Norge har i likhet med de fleste vestlige land hatt offentlig kjøttkontroll i mer enn hundre år og i denne tiden har tre lover avløst hverandre. Den første kjøttkontrollov kom i 1892, en ny lov ble vedtatt i 1940 og den nåværende lov er fra 1957.

       Lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m.v. er en fullmaktslov som gir hjemmel for departementet til å gi de pålegg om utstyr, vedlikehold og arbeidsordning som finnes nødvendig av hygieniske eller humanitære grunner for de virksomheter som loven omfatter. Loven sier videre hva kjøttkontrollen omfatter og hvordan den skal foregå. Loven er endret en rekke ganger, men kan likevel ikke sies å være tilpasset dagens forhold. Den bærer preg av de fragmentariske endringene og har flere bestemmelser som ikke lenger har noen mening.

       Etter at lov om samordnet næringsmiddelkontroll var vedtatt i 1978 ble kjøttkontrolloven i 1979 endret slik at alle kommuner skulle ha offentlig kjøttkontroll.

       I dag er det bred enighet om at kjøttvarer kan sikres bedre ved en mer konsekvent gjennomført kvalitetssikring og overvåking i alle ledd gjennom hele produksjonslinjen, en såkalt « fra jord til bord »-overvåking. Dette reiser kravet om en fornyelse av regelverket for å hjemle og fremme en slik endring. Arbeidet med regelverksfornyelsen startet for snart ti år siden ved at det ble opprettet faggrupper både i norsk og nordisk regi for å foreslå retningslinjer for modernisering av kjøttkontrollen og harmonisering av regelverket innen Norden.

       EØS-avtalen forplikter Norge til å ha et EU-harmonisert regelverk. EØS bygger sin matvaresikkerhet på at kontroll og tilsyn foregår på opprinnelsesstedet i overensstemmelse med det harmoniserte regelverket.

       Arbeidet som ledet fram til EØS-avtalen gav sterk styring for arbeidet med nytt regelverk. I mange år har Norge og de øvrige nordiske land bevisst tilnærmet seg regelverket til Den europeiske union, EU, men EØS-avtalen innebar at regelverket måtte harmoniseres også i det man kan kalle detaljbestemmelser.

       Som en direkte følge av EØS-avtalen har Norge allerede innført nye harmoniserte forskrifter på kjøttområdet. De nye forskriftene er på flere områder i strid med kjøttkontrolloven av 1957, men er hjemlet i en ny paragraf som gir anledning til å fastsette de forskrifter som er nødvendige for å oppfylle avtalen.

       Forslaget til lov om kjøttproduksjon omfatter hele produksjonslinjen fra slaktedyrbesetningen via slakteri til nedskjæring, lagring, omsetning og transport. Kjøttprodukter omfattes ikke av lovens bestemmelser, da disse produktene hovedsakelig reguleres gjennom næringsmiddelloven.

       Lovforslaget innebærer plassering av myndighet og økonomisk ansvar for kjøttkontrollen hos staten, det blir dermed samsvar mellom instruksjonsrett og økonomisk ansvar. Statens Næringsmiddeltilsyn, SNT, vil fortsatt bli godkjennings- og tilsynsmyndighet for virksomhetene. Ansatte i det kommunale næringsmiddeltilsynet, KNT, vil etter delegasjon fortsatt utføre kontroll og tilsyn lokalt, instruksjon og økonomiske overføringer vil måtte sees i sammenheng. For enkelte kommuner vil dette bety betydelige innsparelser.

       Loven er i stor grad bygget opp som en fullmaktslov, som gir departementet nødvendige hjemler til å kunne utarbeide nærmere forskrifter på en rekke områder innen lovens foreslåtte virkeområde.

       Lovforslaget innebærer i utgangspunktet ingen store endringer i dagens struktur. Den største konsekvensen av økonomisk og administrativ art, ble gjennomført allerede ved statliggjøringen (fase 2) av tilsynet, slik dette er nedfelt i bl.a. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 7 (1995-1996).