, i tråd med nettingdirektivet, bør kunne føre til lavere kapitaldekningskrav for finansinstitusjonene. Eventuelle endringer i kapitaldekningsreglene vil foretas i forskrifts form. Forslag til konkret utforming av slike endringer vil i tilfelle sendes på separat høring, og vil derfor ikke omtales nærmere i denne proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

12.2 Gjeldende rett

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende norsk og utenlandsk rett vedrørende motregningsavtalen og kapitalkrav for finansinstitusjoner, kredittinstitusjoner og verdipapirforetak.

12.3 Endringsforslag

12.3.1 Generelt om motregningsavtalers (avregningsavtaler) gyldighet i konkurs m.v Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for arbeidsgruppens forslag og for høringsuttalelsene vedrørende motregningsavtalers (avregningsgyldighet i konkurs m.v.).

       Departementet viser til at det etter de alminnelige konkursrettslige regler er et grunnleggende prinsipp at det i størst mulig grad skal foretas en likedeling mellom boets kreditorer. Enkelte kreditorer har imidlertid allerede etter gjeldende rett en separatistrett eller et dekningsprivilegium som kan gjøres gjeldende mot boet på bekostning av de øvrige kreditorer. I denne forbindelse viser departementet til Konkurslovutvalgets innstilling i NOU 1993:16 hvor det bl.a. er vist til at den utvidede pantsettelsesadgangen ved panteloven av 1980, har medført at pantekreditorenes krav i konkurser har redusert både muligheten for å dekke en normal bobehandling, og muligheten for å gi de uprioriterte kreditorer dividende av betydning. Konkurslovutvalget viser i NOU 1993:16 til at det er nødvendig å skaffe flere midler til bobehandlingen og til dekning av uprioriterte kreditorers krav.

       Departementet er oppmerksom på at innføring av særskilte konkursregler for avregningsavtaler ved derivathandel som foreslått av arbeidsgruppen, vil kunne medføre en svekkelse av boets stilling i enkelte situasjoner. Dette hensynet må imidlertid veies mot de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende ved enkelte derivatkontrakter. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at dekningslovens regler ikke kan antas å være utarbeidet med henblikk på enkelte typer derivatkontrakter, der partene inngår et stort antall « motgående » kontrakter med hverandre. Som påpekt av arbeidsgruppen og høringsinstansene vil en del derivatkontrakter i motsetning til de fleste andre kontraktsforhold, normalt gi tap for den ene part og tilsvarende gevinst for den andre. Boets adgang til selv å velge hvilke kontrakter det vil tre inn i, vil derfor kunne sies å sette boet i en særskilt gunstig posisjon i forhold til enkelte derivatkontrakter. Departementet viser for øvrig til utvalgets vurdering i rapportens pkt. 4.7 i proposisjonen.

       Alle høringsinstansene som har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag har stilt seg positive til at det bør innføres særskilte konkursrettslige regler for enkelte derivatkontrakter. Bankforeningen og Kredittilsynet har bl.a. lagt vekt på at norske banker vil kunne fremstå som mindre attraktive kontraktsmotparter for utenlandske banker dersom avregningsavtaler ikke kan gjøres gjeldende i konkurs.

       På bakgrunn av arbeidsgruppens vurderinger og høringsinstansenes uttalelser, slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at det fastsettes særlige konkursrettslige regler knyttet til avregningsavtaler ved enkelte derivatkontrakter. Det nærmere anvendelsesområdet for reglene, herunder hvilke derivatkontrakter som skal omfattes, drøftes i pkt. 12.4.2 i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 10-2.

12.3.2 Nærmere om forslaget til særskilte motregningsregler Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for arbeidsgruppens forslag og for høringsuttalelsene vedrørende særskilte avgrensningsregler.

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å innta særregler om motregningsavtaler (avregningsavtaler) i konkurs knyttet til enkelte finansielle instrumenter i et eget kapittel i verdipapirhandelloven.

       Arbeidsgruppen har foreslått at de særlige reglene om avregningsavtaler skal omfatte avtaler som gjelder rente- og valutaderivater og valuta. Det er videre foreslått at det i forskrift kan fastsettes at bestemmelsene også skal gjelde handel med andre finansielle instrumenter.

       Norges Bank har stilt spørsmål ved om ikke reglene også bør gjelde for andre derivater enn valuta- og rentederivater. Det er bl.a. vist til at det bør være en målsetting å redusere den finansielle risikoen mest mulig hos finansinstitusjonene. Dersom avregningsavtaler har en risikoreduserende effekt, vil målet etter Norges Banks mening kunne oppnås ved å « utvikle omfanget av hvilke finansielle kontrakter som kan motregnes ». Norsk Opsjonssentral har gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter, og foreslår at reglene skal omfatte alle kontrakter som gjelder finansielle instrumenter, samt varederivater.

       Som nevnt under pkt. 12.4.1 i proposisjonen, legger departementet til grunn at det bør vises tilbakeholdenhet når det gjelder å gi særskilte konkurs- og dekningsregler knyttet til enkelte avtaleforhold. Slike regler vil i noen grad kunne medføre en svakere dekning for de øvrige kreditorene, enn det som ville vært tilfelle dersom de alminnelige reglene var fulgt. Arbeidsgruppen har begrunnet sitt forslag i de særskilte hensyn som etter arbeidsgruppens syn gjør seg gjeldende innen visse typer derivathandel. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at motregningsadgangen i konkurs normalt ikke kan anses motiverende for om kreditor skal innlate seg på et engasjement, idet sikkerhet for avtalen normalt skaffes til veie på annen måte. Innen derivathandelen vil motregningsadgangen imidlertid kunne ha særlig betydning for kredittrisikoen, og motregningsadgangen vil kunne fremstå som mer begrunnet. Etter departementets syn vil behovet for en utvidet motregningsadgang i første rekke være tilstede ved ikke omsettelige derivatkontrakter som tradisjonelt inngås i et større antall i forbindelse med risikostyring. Slike kontrakter inngås tradisjonelt i det såkalte bankmarkedet og er knyttet til rente eller valuta. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til arbeidsgruppens forslag om at det fastsettes særskilte motregningsregler for rente- og valutaderivater.

       Departementet vil bemerke at i den grad valuta- og rentederivater børsnoteres, vil aktørenes behov for å « nette ut » sine posisjoner i utgangspunktet kunne ivaretas ved salg av derivatkontraktene. Det forhold som kan begrunne motregningsregler er i hovedsak at posisjoner i rente- og valutamarkedet tradisjonelt har blitt avdekket gjennom inngåelse av nye kontrakter. Departementet viser til at det følger av forslaget til derivatregler at børsnoterte derivater skal handles under medvirkning av en oppgjørssentral. Med en slik ordning antas de øvrige parters behov for å inngå motregningsavtaler å bortfalle. Når departementet likevel ikke har funnet grunn til å begrense de særskilte motregningsreglene til ikke-børsnoterte derivater, skyldes dette at det kan være behov for oppgjørssentralen til å inngå motregningsavtaler med sine kontraktsparter.

       Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag om at særskilte regler om motregningsavtaler (avregningsavtaler) skal omfatte rente- og valutaderivater som tradisjonelt handles i bankmarkedet, dvs. ikke-børsnoterte rente- og valutaderivater. Det vises til nærmere omtale av slike derivater i kap. 11 i proposisjonen.

       Ettersom derivater ikke er noe begrep som er definert i verdipapirhandelloven, foreslår departementet at reglene knyttes til enkelte av de instrumenter som omfattes av definisjonen av finansielt instrument. Det foreslås at reglene skal gjelde fremtidige renteavtaler (jf. § 1-2 annet ledd nr. 5), rente- og valutaterminer (jf. § 1-2 annet ledd), rente- og valutabytteavtale (jf. § 1-2 annet ledd nr. 6) og valuta- og renteopsjoner (jf. § 1-2 annet ledd nr. 7).

       Departementet legger vekt på at reglene skal begrenses til instrumenter og handler der det gjør seg gjeldende særlige behov i samsvar med arbeidsgruppens vurderinger. Departementet anser det videre hensiktsmessig at myndighetene vurderer virkningene av de nye reglene før disse eventuelt utvides. Departementet finner på denne bakgrunn ikke å kunne slutte seg til Norsk Opsjonssentrals forslag om at reglene også skal omfatte lån av de aktuelle instrumentene.

       Arbeidsgruppens forslag omfatter i tillegg til valuta- og rentederivater, også valuta. Departementet anser det i utgangspunktet lite hensiktsmessig å ta inn i verdipapirhandelloven en særskilt bestemmelse om motregningsadgang i konkurs i forbindelse med handel i valuta. Etter departementets syn bør verdipapirhandellovens regler begrenses til de instrumenter som omfattes av definisjonen av finansielt instrument. Departementet har dessuten vanskelig for å se at det foreligger særskilte hensyn som tilsier at valuta bør behandles på annen måte enn f.eks. aksjer i forhold til de generelle regler om motregningsrett i konkurs. Arbeidsgruppen har vist til at « spotforretninger som er uoppgjorte ved konkursåpning skiller seg ikke rettslig fra andre terminkontrakter ». Departementet har vanskelig for å se at handel med valuta der oppgjørsfristen normalt er to dager, skiller seg fra handel i andre varer, herunder aksjer, der det også kan foreligge en oppgjørsrisiko i et kort tidsrom fra avtaleinngåelse til levering. Departementet finner på denne bakgrunn ikke å kunne slutte seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet. De særskilte motregningsreglene foreslås dermed å omfatte valuta- og rentederivater, dvs. opsjoner, terminer og bytteavtaler, noe som er i samsvar med anvendelsesområdet for de særlige kapitaldekningsreglene som følger av EØS-avtalen som svarer til Rdir. 96/10 . Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen i NOU 1996:24 Betalingssystemer m.v. har foreslått særskilte regler for avtaler om avregning og oppgjør mellom banker. Departementet legger til grunn at eventuelle særskilte regler om motregning (avregning) i forbindelse med valutatransaksjoner, bør vurderes i forbindelse med den videre oppfølging av Banklovkommisjonens utredning.

       Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at reglene om motregningsavtaler (avregningsavtalers) stilling i konkurs ved forskrift kan gjøres gjeldende også for handel med andre finansielle instrumenter enn de foreslåtte. Som nevnt over er det imidlertid departementets syn at det bør vises tilbakeholdenhet mht. å gi særskilte motregningsregler i konkurs for enkelte avtaler. Det bør derfor foreligge særlige hensyn før reglenes anvendelsesområde eventuelt utvides gjennom forskrift.

       Blant annet Bankforeningen har vist til at den forskriftshjemmel arbeidsgruppen har foreslått, ikke vil omfatte råvarederivater. Foreningen foreslår derfor at det gis hjemmel for å gjøre bestemmelsen gjeldende for « andre produkter » i stedet for « andre finansielle instrumenter » som foreslått av arbeidsgruppen. Som det fremgår i kap. 11 i proposisjonen, anser departementet det nødvendig med en nærmere utredning av spørsmålet om regulering av varederivater. Etter departementets syn bør det i påvente av en slik vurdering ikke fastsettes regler i medhold av verdipapirhandelloven om motregningsavtaler (avregningsavtaler) knyttet til varederivater.

       I arbeidsgruppens rapport fremstår det ikke klart hvilke motregningsavtaler (avregningsavtaler) som skal omfattes av de særlige reglene. Det synes imidlertid som om forslaget omfatter betalingsavregning, fornyelsesavregning og sluttavregning. Som det fremgår nedenfor foreslår departementet at reglene utformes som unntak fra konkrete regler i dekningsloven. Ved en slik utforming, er det etter departementets syn ikke behov for noen nærmere spesifisering av hvilke avtaler som omfattes. Etter forslaget vil enhver motregnings-/avregningsavtale knyttet til de aktuelle finansielle instrumentene kunne gjøres gjeldende ved konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig administrasjon. En forutsetning bør imidlertid som påpekt av Norsk Opsjonssentral, være at kontraktene omregnes til aktuell markedsverdi. Departementet legger til grunn at avtaler om at den part som er konkurs ikke skal ha krav på et eventuelt nettobeløp i vedkommendes favør, ikke skal kunne gjøres gjeldende overfor boet. Dette foreslås presisert i lovteksten ved at det er avtaler om at partenes forpliktelser skal motregnes til markedskurs løpende eller ved mislighold, som vil kunne gjøres gjeldende uten hinder av dekningslovens bestemmelser.

       Arbeidsgruppens forslag omfatter bilaterale avtaler, dvs. avtaler mellom to parter. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til arbeidsgruppens forslag på dette punkt. Departementet slutter seg til forslaget. Det vises til at nettingdirektivet som inngår i EØS-avtalen er begrenset til bilaterale avtaler. Tilsvarende gjelder de særlige konkursregler som er gitt i Sverige og Danmark. Departementet legger i likhet med arbeidsgruppen til grunn at avtaler som inngås under medvirkning av en oppgjørssentral skal omfattes av reglene, idet aktørenes forhold overfor oppgjørssentralen vil bestå av en rekke bilaterale avtaler.

       Arbeidsgruppen har vurdert om det bør stilles krav om at minst en av avtalepartene skal være finansinstitusjon eller oppgjørssentral for at de særlige konkursrettslige reglene skal gjelde. Under henvisning til bl.a. svensk og dansk rett har arbeidsgruppen ikke funnet grunn til å foreta noen avgrensning av hvilke aktører reglene skal omfatte. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets vurdering på dette punkt. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til arbeidsgruppens forslag. Departementet viser til at arbeidsgruppen antar at minst en av partene i avtaler av denne art i praksis vil være en institusjon som er underlagt tilsyn og kapitaldekningskrav.

       Norsk Opsjonssentral har av hensyn til den nødvendige notoritet foreslått at det kreves at de aktuelle motregningsavtalene (avregningsavtalene) inngås skriftlig. Arbeidsgruppen har ikke ansett det nødvendig å fastsette særskilte notoritetskrav, idet det er vist til at det « ved enhver bobehandling vil kunne oppstå bevismessige spørsmål vedrørende de inngåtte avtaler, og sakene må også i disse tilfeller løses på vanlig måte ». Departementet legger til grunn at det bare i unntakstilfeller vil foreligge motregningsadgang som ikke er kommet til uttrykk i en skriftlig avtale. I likhet med Norsk Opsjonssentral foreslår derfor departementet at det skal kreves skriftlig avtale for at de særskilte konkursreglene skal gis anvendelse. Dette er etter departementets syn viktig for å sikre notoriteten både i forhold til boet og i forhold til eventuelle særskilte kapitaldekningskrav som følge av inngåtte motregningsavtaler (avregningsavtaler). Departementet legger til grunn at avtaler om motregning kan inngås som en form for standardavtale eksempelvis i forbindelse med etablering av et forretningsforhold.

       Arbeidsgruppen foreslår at avtaler om at innbyrdes posisjoner ervervet ved handel i enkelte finansielle instrumenter skal avregnes (motregnes) mot hverandre, kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om den annen part kommer under insolvensbehandling eller offentlig administrasjon. Norsk Opsjonssentral har gitt uttrykk for at det bør angis mer utførlig hva det innebærer at avtalene har vern mot konkursboet. Departementet slutter seg til Opsjonssentralens forslag om at lovreglene i større grad bør knyttes opp til de regler i konkurs- og dekningsloven som skal fravikes ved de nevnte avtaler. Dette gjelder dekningsloven § 7-3 om boets rett til å tre inn i debitors avtaleforhold og dekningsloven § 8-1 om motregningsrett. Motregning skal i de tilfeller som omfattes av forslaget kunne foretas uavhengig av om fordringene opprinnelig gikk ut på det samme eller forfalt til samme tid. Departementet mener at boet ikke bør være forhindret fra å foreta omstøtelse på subjektivt grunnlag i de aktuelle situasjonene, jf. dekningsloven §§ 5-6, 8-2 annet ledd og 8-3. Det vises til at arbeidsgruppen i rapportens pkt. 5.2.3.4 legger til grunn at det ikke er behov for endringer eller presiseringer i forhold til dekningsloven § 5-9 om omstøtelse hvor den annen part ikke har vært i god tro, ut over det som fremgår av gjeldende rett. Slik de aktuelle avregningsavtalene er organisert, antas det ifølge arbeidsgruppen ikke å være grunnlag for omstøtelse på subjektivt grunnlag etter norsk rett. Den tekniske utformingen departementet foreslår anses etter dette ikke å medføre realitetsendringer i forhold til arbeidsgruppens forslag.

       Arbeidsgruppen har foreslått at de nevnte avregningsavtaler skal kunne gjøres gjeldende der den annen part « kommer under insolvensbehandling eller offentlig administrasjon ». Begrepet insolvensbehandling skal ifølge gruppen dekke gjeldsforhandling og konkurs. Etter reglene i konkursloven kan gjeldsforhandling åpnes på bakgrunn av illikviditet. Det kreves ikke i tillegg insuffisiens (at vedkommendes eiendeler er mindre enn forpliktelsene). Insolvens dekker både illikviditet og insuffisiens. Departementet legger til grunn at de særskilte reglene skal gjelde der det åpnes gjeldsforhandling eller konkurs hos en av partene.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg i hovedsak til Regjeringens lovforslag når det gjelder særskilte regler om motregning i konkurs for enkelte finansielle instrumenter knyttet til rente og valuta, jf. lovforslagets § 10-1 og 2. Komiteen har videre merket seg at den særskilte arbeidsgruppen som har utredet disse motregningsspørsmålene samt en rekke høringsinstanser, bl.a. Norges Bank og Kredittilsynet, sterkt har anbefalt at en tilsvarende motregningsadgang også omfattes spothandel i valuta.

       Komiteen vil vise til at både Norges Bank og Kredittilsynet har påpekt at det haster med å få inkludert også valuta spot-kontrakter i regelverket av hensyn til konkurranselikhet mellom norske og utenlandske banker. Komiteen vil bemerke at en utsettelse av dette spørsmålet nå vil medføre en konkurransemessig ulempe for norske banker som på grunn av manglende motregningsadgang vil bli mer risikoutsatt enn konkurrenter i andre land. Komiteen finner i samråd med departementet å kunne fremme forslag om at også valuta spot-kontrakter allerede nå inkluderes i reglene for motregning. Komiteen viser til at Banklovkommisjonen i NOU 1996:24 Betalingssystemer har foreslått særskilte regler for avtaler om avregning og oppgjør mellom banker, og antar at en videre drøfting av disse spørsmål vil bli foretatt i det videre arbeid med utredningen.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

« § 10-1 skal lyde:

       Dette kapittel gjelder fremtidige renteavtaler (FRA), rente- og valutaopsjoner, rente- og valutaterminer, rente- og valutabytteavtaler og avtaler om handel med valuta. Departementet kan bestemme at dette kapittel også skal gjelde avtaler om andre finansielle instrumenter. »

12.3.3 Særlig om marginsikkerhet ved deltakelse i oppgjørssentral. Arbeidsgruppens forslag Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for arbeidsgruppens forslag og for høringsuttalelsene vedrørende marginsikkerhet ved deltakelse i oppgjørssentral.

       Arbeidsgruppen foreslår at sikkerhet stillet overfor oppgjørssentral ikke skal kunne omstøtes etter dekningsloven § 5-7. En forutsetning er etter forslaget at sikkerheten er stillet i samsvar med reglene for deltakelse i sentralen. Bestemmelsen foreslås å omfatte de samme finansielle instrumenter som bestemmelsen om avregningsavtaler. Ingen av høringsinstansene har hatt særskilte merknader til den foreslåtte bestemmelsen med unntak av Norsk Opsjonssentral som anbefaler at bestemmelsen gjøres gjeldende for alle finansielle instrumenter og indeks basert på slike.

       Departementet slutter seg til Norsk Opsjonssentrals vurdering av at det neppe er et stort behov for å lovfeste et særskilt vern mot omstøtelse av sikkerhet stilt overfor norsk oppgjørssentral. Arbeidsgruppen har imidlertid vist til at det i forbindelse med svenske bankers deltakelse i ECHO3-systemet, er reist spørsmål om den marginsikkerhet som stilles kan omstøtes dersom den svenske deltakeren går konkurs. Det er ikke opplyst i hvilken grad en tilsvarende problemstilling anses aktuell for norske banker i dag. Departementet ser imidlertid ikke bort fra at det kan foreligge et behov for avklaring også i forhold til norske foretaks eventuelle deltakelse i slike oppgjørssystemer. I samsvar med arbeidsgruppens forslag, foreslår departementet på denne bakgrunn en bestemmelse om at sikkerhet for rente- og valutaderivater som er stillet overfor en oppgjørssentral i samsvar med de regler som gjelder for sentralen, ikke skal kunne omstøtes etter dekningsloven § 5-7.

       Departementet viser for øvrig til at den bestemmelsen som foreslås i verdipapirhandelloven, ikke medfører endringer i rettstilstanden når det gjelder eventuell avskjæring av omstøtelse også ved sikkerhet stillet for andre typer finansielle instrumenter.

       Den særskilte bestemmelsen om sikkerhetsstillelse overfor oppgjørssentral foreslås i likhet med det som gjelder motregningsavtaler, å kunne gjøres gjeldende for andre finansielle instrumenter etter nærmere bestemmelse av departementet.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 10-3.