Bakgrunn

       For å verne helse, trygghet og miljø har styresmaktene i mange land fastsatt krav til egenskaper ved produkt, og samsvarsvurdering og merking av dem. I noen tilfeller blir det stilt krav om at en uavhengig tredjepart skal vurdere om et produkt samsvarer med kravet i produktregelverket.

       Kravene til prøving og sertifisering av produkt for å verne helse, trygghet og miljø er legitime, men gjør handelen med slike produkt vanskelig. EØS-avtalen og GATT/WTO-avtalen om tekniske handelshinder anmoder medlemslandene om å forhandle avtaler om gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger. Det kan være med på bygge ned handelshinder som kommer av at styresmaktene i ulike land stiller ulike krav til samsvarsvurdering av produkt.

       I samsvar med lov om tekniske kontrollorgan godkjenner Norge samsvarsvurderinger som er utført av tekniske kontrollorgan i andre EØS-land. Lovendringen innebærer at Norge også godkjenner samsvarsvurderinger som er utførte av kontrollorgan i land Norge har inngått avtale med om gjensidig godkjennelse av samsvarsvurderinger (MRA-avtaler).

Produktregelverket

       Blant de sentrale reglene i EØS-avtalen er prinsippet om fri flyt av varer. Til gjennomføring av dette prinsippet eksisterer det mange regler som mellom annet tar sikte på å fjerne tekniske handelshinder. Det er handelshinder som kommer av at de ulike landene stiller ulike nasjonale minstekrav til egenskapene ved produktene o.l. Slike hindringer prøver en å fjerne ved å samordne kravet gjennom å utvikle et felles regelverk som skal gjelde for hele EØS-området. Produkt som ikke oppfyller kravet i regelverket, skal ikke omsettes.

       Sentralt i dette regelverket for prøving og samsvarsvurdering er forslagene om at styresmaktene skal utnevne et organ som har ansvaret for å vurdere om produktet er i samsvar med produktkravene. Slike organ blir omtalt som tekniske kontrollorgan. Tekniske kontrollorgan skal meldes til EFTAs overvåkningsorgan, ESA.

       For å kontrollere at produktkravene er overholdt, kan norske styresmakter etter loven peke ut kompetente norske institusjoner til tekniske kontrollorgan for å gjennomføre denne kontrollen. Norske produsenter kan dermed få vurdert produktene i Norge og være sikker på at samsvarsvurderingene blir godkjent i hele EØS-området. På den måten kan de konkurrere på lik linje med tekniske kontrollorgan fra andre EØS-land.

MRA-avtalene

       For produsenter i land utenfor EØS-området er det både tidkrevende og kostbart å få innpass på EØS-markedet. De er avhengige av å få produktene vurdert i et av EØS-landene før produktet kan importeres og markedsføres i EØS. Norske og europeiske produsenter møter de samme problemene når de skal få godkjent produktene sine for import til land utenfor EØS.

       Formålet med MRA-avtalene er å forenkle markedstilgangen. MRA-avtalene innebærer ingen endring i de kravene styresmaktene stiller til produkt eller til kompetanse i tekniske kontrollorgan. Men MRA-avtalen innebærer at produsenter i avtalelandene ikke lenger må oppsøke et EØS-land for å få vurdert om produktet samsvarer med kravene i EØS-regelverket. De kan få produktet vurdert av et teknisk kontrollorgan i sitt eget land som er godkjent under MRA-avtalen. På samme måte skal tilgangen til markedene i avtalelandene forenkles for norske og andre europeiske produsenter ved at de kan få utført samsvarsvurderinger i et av EØS-landene etter regelverket i avtalelandene.

Behovet for lovhjemmel

       Lov om tekniske kontrollorgan som har til oppgave å gjennomføre samsvarsvurderinger etter EØS-avtalen ble vedtatt 16.juni 1994. Loven gir på den ene siden departementet hjemmel til å peke ut tekniske kontrollorgan i Norge (§ 1), og forplikter på den andre siden Norge til å godkjenne tekniske kontrollorgan i andre EØS-land (§ 6).

       Lov om tekniske kontrollorgan hjemler ikke gjennomføring av plikter etter parallelle avtaler med tredjeland. Eventuell undertegning av slike avtaler må regnes som traktatsbindinger og kan bare undertegnes med forbehold om samtykke fra Stortinget, jf. Grunnloven § 26 andre ledd.

       For å unngå at Stortinget må ratifisere hver enkelt MRA-avtale, er det formålstjenlig å hente inn samtykke fra Stortinget i form av en lovendring. Lovendringen sikrer en tilsvarende rettsvirkning for land Norge inngår MRA-avtaler med, som for EØS-landene når det gjelder utpeking av tekniske kontrollorgan (§ 1) og godkjennelse av kontrollorgan i avtalelandene (§ 6).

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Kostnadene ved å gjennomføre MRA-avtalene er i hovedsak knyttet til at styresmaktene tar del i forhandlinger og er med i den faste komiteen under MRA-avtalene.

       Lovendringen innebærer at det kan oppstå visse kostnader i forbindelse med at akkrediteringsordningen som Norsk akkreditering har for tekniske kontrollorgan, eventuelt blir utvidet til også å omfatte regelverket i MRA-landene.