8.1 Dagens familievern og lovfesting

       Komiteen viser til at det første familievernkontoret i Norge ble startet i 1958 i kirkelig regi. Året etter ble det første offentlige kontoret åpnet. Siden den gang har det skjedd en videreutbygging både i offentlig og i kirkelig regi. Til tross for ulikheter i eierskap, har kontorene hatt en parallell faglig utvikling. De fremstår derfor som et samlet og enhetlig tilbud. I dag er familievernet utbygd til å omfatte 62 kontorer, hvorav halvparten er eid av kommuner/fylkeskommuner og halvparten av kirkelige organer.

       Komiteen vil peke på at familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med fokus på familierelaterte problemer. Hovedtyngden av sakene dreier seg om familie- og parproblemer av ulik art. Kontorene gir rådgivning, bidrar med konfliktløsninger og forebyggende familiearbeid. Samtidig har familievernkontorene hovedansvaret for foreldremeklingen etter ekteskapsloven og barneloven. Familievernkontorene kjennetegnes av lite byråkrati, lav terskel til tilbudene og god tilgjengelighet. Det tas utgangspunkt i brukernes egen problempresentasjon og de ansatte har et høyt faglig kompetansenivå.

       Komiteen vil understreke at familievernkontorene driver et svært viktig arbeid for familier som har kommet i vanskelige livssituasjoner. Det er derfor av stor betydning at kontorene kan gi hjelp så raskt som mulig uten lang ventetid når problemene oppstår.

       Samtidig er komiteen opptatt av at de ansatte i familievernet også skal kunne drive utadrettet virksomhet i form av veiledning og undervisning overfor 1. linjetjenesten og ellers i form av opplysningsvirksomhet i form av kurs, foredrag o.l.

       Komiteen er derfor opptatt av at tjenesten skal ha et tverrfaglig sammensatt personale, slik at arbeidsmetoden som en har utviklet ved at flere profesjoner arbeider i team kan fortsette.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, ser det som positivt at Regjeringen nå foreslår en egen lov om familievernkontorer. En lovfesting av dette viktige arbeidet, vil heve statusen og bidra til å sikre familievernarbeidets framtid. Gjennom en egen lov kan også tjenestens egenart sikres.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den viktige funksjonen familievernet har i en forebyggende sammenheng. Familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med familierelaterte problemer, og det legges sterk vekt på forebyggende virksomhet og behandling på et tidlig stadium, slik at ikke problemer fester seg og går over i sykdom og krever lang og annen behandling.

       Flertallet vil peke på at den grunnleggende oppgaven i familievernet er den kliniske virksomheten, og at et flertall av oppgavene er problemer knyttet til konflikter innenfor familien. Det er et vidt spenn i problemer klientene ønsker å få hjelp til å løse. Problemene kan ha utspring i mange forskjellige forhold. Flertallet er derfor svært opptatt av at familievernet fremdeles skal være et lavterskeltilbud, hvor den eller de som har behov for hjelp, kun skal kunne ta en telefon og bestille time eller møte opp selv.

       Flertallet er samtidig opptatt av at de ansatte i familievernet også skal kunne drive utadrettet virksomhet, først og fremst i form av veiledning og undervisning overfor 1. linjetjenesten og ellers i form av opplysningsvirksomhet som f.eks. kurs, foredrag o.l.

       Flertallet er kjent med at det ved enkelte kontorer er ventetid for samtaler. Det kan derfor være behov for å bygge ut kapasiteten ved enkelte kontorer. I proposisjonen uttaler Regjeringen at det ikke legges opp til statlig finansiering av en eventuell videre utbygging og styrking av familievernet. Flertallet er enig med Regjeringen i at en nå ikke skal prioritere videre utbygging av familievernkontorene, men er åpne for at økt behov i fremtiden kan gjøre det nødvendig å utvide antall kontorer. Flertallet viser til at det siden 1990 er opprettet 15 nye kontorer, at det er familievernkontorer i alle fylker og at de er rimelig tilgjengelige for alle. Flertallet er også av den oppfatning at det er viktig at det enkelte kontor er av en viss størrelse, slik at de kan utgjøre robuste fagmiljøer med høy kvalitet som kan gi klientene en god nok bistand.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, er kjent med at det fortsatt er lang ventetid for samtale ved mange av familievernkontorene. Til tross for dette uttaler Regjeringen i proposisjonen at det ikke legges opp til statlig finansiering av en eventuell videre utbygging og styrking av familievernet.

       Mindretallet viser til utredningen fra 1991 om familievernet i Norge. Utredningen ble utført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. I denne heter det på s. 75:

« Alene på bakgrunn av de åpenbare og registrerbare behov er det grunnlag for å si at familievernkontorenes kapasitet bør økes med minimum 100 %. De skjulte behov kan på grunnlag av kontorenes brede erfaringer anslås som omtrent like betydelige. Dette blir synliggjort når f.eks. nye familievernkontorer etableres eller når virksomhet desentraliseres ved « ute-dager » i nye distrikter. Til sammen tilsier dette at landet innen overskuelig fremtid ideelt sett burde få en kapasitetsøkning innen familievernet på omkring 200 %. Dette er vel og merke under forutsetning av at familievernet også i fremtiden skal ha dagens ansvarsområder og oppgaver - her er ikke lagt inn noen utvidelse av oppgavefeltet. »

       Mindretallet vil peke på at siden den gang har familievernet også fått hovedansvaret for foreldremeklingen. Det er anslått at denne oppgaven anslagsvis tar ca 7,5 % av kapasiteten ved kontorene. Mange kontorer melder imidlertid om at meklingen beslaglegger atskillig mer ressurser enn dette, og at den tid som er stipulert for meklingsarbeidet ofte ikke er tilstrekkelig til å gi den hjelp familien trenger. Foreldremekling fører også ofte til oppfølging bl.a. på grunn av at samværsavtaler ønskes endret.

       Mindretallet vil understreke at selv med den kapasitetsøkning som har skjedd gjennom departementets utbyggingsplan, er det langt igjen til de mål og behov som framkom i utredningen fra 1991, er innfridd. Ventetiden i kontorene er et tydelig signal om at kapasiteten langt fra er god nok. Mindretallet mener derfor det fortsatt er behov både for nye familievernkontorer og for å bygge ut bemanningen i eksisterende kontorer. De statlige bevilgningene må ta høyde for dette.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til at familievernet fra 1958 har utviklet seg godt i omfang og kvalitet uten lovfesting. Dette medlem ser på denne bakgrunn ikke behov for en egen lov om familievern. Med det behov som vil være for denne type tjenester vil det være i lokale og sentrale myndigheters interesse at det eksisterer et godt tilbud. Dersom lovfesting hadde vært nødvendig ville dette medlem sett det som mer hensiktsmessig at det heller skjedde gjennom en utvidelse av lov om sosial omsorg.

       Dette medlem mener familievernkontorene skal legge hovedvekt på å hjelpe familier som ønsker det med å løse problemer og konflikter. Virksomheten bør i hovedsak baseres på faglig veiledning og samtaler for å gi klientene innsikt i sine problemer. Formålet må være å yte bistand for at folk skal kunne håndtere sin situasjon for å kunne fortsette å leve sammen. Når samliv ikke kan fortsette må målet med rådgivningen være å dempe konfliktene, slik at foreldre kan fungere best mulig sammen i foreldrerollen også etter en skilsmisse. Dette medlem vil legge til grunn at familievern skal være et frivillig tilbud til alle som har behov for det og fremmer disse forslagene:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak som kan stimulere til drift av familievernkontorer, uten at familievernet blir lovfestet. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at dagens tvungne foreldremegling ved samlivsbrudd erstattes av frivillige samarbeidssamtaler. »

8.2 Definisjon av familievernet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at familievernet i sin virksomhet har karakter av å være både en 1. linjetjeneste og en 2. linjetjeneste, men at hovedkarakteristikken må være at det er en lavterskeltjeneste.

       Flertallet viser til at styret i Offentlige familievernkontorers organisasjon i sin høringsuttalelse bl.a. sier:

« Tjenesten representerer et faglig tilbud i skjæringspunktet mellom helse- og sosialtjenestene. Tjenesten har høy faglig kvalitet og kompetanse på spesialistnivå, og er lett tilgjengelig med lav inntaksterskel overfor brukerne. Familievernet har dermed utviklet sin egenart innenfor et nyere, moderne og utvidet helsebegrep. »

       Flertallet er oppmerksom på et flere av høringsinstansene har stilt spørsmål ved og er tvilende eller negative til definisjonene av familievernet som en forebyggende helsetjeneste. Flertallet er allikevel ikke engstelige for at helsetjeneste-definisjonen vil bety en høyere terskel for klientene, og at tjenesten står i fare for å bli stigmatiserende og at den blir for komplisert og ressurskrevende for samfunnet, slik noen hevder. Flertallet viser til at det er full enighet om at denne tjenesten fortsatt skal være en lavterskeltjeneste.

       Flertallet mener at familievernet er forebyggende helsearbeid. Forebygging og helhetsperspektiv, det å se hele mennesket i sin samlede livssituasjon i det forebyggende helsearbeidet blir stadig viktigere.

       Flertallet mener at det å definere familievernet som helsetjeneste, neppe vil ha noen praktiske konsekvenser for brukerne, og at det samtidig vil kunne skape en ryddigere linje i forhold til forvaltningen.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, har merket seg at departementet nå definerer familievernkontorenes virksomhet som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende arbeid. Denne definisjonen er primært valgt for å gi familievernet en klar og entydig tilknytning som sikrer at etablerte ordninger for klientrettigheter, forvaltningskrav, tilsyn m.v. kan gjelde for virksomheten. Departementet begrunner dette også med at den faglige virksomhet sammenholdt med familievernets kompetanse, organisering og lederstruktur i større grad er beslektet med helsetjenestene enn med sosialtjenestene.

       Mindretallet viser til at sosialtjenesten vanligvis betraktes som en tiltakstjeneste og forvaltningstjeneste, og som er kontrollerende og har en høy terskel. Den må sies mer å være rettighetsorientert enn behovsorientert. Helsetjenesten assosieres med diagnostisering og sykdom.

       Mindretallet vil understreke at familievernet hverken kan sies bare å være en helsetjeneste eller bare en sosialtjeneste. Familievernet har elementer fra begge disse områdene, men representerer samtidig en egenart og profil som er vesensforskjellig fra såvel helsetjenesten som sosialtjenesten. Det vises i denne forbindelse til hva en samlet komité uttalte i Innst.S.nr.157 (1992-1993) om Familievernet. Oppgåver og forvaltning:

« Komiteen vil peke på at familievernet både driver 1. og 2. linjetjeneste. Det har en egen identitet på tvers av tidligere kjente oppdelinger i helse- og sosialsektoren. »

       Mindretallet viser til at familievernet i arbeidet med sine brukere ikke vanligvis stiller medisinske diagnoser og foretar utredninger. På tverrfaglig basis gis et tilbud på grunnlag av egne fagteorier og ikke ved hjelp av klassiske medisinske metoder.

       Mindretallet mener familievernet ikke må plasseres i et bestemt fagområde, men i stedet defineres som en egen selvstendig spesialtjeneste og et eget fagområde som har familieproblemer og familierelasjoner som sitt fagfelt. Familievernet omfatter både klinisk virksomhet, forebyggende virksomhet, konsulenttjeneste og foreldremekling i tilknytning til skilsmisser og samlivsbrudd. Definisjonen familieverntjeneste vil gi signaler om at tjenesten kan omfatte både helsetjeneste og sosialtjeneste og samtidig være et familiepolitisk virkemiddel.

       Mindretallet mener det er av stor betydning at kontorene fortsatt har en lav terskel og er innrettet på brukernes behov. Dersom familievernet defineres som en helsetjeneste, definerer en indirekte familie- og samlivsproblemer som en slags sykdom. En slik definisjon vil kunne skape en høyere terskel for folk for å søke hjelp for sine familierelaterte problemer.

       Mindretallet foreslår derfor følgende:

« § 1 Familievernkontorenes oppgaver skal lyde:

       Familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt. Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd.

       Familievernkontorene bør også drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema. Dette kan bestå av veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum.

       Familier, par eller enkeltpersoner kan henvende seg direkte til et familievernkontor. Lege, psykolog, medisinsk eller sosial institusjon eller offentlig myndighet kan henvise klienter til familievernkontor. »

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener familievernet først og fremst må ses på som en sosialtjeneste. Ved å definere familievern som en helsetjeneste er det fare for at en hel gruppe blir sykeliggjort på en uheldig måte. Mange vil da trolig også vegre seg for å ta kontakt med familievernet. Det må slås klart fast at samlivsproblem ikke er noen sykdom. Ved mistanke om sykdom hos personer som oppsøker familievernet må de henvises videre til rette faglige instans.

8.3 Forvaltningsmyndighet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at fylkeskommunene skal ha forvaltningsansvaret for familievernet. Fylkeskommunene har i dag ansvaret for mange tjenester som har nærhet til familievernets oppgaver, og bør sees i sammenheng med dette. Flertallet mener at fylkeskommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenester, men de bør legge vekt på å finne frem til mest mulig effektive driftsløsninger. Fylkeskommunene må også kunne kjøpe tjenesten av private foretak som tilfredsstiller myndighetenes krav til faglig standard.

       Flertallet mener at fylkesnivået har oversikten, kompetansen og den nødvendige muligheten til samordning og helhetssyn, slik at familievernet kan bli en del av fylkenes familiepolitikk, helse- og sosialplaner.

       Flertallet vil peke på at et statlig forvaltningsansvar i noen tilfeller har vært tungvint. Departementet må forholde seg til hvert enkelt av de 62 kontorene, og ta stilling til det enkelte kontors behov. Dette til tross for at det vil være umulig for departementet å ha de nødvendige lokale kunnskapene om de enkelte kontorer og deres nedslagsfelt.

       Flertallet viser til at familievernet i dag, foruten å forholde seg til Barne- og familiedepartementet, må forholde seg til ca 200 kommuner og samtlige fylkeskommuner. Samtidig er gjeldende ordning med ulike eierforhold, finansieringsordninger og administrativ tilknytning uoversiktlig. Flertallet mener derfor at lovforslaget innebærer en ryddigere og mer oversiktlig modell.

       Flertallet viser videre til at fylkeskommunene allerede er eiere av 16 familievernkontorer, og at det derfor ikke er snakk om noen dramatisk omlegging. Videre viser flertallet til at det er etablert samarbeid mellom fylkeskommunene og familievernkontorene.

       Flertallet viser til at en i enkelte fylker allerede i regi av fylkeskommunen har utarbeidet planer for familievernet, og at andre er i ferd med å gjøre dette. Fylkeskommunene er således involvert i utviklingen av familieverntjenesten.

       Flertallet vil peke på at etter forslaget i proposisjonen skal Barne- og familiedepartementet forvalte loven og vil dermed ha det overordnede ansvaret, men ikke ha løpende forvaltningsoppgaver.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, vil peke på at departementet ut fra sin forståelse av familievernet som en helsetjeneste, anfører mange argumenter for at familievernet bør bli et fylkeskommunalt forvaltningsansvar. Ved en slik forvaltning vil imidlertid familievernet selv med en lovfesting av sin virksomhet i mye større grad enn i dag bli avhengig av fylkeskommunenes økonomiske prioriteringer. Familievernets faglige egenart vil også kunne bli borte fordi det vil bli en del av den fylkeskommunale helsetjenesten.

       Mindretallet viser til at familievernet er en veletablert ordning som har funnet sin plass innenfor Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. Familievernet er en liten og oversiktlig tjeneste med varierende utbredelse i de enkelte fylkeskommuner. Alle fylkeskommuner vil da måtte bygge opp kompetanse på familievernområdet. På sikt kan det være fare for at familievernet blir et redskap for ulike fylkeskommunale behov som supplement til andre tjenester, f.eks. i forhold til ulike helsetilbud som psykiatri eller barnevernet.

       Mindretallet har merket seg at det er ulike synspunkter hos høringsinstansene på forvaltningstilknytning. Felles for mange av dem som går inn for fylkeskommunal tilknytning er imidlertid at det forutsettes opprettholdelse av tilstrekkelige statlige bevilgninger. Mindretallet mener det er en reell fare for at familievernet kan bli tapere økonomisk i konkurranse med andre høyere prioriterte formål i fylkeskommunene.

       Mindretallet viser til at stortingsflertallet ved tidligere behandling av forvaltningsspørsmålet har stått fast på fortsatt statlig forvaltning. Dette har vært sett på som den beste måte å bevare familievernets egenart på, og som gir den tryggeste økonomiske basis.

       Mindretallet mener det fortsatt er den beste løsning at familievernkontorene har en statlig forvaltningsordning. Dette vil best kunne ivareta målet om et mest mulig likt tilbud til befolkningen uavhengig av bostedsfylke. Det gir også muligheter for en nasjonal prioritering i et familiepolitisk helhetsperspektiv, sentral kompetanseoppbygging, effektiv og oversiktlig forvaltning og like forhold for både de offentlige og kirkelige kontorene. Dette vil være den beste sikkerhet både for en felles faglig utvikling og for at kontorene vil bestå uavhengig av eierskap.

       Mindretallet vil peke på at statlig forvaltning ikke skal bety at departementet skal detaljstyre det enkelte familievernkontor. Familievernet må sortere under en avdeling i departementet, og departementet skal kunne delegere avgjørelsesmyndighet til f.eks. kontorenes sentralledd, Kirkens Familievern og Offentlige familievernkontorers organisasjon.

       De enkelte kontorer og deres eiere skal fortsatt ha ansvar for ansettelser og den daglige drift slik som i dag.

       Mindretallet foreslår derfor:

« § 2 Organisering av tjenesten skal lyde:

       Staten skal sørge for at familieverntjenesten finnes i alle fylker og på forsvarlig måte planlegge og dimensjonere tjenesten.

       Familievernkontoret kan eies og drives av fylkeskommuner, kommuner, kirkelige organer og stiftelser. »

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener kommunene bør ta ansvar for å sørge for at de som ønsker det får tilgang til familierådgivning. Staten bør bidra med økonomiske tilskudd til kommuner som sørger for et slikt tilbud. Kommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenesten, men de bør legge vekt på å finne frem til mest mulig kostnadseffektive driftsløsninger. Det vil f.eks. kunne være fornuftig at flere kommuner samarbeider om drift av familievernkontor. Kommunene må også kunne kjøpe tjenesten av kirken eller andre private foretak som tilfredsstiller myndighetenes krav til faglig standard. Dette medlem viser til den gode erfaring man har flere steder i Sverige med å konkurranseutsette familievernet.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 2 skal lyde:

Kommunenes oppgaver

       Familievernet drives av kommunene eller den kommunene inngår avtale med om drift av familievernkontor. De kontorer kommunene inngår slik avtale med faller inn under denne loven.

       Kommunen skal sørge for at familieverntjenester tilbys innbyggerne i kommunen og på en forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil som en sekundær løsning gå inn for at kommunene skal ha ansvaret for familievernet, og viser til felles merknad med medlemmet Roy N Wetterstad om dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at det gjennom de ulike fraksjoners primære standpunkter ikke er flertall i Stortinget for hvilket forvaltningsnivå familievernet skal knyttes til. Disse medlemmer er imidlertid i utgangspunktet enige om at familievernet ikke er en helsetjeneste og at fylkesmannen skal være tilsynsmyndighet. Ved sekundære standpunkter har disse medlemmer samlet seg om et helhetlig opplegg som vil sikre familievernet bedre enn Regjeringens forslag.

       På denne bakgrunn mener disse medlemmer at kommunene bør ha ansvar for å sørge for at de som ønsker det får tilgang til familierådgivning. Dette kan f.eks. skje gjennom egne kommunale kontorer, gjennom kirkelige kontorer eller ved at kommunen kjøper tjenesten hos private foretak som holder faglig standard. Kommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenesten, men de bør legge vekt på å finne fram til mest mulig kostnadseffektive driftsløsninger. Disse medlemmer legger til grunn at de eksisterende private kontorer kan fortsette sin virksomhet med nåværende eierform. Det er naturlig at de aktuelle kommuner kan være representert i kontorenes styrer.

       Disse medlemmer mener staten må sikre økonomien gjennom øremerkede økonomiske tilskudd til familievernkontorene. Det statlige tilskuddet skal utgjøre 75 % av kontorenes utgifter. Dagens fylkeskommunale tilskudd til familievernkontorene forutsettes overført til kommunene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et viktig siktemål med Regjeringens forslag til ny forvaltningsordning for familievernkontorene er å sikre og videreføre dagens familievern, som en spesialtjeneste bestående av høyt kvalifiserte, tverrfaglig bemannede enheter. Dessuten er det en premiss at familievernkontorene skal være tilgjengelige for befolkningen i hele landet.

       Disse medlemmer mener at familievernet egner seg dårlig for kommunal forvaltning. Familievernet består i dag av 62 kontorer på landsbasis lokalisert til 49 kommuner. Disse medlemmer vil peke på at kommunal forvaltning av familievernkontorene vil kreve et utstrakt interkommunalt samarbeide. Disse medlemmer kan vanskelig se hvordan det er mulig å utforme et lovpålegg til kommunene om interkommunalt samarbeide som ivaretar intensjonene med ny forvaltningsordning.

       Disse medlemmer kan ikke forsvare å være med på en forvaltningsordning av familievernet hvor det ikke fremgår hvem som skal bestemme om hvor mange kontorer det skal være. Disse medlemmer kan heller ikke være med på at staten, uansett hvem som driver tjeneste, uansett utgiftenes størrelse og uansett antall kontorer skal dekke 75 % av utgiftene til drift.

8.4 Økonomi

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det fremgår av proposisjonen at statstilskuddet skal opprettholdes som et øremerket tilskudd. Selv om det legges opp til en evaluering av finansieringen etter tre år, mener flertallet at dette ikke betyr at det legges opp til en tidsbegrensning av øremerkingen. Videre viser flertallet til at de midler som i dag bevilges av kommunene, skal trekkes inn og kanaliseres sammen med statstilskuddet til fylkeskommunene. Dette medfører at de enkelte fylkeskommuner, etter forslaget skal få like mye midler til familievernet via statstilskuddet som de tidligere har fått via statstilskuddet og kommunalt tilskudd.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, viser til at departementet har lagt til grunn at staten skal yte omtrent samme tilskudd som i dag. Stortinget har tidligere lagt til grunn at statstilskuddet skal utgjøre 75 % av driftsutgiftene. Denne målsettingen er hittil ikke oppnådd. Mindretallet mener imidlertid at staten skal dekke 75 % av kostnadene, mens kommuner, fylkeskommuner, kirkelige organer m.m. skal dekke det resterende. Ved utarbeidelsen av budsjettet for 1998 må dette legges til grunn fra statens side.

       Mindretallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sikre familievernkontorenes økonomi gjennom øremerkede statlige tilskudd som skal dekke 75 % av kontorenes utgifter. »

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener statens samlede tilskudd til drift av familievernkontorer bør opprettholdes på omtrent samme nivå som i dag. De midler som i dag bevilges av fylkeskommunene må trekkes inn og istedenfor kanaliseres til kommunene. Kommunene skal ikke få økt sin økonomiske belastning som følge av at de får ansvaret for drift av familievernkontor. Kommunene må også få anledning til å kreve en viss egenbetaling av par som benytter tjenesten.

8.5 Ledelse og personell ved familievernkontorene

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget legger opp til å videreføre og sikre familieverntjenestens kompetanse og tverrfaglige arbeidsform. Flertallet mener at de profesjoner som i dag arbeider i familievernet, danner en god kompetanseprofil i forhold til oppgavene som skal løses. Flertallet er også opptatt av at tjenesten skal ha et tverrfaglig sammensatt personale, slik at arbeidsmetoden som en har utviklet ved at flere profesjoner arbeider i samme team kan fortsette.

       Flertallet viser til at hvert kontor i utgangspunktet skal ha en faglig leder som tilhører profesjonene psykolog, psykiater/lege eller sosionom. I tillegg bør det stilles krav til leder om lang praksis og videreutdanning i familieterapi.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, vil peke på at familievernkontorenes arbeid er preget av tverrfaglighet og teamarbeid. Forskjellige faggrupper arbeider side om side med familierelaterte problemer. Sosionomer er den største faggruppen i familievernkontorene i dag. Mindretallet mener det er viktig at familievernet fortsatt skal være en tverrfaglig tjeneste. Det er derfor viktig at den ikke knyttes spesielt til helsetjenesten. Dette kan lett føre til at det blir profesjonsmotsetninger også innen familievernet. Både sosionomer, psykologer, leger, psykiatere, prester og jurister i tillegg til kontorpersonell må fortsatt ha sin naturlige plass innenfor familievernet.

       Det må fortsatt gis tilbud om praksisplasser for bl.a. psykologistudenter og leger som vil spesialisere seg innen psykiatri.

       Mindretallet legger vekt på at familievernkontorene vanligvis skal ha en leder. Det bør imidlertid ikke stilles krav til at lederen skal tilhøre en helseprofesjon. Også sosionomer må fortsatt kunne ha lederfunksjonen. For lederen må det stilles krav om utdanning innen familieterapi og administrativ kunnskap og erfaring. Leger og andre helsearbeidere må samtidig ha et faglig ansvar innenfor sitt fagfelt i den grad arbeidet har med rent medisinsk-faglige spørsmål å gjøre.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener sosialfaglig personell, sosionomer og psykologer må være de viktigste faggruppene i familievernet, men det må også være mulighet for å ansette andre som det enkelte kontor mener kan bidra med nyttig kompetanse.

       Dette medlem vil også legge vekt på at familievernkontorene vanligvis skal ha en leder. Det må imidlertid ikke stilles krav om at lederen skal tilhøre en helseprofesjon.

8.6 Tilsynsmyndighet

       Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår at fylkeslegen skal være tilsynsmyndighet for familievernet. Dette synes naturlig utfra departementets definisjon av kontorene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, definerer imidlertid familievernet som en egen spesialtjeneste. Sett i sammenheng med at flertallet av de ansatte i kontorene heller ikke tilhører helsepersonellgrupper som er underlagt profesjonslovgivningen innenfor helsesektoren, mener mindretallet det ikke er naturlig at fylkeslegen skal ha tilsynsansvaret for kontorene.

       Mindretallet viser til at fylkesmannen i dag har og fortsatt skal ha tilsynsansvaret når det gjelder foreldremeklingen. Praksis viser at det er få klager fra publikum på den ordinære saksbehandlingen på faglig grunnlag i familievernkontorene. Når det gjelder de faglige problemstillinger i meklingssaker, kan disse være mer eller mindre sammenfallende med problemer som behandles i de andre sakene i familievernkontorene. Dette kommer også fram i høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

       Mindretallet mener samme instans bør ha tilsyn med alle deler av familievernkontorenes arbeid. Det mest naturlige synes å være å legge dette ansvaret til fylkesmannen som allerede har ansvaret for foreldremeklingen. Ved å samle tilsynet hos fylkesmannen unngår en at det blir gråsoner mellom tilsyn- og klageordning for den virksomhet som reguleres av meklingsforskriftene og annen virksomhet i familievernkontorene.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad gir sin tilslutning til at fylkesmannen skal være tilsynsmyndighet for familievernet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representantene Roy N Wetterstad og Arne Haukvik fremmer følgende forslag:

« § 3 Tilsyn skal lyde:

       Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten ved familievernkontorene i fylket.

       Fylkesmannen har rett til innsyn i nødvendige opplysninger i forbindelse med utøvelse av tilsynsoppgaven. »

8.7 Journalføring

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, er enig i at alle familievernkontorene skal ha de samme bestemmelser når det gjelder klientjournaler, og at det føres felles journal når flere personer utgjør klientenheten.

       Flertallet mener det ikke er behov for så omfattende journaler i familievernkontorene som det som kreves ved f.eks. sosialkontor og hos leger. Forskriftene må derfor utformes slik at det ikke blir nødvendig med mer utførlig journalføring enn det som vanligvis gjøres i kontorene i dag. I de tilfeller leger og psykologer som er tilknyttet kontorene utfører virksomhet som hører inn under henholdsvis legeloven eller forskrift om psykologers virksomhet, må imidlertid disse føre journal i henhold til nevnte regelverk.

       Flertallet er kjent med at det nå er ulik praksis i familievernkontorene når det gjelder hvor lenge klientjournaler oppbevares. I denne type virksomhet vil det ikke være nødvendig med så lang oppbevaringstid. Flertallet mener tre år vil være tilstrekkelig tid.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener at forutsetningen for at familierådgivningen skal kunne fylle sin funksjon er at den enkelte som henvender seg dit kan føle fullstendig trygghet for at sensitive personlige opplysninger ikke gis videre til noen andre personer eller instanser. For familievernet må derfor de absolutt strengeste regler for taushetsplikt og personvern gjelde. Dette medlem forutsetter at familievernet ikke skal drive sykdomsbehandling og ser derfor ikke behov for at det oppbevares klientjournaler. Dokumenter som brukes under arbeid med en sak må oppbevares svært sikkert, og makuleres når klientene er ferdig med å gå til samtaler hos familievernet.