3.1 Sammendrag

3.1.1 Gjeldende rett

       Det stilles ikke direkte krav i norsk finanslovgivning om at norske finansinstitusjoner skal ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge. Lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel § 3-3 tredje ledd punkt 1 inneholder imidlertid et slikt krav for verdipapirforetak (jf. endringslov 7. juni 1996). Bestemmelsen trer i kraft 31. desember 1996.

3.1.2 EØS-reglene

       BCCI-direktivet artikkel 3 inneholder en bestemmelse om at myndighetene skal kreve at en finansinstitusjon (som er juridisk person) har både forretningskontor og hovedkontor i samme medlemsstat. Tilsvarende bestemmelser er fastsatt for verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond i Rdir. 93/22 og Rdir. 85/611 .

       Departementet legger til grunn at det med forretningskontor menes vedtaksfestet forretningskontor. Det vises til lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper § 2-2 nr. 2 der det fremgår at vedtektene skal angi den kommune i riket hvor selskapet skal ha sitt forretningskontor.

       Kravet skal gjelde som vilkår for at tillatelse kan gis. Etter rammedirektivenes bestemmelser vil tillatelsen kunne tilbakekalles dersom institusjonen ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for tillatelsen. Det fremgår for øvrig av direktivets fortale at myndighetene skal kunne nekte å gi tillatelse, eventuelt kalle den tilbake, dersom det fremkommer forhold i driftsplanen, den geografiske plassering, eller den virksomhet som faktisk utøves, som klart viser at finansinstitusjonen har valgt rettssystemet i den aktuelle medlemsstat for å unndra seg strengere standarder i en annen medlemsstat der institusjonen har til hensikt å drive eller allerede driver størstedelen av sin virksomhet.

3.1.3 Departementets vurdering

       I samsvar med BCCI-direktivet artikkel 3 foreslår departementet at det innføres et krav om at norske finansinstitusjoner skal ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge. Dette foreslås gjennomført ved at det foretas endringer i konsesjonsbestemmelsene i de enkelte særlover, dvs. sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven. Det vises til at konsesjonsbestemmelsene i sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven ble endret ved Stortingets vedtak 22. juni 1996, jf. Innst.O.nr.72 (1995-1996) om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m. Endringsforslagene i proposisjonen her bygger på de aktuelle bestemmelsene slik de lyder etter Stortingets vedtak.

       Departementet legger til grunn at finanslovgivningen inneholder tilstrekkelige hjemler for tilsynsmyndighetene til å kunne tilbakekalle en tillatelse dersom kravet til å ha forretningskontor i Norge ikke oppfylles. Tilsvarende gjelder dersom det klart viser seg at en finansinstitusjon utelukkende har valgt å etablere seg i Norge for å unndra seg strengere regler i et annet EØS-land, eller rent faktisk ikke utøver virksomhet i Norge. Det vises i denne sammenheng til sparebankloven § 48, forretningsbankloven § 8, finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 og forsikringsvirksomhetsloven § 2-2.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996) der en enstemmig komité (se pkt. 3.2.5.1.2. side 14) går inn for at en kredittinstitusjon eller et aksjeselskap må ha forretningskontor og hovedkontor i Norge for å yte investeringstjenester. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om å innføre et krav til at norske finansinstitusjoner skal ha både det vedtektsbestemte forretningskontor og hovedkontoret i Norge, slik at også institusjoner som ikke yter investeringstjenester må oppfylle det samme krav.