1. Sammendrag

       I dokumentet fremmes følgende forslag:

§ 1.

       Med arbeidstager forstås i denne lov enhver som mot vederlag utfører arbeide av en hvilken som helst art for privat arbeidsgiver, stat eller kommune.

       Med arbeidsgiver, fagforening, arbeidsgiverforening, arbeidsnedleggelse (streik), arbeidsstengning (lockout) og tariffavtale forstås det samme som etter § 1 i lov om arbeidstvister av 5. mai 1927, dog således at det istedenfor « arbeider » settes « arbeidstager », jf. definisjonen i første ledd. Med boikott forstås det samme som etter § 1 i lov om boikott av 5. desember 1947.

§ 2.

       Arbeidstager har full frihet til å stå tilsluttet den fagforening han måtte ønske eller til å stå utenfor enhver fagforening.

§ 3.

       Arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning, og boikott som har til formål å øve påtrykk på arbeidstagere for å få dem til å gå inn i eller ut av en fagforening eller til å unnlate å ta del i slik fagforeningsvirksomhet eller å utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål, er forbudt.

       Det er også forbudt ved truende adferd eller på annen måte i ord eller handling å øve påtrykk som etter forholdene må ansees utilbørlig, for å påvirke arbeidstagere til handling eller unnlatelse som nevnt i første ledd.

§ 4.

       Det er forbudt for arbeidsgiver ved ansettelse av arbeidstager å sette som vilkår at han skal være tilsluttet eller ikke tilsluttet en fagforening, eller at han skal unnlate å ta del i slik foreningsvirksomhet eller utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål. Det er også forbudt for arbeidsgiver å si opp arbeidstager eller å forholde eller berøve ham økonomiske eller andre fordeler fordi han går inn eller ut av en fagforening, tar del i slik forenings virksomhet eller utnytter medlemskapet i samsvar med foreningens formål.

       Bestemmelser i arbeids- og tariffavtaler og oppsigelser m.v. er ugyldige i den utstrekning de er i strid med bestemmelsene i denne paragraf.

§ 5.

       Straffebestemmelsene i lov om boikott § 5 gjelder tilsvarende for boikott som er ulovlig etter denne lovs § 3, første ledd.

       Med bøter eller fengsel opptil 3 måneder eller med begge deler straffes den som forsettelig overtrer bestemmelsene i § 3 annet ledd, eller § 4, eller som medvirker hertil.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       I begrunnelsen for lovforslaget vises det til at den faglige organisasjonsrett i et demokrati er en side av foreningsretten, og innebærer at den enkelte arbeidstaker har rett til å tilhøre eller arbeide for en fagforening uten at dette fører til ubehageligheter for ham i forholdet til arbeidsgiveren (positiv organisasjonsrett). Men denne organisasjonsretten innebærer også at arbeidstakeren har rett til å forbli uorganisert eller vrake en organisasjon til fordel for en annen (negativ organisasjonsrett).

       I dokumentet pekes det på at organisasjonsretten kan skape problemer både fordi det kan finnes arbeidstakere som ikke ønsker organisert arbeidskraft og fordi arbeidstakersidens organisasjoner kan utøve press om organisering i konkurransen om medlemmer, eller at de søker å framtvinge organisering ved press på bedriftsledelsen.

       Det vises videre til at organisasjonsretten ikke er hjemlet i norsk lovgivning, men at oppsigelse, avskjed eller forflytning på grunn av en arbeidstakers organisasjonsforhold er å anse som usaklig og derfor ugyldig etter arbeidsmiljøloven § 60 nr. 1. Forslagsstilleren viser til tidligere forslag i Stortinget om lovfesting av organisasjonsretten.

       Det vises i dokumentet til § 2-1 i Hovedavtalen mellom LO og NHO og praksis i andre organisasjoner som gjensidig anerkjenner den frie organisasjonsrett. Det anføres at man på denne bakgrunn ikke har oppfattet organisasjonstvang som noe problem, slik at behovet for en generell lov om organisasjonsfrihet i Norge ikke har vært til stede. Forslagsstilleren peker imidlertid på at det kan være vanskelig å bevise at et tiltak som oppsigelse er iverksatt med det formål å innskrenke organisasjonsretten.

       I dokumentet vises det til eksempler fra offentlig og privat virksomhet på at den frie organisasjonsretten ikke er blitt respektert.

       Med hensyn til internasjonal rett er den frie organisasjonsrett hjemlet i art. 11 i Den europeiske menneskerettskonvensjon. I dokumentet refereres det til en avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg hvor organisasjonsretten fastslås.

       Forslagsstilleren viser til at partene i arbeidslivet gjennom mange år har anerkjent organisasjonsfriheten, og at utviklingen internasjonalt har gått i samme retning, særlig i EU og Europarådet. Forslagsstilleren konkluderer med at det er på tide at vi, i likhet med andre land, får en lov som sikrer den enkelte retten til både å være organisert og uorganisert, slik at vi følger opp de linjer som er trukket opp av Den europeiske menneskerettsdomstol.

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, viser til at man med begrepet organisasjonsfrihet vanligvis mener både rett til å danne organisasjoner, og til fritt og uten hindringer å kunne slutte seg til en organisasjon. Dette omtales gjerne som positiv organisasjonsfrihet. I begrepet legges også retten til fritt å velge hvilken organisasjon man vil slutte seg til, og til å velge ikke å slutte seg til noen organisasjon. Dette kalles gjerne negativ organisasjonsfrihet.

       Komiteen viser videre til at både den positive og den negative organisasjonsfrihet i utgangspunktet anses som en del av gjeldende norsk rett, selv om den ikke er lovfestet. De fleste hovedavtalene i arbeidslivet, blant annet hovedavtalen mellom LO og NHO, har bestemmelser som fastslår denne friheten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer derfor med bekymring at organisasjonsfriheten ikke synes å gjelde for alle i Norge. Særlig innen arbeiderbevegelsens organisasjoner er det klarlagt en rekke tilfeller hvor medlemskap i LO er obligatorisk. Dette forhold endres ikke av at man fra eksempelvis Norsk Folkehjelps side hevder at det ikke er noe til hinder for at man kan være medlem av andre organisasjoner « i tillegg til LO ». Tvungent fagforeningsmedlemskap som betingelse for ansettelse i stilling eller forutsetning for ulike goder i stilling er i strid med organisasjonsfriheten. Disse medlemmer anser reell organisasjonsfrihet som en menneskerett. Disse medlemmer konstaterer at denne menneskerett ikke har tilstrekkelig beskyttelse i Norge. Disse medlemmer vil derfor støtte det forslag som er utarbeidet av de tidligere Høyre-representantene Berte Rognerud og Steel Groos og som nå er fremsatt av Carl I Hagen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

§ 1.

       Med arbeidstager forstås i denne lov enhver som mot vederlag utfører arbeide av en hvilken som helst art for privat arbeidsgiver, stat eller kommune.

       Med arbeidsgiver, fagforening, arbeidsgiverforening, arbeidsnedleggelse (streik), arbeidsstengning (lockout) og tariffavtale forstås det samme som etter § 1 i lov om arbeidstvister av 5. mai 1927, dog således at det istedenfor « arbeider » settes « arbeidstager », jf. definisjonen i første ledd. Med boikott forstås det samme som etter § 1 i lov om boikott av 5. desember 1947.

§ 2.

       Arbeidstager har full frihet til å stå tilsluttet den fagforening han måtte ønske eller til å stå utenfor enhver fagforening.

§ 3.

       Arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning, og boikott som har til formål å øve påtrykk på arbeidstagere for å få dem til å gå inn i eller ut av en fagforening eller til å unnlate å ta del i slik fagforeningsvirksomhet eller å utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål, er forbudt.

       Det er også forbudt ved truende adferd eller på annen måte i ord eller handling å øve påtrykk som etter forholdene må ansees utilbørlig, for å påvirke arbeidstagere til handling eller unnlatelse som nevnt i første ledd.

§ 4.

       Det er forbudt for arbeidsgiver ved ansettelse av arbeidstager å sette som vilkår at han skal være tilsluttet eller ikke tilsluttet en fagforening, eller at han skal unnlate å ta del i slik foreningsvirksomhet eller utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål. Det er også forbudt for arbeidsgiver å si opp arbeidstager eller å forholde eller berøve ham økonomiske eller andre fordeler fordi han går inn eller ut av en fagforening, tar del i slik forenings virksomhet eller utnytter medlemskapet i samsvar med foreningens formål.

       Bestemmelser i arbeids- og tariffavtaler og oppsigelser m.v. er ugyldige i den utstrekning de er i strid med bestemmelsene i denne paragraf.

§ 5.

       Straffebestemmelsene i lov om boikott § 5 gjelder tilsvarende for boikott som er ulovlig etter denne lovs § 3 første ledd.

       Med bøter eller fengsel opptil 3 måneder eller med begge deler straffes den som forsettlig overtrer bestemmelsene i § 3 annet ledd, eller § 4, eller som medvirker hertil.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det finnes tariffavtaler hvor det er fastsatt at alle tilsatte hos arbeidsgiverparten skal være medlem i en bestemt fagforening. Forslagsstilleren viser også til noen av disse. I medhold av alminnelig avtalefrihet må imidlertid partene ha adgang til å inngå tariffavtaler som inneholder slike klausuler. Det er fra norsk side lagt til grunn at organisasjonsklausuler ikke er i strid med de folkerettslige konvensjonene som regulerer organisasjonsretten. I et internasjonalt perspektiv er organisasjonsklausuler ganske utbredt.

       Flertallet viser til at både arbeidstvistloven og tjenestetvistloven forutsetter at det eksisterer partsorganisasjoner. Det bør også nevnes at arbeidsmiljøloven har bestemmelser som har betydning på det organisasjonsrettslige området. En regner blant annet med at en oppsigelse begrunnet ut fra hvorvidt en arbeidstaker er organisert eller ikke vil være usaklig ut fra § 60 i arbeidsmiljøloven.

       Spørsmålet om en lovfesting av organisasjonsfriheten var vurdert av Arbeidsrettsrådet i 1992. Etter en vurdering av saksområdet fant Arbeidsrettsrådet at rettstilstanden stort sett er tilfredsstillende og at det derfor ikke er behov for en lovregulering på området.

       Flertallet viser til at spørsmålet om organisasjonsfrihet tilhører en del av norsk arbeidsliv der partene tradisjonelt har stor innflytelse. Det vil derfor være naturlig at et initiativ til en generell lov om organisasjonsrett kommer fra en eller flere representative organisasjoner. Så lenge organisasjonene selv synes tilfreds med dagens rettstilstand, kan flertallet ikke se at tiden er inne til å lovfeste rettsområdet. I denne anledning finner flertallet grunn til å vektlegge sterkt at Arbeidsrettsrådet, så seint som i 1992, fant at rettstilstanden stort sett var tilfredsstillende og at det ikke var behov for en lovregulering. Flertallet kan ikke se at det etter 1992 har skjedd endringer på området som skulle tilsi en annen konklusjon i dag.

       Flertallet vil på denne bakgrunn gå inn for å avvise Dok.nr.8:45 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti konstaterer at spørsmålet om å lovfeste fri organisasjonsrett ikke er nærmere vurdert i forbindelse med innstillingen fra Arbeidsrettsrådet om prinsipper for ny arbeidstvistlov, jf. NOU 1996:14 .

       Disse medlemmer anser det som uheldig dersom det finnes eksempler på at medlemskap i enkelte fagorganisasjoner er gjort obligatorisk, slik at organisasjonsfriheten ikke er reell.

       Disse medlemmer mener imidlertid at saken ville ha være best tjent med at den har vært utredet før lovforslag fremmes for Stortinget. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Regjeringen enten i forbindelse med revisjonen av arbeidstvistloven eller på annen egnet måte kommer tilbake til Stortinget med forslag som sikrer reell organisasjonsfrihet for alle norske arbeidstakere.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen enten i forbindelse med forventet revisjon av arbeidstvistloven eller pe annen egnet mete om e komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer reell organisasjonsfrihet for alle norske arbeidstakere. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen enten i forbindelse med forventet revisjon av arbeidstvistloven eller på annen egnet måte om å komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer reell organisasjonsfrihet for alle norske arbeidstakere.

Forslag fra Høyre:

Forslag 2

§ 1.

       Med arbeidstager forstås i denne lov enhver som mot vederlag utfører arbeide av en hvilken som helst art for privat arbeidsgiver, stat eller kommune.

       Med arbeidsgiver, fagforening, arbeidsgiverforening, arbeidsnedleggelse (streik), arbeidsstengning (lockout) og tariffavtale forstås det samme som etter § 1 i lov om arbeidstvister av 5. mai 1927, dog således at det istedenfor « arbeider » settes « arbeidstager », jf. definisjonen i første ledd. Med boikott forstås det samme som etter § 1 i lov om boikott av 5. desember 1947.

§ 2.

       Arbeidstager har full frihet til å stå tilsluttet den fagforening han måtte ønske eller til å stå utenfor enhver fagforening.

§ 3.

       Arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning, og boikott som har til formål å øve påtrykk på arbeidstagere for å få dem til å gå inn i eller ut av en fagforening eller til å unnlate å ta del i slik fagforeningsvirksomhet eller å utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål, er forbudt.

       Det er også forbudt ved truende adferd eller på annen måte i ord eller handling å øve påtrykk som etter forholdene må ansees utilbørlig, for å påvirke arbeidstagere til handling eller unnlatelse som nevnt i første ledd.

§ 4.

       Det er forbudt for arbeidsgiver ved ansettelse av arbeidstager å sette som vilkår at han skal være tilsluttet eller ikke tilsluttet en fagforening, eller at han skal unnlate å ta del i slik foreningsvirksomhet eller utnytte medlemskapet i samsvar med foreningens formål. Det er også forbudt for arbeidsgiver å si opp arbeidstager eller å forholde eller berøve ham økonomiske eller andre fordeler fordi han går inn eller ut av en fagforening, tar del i slik forenings virksomhet eller utnytter medlemskapet i samsvar med foreningens formål.

       Bestemmelser i arbeids- og tariffavtaler og oppsigelser m.v. er ugyldige i den utstrekning de er i strid med bestemmelsene i denne paragraf.

§ 5.

       Straffebestemmelsene i lov om boikott § 5 gjelder tilsvarende for boikott som er ulovlig etter denne lovs § 3 første ledd.

       Med bøter eller fengsel opptil 3 måneder eller med begge deler straffes den som forsettlig overtrer bestemmelsene i § 3 annet ledd, eller § 4, eller som medvirker hertil.

       Denne lov trer i kraft straks.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og det som står foran og rår Odelstinget om å gjøre følgende

       Dok.nr.8:45 (1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om lov om fri organisasjonsrett for arbeidstagere - avvises.