2.1 Sammendrag

2.1.1 Gjeldende rett

       Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter institusjoner under tilsyn å la Kredittilsynet når som helst få gå igjennom sine protokoller, bøker, dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve. Dersom denne plikten ikke overholdes kan Kredittilsynet pålegge institusjonens revisor å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv A til lønns- og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning. Kredittilsynsloven pålegger ikke revisor å gi slike opplysninger uoppfordret til Kredittilsynet.

       Norske finansinstitusjoner er pålagt å ha en kontrollkomité som skal føre tilsyn med institusjonens virksomhet og blant annet påse at virksomheten drives i samsvar med lov og vedtekter. En tilsvarende plikt foreligger ikke for verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. En kontrollkomité skal straks rapportere til Kredittilsynet betydelige forsømmelser, feil eller misligheter av større betydning eller rekkevidde som den får kjennskap til. Kredittilsynets normalinstruks for de forskjellige typer institusjoners kontrollkomiteer forutsetter et pliktig samarbeid mellom valgt revisor og komiteen. Det vises også til forretningsbankloven § 13 som bestemmer at revisjonen skal gi kontrollkomiteen alle opplysninger som den mener å trenge for å kunne utføre sitt verv.

2.1.2 EØS-reglene

       BCCI-direktivet artikkel 5 fastsetter bestemmelser i rammedirektivene som pålegger valgt revisor i finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond (til sammen benevnt « finansforetak ») en plikt til straks å melde til tilsynsmyndighetene ethvert forhold eller vedtak som gjelder foretaket, og som vedkommende person har fått kjennskap til i forbindelse med utførelsen av sin oppgave, og som kan:

-	være en materiell overtredelse av de lover og forskrifter som fastlegger vilkårene for godkjenning, eller som særskilt omhandler virksomheten som finansforetak, eller

-	skade den fortsatte drift av finansforetaket, eller

-	medføre at regnskapene ikke godkjennes, eller at det tas forbehold.

       Direktivet pålegger revisor en tilsvarende plikt for forhold og vedtak revisor har fått kjennskap til i forbindelse med utførelse av revisjonsvirksomhet i et foretak som ved kontroll har nære forbindelser med institusjonen. En nær forbindelse foreligger i utgangspunktet når en fysisk eller juridisk person eier eller kontrollerer minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller der to eller flere fysiske eller juridiske personer er knyttet til hverandre ved kontroll. Begrepet kontroll er nærmere definert i direktivet.

       Etter direktivets artikkel 5 nr. 2 skal det ikke anses for å være et brudd på revisors taushetsplikt å gi opplysninger i god tro til tilsynsmyndighetene. Videre fritas revisor i slike tilfeller for ethvert ansvar.

2.1.3 Departementets vurdering

       BCCI-direktivet inneholder flere tiltak som vil bidra til å styrke tilsynet med finansielle tjenesteytere, både nasjonalt og på EØS-plan. Blant disse tiltak er innføring av en særskilt rapporteringsplikt for revisor i kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Departementet anser det viktig for tilsynet med de nevnte institusjoner, at en rapporteringsplikt i samsvar med direktivet gjennomføres i norsk rett. Eventuelle behov for samordning med forslag fra Revisorlovutvalget eller Banklovkommisjonen, vil vurderes i forbindelse med behandlingen av de nevnte utvalgs utredninger, på det tidspunkt disse foreligger.

       Departementet foreslår i samsvar med Kredittilsynets forslag at rapporteringsplikten skal omfatte revisor i institusjoner som er under tilsyn av Kredittilsynet, dvs. institusjoner som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd. Forslaget går på dette punktet lenger enn det som følger av BCCI-direktivet. Av høringsinstansene er det bare NSRF som har hatt konkrete innvendinger mot forslaget på dette punkt. Departementet viser dessuten til at det i direktivets fortale er lagt til grunn at det er ønskelig å vedta lignende tiltak for hele sektoren for finansielle tjenester. På denne bakgrunn er departementet kommet til at den styrking av tilsynet revisors rapporteringsplikt vil medføre, bør gjøres gjeldende i forhold til de institusjoner Kredittilsynet fører tilsyn med, og ikke bare i forhold til finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond.

       Rapporteringsplikten foreslås i samsvar med Bankforeningens merknader, gjort gjeldende for valgt revisor. Dette innebærer at en institusjons interne revisor ikke vil være omfattet av rapporteringsplikten.

       Det foreslås videre at bestemmelsen skal omfatte foretak som institusjonen har nære forbindelser med, dersom institusjonens revisor samtidig er revisor for dette foretaket. Det vises i denne forbindelse til finansieringsvirksomhetsloven 2a-11 tredje ledd som fastsetter at foretakene i finanskonsern skal ha samme revisor når ikke annet følger av lov eller forskrift. Direktivet inneholder en nærmere definisjon av « nære forbindelser ». Departementet foreslår i samsvar med høringsutkastet at det tas inn en forskriftshjemmel slik at det kan fastsettes nærmere regler om hva som menes med nære forbindelser. Kompetansen foreslås lagt til departementet. Det forutsettes at forskrift utarbeides i samsvar med direktivet.

       Rapporteringsplikten etter direktivet omfatter som påpekt av enkelte høringsinstanser, bare forhold som valgt revisor får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet. Departementet foreslår en presisering av dette i forhold til høringsutkastet.

       NSRF og Bankforeningen har lagt til grunn at det bør foreligge vesentlige forhold for at rapporteringsplikt skal inntre og at dette bør fremgå av lovteksten. Etter departementets syn bør rapporteringsplikten omfatte forhold som kan innebære overtredelse av bestemmelser som regulerer institusjonenes virksomhet og som kan gi grunnlag for tilbakekall av tillatelsen til å drive virksomhet. Det legges til grunn at regelbrudd som kan gi grunnlag for tilbakekall av tillatelse vil anses som materielle/vesentlige brudd i henhold til BCCI-direktivet.

       Rapporteringsplikten etter direktivet omfatter i tillegg til materielle brudd på lover og forskrifter, også forhold som kan skade den fortsatte drift av foretaket. Bankforeningen har gitt uttrykk for at det bør stilles et vesentlighetskrav også i denne forbindelse. Etter departementets syn vil et forhold for å kunne skade foretakets videre drift, måtte være av en vesentlig karakter.

       Bankforeningen har vist til at det følger av aksjeloven § 10-9 og revisorloven § 8 at revisor skal avgi revisjonsberetning og at det derfor ikke er nødvendig at det presiseres noen særskilt rapporteringsplikt i forbindelse med årsberetningen. Etter Bankforeningens syn dekkes de fire hovedgruppene av avvik fra en normalberetning som er fastsatt i NSRFs norm, av den rapporteringsplikt som følger av Kredittilsynets forslag for øvrig.

       Etter direktivet skal det rapporteres om forhold som kan medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold. Departementet vil ikke se bort fra at slike forhold kan være av en slik art at de ikke nødvendigvis faller inn under de øvrige regler som foreslås. Det vises dessuten til at NSRFs « Norm vedrørende revisjonsberetningens form og innhold » ikke er å anse som en rettslig bindende norm. Departementet foreslår på denne bakgrunn en rapporteringsplikt i samsvar med direktivet.

       Den foreslåtte rapporteringsplikten forhindrer ikke etter departementets syn, at revisor tar opp forholdet med ledelsen eller kontrollkomiteen i institusjonen. Det bør imidlertid være opp til revisor selv å vurdere om eventuelle umiddelbare tiltak fra selskapets ledelse kan medføre at rapporteringsplikten bortfaller. Etter det departementet er kjent med er denne forståelsen av direktivet i samsvar med den danske myndigheter har lagt til grunn.

       Departementet viser for øvrig til at den foreslåtte bestemmelse om revisors rapporteringsplikt omfatter de forhold som revisor i finansinstitusjon er foreslått å ha rapporteringsplikt for etter forslaget i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) om lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner § 3-1 annet ledd. På det tidspunkt det eventuelt vedtas endringer i tilsynsloven, vil derfor eventuelle vedtatte regler i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) § 3-1 annet ledd kunne oppheves.

       Etter lov av 14. mars 1964 nr. 2 om revisjon og revisorer § 15 er revisorer, med de unntak som følger av lov, forpliktet til å bevare taushet om alt de under sin virksomhet får kjennskap til. Departementet antar at det av denne grunn er nødvendig å ta inn en særskilt lovbestemmelse i samsvar med BCCI-direktivet artikkel 5 nr. 2 om at det ikke skal anses for å være et brudd på revisors taushetsplikt etter lov, forskrift eller avtale å gi opplysninger i god tro til Kredittilsynet. På bakgrunn av merknadene fra Norges Registrerte Revisorers Forening foreslår departementet en presisering av at det er den aktsomme gode tro som beskyttes. Bestemmelsen vil ha betydning i tilfeller der det i ettertid må antas at det ikke forelå noen rapporteringsplikt. I tillegg foreslås det tatt inn en bestemmelse om at revisor i slike tilfeller fritas for ethvert ansvar forbundet med slik rapportering.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til Regjeringens forslag om å pålegge valgt revisor i institusjoner som er under Kredittilsynets tilsyn en konkret varslingsplikt i de tilfeller det avdekkes alvorlige regelbrudd. Komiteen vil understreke at plikten er ganske vidtgående og gir forslaget sin støtte. Komiteen viser for det første til at departementet går lenger enn det BCCI-direktivet krever når det gjelder hvilke pliktsubjekter som omfattes. Komiteen er enig i at det er naturlig at varslingsplikten blir gjort gjeldende for de institusjoner som etter loven er underlagt Kredittilsynets kontroll. For det andre viser komiteen til forslaget til ny § 3 a første ledd nr. 3 som krever revisorvarsel om ethvert forhold som kan « medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold ». Denne formulering omfatter en rekke forhold. Den foreslåtte varslingsplikten understreker således at revisor har en uavhengig stilling i forhold til den finansinstitusjon som gir revisoroppdraget. Komiteen vil påpeke at revisors uavhengige stilling og generelle aktsomhetsplikt er en viktig garanti for alle som skal forholde seg til finansinstitusjonen. I mange tilfeller vil revisor være den eneste som har praktisk mulighet for å avsløre irregulære forhold i tide. Revisor har derfor et stort ansvar. Komiteen antar imidlertid at eventuell manglende oppfyllelse av revisors plikter vil ha betydning i en rekke forhold, herunder når det gjelder eventuelt etterfølgende erstatningsansvar. Rettspraksis om revisors erstatningsansvar så langt har vist at det skal mye til før revisor blir ilagt et ansvar for tap lidt av tredjemann for upåtalte regelovertredelser i revisorgodkjente regnskap, også i finansinstitusjoner. Det er etter komiteens syn riktig å få konkretisert revisoransvaret ved at det oppstilles konkret krav til varsling av Kredittilsynet i forbindelse med alvorlige overtredelser av regelverket for finansinstitusjoner.

       Komiteen er enig med departementet i at den foreslåtte rapporteringsplikt ikke forhindrer at revisor reiser spørsmålet med ledelsen eller kontrollkomiteen i den berørte institusjon. Komiteen vil likevel understreke at revisor kan velge å rapportere i.h.t. varslingsplikten også i tilfeller der revisor ennå ikke har reist spørsmålet med den aktuelle finansinstitusjonen.

       Komiteen ser det som positivt at revisors varslingsplikt i.h.t. forslaget inkluderer forhold i foretak som finansinstitusjonen har nære forbindelser med; herunder hel- eller deleide datterselskap.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at Regjeringen foreslo en vid forskriftshjemmel. Stortinget bør, så langt det er råd, vedta lovers innhold uttømmende. Bare der det er behov for utfylling eller løpende justeringer utover det som naturlig bringes tilbake til Stortinget skal det delegeres myndighet til departementet. Flertallet vil derfor innta flere momenter i lovteksten og derved innsnevre det saklige området for forskriftshjemmelen.

       Flertallet vil i samsvar med dette fremme et mer konkret forslag til kredittilsynsloven ny § 3 a annet ledd. Forslaget følger i all hovedsak definisjonen i BCCI -direktivet, som departementet opplyser var tenkt å danne grunnlag for innholdet av forskrift. Samtidig beholdes Regjeringens forslag til forskriftshjemmel i siste punktum i nevnte bestemmelse med den forutsetning at denne delegasjon av myndighet til departementet skal gi mulighet til nødvendig presisering i tillegg til den definisjon flertallet foreslår. Flertallet har, i motsetning til det som følger av BCCI-direktivets definisjon, ikke inntatt henvisning til sjuende selskapsdirektiv. Departementet kan derfor, med hjemmel i delegert myndighet, ta inn i forskriften det innhold fra syvende selskapsdirektiv som er aktuelt for å få en utfyllende og helt presis definisjon.

       Det vises til at departementet i brev av 28. november 1996 til finanskomiteen har opplyst at sjuende selskapsdirektiv ennå ikke er innarbeidet i norsk rett.

       Flertallet foreslår på denne bakgrunn følgende forslag til kredittilsynsloven ny § 3 a annet ledd:

       « Rapporteringsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende for forhold som revisor får kjennskap til under utøvelse av sin revisjonsvirksomhet for foretak som institusjonen har nære forbindelser med. Med « nære forbindelser » menes en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer som er knyttet til hverandre ved

a)	kapitalinteresse, dvs. ved å ha eller kontrollere minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller

b)

kontroll, dvs. ved en forbindelse mellom et hovedforetak og et underforetak eller ved en tilsvarende forbindelse mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak. Kontroll ansees som hovedregel å foreligge der personer eller foretak eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i institusjonen, og der institusjonen eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i et foretak, eller der foretak inngår i samme konsern som institusjonen. Ethvert underforetak av et underforetak anses også som datterforetak av hovedforetaket som står i spissen for foretakene. En situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er varig knyttet til en person ved kontroll, anses også som en nær forbindelse mellom slike personer. Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som nære forbindelser. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil stemme imot flertallets forslag til n y § 3 a annet ledd. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag på dette punkt, som er identisk med første og siste punktum i flertallets forslag.