Om endringer i lov om folketrygd og i enkelte andre lover

       Til Odelstinget.

       Sosial- og helsedepartementet foreslår i proposisjonen endringer i folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 samt justeringer i ferieloven og i lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon.

       Det foreslås endringer på følgende områder:

1. Utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen

1.1 Sammendrag

       Det foreslås å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykepenger, den såkalte arbeidsgiverperioden, fra to til tre uker. Formålet er å motivere arbeidsgivere til å sette i verk sykefraværsforebyggende tiltak og tidlig oppfølging av sykmeldte. Maksimaltiden for sykepenger fra folketrygden foreslås samtidig justert fra 250 dager/50 uker til 245 dager/49 uker. Arbeidstakerne vil som i dag være sikret sykepenger i til sammen 52 uker.

       Det foreslås videre at trygdens ansvar for feriepenger av sykepenger reduseres fra 10 uker til 9 uker, samtidig som arbeidsgiver får ansvar for feriepenger også i den utvidede arbeidsgiverperioden. Arbeidstakernes rett til feriepenger av sykepenger berøres ikke av forslaget.

       I stedet for sykepenger kan det ytes reisetilskott til dekning av transportutgifter til og fra arbeidsstedet, når det har gått to uker etter arbeidsuførheten inntrådte. Som en følge av forslaget om å forlenge arbeidsgiverperioden, foreslås det at reisetilskott til arbeidstakere kan ytes etter tre uker. Andre grupper vil kunne få reisetilskott etter to uker som i dag. Av samme grunn foreslås det visse justeringer i reglene om beregning av arbeidsgiverperioden og i reglene om sykepenger ved yrkesskade.

       Ordningen med unntak fra arbeidsgiverperioden på to uker for kronisk syke med risiko for stort sykefravær vil som i dag gjelde hele arbeidsgiverperioden, og vil dermed bli utvidet til tre uker.

       Samtidig foreslås det at premien i forsikringsordningen for sykepenger i arbeidsgiverperioden blir justert for arbeidsgivere med få arbeidstakere. Satsen øker slik at den dekker det utvidede ansvaret.

       Omleggingen foreslås gjennomført fra 1. mars 1997. Med uendret sykefravær vil utvidelsen av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for folketrygden på 1.280 mill. kroner på årsbasis. I 1997 vil innsparingen bli 930 mill. kroner. En utvidet arbeidsgiverperiode vil bety en viss administrativ avlasting av trygdeetaten. Det uttales at de frigjorte ressursene vil bli brukt til å intensivere arbeidet med å følge opp sykmeldte.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, går imot utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen fra to til tre uker. Disse medlemmer frykter at det å skyve en større del av belastningen ved sykdom over på arbeidsgiver vil bidra til å ekskludere grupper av syke og delvis arbeidsuføre ut av arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er av den oppfatning at en utvidelse av arbeidsgiverperioden sterkest vil ramme små og mellomstore bedrifter som vil ha vanskelig for å bære en slik ekstra kostnad. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslag til endringer i folketrygdloven §§ 3-1, 3-5, 3-6, 3-12 A og 3-17 og ferieloven § 10.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Bjørnstad, Bæivi, Fredagsvik, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, støtter Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykepenger fra to til tre uker med målsetting å styrke det fraværsforebyggende arbeidet.Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1996-1997) kap. 2650 Sykepenger.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 3-1 nr. 2 andre ledd skal lyde:

       Til arbeidstakere betales reisetilskott tidligst fra og med 22. dag etter arbeidsuførhetens inntreden, jf. § 3-12 nr. 1. Til andre betales reisetilskott tidligst fra og med 15. dag.

§ 3-5 nr. 2 første punktum skal lyde:

       Sykepenger skal ytes av arbeidsgiveren i de første tre ukene av sykefraværsperioden etter bestemmelsene i §§ 3-6 til 3-8.

§ 3-5 nr. 4 skal lyde:

       Fra trygden ytes feriepenger med 10,2 % av utbetalte sykepenger for inntil 9 uker (45 sykepengedager) hvert opptjeningsår. Ved beregning av feriepenger legges de 9 første stønadsukene i opptjeningsåret til grunn. For arbeidstakere som har fylt 59 år innen 1. september i opptjeningsåret, forhøyes prosentsatsen med 2,3 prosentpoeng.

§ 3-6 nr. 3 første ledd skal lyde:

       Arbeidsgiverperioden regnes fra og med første hele sykefraværsdag i hvert enkelt tilfelle. Dersom arbeidstakeren etter å ha vært fraværende på grunn av sykdom på nytt blir arbeidsufør innen tre uker, medregnes den tidligere fraværsperioden ved beregningen av arbeidsgiverperioden. Når arbeidsgiveren har utbetalt sykepenger i en full arbeidsgiverperiode, skal det ikke inntre noen ny arbeidsgiverperiode ved sykdom som inntreffer innen tre uker etter at vedkommende arbeidstaker har gjenopptatt arbeidet.

§ 3-12 A første, andre (nytt) og tredje ledd skal lyde:

       Til arbeidstakere ytes sykepenger fra trygden i inntil 245 dager/49 uker. I tilfelle der trygden yter sykepenger i de tre første ukene av sykefraværsperioden, ytes sykepenger likevel i inntil 52 uker. Andre punktum gjelder tilsvarende for arbeidsløse som nevnt i § 3-16.

       Til selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og inaktive m fl ytes sykepenger i inntil 250 dager/50 uker. For selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere som har tegnet frivillig tilleggstrygd fra første sykedag, ytes sykepenger likevel i inntil 52 uker.

       Har den trygdede vært helt arbeidsfør i minst 26 uker siden han fikk sykepenger fra trygden, begynner en ny sykepengeperiode som nevnt i første og andre ledd å løpe.

§ 3-12 A tredje og fjerde ledd blir henholdsvis nytt fjerde og femte ledd.

§ 3-17 bokstav e skal lyde:

       Sykepenger fra trygden ytes i opptil 245, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 3-12 A.

I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4 andre ledd bokstav a lyde:

a) sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 9 uker (45 sykepengedager) hvert opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 3-5 nr. 4. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioder etter folketrygdloven § 3-7 første ledd eller for fravær ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 3-22 nr. 3. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av sykepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 3-23 nr. 3.

       Endringene trer i kraft 1. mars 1997 og gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten inntrer etter 28. februar 1997. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad og forslag i B.innst.S.nr.I (1996-1997) der det heter følgende:

       Dette medlem viser til at dette forslaget ikke samlet flertall.

       Dette medlem vil derfor avvise forslaget om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykepenger, den såkalte arbeidsgiverperioden, fra to til tre uker, og vil gå mot forslag til endringer i folketrygdloven § 3-1, § 3-5, § 3-6, § 3-12 A og § 3-17 og ferieloven § 10.

2. Rett til sykepenger under behandling i forbindelse med sterilisering

2.1 Sammendrag

       Det foreslås å etablere hjemmel for rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av steriliseringsinngrep.

       Bakgrunnen for forslaget er bl.a. at ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden i en kjennelse av 18. september 1989 kom til at arbeidstakere etter gjeldende regler ikke har rett til sykepenger fra arbeidsgiver ved fravær fra arbeidet i forbindelse med steriliseringsinngrep. Departementet bemerker at steriliseringsinngrep har et allment akseptert formål, og at utgiftene til inngrepet dekkes av det offentlige. Departementet mener derfor det er lite rimelig at det ikke skal foreligge rett til sykepenger ved arbeidsuførhet i forbindelse med slike inngrep, og foreslår at det i folketrygdloven § 3-2 nr. 1 andre ledd tas inn en ny bokstav g med direkte anvisning på rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av steriliseringsinngrep.

       Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 1997 og gjøres gjeldende for tilfeller hvor arbeidsuførheten inntrer etter 31. desember 1996. Det antas at sykepenger ved arbeidsuførhet i forbindelse med sterilisering vil beløpe seg til ca 17 mill. kroner pr. år. Fordi korttidsfravær som dette stort sett faller i arbeidsgiverperioden, vil trygdens merutgifter bli helt ubetydelige. Da sykmelding til arbeidsgiveren ikke gir opplysninger om diagnoser, antar departementet at arbeidsgiverne allerede i dag dekker sykepenger i de fleste tilfellene.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen støtter forslaget og har ellers ingen merknader.

3. Avkorting av alderspensjon mot arbeidsinntekt før fylte 70 år

3.1 Sammendrag

       Departementet foreslår endringer i reglene om avkorting av alderspensjon mot arbeidsinntekt før fylte 70 år. Forslagene som bygger på Velferdsmeldingen St.meld. nr. 35 (1994-1995) og stortingsbehandlingen av denne jf. Innst.S.nr.180 (1995-1996), har til hensikt å stimulere eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeid, og at de skal få mer igjen for dette.

       Det foreslås å oppheve bestemmelsen i folketrygdloven om at summen av pensjon og pensjonsgivende inntekt for alderspensjonist som ikke har fylt 70 år, ikke skal overstige tidligere inntekt. Videre foreslås det at alderspensjonen skal avkortes med 40 % mot i dag 50 % av den inntekten som overstiger grunnbeløpet. Dessuten foreslås det at det ved avkorting av alderspensjon før fylte 70 år ikke lenger skal tas hensyn til inntekt opptjent foregående år fra en avsluttet virksomhet.

       Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1997. Det foreslås at endringene gjennomføres også for dem som er pensjonister før 1. januar 1997. En avvikling av begrensningsregelen om at sum av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere inntekt, vil være en administrativ forenkling på sikt. Merutgiftene på årsbasis anslås til vel 75 mill. kroner. En reduksjon av avkortingsprosenten fra 50 til 40 %, anslås til å medføre merutgifter på 60 mill. kroner på årsbasis. Særregelen om at det ikke skal tas hensyn til pensjonsgivende inntekt som er et etterslep etter helt avsluttet virksomhet, har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen gir sin tilslutning til forbedring av avkortingsordningen før fylte 70 år slik at det skal gi større motivasjon til å kombinere arbeid og trygd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Regjeringen i for stor grad retter tiltakene inn på å stimulere eldre til å fortsette i arbeid snarere enn å skape fleksible ordninger for dem som ønsker en tidligere pensjonering. Denne linja kan etter disse medlemmers syn bidra til å forverre situasjonen for ungdom og andre som faller utenfor arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag i Innst.S.nr.180 (1995-1996) om Velferdsmeldingen der disse medlemmer mente det burde være større grad av fleksibilitet i avgang fra yrkeslivet, og foreslo at det utredes en fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år som innebærer høyere pensjon jo senere pensjoneringstidspunkt. En ordning med en generell fleksibel pensjonsalder mellom 60 og 70 år kan erstatte dagens AFP-ordning. Disse medlemmer viser videre til sitt forslag i B.innst.S.nr.11 (1996-1997) om å utvide Pensjonskommisjonens mandat til å utrede fleksibel pensjonsalder fra 60 til 70 år.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at det gjøres mer attraktivt å kombinere arbeid og trygd etter fylte 67 år. Opphevelse av regelen om at summen av pensjon og trygd ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt, er viktig i denne sammenhengen.

       Ved behandlingen av Velferdsmeldingen, Innst.S.nr.180 (1995-1996), gikk Kristelig Folkeparti inn for at friinntektsgrensen burde settes til 2G. Dette medlem mener fortsatt dette ville vært en bedre løsning enn å redusere avkortingsprosenten fra 50 til 40 %. Siden dette ikke fikk støtte fra andre partier ved behandlingen av Velferdsmeldingen, finner ikke dette medlem det nødvendig å fremme forslag om dette nå, men vil i stedet støtte Regjeringens forslag.

4. Overføring av ansvar for skyssutgifter i hjemmesykepleietjenesten fra folketrygden til kommunene

4.1 Sammendrag

       Det foreslås å overføre ansvaret for skyssutgifter i hjemmesykepleietjenesten fra folketrygden til kommunene. Kommunene finansierer i dag skyssutgifter i forbindelse med hjemmehjelpstjenester. De fleste kommunene organiserer hjemmehjelpstjenester og hjemmesykepleietjenester i en samlet pleie- og omsorgstjeneste. Etter departementets mening bør finansieringsansvaret for skyssutgiftene samles ved at kommunene også overtar ansvaret for skyssutgiftene i hjemmesykepleien.

       Folketrygden refunderer i dag kommunenes utgifter til skyss i hjemmesykepleien, mens kommunene finansierer skyssutgiftene i forbindelse med hjemmehjelpstjenester. De fleste kommunene organiserer i dag hjemmehjelpstjenester og hjemmesykepleietjenester i en samlet pleie- og omsorgstjeneste. Etter departementets syn kan ulik finansiering av skyssutgiftene bidra til en unødig oppsplitting av tjenestene og skape uryddige forhold.

       Det framholdes videre i proposisjonen at oppmyking av det tradisjonelle skillet mellom sykepleietjenester og øvrige hjemmetjenester aktualiseres ytterligere ved at omsorgsarbeidere kommer inn som nye yrkesutøvere i hjemmetjenesten.

       På grunn av at skyssgodtgjørelsen fra folketrygden er avhengig av at personellet er godkjent helsepersonell, vil ikke kommunene få refundert skyssutgiftene til omsorgsarbeideren. Kommunene vil derimot få refundert skyssutgiftene for tjenester utført av hjelpepleiere. Selv om ulike personellgrupper til dels utfører de samme tjenestene vil finansieringen av skyssutgiftene bli forskjellig. Dette er etter departementets vurdering uheldig og kan også bidra til en mindre fleksibel bruk av personellressursene.

       Etter departementets mening bør derfor finansieringsansvaret for skyssutgiftene samles ved at kommunene overtar ansvaret også for skyssutgiftene i hjemmesykepleien. Det foreslås derfor en overføring av ansvar for skyssutgiftene i hjemmesykepleien fra folketrygden til kommunene fra 1. januar 1997.

       Utgiftene anslås for 1997 til 145 mill. kroner. I forslaget til statsbudsjett for 1997 er 145 mill. kroner foreslått overført fra kap. 2750 post 71 Skyssvederlag for leger m.v. til rammetilskuddet til kommunene. Administrativt vil forslaget innebære en forenkling både for kommuneadministrasjonen og trygdeetaten.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at Stortinget ved behandlingen av sosialkomiteens budsjettinnstiling vedtok at utgifter til skyss av helsepersonell i hjemmesykepleien fortsatt skal dekkes av folketrygden. Ved at folketrygden fortsatt har ansvar også for disse skyssutgiftene, blir det en større trygghet for at ikke skysskostnadene skal påvirke kommunenes tjenestetilbud til pleietrengende. Det vises for øvrig til flertallets merknader om denne saken i B.innst.S.nr.11 (1996-1997). Flertallet vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag til endring av folketrygdloven § 2-6.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at skyssutgifter i forbindelse med hjemmehjelpstjenester i dag finansieres av kommunene, og at de fleste kommuner organiserer hjemmehjelpstjeneste og hjemmesykepleie i en samlet pleie- og omsorgstjeneste. En samordning av skyss- og betalingsansvar vil være viktig for å få til en god ressursutnyttelse, og disse medlemmer er derfor enig i at ansvaret for skyssutgifter i hjemmesykepleien overføres fra folketrygden til kommunene.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1996-1997) kap. 2750 Legehjelp m.m.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 2-6 nr. 3 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Rett til skyssgodtgjørelse ved hjemmebesøk har også helsepersonell knyttet til helsestasjon og helsepersonell ansatt ved familievernkontor.

       Endringen trer i kraft 1. januar 1997 og gis virkning for reiser foretatt etter 31. desember 1966.

5. Tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever - overføring av finansieringsansvar fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden

5.1 Sammendrag

       Det foreslås i proposisjonen at finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever (herunder hjelpemidler til barnehagebarn) overføres fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden. Det samme foreslås for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede lærlinger.

       Som begrunnelse for forslaget anføres bl.a. at ved en slik ansvarsoverføring vil de samlede ressursene kunne utnyttes på en bedre måte, og funksjonshemmede elever vil kunne sikres en mer lik og enklere behandling. Det påpekes at hjelpemidlene da vil kunne følge skoleelevene ved flytting fra en kommune til en annen og ved overgang fra grunnskole til videregående skole eller fra videregående skole til høyskole. I enkelte tilfeller vil samme hjelpemiddel kunne brukes både i skolen, som lærling i bedrift og i hjemmet.

       Det foreslås at ordningen trer i kraft 1. januar 1997. Leieordningen opphører med virkning fra samme dato. Det er varslet i St.prp. nr. 55 (1995-1996) Om kommuneøkonomien 1997 m.v., at kommunenes og fylkeskommunenes utgifter til skolehjelpemidler skal trekkes ut fra rammetilskuddet og overføres til folketrygden. Det foreslås i statsbudsjettet for 1997 at 35 mill. kroner overføres til folketrygden. I tillegg kommer utgifter til hjelpemidler til lærlinger som er beregnet til 66.000 kroner. Forslaget om overføring av finansieringsansvaret for skolehjelpemidler får ingen særlige administrative konsekvenser. Det vil ikke være behov for overføring av stillinger fra kommuner og fylkeskommuner til trygdeetaten.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader og støtter forslaget i proposisjonen.

6. Hjelpemiddelsentralene - vedtaksmyndighet og ankeadgang

6.1 Sammendrag

       Departementet foreslår at hjelpemiddelsentralene får vedtaksmyndighet i alle hjelpemiddelsaker med Rikstrygdeverket som ankeinstans. Etter gjeldende rett har sentralene bare myndighet til å innvilge, men ikke å avslå krav om hjelpemidler. Hensikten med dette forslaget er å få en lik og mer effektiv saksbehandling.

       Departementet forutsetter at det i forbindelse med overføringen av vedtaksmyndighet etableres egne trygdefaglige enheter ved hjelpemiddelsentralene, slik at det foretas en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom formidlingsfaglig rådgivning og avgjørelsesmyndighet.

       Endringen foreslås å tre i kraft fra 1. januar 1997. Kvaliteten i avgjørelsene antas å bli betydelig forbedret ved at den formidlingsfaglige og trygdefaglige kompetansen samles på fylkesnivå. Dette forventes å føre til at utlevering av ikke hensiktsmessige eller unødvendig dyre hjelpemidler i stor utstrekning kan unngås. Dette antar departementet vil føre til innsparinger, uten at det er mulig å tallfeste dette. Administrativt vil ordningen bety en forenkling.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen gir sin tilslutning til at hjelpemiddelsentralene får vedtaksmyndighet i alle hjelpemiddelsaker. Komiteen merker seg at forslaget bl.a. er basert på vellykkede prøveprosjekter i noen fylker.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

§ 2-6 nr. 3 første ledd tredje punktum skal lyde:

       Rett til skyssgodtgjørelse ved hjemmebesøk har også helsepersonell knyttet til helsestasjon og helsepersonell ansatt ved familievernkontor.

§ 3-1 nr. 2 andre ledd skal lyde:

       Til arbeidstakere betales reisetilskott tidligst fra og med 22. dag etter arbeidsuførhetens inntreden, jf. § 3-12 nr. 1. Til andre betales reisetilskott tidligst fra og med 15. dag.

§ 3-5 nr. 2 første punktum skal lyde:

       Sykepenger skal ytes av arbeidsgiveren i de første tre ukene av sykefraværsperioden etter bestemmelsene i §§ 3-6 til 3-8.

§ 3-5 nr. 4 skal lyde:

       Fra trygden ytes feriepenger med 10,2 % av utbetalte sykepenger for inntil 9 uker (45 sykepengedager) hvert opptjeningsår. Ved beregning av feriepenger legges de 9 første stønadsukene i opptjeningsåret til grunn. For arbeidstakere som har fylt 59 år innen 1. september i opptjeningsåret, forhøyes prosentsatsen med 2,3 prosentpoeng.

§ 3-6 nr. 3 første ledd skal lyde:

       Arbeidsgiverperioden regnes fra og med første hele sykefraværsdag i hvert enkelt tilfelle. Dersom arbeidstakeren etter å ha vært fraværende på grunn av sykdom på nytt blir arbeidsufør innen tre uker, medregnes den tidligere fraværsperioden ved beregningen av arbeidsgiverperioden. Når arbeidsgiveren har utbetalt sykepenger i en full arbeidsgiverperiode, skal det ikke inntre noen ny arbeidsgiverperiode ved sykdom som inntreffer innen tre uker etter at vedkommende arbeidstaker har gjenopptatt arbeidet.

§ 3-12 A første, andre (nytt) og tredje ledd skal lyde:

       Til arbeidstakere ytes sykepenger fra trygden i inntil 245 dager/49 uker. I tilfelle der trygden yter sykepenger i de tre første ukene av sykefraværsperioden, ytes sykepenger likevel i inntil 52 uker. Andre punktum gjelder tilsvarende for arbeidsløse som nevnt i § 3-16.

       Til selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og inaktive m fl ytes sykepenger i inntil 250 dager/50 uker. For selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere som har tegnet frivillig tilleggstrygd fra første sykedag, ytes sykepenger likevel i inntil 52 uker.

       Har den trygdede vært helt arbeidsfør i minst 26 uker siden han fikk sykepenger fra trygden, begynner en ny sykepengeperiode som nevnt i første og andre ledd å løpe.

§ 3-12 A tredje og fjerde ledd blir henholdsvis nytt fjerde og femte ledd.

§ 3-17 bokstav e skal lyde:

       Sykepenger fra trygden ytes i opptil 245, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 3-12 A.

       I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4 andre ledd bokstav a lyde:

a) sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 9 uker (45 sykepengedager) hvert opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 3-5 nr. 4. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioder etter folketrygdloven § 3-7 første ledd eller for fravær ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 3-22 nr. 3. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av sykepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 3-23 nr. 3.

8. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 3-2 nr. 1 andre ledd ny bokstav g skal lyde:

§ 5A-8 nr. 1 andre ledd skal lyde:

       Det kan ytes stønad i form av

§ 7-10 første ledd skal lyde:

       Alderspensjon til pensjonist som ikke har fylt 70 år, reduseres eller faller bort dersom pensjonisten har en årlig ervervsinntekt som overstiger grunnbeløpet. Pensjonen med eventuelt særtillegg, men uten forsørgingstillegg for ektefelle og barn, settes da ned med 40 prosent av den overskytende inntekt. Med ervervsinntekt menes pensjonsgivende inntekt etter bestemmelsene i kapittel 6. For året etter at vedkommende avsluttet sitt arbeid eller sin virksomhet helt, skal pensjonen ikke reduseres på grunnlag av pensjonsgivende inntekt som stammer fra arbeidet eller virksomheten, herunder eierinntekt fra aksjeselskap når pensjonisten ikke lenger er aktiv eier i selskapet.

§ 7-10 nytt femte ledd skal lyde:

       For en pensjonist som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet pensjon med statstilskott, skal pensjonen uten ektefelletillegg og barnetillegg reduseres med 50 prosent av inntekt over grunnbeløpet. Summen av pensjon og pensjonsgivende inntekt kan ikke utgjøre mer enn 100 prosent av den tidligere pensjonsgivende inntekten.

§ 14-7 nr. 3 første ledd første punktum skal lyde:

       En avgjørelse som er truffet av trygdekontoret eller hjelpemiddelsentralen etter denne lov kan ankes inn for Rikstrygdeverket.

II.

I lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon gjøres følgende endringer:

§ 2 første ledd bokstav d skal lyde:

       Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt etter uttaket av pensjonen, må ordningen inneholde bestemmelser som medfører at pensjonen uten ektefelletillegg avkortes med 50 prosent av pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Summen av pensjon og pensjonsgivende inntekt må dessuten ikke overstige 100 prosent av den tidligere pensjonsgivende inntekten.

§ 2 nytt tredje ledd skal lyde:

       Folketrygdloven §§ 15-8 og 15-9 om tilbakekreving etter feilutbetaling gjelder tilsvarende.

III.

       Endringene i folketrygdloven § 3-2 nr. 1 andre ledd, § 5A-8 nr. 1 andre ledd, § 7-10 første ledd og § 14-7 nr. 3 første ledd og i lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon § 2 trer i kraft 1. januar 1997.

       Endringen i folketrygdloven § 3-2 nr. 1 andre ledd gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten inntrer etter 31. desember 1996.

       Endringen i folketrygdloven § 5A-8 nr. 1 andre ledd gis også virkning for søknader som er fremmet før 1. januar 1997 men som ikke er behandlet.

       Endringen i § 14-7 nr. 3 første ledd gis virkning for avgjørelser gjort av hjelpemiddelsentralene etter 31. desember 1996.