1. Samandrag

Lover på området for innsatsvarer i landbruket

       Noreg har idag fem sentrale lover på området for innsatsvarer i landbruket:

Føremålet med lovframlegget

       Føremålet med lovframlegget er å gi heimel for innføring av internkontroll og internkontrollsystem på området for innsatsvarer i landbruket. Føremålet er også å gi heimel for å regulere fôrvarer tilverka til eige bruk. Vidare er føremålet å harmonisere føresegnene om rente ved forseinka betaling av avgifter etter lovene.

Tilsyn etter såvarelova

       Såvareforretningar skal ha statleg godkjenning etter såvarelova med forskrifter. Landbrukstilsynet er godkjenningsinstans på dette området. For å bli godkjend må forretningane oppfylle visse krav til fagkunnskap, teknisk utstyr og lager. Landbrukstilsynet kontrollerer at desse krava, samt krav til merking og føring av lagerbøker blir følgde, og at arbeidet elles blir utført på ein tilfredsstillande måte. Det blir teke ut stikkprøver av såvarene for analysar.

Tilsyn etter fôrvarelova

       Fôrvarelova gir heimel for tilsyn med fôrvarer til alle dyreslag. Landbrukstilsynet fører tilsyn med fôrvarer til alle dyreslag bortsett frå fisk, medan Fiskeridirektoratets kontrollverk fører tilsyn med fôr til fisk og andre akvatiske organismar.

Tilsyn etter lov om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler m.v.

       Etter lov om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler m.v. med forskrifter skal alle verksemder som tilverkar, innfører og omset gjødselvarer melde frå til Landbrukstilsynet og vere registrert etter varetype. Alle gjødselvareprodukt skal godkjennast av Landbrukstilsynet før dei kan marknadsførast og omsetjast i Noreg.

Tilsyn etter plantevernmiddellova

       Plantevernmiddel som skal omsetjast og brukast i Noreg må vere godkjende av Landbrukstilsynet. Før godkjenning blir gitt, blir det enkelte produkt undergitt ei omfattande vurdering i Landbrukstilsynet med omsyn til agronomisk verknad, effekt på menneske, dyre- og planteliv og miljøet elles. Landbrukstilsynet fører tilsyn med verksemder som tilverkar, innfører eller omset plantevernmiddel. Tilverkar må ha løyve frå Landbruksdepartementet, medan verksemder som vil innføre eller handle med plantevernmiddel må ha løyve frå Landbrukstilsynet.

Tilsyn etter plantesjukdomslova

       Landbrukstilsynet fører tilsyn med at import av planter og plantedelar, bortsett frå frø, er i samsvar med krava i plantesjukdomslova med forskrifter. Tilsynet skal hindre at det blir innført farlege eller viktige planteskadegjerarar saman med varene. Kontrollen med planter og plantedelar er i stor grad basert på internasjonale avtalar om kontroll og utskriving av plantehelsesertifikat i eksportlandet.

Nærare om lovframlegget

       Landbruksdepartementet ynskjer å innføre internkontroll som tilsynsform på området for innsatsvarer i landbruket. Det er difor utarbeidd eit framlegg om lovendringar som gir heimel til å innføre ei slik tilsynsform. Dette gjeld dei lover som er nemnt ovanfor. Departementet ønskjer òg å utvide virkeområdet for fôrvarelova slik at lova ikkje berre gjeld tilverking av fôrvare med tanke på sal, men òg tilverking til eige bruk. Det er dessutan naudsynt å harmonisere føresegnene i dei nemnte lovene om innkrevjing av avgift og innkrevjing av renter dersom avgifta ikkje blir innbetalt til rett tid.

       Både offentlege og private verksemder har sjølvstendig plikt til å sjå til at ulike typar krav som eit tilsynsorgan rettar mot verksemda blir overhaldne. Innføring av internkontroll inneber at verksemdene som skal kontrollerast må etablere systematiske tiltak for å sjå til at krava frå tilsynsstyremakta blir følgde og at den enkelte verksemd må kunne dokumentere at slike systematiske tiltak er etablerte.

       Bruk av internkontroll vil bidra til å klargjere ansvarsforholdet mellom styremakt og verksemd. Ved tradisjonelle tilsynsformer kan det oppstå uklare situasjonar i dette ansvarsforholdet, til dømes ved at kontrollen blir teke som ein garanti for at « alt er i orden ». Ved internkontroll blir det understreka at verksemda har eit sjølvstendig ansvar for å følgje vedkomande lov eller forskrift uavhengig av kontrollen styremaktene utfører.

       Bruk av internkontroll vil òg kunne føre til betre koordinering mellom ulike tilsynsetatar. På sektoren for innsatsvarer kan ein tenke seg ei betre samordning mellom tilsynet for å sikre etterleving av regelverket for kvaliteten på innsatsvarer og tilsynet etter forskrift om internkontroll, som skal sikre etterleving av krav med omsyn til helse, miljø og tryggleik.

Administrative og økonomiske konsekvensar

       Ein legg til grunn at ei omlegging av tilsynsstrategien skal skje innanfor dei noverande ressursmessige rammene. Overgangen til å stille krav til verksemdene sine system og rutiner og til å føre kontroll med dette, vil dermed krevje ei omprioritering av tilsynsstyremaktene sine ressursar. Mellom anna for å sikre naudsynt innsikt og kompetanse i oppfølging av verksemdene si utøving av plikta til internkontroll reknar ein med at tilsynsorgana kan bruke ein del ressursar på å rettleie verksemdene. Det er ein føresetnad at bransjeorganisasjonane tek aktivt del i dette arbeidet.

       Frigjeringa av ressursar som følgje av mindre detaljtilsyn, vil føre til at det offentlege sine ressursar kan nyttast på ein meir effektiv måte innan ramma av eit tilsyn basert på internkontrollprinsippet.

       Ei utviding av virkeområdet til fôrvarelova vil innebere ein auke i talet på anlegg som skal kontrollerast. Omlegging til tilsyn basert på internkontroll vil likevel gjere det mogleg å utføre kontrollverksemda innanfor dei noverande ressursrammene. For tilverkarar av fôrvare til eige bruk vil det bli eit utvida tilsyn samanlikna med situasjonen i dag. Kontrollen av anlegg som tilverkar fôr til eige bruk vil bli finansiert gjennom kontrollavgifter.

2. Merknader frå komiteen

       Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, frå Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, frå Høgre, leiaren Svein Ludvigsen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, frå Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie og frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm, viser til dei ulike lovframlegga i propisisjonen.

       Komiteen har ingen merknader til endringane i lov av 5. april 1963 nr. 9 om plantevernmiddel m.v., i lov av 14. mars 1964 nr. 1 om tiltak mot plantesjukdommar og skadedyr på planter, i lov av 4. desember 1970 nr. 82 om såvarer og i lov av 4. desember 1970 nr. 83 om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler m.v.

       Når det gjeld endringane i lov av 23. mars 1973 nr. 18 om tilsyn med fôrvarer støtter komiteen at internkontrollsystemet som tilsynsform vert innført på område som omhandlar innsatsvarer i landbruket, og som er innteke i Ot.prp.nr.12 (1996-1997).

       Komiteen ser samanhengen i at dersom landbrukets mål om ein matproduksjon med høg kvalitet skal sikrast, krev det at ein er trygg på at innsatsvarene ein brukar i produksjonen held mål.

       Komiteen støttar at for å sikre mest mogleg einsarta oppfatning av omgrepa internkontroll og internkontrollsystemet, er det ein fordel å bruke dei definisjonane som elles er nytta i næringsmiddellovgjevinga.

       Komiteen vil streke under at målet med internkontrollen er å sjå til at krav fastsett i og i medhald av lov eller forskrift blir overhalde. Komiteen meiner at det må leggjast vekt på at kontrollsystemet vert lagt tilrette slik at den enkelte bedrift administrativt kan praktisere det på ein enkel måte. Komiteen meiner derfor det er viktig at internkontrollsystemet vert tilpassa storleiken og arten på den enkelte verksemd, og må av den grunn nødvendigvis variere både i form og omfang. Kontrollen må utøvast på ein effektiv måte ved å ta stikkprøver.

       Komiteen syner til kvalitetssystemet i landbruket (KSL) der målet er at alle produsentar som leverer matprodukter skal ha eit dokumentasjonssystem innan utgangen av 1998. Eit av dokumentasjonskrava som vert stilt er opplysningar om eigenprodusert kraftfôr. Ut i frå dette meiner komiteen at det er forsvarleg i forskrifts form å få bestemmelser som unntek produksjon under eit fastsett kvantum fra kravet om internkontroll. Komiteen meiner at produsentar som produserar under 200 tonn fôr til eige bruk, ikkje skal inn under kravet om internkontroll.

       Komiteen meiner at dette kvalitetssystemet vil fylle krava som EØS-avtalen krev. Ein vil også ha opplysninger for å kontrollere at fôrvareregelverket vert fylgt når det gjeld innblanding av tilsetningsstoff, uønska stoff og produkt som ikkje er ynskjeleg som fôr i primærproduksjonen.

       Komiteen meiner at området for tilsyn med tilverking av dyrefôr er viktig for å sikre oss ein framtidig god matkvalitet. Risiko for smitte av til dømes Salmonella må reduserast. Komiteen syner til eit naturleg og veksande krav frå forbrukarsida om sikkerheit for trygg mat.

       Når det gjeld tilverking av fôrvarar til fisk vil komiteen streke under viktigheita av at ein held oppe truverdigheita til norsk fisk hjå forbrukarane. Av samfunnsmessige omsyn og av omsyn til omdømet for norsk fiskeeksport er det av stor verdi at det ikkje kan reisast tvil om innhaldet i fôrvarar som vert brukt i oppdrettsnæringa i Norge.

       Komiteen er kjent med at det for tida er aukande interesse for å nytte lokale fiskebiprodukter i oppdettsfôret. Komiteen føreset at lovendringa ikkje gjer det praktisk vanskeleg for oppdrettarane å nytte fiskeavskjær og andre biprodukt frå kvitfisk som fôr, då bruk av slike lokale fôrressursar kan vere med på å redusere kostnadene og auke verdiskapninga for mange oppdrettsanlegg langs kysten. Komiteen vil derfor streke under at departementet tar omsyn til dette i det vidare arbeid med saka.

       Med dei merknadane som ligger inne i innstillinga, vil komiteen stø ei utviding av verkeområdet i fôrvareloven.

       Komiteen syner elles til brev frå Landbruksdepartementet datert 18. mars 1997, som er vedlagt innstillinga.

3. Komiteen si tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står framanfor og rår Odelstinget til å gjere slikt

I.

I lov av 5. april 1963 nr. 9 om plantevernmiddel m.v. skal det gjerast følgjande endringar:

§ 10 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Departementet kan gje føresegner om internkontroll og internkontrollsystem for å sikre at føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova blir følgde.

§ 14 skal lyde:

       Kongen kan påleggje tilverkarar og importørar ei avgift på plantevernmiddel til dekkjing av utgifter med godkjenning og kontroll av plantevernmiddel og såvarer beisa med slike middel. Kongen kan òg påleggja tilverkarar og importørar ei miljøavgift på plantevernmiddel. Likeins kan Kongen gje nærmare føresegner om innkrevjing av avgiftene og om at det skal svarast rente av avgift som ikkje er innbetalt i rett tid. Avgiftene er tvangsgrunnlag for utlegg.

II.

I lov av 14. mars 1964 nr. 1 om tiltak mot plantesjukdommar og skadedyr på planter (plantesjukdomslova) skal det gjerast følgjande endringar:

§ 2 første ledd ny bokstav g. skal lyde:

§ 9 første ledd skal lyde:

       Til å dekkje utgifter med kontroll med innførsel og utførsel av planter etter denne lova kan Kongen påleggje vedkommande importør eller eksportør å betale avgift. Kongen kan òg påleggje slik avgift ved import av brukte landbruksmaskinar. Avgifta kan fastsetjast på grunnlag av mengd, vekt eller verdi av dei varer som blir innførde eller utførde. For utferding av sertifikat kan fastsetjast ei avgift som vert å betale av eks-portøren. Vedkommande departement gjev nærmare reglar om utrekning av avgiftene og om oppkrevjing og innbetaling og om at det skal svarast rente av avgift som ikkje er innbetalt i rett tid.

III.

I lov av 4. desember 1970 nr. 82 om såvarer skal det gjerast følgjande endringar:

§ 2 andre ledd ny bokstav m) skal lyde:

§ 6 andre ledd skal lyde:

       Departementet kan gi nærmere bestemmelse om avgiftens beregning, oppkreving og innbetaling og om kontrollen hermed samt om plikt til å betale renter av avgiftsbeløp som ikke betales i rett tid. Departementet kan videre bestemme at avgift som er pålagt produsent, kan kreves opp hos handlende eller andre som kjøper varen fra produsent eller mottar den for salg, lagring o.l., eller som på vegne av produsenten tar imot oppgjør for leverte varer.

IV.

I lov av 4. desember 1970 nr. 83 om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler m.v. skal det gjerast følgjande endringar:

§ 3 andre ledd ny bokstav f) skal lyde:

V.

I lov av 23. mars 1973 nr. 18 om tilsyn med fôrvarer (fôrvarelova) skal det gjerast følgjande endringar:

§ 1 første ledd skal lyde:

       Kva lova gjeld.

       Denne lova gjeld

       av fôrvare (jf. § 2) som vert utgjeven for å vera brukeleg til dyrefôr.

§ 6 nytt fjerde ledd skal lyde:

       Departementet kan gje føresegner om internkontroll og internkontrollsystem for å sikre at føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova blir følgde.

VI.

       Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.

Vedlegg

Brev fra Landbruksdepartementet, statsråden, til næringskomiteen ved saksordfører Syver Berge, datert 8. mars 1997.

       Det vises til møte i Næringskomiteen onsdag 12. mars 1997, der det ble bedt om tilleggsinformasjon vedrørende internkontroll av egenprodusert fôr.

       I henhold til § 3 i forskrift om fôrvarer gjelder forskriften ikke gras, korn, poteter etc. som er dyrket på egen gård til eget bruk. Det samme gjelder om fôrvarene er kokt, krosset etc.. For at slike fôrvarer skal omfattes av forskriften må de ha vært gjenstand for en større teknisk behandling. Forskriften gjelder derfor først og fremst når eget korn blir malt og tilsatt proteinkonsentrater og tilsetningsstoffer (antibiotika, vitamin og mineraler etc.) og innsamling av ulike typer avfall til fôr.

       Det er viktig for meg å få presisert at hovedgrunnen til at jeg ønsker loven utvidet til også å gjelde produksjon av fôr til eget bruk, er at jeg ønsker hjemmel til å kunne kontrollere dette fôret og sette i verk tiltak dersom det dukker opp behov/problemer i forhold til f.eks. hygiene (som f.eks. salmonella) og tilsetningsstoffer (som f.eks. antibiotika) som kan ha betydning for miljøet, dyre- eller folkehelsen.

       Det har ikke vært min hensikt å kreve internkontroll av alle bruk som produserer fôrvarer som nevnt ovenfor, selv om jeg ønsker at alle slike bruk blir omfattet av loven for at vi i en gitt situasjon kan gå inn å kontrollere fôret fra disse brukene.

       Slik situasjonen er i dag er det kun i de største besetningene det er lønnsomt å produsere fôr til eget bruk. Så langt jeg kjenner til er det kun mellom 20 og 30 gårdsanlegg som produserer tørrfôr. Denne situasjonen kan imidlertid endres dersom det blir et annet prisforhold mellom eget korn og innkjøpt kraftfôr.

       Etter mitt syn er det mest hensiktsmessig at det i forskriften innføres bestemmelser som unntar produksjon under et visst kvantum for kravet om internkontroll. Antydningsvis tar jeg sikte på å frita bruk som produserer under 200 tonn kr.fôr fra kravet om internkontroll. Dette tilsvarer bruk som produserer alt fôr til ca 900 slaktegriser (konsesjonsgrensen er her 1.400 slaktegris). Dette kvantumet tilsvarer fôrbehovet til ca 4.800 verpehøner (konsesjonsgrensen er her 5.000 høner). Omfanget og avgiftsnivået på en slik internkontroll vil også bli vurdert spesielt ut i fra det behov for kontroll som er nødvendig ved en slik produksjon.

       Jeg vil til slutt presisere at denne lovendringen er nødvendig for at vi skal oppfylle kravene i EØS-avtalen på dette området. Jeg finner det også uheldig at vi har svakere krav til kontroll av egenprodusert fôr enn det som gjelder innenfor EU.