Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen Svein Ludvigsen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, viser til forslaget om endring i lov av 3. juni 1983 nr. 40 . Lovforslaget tar sikte på å etablere hjemmel for å regulere redskapsmengden i fritidsfiske.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til Innst.S.nr.50 (1992-1993) der en samlet sjøfarts- og fiskérikomite påpekte en del konfliktområder knyttet til fritidsfiske i sjøen og reiste spørsmålet om regulering av fritidsfiske med redskapsbegrensing. Komiteen ba samtidig Fiskeridepartementet oppnevne et bredt sammensatt utvalg til å forhandle fram en løsning på problemene. Flertallet viser til at departementet i tråd med dette har fulgt opp komiteens henstilling og oppnevnte et bredt sammensatt utvalg - Fritidsfiskeutvalget i 1993. Fritidsfiskeutvalget avga innstilling til regulering av fritidsfiske i sjøen i oktober 1994.

       Flertallet har merket seg at det er enighet i utvalget om at fritidsfiske til matauk og rekreasjon er nødvendig og ønskelig, mens det er uenighet om hvor grensen for det som kalles fritidsfiske bør settes. Flertallet i utvalget har funnet det godtgjort at på grunn av at noen fritidsfiskere bruker store bruksmengder, kommer dette til fortrengsel både for yrkesfiskere og fritidsfiskere i visse områder og til visse tider. Utvalget finner det også godtgjort at store bruksmengder fra fritidsfiskere for lokale fiskebestanders vedkommende, gjør at disse blir « utfisket » og således ikke tilgjengelig hverken for yrkesfiskere eller andre fritidsfiskere.

       Flertallet viser dessuten til at Fritidsfiskeutvalget har lagt til grunn at saltvannsfiskeloven ikke skiller mellom ervervsmessig fiske og fritidsfiske. Loven får derfor anvendelse på alt fiske i sjøen. Etter utvalgets syn er det neppe hjemmel i saltvannsfiskeloven til å regulere alt fritidsfiske f.eks. ved redskapsbegrensing. Utvalget foreslår med ulike begrensinger på redskapsmengde at reguleringene tas inn i lovteksten. Et flertall i utvalget mener det bør være like regler for hele landet.

       Flertallet viser i denne sammenheng til proposisjonen hvor det går fram at § 4 i saltvannsfiskeloven gir hjemmel til å regulere fritidsfiske når bl.a. internasjonale avtaler, regulering av fiskebestander og gjennomføring av fisket gjør det nødvendig. I tråd med dette har departementet i de årlige reguleringsforskrifter fastsatt begrensinger på antall redskaper i fritidsfiske for fiske på regulerte bestander som torsk, hyse og sild. Når det gjelder andre fiskeslag og områder som ikke omfattes av reguleringer for nevnte fiskeslag, er fritidsfisket ifølge proposisjonen i dag lite regulert. Fritidsfisket omfattes her av de generelle bestemmelser i saltvannsfiskeloven, bl.a. bestemmelser om minstemål, utnytting, utkast og helgedagsfredning.

       Flertallet legger til grunn at retten for allmennheten til å utnytte de levende ressurser i havet er grunnleggende og en viktig del av vår kystkultur og for bosetningen langs kysten. Fritidsfiske er blitt en del av kystkulturen og et viktig bidrag til både matauk, trivsel og fritidsaktivitet. Flertallet vil imidlertid vise til at presset på ressursene i havet har ført til at yrkesfiskerne har måttet tåle sterke begrensinger i sitt fiske gjennom kvotereguleringer av viktige bestander. Flertallet vil også peke på at motorisert ferdsel på sjøen i fritidssammenheng og fritidsfisket har økt sterkt i takt med den økende velstandsutvikling. Konkurransen om de mest attraktive fiskeplassene kan derfor i enkelte områder føre til konflikter og ramme så vel fritidsfiskere som yrkesfiskere. Flertallet mener derfor det er nødvendig å regulere redskapsbruken når det gjelder faststående og aktive redskaper slik det er foreslått av utvalget og i proposisjonen.

       Flertallet vil også understreke tradisjonene langs kysten med kombinasjon av fiske og annet arbeid eller næringsvirksomhet. Flertallet vil spesielt peke på at mange fiskere tradisjonelt har drevet fiske i kombinasjon med landbruk. Dette er spesielt viktig i områder med dårlige yrkesmuligheter for kvinner.

       Flertallet viser i denne sammenheng til at det i bestemmelsene for opptak i fiskermanntallet er satt begrensing for inntekt fra annen virksomhet på 4G for området for Samisk utviklingsfond, mens begrensingen for resten av landet er 3G. Flertallet er av den mening at begrensingen kan skape problemer for yrkeskombinasjon med fiske og ber departementet vurdere å endre forskriftene slik at 4G om mulig blir gjort gjeldende for hele landet.

       Flertallet er enig med departementet i at fritidsfiskere som får fangst utenom eget behov skal ha anledning til å omsette fangsten gjennom salgslag og direktesalg etter samme bestemmelser som yrkesfiskerne.

       Flertallet viser til at Fritidsfiskeutvalget har foreslått at reguleringsbestemmelsene tas inn i loven og foreslår ny § 4a hvor reguleringene er tatt inn, mens departementet i proposisjonen foreslår opprettelsen av ny § 4a som gir departementet fullmakter til å fastsette reguleringer ved forskrift. Flertallet vektlegger at Fritidsfiskeutvalget og de berørte parter i høringer med komiteen går mot fullmaktslovgivning og ønsker at reguleringsbestemmelsene skal stas inn i lovteksten. Flertallet er enig i dette og vil fremme forslag i tråd med det.

       Flertallet viser videre til brev fra Fiskeridepartementet datert 27. februar 1997 hvor departementet etter anmodning fra komiteen fremmer følgende alternativ lovtekst til ny § 4a i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske:

« § 4a (ny) skal lyde:

Redskapsbegrensning for ikke-manntallsførte fiskere

Med mindre departementet bestemmer noe annet, kan person som ikke er registrert i manntall for fiskere og fangstmenn m.v. (fiskermanntallet), drive fiske med følgende redskaper:

a)	Håndsnøre og fiskestang,

b)	garn med samlet lengde på inntil 210 meter,

c)	liner med inntil 300 angler og

d)	inntil 10 teiner eller ruser.

Det er forbudt for ikke-manntallsførte fiskere å fiske med motordrevet juksa og dorg e.l., trål, snurrevad og not. Departementet kan gi dispensasjon for bruk av landnot.

Fra et enkelt fartøy kan det ikke fiskes med større antall redskap enn nevnt i første ledd.

Departementet kan fastsette forskrifter om utforming av redskap, hva som er å anse som redskap og om gjennomføring av fritidsfiske etter denne paragraf.

Departementets merknader til bestemmelsen:

Første ledd angir hvilke og hvor mange redskaper en fritidsfisker til enhver tid kan fiske med. De fire redskapstypene som er nevnt i første ledd, kan kombineres i den oppgitte mengde. Denne hovedregelen gjelder såfremt det ikke er bestemt noe annet, f.eks i medhold av § 4. Det kan tenkes at det i bestemte fiskerier, i visse perioder eller i enkelte områder vil være behov for å fastsette strengere regler enn det som fremgår av hovedregelen. Det vil imidlertid ikke kunne gis adgang til å bruke et større antall redskaper enn det som er angitt i første ledd. Den redskapsmengde som der er angitt, vil således være et maksimum. Hovedregelen i først ledd retter seg mot person som ikke er registrert i fiskermanntallet.

Annet ledd innebærer at det er forbudt for ikke- manntallsførte fiskere å fiske med motordrevet juksa, dorg eller lignende (mekaniserte redskaper). Det samme gjelder aktive redskaper som trål, snurrevad og not. I annet ledd annet punktum gis departementet hjemmel til å dispensere for bruk av landnot. Etter departementets oppfatning vil det bl.a. kunne være aktuelt å gi dispensasjon der landnotfiske drives med små nøter, og ikke kommer til fortrengsel for yrkesfiske (ervervsmessig fiske).

Mens første og annet ledd retter seg mot person, er bestemmelsen i tredje ledd rettet mot fartøy. Fra et enkelt fartøy kan det ikke fiskes med større antall redskaper enn det som fremgår av første ledd. Dette gjelder uten hensyn til hvor mange personer som befinner seg om bord i fartøyet.

I fjerde ledd gis departementet fullmakt til å fastsette forskrifter om utforming av redskap, hva som er å anse som redskap, og om gjennomføring av fritidsfiske etter denne paragraf. »

       Flertallet viser til sine merknader der en går inn for at redskapsbegrensninger for fritidsfiske tas inn i lovteksten. Flertallet støtter departementets forslag om begrensninger for faststående redskaper og forbud mot not, snurrevad og trål. Flertallet mener imidlertid at det skal være tillatt medn maskindrevet juksa eller dorg. Flertallet begrunner dette med at dette ikke vil føre til skadelig kapasitetsøkning i fisket og at en dispensasjonsadgang fra et forbud mot slikt redskap vil bli vanskelig å administrere.

       Flertallet viser for øvrig til departementets merknader til sitt forslag til lovtekst og vil spesielt understreke at departementets adgang til å fastsette forskrifter som begrenser fritidsfiske ut over bestemmelsene i § 4a, er knyttet til hensynet til ressursene slik de er hjemlet i § 4 for næringsmessig fiske.

       Flertallet vil på denne bakgrunn og i samråd med Fiskeridepartementet foreslå følgende endringer i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.:

« Ny § 4a skal lyde:

§ 4a. Redskapsbegrensing for ikke-manntallsførte fiskere

       Med mindre departementet bestemmer noe annet, kan person som ikke er registrert i manntall for fiskere og fangstmenn m.v. (fiskermanntallet), drive fiske med følgende redskaper:

a)	Håndsnøre, fiskestang ogn maskindrevet juksa eller dorg,

b)	garn med samlet lengde på inntil 210 meter,

c)	liner med inntil 300 angler og

d)	inntil 10 teiner eller ruser.

       Det er forbudt for ikke-manntallsførte fiskere å fiske med trål, snurrevad og not. Departementet kan gi dispensasjon for bruk av landnot.

       Fra et enkelt fartøy kan det ikke fiskes med større antall redskap enn nevnt i første ledd.

       Departementet kan fastsette forskrifter om utforming av redskap, hva som er å anse som redskap og om gjennomføring av fritidsfiske etter denne paragraf. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Framskrittspartiet understreker at gjeldende saltvannsfiskelov gjelder for fritidsfisket også. Det vil si at departementet allerede i dag har hjemmel til å regulere fangstmåter og redskaper når dette er begrunnet av hensynet til ressursene. Det primære formålet med loven er nettopp å verne bestander av fisk/havressurser. Likeså har departementet allerede i dag de nødvendige lovhjemler for å iverksette reguleringer for å sikre en « rasjonell/hensiktsmessig gjennomføring av fiske og fangst ». Dette kan f.eks. bety tiltak for å iverksette køordninger ved leveranse av fisk til fiskemottak, der yrkesfiskerne prioriteres foran fritidsfiskerne.

       Disse medlemmer understreker departementets presisering i den fremlagte proposisjon av at den nye foreslåtte § 4a knytter seg til reguleringer som ikke er begrunnet i ovenfornevnte forhold (kap. 5.3 om hjemmel for å regulere fritidsfisket):

« Dersom man ønsker å angi redskapsmengden, uten å knytte den til de formål som er angitt i § 4, er man i en situasjon hvor det primære formålet er å særbehandle en særskilt gruppe (fritidsfiskerne). Hensikten med å angi redskapsmengden vil i så fall ikke først og fremst være hensyn til vern av bestandene eller en rasjonell og hensiktsmessig utøvelse av fisket. En slik særbehandling av fritidsfiskere vil etter departementets oppfatning kreve særskilt hjemmel i saltvannsfiskeloven. Departementet foreslår at det gis slik hjemmel i en ny § 4a. »

       Disse medlemmer viser til at det allerede i dag er lokale reguleringer av fisket som kan iverksettes på et bestemt eller avgrenset område der det er behov for det, og at de lokale reguleringene kan pålegge fritidsfiskerne strengere reguleringer enn de generelle bestemmelsene i saltvannsfiskeloven. Lokale reguleringer kan også løse eventuelle problemer på feltet under sesongfiskeriene.

       Disse medlemmer mener at det vil være et for stort inngrep i allemannsretten å regulere fritidsfisket langs hele kysten for å bøte på enkelte problemer i avgrensede deler av landet. Hensynet til « like reguleringer for hele landet » som fritidsfiskeutvalgets flertall har lagt vekt på, må vike for hensynet til bevaring av allemannsretten og tilpasning til lokale behov og ressurssituasjon slik at det ikke innføres reguleringer der det strengt tatt ikke er behov for det. Disse medlemmer deler derfor fritidsfiskeutvalgets mindretalls syn om at det ikke er behov for alminnelige begrensinger i fritidsfisket utover dagens saltvannsfiskelov, og at der lokale behov tilsier begrensninger (f.eks. hummerfisket på Sørlandet) må dette gjøres ved hjelp av lokale reguleringer.

       Disse medlemmer fastslår at det ikke er fremkommet overbevisende dokumentasjon på påstander om omfattende svartsalg av fisk (skjult næringsfiske) utført av fritidsfiskerne. Disse medlemmer vil ikke utelukke at det forekommer svartsalg av fisk både fra yrkesfiskere og fritidsfiskere, og at dette i så fall er mer et spørsmål om å håndheve gjeldende lovverk enn å innføre nye lover.

       Disse medlemmer peker for øvrig på at dersom håndhevelse av dagens lovverk er problematisk, så vil innføring av nye redskapsbegrensninger på generelt grunnlag langs hele den lange norskekysten neppe minske kontrollproblemene. Disse medlemmer understreker derfor behovet for å innrette eventuelle begrensende tiltak til avgrensede områder med et klart definert behov, slik dagens lokale reguleringer har til hensikt å ivareta. Det vil være klart mindre kostnadskrevende å kontrollere en lokal regulering enn en landsdekkende redskapsbegrensning.

       Disse medlemmer viser dessuten til sine respektive partiers særmerknader og vil avvise det framlagte lovforslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i uttalelsen fra sjøfarts- og fiskerikomiteen i Innst.S.nr.50 (1992-1993) som sier:

« Komiteen mener at retten til fritt fiske har vært et bærende grunnlag for norsk kystkultur og for bosetting langs med kysten. »

       Disse medlemmer understreker at utgangspunktet for fisket i sjøen er allemannsretten, og at regulering av fritidsfisket vil beskjære allemannsretten. Disse medlemmer mener derfor at departementets fremlagte forslag om lovhjemmel til å regulere alle redskaper bortsett fra håndsnøre, uten at dette knyttes til behovet for forsvarlig ressursforvaltning eller behovet for å sikre en praktisk gjennomføring av fisket (begge sikres i gjeldende lov), representerer en fare for omfattende regulering av fritidsfisket som ikke er forankret i klare faktiske behov for en slik regulering.

       Disse medlemmer peker også på at Regjeringens lovforslag er formulert som en vid fullmaktslov der regjeringen kan utforme alle detaljer gjennom forskrifter som Stortinget ikke vil ha noen demokratisk kontroll over. Disse medlemmer er på prinsipielt grunnlag kritisk til at Stortinget vedtar vide fullmaktslover, og senere står maktesløse overfor kritikk rettet mot forskrifter som oppfattes svært urimelige av brukere og næringsutøvere.

       Disse medlemmer understreker videre fritidsfiskernes rett til å kunne omsette fangst som ikke går med til eget forbruk, og er tilfreds med at departementet støtter opp om denne definisjonen av begrepet « fritidsfisker » som er nedfelt i fritidsfiskeutvalgets mandat.

       Disse medlemmer har registrert at Norges Fiskarlag i sin høringsuttalelse er av den prinsipielle oppfatning at fritidsfisket kun skal utøves som et rekreasjons- og mataukfiske til eget bruk. Dette vil, i tillegg til å bryte med departementets og fritidsfiskeutvalgets definisjon av fritidsfiske, etter disse medlemmers syn være en prinsipielt betenkelig innskrenking i allemannsretten og retten til å kombinere næringsgrener som har lange tradisjoner langs Norges kyst.

       Disse medlemmer vil derfor peke på at Norges Bondelag i sin høringsuttalelse nettopp ber om at det tas hensyn til fiskere som kombinerer landbruk og fiske, men der omfanget av deres fiske er for lite til å gi grunnlag for å stå i fiskermanntallet. Norges Bondelag peker videre på at bruk av not i mindre omfang har lang tradisjon blant kystbønder, og at det fortsatt bør være adgang til dette. Disse medlemmer peker på at med det fremlagte lovforslag vil de kystbønder som har lange tradisjoner for å drive med små landnøter være avhengig av å få dispensasjon fra notforbudet for å kunne fortsette sitt fiske, selv om forbudet ikke er begrunnet i en presset ressurssituasjon.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget ved behandlinga av Innst.S.nr.50 (1992-1993) ba Regjeringa nedsette et utvalg som skulle vurdere de påstandene som var satt fram i ulike sammenhenger ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 58 (1991-1992), om ulike konflikter mellom fritidsfiskere og yrkesfiskere.

       Etter dette medlems oppfatning var det særlig i spørsmålet om såkalt skjult næringsfiske fra fritidsfiskernes side og beslag av areal på havet fra fritidsfiskernes side, som nødvendiggjorde en slik gjennomgang av den faktiske situasjon og relevant lovverk.

       Etter dette medlems oppfatning har ikke Fritidsfiskeutvalget godtgjort at omfanget av såkalt skjult næringsfiske har vært av et slikt omfang, at det i seg sjøl krever ny lovhjemmel for å regulere fritidsfiskerne som gruppe. Hva angår såkalt « svartfiske » vil dette medlem understreke at dette problemet også omfatter forhold i fiskerinæringa generelt. Dette problemet bør etter dette medlems oppfatning takles med hjemmel i relevant lovverk som vi allerede har.

       Dagens lovverk gir etter dette medlems oppfatning tilstrekkelig hjemmel for å regulere bruk av redskapstype, redskapsmengde og areal mellom ulike grupper av fiskerinæringa. Regjeringa bekrefter sjøl i sin Ot.prp. nr. 69 (1995-1996) at § 4 i saltvannsfiskeloven er blitt brukt til å regulere fritidsfisket. I de gjeldende forskrifter som bl.a. skal regulere fritidsfisket nord for 62° synes det til og med som om en forskutterer den hjemmel som blir foreslått i denne proposisjon.

       På dette grunnlag vil dette medlem gå imot de lovendringer som Regjeringa foreslår i Ot.prp. nr. 69 (1995-1996) .

       Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti viser til at lovframlegget frå Regjeringa er utforma som ei fullmaktslov med høve for departementet gjennom forskrift å gjere store inngrep i allemannsretten for fiske i sjøen. Denne medlemen er prinsipielt usamd i å gje slike fullmakter på område som frå gamalt av har hevd i samfunnet vårt. Denne medlemen legg til grunn at gjeldande saltvassfiskelov også gjeld fritidsfiske. Departementet har etter denne medlemen sitt syn dei naudsynte lovheimlar for å setje i verk reguleringar av omsyn til fiskeressursane og av omsyn til rasjonell gjennomføring av fiske og fangst.

       Denne medlemen vil vise til at § 13 om helgedagsfreding legg avgrensingar på fritidsfisket som vil ha regulerande effekt, dersom paragrafen vert etterlevd.

       Denne medlemen er merksam på at « skjult næringsfiske » har vore påpeika som eit problem i enkelte kystområde, m.a. ved at det er nytta store bruksmengder som har vore til hinder både for yrkesfiskarar og andre fritidsfiskarar. Denne medlemen ser det som viktig at yrkesfiskarane ikkje vert hindra i å drive fiske på ein rasjonell og lønsam måte. Men desse omsyna må etter denne medlemen sitt syn ivaretakast gjennom andre verkemiddel enn lovendringsframlegget frå Regjeringa. Denne medlemen vil m.a. peike på at ved levering av fangst skal det vere naudsynt kontroll slik at både kvantum og salsverdi er kjent.

       Denne medlemen vil peike på at høyringsuttalen frå Norges Bondelag tek opp ei sentral problemstilling med tanke på å kunne kombinere landbruk og fiske. Denne medlemen legg vekt på at omsynet til kombinasjonsbruk og dermed busetnad langs kysten også talar mot lovframlegget frå Regjeringa.

       Denne medlemen meiner også at krava til opptak i fiskermantallet må vurderast ut frå kva som vil tene fiskerinæringa og god forvalting av fiskeressursane.

       Denne medlemen ser på « svart omsetnad » av fisk som eit problem som må løysast med andre verkemiddel enn ei fullmaktslov, m.a. kan mykje gjerast ved at gjeldande lov og regelverk vert handheva. Denne medlemen vil med desse grunngjevingane gå mot lovframlegget.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag om å innføre en egen hjemmel i saltvannsfiskeloven for regulering av fritidsfiske.

       Dette medlem vil peke på at kystbefolkningen har hatt en tusenårig tradisjon til fritt å kunne høste av havet.

       Dette medlem mener de foreslåtte redskapsbegrensninger vil redusere fritidsfiskernes muligheter til matauk og binæring.

       Dette medlem mener Regjeringens forslag først og fremst vil ramme personer med fiske som binæring, for eksempel småbrukere og håndverkere langs kysten som er avhengige av ekstrainntekten fisket gir. Forslaget vil innebære at de fratas retten til å drive fiske slik de gjør i dag.

       Dette medlem vil hevde at de foreslåtte begrensninger kan slå negativt ut for rekrutteringen til yrket. Rekruttering av ungdom til kystfiske/sjarkfiske kan bli vanskeligere.

       Dette medlem viser til at bakgrunnen for lovforslaget blant annet er påstander fra yrkesfiskernes organisasjoner om at fritidsfiske i stor utstrekning kommer til fortrengsel for yrkesfisket og at fritidsfiskere driver omfattende svart omsetning av fisk.

       Dette medlem vil hevde at det ikke er faglig dokumentert at fritidsfiske har avgjørende innvirkning på bestandene av fisk langs kysten. Kvantumet som tas opp, utgjør en liten brøkdel av den totale mengden som fiskes opp. Dette medlem vil minne om at det i utredningen fra Fritidsfiskeutvalget er beregnet at ikke-manntallsførte fiskere leverte fangst gjennom salgslagene i størrelsesorden 0,06 % av norsk totalkvantum til en verdi av 0,25 % av en årlig førstehånds salgsverdi på om lag 5,8 mrd. kroner (1992).

       Dette medlem konstaterer at det ikke foreligger utredninger som gir grunnlag for å hevde at det skjulte næringsfisket er av en slik størrelse at det er nødvendig med en lovendring. En undersøkelse utført av Norges Fritids- og Småfiskerforbund (NFSF) kan tyde på at svartsalget av fritidsfisk er ubetydelig. Dette medlem mener derfor at det utfra dagens kunnskap ikke er behov for en generell regulering av fritidsfisket, og spesielt ikke å begrense bruken av passive fiskeredskaper.

       Dette medlem vil peke på nødvendigheten av at departementet fremlegger en utredning som avkrefter/bekrefter at det skjulte næringsfisket er et problem.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn avvise lovforslaget.