1. Om endringer i lov om pensjonstrygd for sjømenn og i enkelte andre lover

       Til Odelstinget.

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i:

       Endringene i samordningsloven og i endringsloven av 11. juni 1993 er en følge av endringer i bestemmelsene om sjømannspensjonen.

       Innstrammingene vil bedre Pensjonstrygdens økonomi med om lag 40 mill. kroner i 1997 og vil årlig øke til om lag vel 80 mill. kroner i 2006. I tillegg økes det faste statstilskuddet med 43,75 mill. kroner, foreløpig for en 10-års periode. Til tross for disse endringene vil Pensjonstrygden fortsatt gå med betydelige årlige underskudd, og reguleringsfondet vil kunne være brukt opp i 2004.

2. Nærmere om forslagene

Økt statstilskudd, statens garantiansvar

       I utredningen av 30. mars 1995 peker Pensjonstrygden for sjømenn på at gjeldende finansieringsordning er lite gunstig i dagens situasjon med ubalanse mellom antallet aktive sjømenn og antallet stønadsmottakere.

       På grunn av at strukturendringer i norsk skipsfart har ført til at antallet sjømannspensjonister i dag er langt høyere enn antallet aktive sjømenn, mener Pensjonstrygden at spørsmålet om statens garantiansvar nå er aktualisert.

       Pensjonsutgifter, tilbakebetaling av avgifter og administrasjonsutgifter skal dekkes gjennom avgiftsinnbetalinger og fondsavkastning. Årlige underskudd skal dekkes av trygdens reguleringsfond.

       I tillegg yter staten visse tilskudd etter sjømannspensjonstrygdloven § 33. I 1995 dekket staten:

       Statens tilskudd til dekning av krigsfartstillegg, jf. § 33 nr. 1 bokstav a omfatter bare selve tillegget etter § 5 nr. 1 andre ledd. Pensjonstrygden reiser spørsmål om staten bør overta det fulle økonomiske ansvaret for pensjonering av sjømenn med fartstid under krigen, som det ikke er betalt avgift for. Pensjonstrygden anser det lite rimelig at dagens redere og arbeidstakere skal dekke dette.

       Pensjonstrygden mener dessuten det kan være rimelig med en viss kompensasjon for de utgiftene Pensjonstrygden allerede har hatt til å dekke den ordinære krigsfartstid for perioden etter at folketrygden ble innført. Kapitalisert for perioden 1. januar 1967 til 31. desember 1995 har Pensjonstrygden beregnet beløpet til 3,8 mrd. kroner.

       De løpende utgifter til ordinær pensjon for krigsfartstiden er betydelig lavere nå enn f.eks. i 1980-årene.

       Departementet bemerket at garantiansvaret etter lovens § 26, innebærer at den enkelte pensjonist er garantert å få trygden utbetalt, selv om den ordinære finansieringen svikter. Garantien kommer imidlertid først til anvendelse når det ikke er midler i reguleringsfondet, og det er vanskelig å bedre økonomien på annen måte.

       Selv om den kollektive ordningen med sjømannspensjon i prinsippet skal finansieres av partene selv, vil departementet foreslå at det lovbestemte statstilskuddet økes noe, foreløpig for den nærmeste 10-års perioden.

       Departementet foreslår at det faste årlige tilskuddet etter § 33 nr. 2 øker med 43,75 mill. kroner fra 6,25 mill. kroner til 50 mill. kroner årlig.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 33 nr. 2.

3. Oppheving av ordningen med å godskrive tidsrom som det ikke er betalt avgift for

Fartstid som det ikke er betalt avgift for

       Ved lov av 11. juni 1993 nr. 104 ble det i sjømannspensjonstrygdloven § 3 nr. 1 første punktum presisert at bare fartstid som det er betalt avgift for, skal regnes som pensjonsgivende fartstid, jf. Ot.prp. nr. 64 (1992-1993) .

       Under stortingsbehandlingen ble det imidlertid bestemt at kravet om avgiftsinnbetaling bare skulle gjelde for fartstid etter lovens ikrafttredelsestidspunkt, jf. Innst.O.nr.110 (1992-1993). Dette innebærer at all fartstid før 1. juli 1993, kan regnes som pensjonsgivende fartstid.

       I Pensjonstrygdens utredning er det vist til at lovens system alltid har forutsatt at det må være innbetalt avgift for at det skal gis rett til pensjon. Dersom trygden skal godskrive fartstid som det ikke er innbetalt avgift for, kan trygden bli nødt til å utbetale betydelige pensjonsbeløp for perioden 1. juli 1949 til 30. juni 1993 uten at de forutsatte motytelser er innbetalt.

       Pensjonstrygden mener det ikke er rimelig at nåværende arbeidstakere og redere gjennom avgiftsinnbetalingen skal finansiere « gratistid », og at kravet om innbetalt avgift bør gjelde for all fartstid etter 1. juli 1949.

       Av høringsinstansene er det bare Norsk Sjømannsforbund som er imot å oppheve ordningen med godskriving av fartstid for tidsrom det ikke er betalt avgift. De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, viser forståelse for tiltaket.

       Departementet mener at Pensjonstrygdens ytelser i utgangspunktet bør stå i forhold til den tjenestetid som det er betalt avgift for. Under henvisning til Pensjonstrygdens økonomiske situasjon finner departementet det lite rimelig at nåværende arbeidstakere og redere skal finansiere pensjoner uten at forutsatte motytelser er innbetalt. Departementet legger dessuten vesentlig vekt på den administrative forenkling tiltaket medfører.

       Departementet foreslår at § 3 nr. 1 første punktum - kravet om at det må være betalt avgift for den fartstiden som skal regnes som pensjonsgivende - gis virkning for all fartstid etter 1. juli 1949. Bestemmelsens andre punktum gir Pensjonstrygdens styre anledning til å dispensere fra avgiftsplikten når dette synes rimelig.

       Departementet foreslår også at endringslovens bestemmelser om virkningstidspunkt, begrenset til fartstid etter 1. juli 1993 endres slik at forslaget gjelder all fartstid det ikke er betalt avgift for, men bare for nye pensjonstilfeller.

       Det vises til lovutkastets avsnitt IV om endring i lov av 11. juni 1993 nr. 104 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover avsnitt IV femte ledd.

Verneplikt og annen ikke-trygdepliktig tid

       Etter sjømannspensjonstrygdloven § 3 nr. 1 bokstavene a, b, c, og d kan også ikke-trygdepliktig tjeneste regnes som pensjonsgivende fartstid.

Verneplikt

       Etter § 3 nr. 1 bokstav a kan vernepliktstjenesten godskrives som pensjonsgivende fartstid når vedkommende sjømann har måttet avbryte opptjeningen av ordinær fartstid.

       Bestemmelsen gjelder for alle våpenarter og for sivil tjenesteplikt. Det stilles ikke minstekrav til fartstid før eller etter vernepliktstjenesten, eller krav til total fartstid.

       Pensjonstrygden mener det ikke er naturlig å ta hensyn til vernepliktstid i en tjenestepensjonsordning som i det vesentlige yter pensjon for avgiftspliktig fartstid. Verken Pensjonstrygden for skogsarbeidere eller Pensjonstrygden for fiskere har noen tilsvarende ordning.

       Norsk sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund ønsker å beholde adgangen til å medregne vernepliktstiden som pensjonsgivende fartstid.

       Departementet viser til at det ikke betales avgift for vernepliktstid, og at det er administrativt vanskelig å dokumentere slik tjeneste.

       Departementet foreslår å oppheve adgangen til å ta hensyn til perioder det er avtjent vernepliktstjeneste for nye pensjonstilfeller.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 3 nr. 1.

Utdanning

       Etter § 3 nr. 1 bokstav b kan det godskrives pensjonsgivende fartstid for tidsrom under utdanning til maskinist på verksted og aspirantkurs, når vedkommende i tilknytning til tjenesten har innbetalt arbeidstakeravgift.

       De senere årene er det ikke mottatt søknader som fyller vilkåret for medregning av verkstedtjeneste, til tross for at skoler og verksteder er orientert om denne muligheten. Eksistensen av bestemmelsen skaper således en uberettiget forventning om bedre pensjonsutbetalinger, og medfører en del unødig merarbeid for Pensjonstrygden.

       Departementet foreslår å oppheve adgangen til medregning av verkstedtjeneste.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 3 nr. 1.

Fritid m.m.

       Etter § 3 nr. 1 bokstav c kan det godskrives pensjonsgivende fartstid for tidsrom det ikke er gjort tjeneste om bord når det er mottatt hyre, feriegodtgjøring eller fritidskompensasjon selv om det ikke er betalt avgift for perioden. Dette gjelder for perioder før 1. oktober 1975 da avgiftsplikt for slike perioder ble innført.

       Departementet er enig i at arbeidstakere som ut fra sin faktiske fartstid fyller minstevilkåret om 150 fartsmåneder - og dermed har rett til pensjon - bør beholde adgangen til medregning av perioder som nevnt i § 3 nr. 1 bokstav c og d, selv om det ikke er betalt avgift for denne tiden.

       For personer som ikke fyller minstekravet for pensjon og som skal ha tilbakebetalt premie, foreslås at slik tid ikke lenger skal medregnes.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 3 nr. 1 andre ledd bokstav a og b.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Forslagene antas etter hvert å kunne utgjøre mindreutgifter på 2-3 mill. kroner pr. år.

       Endringene vil sammen med det nye medlemsregisteret bidra vesentlig til å lette fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget ved behandlingen av framtidige krav. Til sammen dreier det seg om en administrativ avlastning på om lag 3 årsverk.

4. Sammenlegging av tjenestetid for rett til pensjon

       Pensjonstrygden for sjømenn omfattes av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser, jf. samordningsloven § 1. Personer som ikke fyller minstekravet til opptjeningstid i den ordning det søkes om pensjon fra, kan etter samordningsloven § 6 likevel få alderspensjon i forhold til opptjeningstiden i vedkommende ordning når

       Pensjonstrygden for sjømenn viser i sin utredning til at det etter de aktuelle bestemmelsene ytes en rekke sjømannspensjoner med svært små beløp. Fordi pensjonene fra andre ordninger vanligvis ytes fra en langt høyere alder enn den som gjelder i Pensjonstrygden har sammenleggingsbestemmelsen i dag liten praktisk betydning.

       I Samordningsutvalgets utredning, NOU 1995:29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser, foreslås det å oppheve samordningsloven § 6 om å legge sammen opptjeningstid for å kunne få rett til pensjon. Samordningsutvalget anbefaler likevel at opptjeningstid i Pensjonstrygden for fiskere skal regnes med i minstekravet for rett til førtids alderspensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn og omvendt. All annen form for sammenlegging anbefales å opphøre.

       Departementet mener at Pensjonstrygdens begrensede økonomiske midler primært bør brukes til å sikre sjømannspensjoner på et tilfredsstillende nivå for arbeidstakere som har sterk tilknytning til sjømannsyrket, og som ut fra sin innsats og fartstid i yrket har behov for pensjon fra en lavere pensjonsalder enn folketrygdens pensjonsalder på 67 år.

       Ut fra de nevnte forholdene mener departementet at adgangen til å legge sammen tjenestetid i andre pensjonsordninger bør oppheves og foreslår følgende endringer:

       Av de høringsinstansene som har uttalt seg konkret til forslaget om å begrense adgangen til å legge sammen tjenestetid i andre pensjonsordninger for å oppfylle minstekravet til pensjon i Pensjonstrygden for sjømenn, er det bare Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund som stiller seg positivt. Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund er mer betenkte.

       (Jf. § 4 nr. 1 andre ledd og § 22 i forslag til endringer i sjømannspensjonstrygdloven og § 6 nytt tredje ledd i forslag til endringer i samordningsloven.)

Sammenlegging med tjenestemåneder som ikke gir pensjonsrett

       Arbeidstakere som ikke fyller minstekravet om 150 pensjonsgivende fartsmåneder, kan få rett til alderspensjon hvis de har mist 75 pensjonsgivende fartsmåneder. Dette gjelder når summen av disse fartsmånedene og tilsvarende tjenestemåneder på norske skip mellom 50 og 100 bruttoregistertonn, er på 150 måneder eller mer, jf. § 4 nr. 1 andre ledd i sjømannspensjonstrygdloven.

       Denne bestemmelsen har særlig hatt betydning for sjømenn som har vekslet mellom tjeneste på større og mindre skip i innenriksfart. Regelen har imidlertid fått mindre praktisk betydning bl.a. på grunn av endringer i tjenestemønsteret.

       Pensjonstrygden for sjømenn opplyser at det i 1995 var 3 nye pensjonstilfeller som ble innvilget etter særregelen.

       Pensjonstrygden mener at § 4 nr. 1 andre ledd av hensyn til et enklere regelverk bør oppheves.

       Departementet er enig i dette og foreslår at særregelen oppheves.

       Det vises til § 4 nr. 1 andre ledd i forslag til endringer i sjømannspensjonstrygdloven.

Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. januar 1997.

       En begrensning i sammenleggingsbestemmelsene som foreslått vil gi Pensjonstrygden for sjømenn en innsparing på noe under 2 mill. kroner i 1997. Effekten av tiltaket vil øke til 7 mill. kroner pr. år ved århundreskiftet og vil øke ytterligere i de følgende årene.

       En begrensning av adgangen til å legge sammen pensjonstid i forskjellige pensjonsordninger vil forenkle behandlingen av et stort antall nye krav om pensjon. Administrativt vil endringen føre til en innsparing på om lag ett årsverk.

5. Skjerpet krav om å ha sluttet i tjeneste for å få alderspensjon

       Pensjonsalderen er 60 år for sjøfolk, jf. § 4 nr. 2. Før fylte 62 år ytes det likevel pensjon bare når vedkommende har sluttet å tjene opp pensjonsgivende fartstid og ikke har tilsvarende tjeneste på utenlandsk skip, jf. § 4 nr. 4. Deretter er det i dag fullt mulig å motta alderspensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn og samtidig gjøre tjeneste til sjøs.

       I Pensjonstrygdens utredning av 30. mars 1995 uttales at det nettopp av hensyn til trygdens økonomi nå bør overveies å gjeninnføre grensen fra 1968 på 65 år for å få rett til alderspensjon uten å ha sluttet å opptjene pensjonsgivende fartstid.

       Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet om å skjerpe kravet om å ha sluttet å opptjene pensjonsgivende fartstid, stiller seg negative til et slikt forslag.

       Den historiske utvikling viser at kravet om å ha sluttet i tjeneste for rett til alderspensjon har blitt mer lempelig. Et krav om at vedkommende må ha fylt 65 år for rett til alderspensjon dersom han fortsatt opptjener pensjonsgivende fartstid eller er i tilsvarende tjeneste på utenlandsk skip, vil reversere denne utviklingen.

       Av hensyn til pensjonstrygdens prekære økonomiske situasjon, finner departementet likevel grunn til å foreslå en aldersgrense på 65 år for å få utbetalt sjømannspensjon dersom sjømannen fortsatt opptjener pensjonsgivende fartstid eller er i tilsvarende tjeneste på utenlandsk skip.

       Det vises til § 4 nr. 4 i lovutkastets avsnitt I.

Ikrafttredelse

       Gjeldende aldersgrense på 62 år skal fortsatt gjelde for arbeidstakere som var fylt 62 år ved lovens ikrafttredelse. Endringen vil dermed få full virkning først i år 2000.

       I 1997 vil endringen kunne gi en innsparing på om lag 8 mill. kroner. De økonomiske virkningene av tiltaket vil øke i årene framover, og vil gi en årlig innsparing på om lag 20 mill. kroner i begynnelsen av neste århundre.

       Gjennomføring av forslaget vil føre til færre pensjoner og dermed innsparing av ressurser i forbindelse med beregning m.m. av pensjoner. På den annen side krever endringen utvidet kontroll av arbeidsforhold til sjøs mellom 62 og 65 år.

6. Virkningstidspunkt for utbetaling av pensjon

       Opprinnelig ble sjømannspensjonen gitt med virkning fra den måneden pensjonskravet ble mottatt. Ved lov av 20. desember 1968 nr. 2 ble bestemmelsen endret slik at pensjon kunne gis med 3 års tilbakevirkning.

Ordinær alderspensjon 60-66 år

       På grunn av trygdens økonomi mener Pensjonstrygden for sjømenn at etterbetaling av ordinær pensjon bør begrenses til ett år før den kalendermåneden pensjonskravet settes fram. Pensjonstrygden forutsetter imidlertid at en slik endring må gjøres tilstrekkelig kjent for potensielle sjømannspensjonister, og at det bør orienteres individuelt om pensjonsmulighetene fra henholdsvis fylte 60 år og fylte 65 år når Pensjonstrygdens medlemsregister er bedre utbygd.

Redusert alderspensjon før 60 år

       Etter sjømannspensjonstrygdloven § 4 nr. 3 kan det gis redusert alderspensjon fra fylte 55 år dersom summen av arbeidstakerens alder og pensjonsgivende fartstid er 80 år eller mer. Pensjonen settes da ned med 0,7 % for hver måned vedkommende mangler på å ha fylt 60 år, jf. § 5 nr. 4. Gjeldende ordning med inntil 3 års tilbakevirkning er ifølge Pensjonstrygden for sjømenn i en viss grad blitt utnyttet av personer som innvilges uførepensjon fra folketrygden etter fylte 55 år, og med dagens regelverk kan få etterbetalt pensjon for yrkesaktive perioder før uføretidspunktet. Det foreslås derfor at alderspensjon før fylte 60 år bare skal gis fra den kalendermåneden krav om slik pensjon settes fram.

       Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet om å endre virkningstidspunktet for utbetaling av ytelser fra Pensjonstrygden for sjømenn, mener at dagens regler bør opprettholdes. Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund kan imidlertid støtte et forslag om at redusert pensjon før fylte 60 år gis med virkning fra den kalendermåneden kravet settes fram.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at ordinær sjømannspensjon ikke gis for lenger tid tilbake enn ett år, og at redusert pensjon før 60 år bare gis fra og med den måneden kravet settes fram.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 41 nr. 2.

Ikrafttredelse

       Lovendringen vil forenkle arbeidet med utregning av pensjoner (etterbetalingsbeløp). De administrative konsekvensene antas likevel ikke å bli særlig merkbare fordi forbedret informasjon vil føre til at færre pensjonskrav settes fram mer enn 1 år etter at adgangen til pensjon inntrer.

       Endringen kan redusere pensjonstrygdens utgifter med om lag 10 mill. kroner årlig.

7. Avvikling av ordningen med nye fastlåste småpensjoner for fartstid før 1967

       Pensjonstrygden for sjømenn er i dag hovedsakelig en førtids alderspensjonsordning fram til pensjonisten blir 67 år og får rett til alderspensjon fra folketrygden. Før fylte 67 år faller sjømannspensjonen bort dersom pensjonisten får rett til uførepensjon, rehabiliteringspenger, attføringspenger og foreløpig uførestønad fra folketrygden eller avtalefestet pensjon med statstilskudd. Dette er gjennomført fullt ut for fartstid som er opptjent etter 31. desember 1966.

       Som en overgangsordning etter at folketrygdloven trådte i kraft yter Pensjonstrygden likevel en mindre pensjon for fartstid før 1. januar 1967. I tillegg til de nevnte ytelsene fra folketrygden kan det ytes:

       På grunn av lønns- og prisutviklingen har ytelsene fått en lagt lavere realverdi enn opprinnelig. Dette er en utvikling i samsvar med forutsetningene for tilpassing av Pensjonstrygden for sjømenn til folketrygden. Den nødvendige pensjonsreguleringen gis gjennom de generelle forhøyelser i folketrygdens pensjoner.

       Det ytes i dag 16.000 alderspensjoner og 12.500 enkepensjoner etter fastlåste satser. Fordi det dreier seg om fartstid som er opptjent før 1. januar 1967 ytes det stadig færre nye pensjoner, som dessuten blir mindre og mindre. En stor andel av de nye pensjonene blir utløst med et engangsbeløp fordi årspensjonene utgjør mindre enn 4 % av folketrygdens grunnbeløp (mindre enn 131 kroner pr. måned), jf. § 41 nr. 4 andre ledd.

       Pensjonstrygden for sjømenn viser i utredningen av 30. mars 1995 til at det er lite rasjonelt å fortsette med denne overgangsordningen for nye pensjonstilfeller, fordi pensjonsverdien for den enkelte er relativt ubetydelig. Ordningen er likevel samlet sett økonomisk belastende og svært arbeidskrevende. Pensjonstrygden mener derfor at overgangsordningen bør oppheves for nye pensjonstilfeller.

       Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund støtter forslaget om å avvikle ordningen med fastlåste små nettopensjoner for fartstid før 1. januar 1967. Det norske maskinistforbund uttrykker også forståelse for at ordningen bør oppheves. Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund avviser imidlertid et slikt forslag.

       Departementet er enig med Pensjonstrygden i at det er lite hensiktsmessig å opprettholde overgangsordningene med småpensjoner for fartstid før 1967, og foreslår at overgangsordningene basert på fartstid før 1967 avvikles. Gruppen antas da å bli redusert med 1.600 pensjoner pr. år de første årene. Det vises til lovutkastets avsnitt I § 5 nr. 1 og § 6, § 7, § 8, § 13 og § 15.

Ikrafttredelse

       Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 1997, slik at det ikke gis nye fastlåste pensjoner etter denne dato. Innvilgede pensjoner fortsetter å løpe etter gjeldende regler. Det foreslås likevel at gjeldende regler opprettholdes når det ytes krigsfartstillegg. Det vises til lovutkastets avsnitt V nr. 3 bokstav a.

       Endringen anslås å ville redusere Pensjonstrygdens utgifter med ca 5 mill. kroner i 1997.

       Lovendringen innebærer en klar administrativ forenkling for Pensjonstrygden for sjømenn. Ressursmessig fører endringen til innsparing på vel 1 årsverk de nærmeste årene.

8. Begrensning av ordningen med overgangstillegg

       Som en overgangsordning etter at folketrygden ble innført, garanterer sjømannspensjonstrygdloven § 48 at sjømannspensjonisten ikke går ned i samlet pensjonsinntekt ved overgang til alderspensjon fra folketrygden. Dersom samlet alderspensjon fra Pensjonstrygden og fra folketrygden blir mindre enn sjømannspensjonen var før fylte 67 år, yter Pensjonstrygden et tillegg som svarer til forskjellen. Tilsvarende gjelder når pensjonisten mottar uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden eller avtalefestet pensjon som er mindre enn det sjømannspensjonene alene ville utgjøre.

       Det gis ikke tillegg for nedgang i de samlede pensjonsytelser som er en følge av manglende trygdetid i folketrygden, at det gis redusert pensjon fra folketrygden på grunn av arbeidsinntekt før fylte 70 år eller at barnetillegg eller tidsbegrenset ventetillegg faller bort.

       Pensjonstrygden for sjømenn mener at det ved utregning av overgangstillegg bare bør gis kompensasjon for manglende opptjening av tilleggspensjon i folketrygden mellom fylte 60 og 67 år, dvs. for de årene det ytes ordinær sjømannspensjon. Pensjonstrygden finner det ikke naturlig å kompensere for lav opptjening i folketrygden for år før vedkommende fikk sjømannspensjon, f.eks. for år da vedkommende var ute av yrket.

       Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund går imot et forslag om å begrense overgangsordningen med kompensasjon for eventuell nedgang i samlet pensjon ved fylte 67 år. Det norske maskinistforbund og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund støtter imidlertid et forslag om å begrense ordningen til å kompensere for manglende opptjening i folketrygden for de årene det ytes sjømannspensjon.

       Det synes ikke lenger naturlig at Pensjonstrygden for sjømenn skal kompensere for lav opptjening i folketrygden for år en ikke har vært medlem av Pensjonstrygden. Departementet mener likevel at Pensjonstrygden for sjømenn skal kompensere for manglende opptjening av tilleggspensjon i folketrygden for de årene etter fylte 60 år man mottar førtids alderspensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn. Det vil si at Pensjonstrygden skal kompensere for manglende poengår i folketrygden, jf. folketrygdloven § 7-3 nr. 2 siste punktum. Det foreslås samtidig at departementet får hjemmel til å kunne gi forskrifter om gjennomføring av bestemmelsen.

       Det vises til § 48 i lovutkastets avsnitt I.

Ikrafttredelse

       Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 1997 og gis virkning for pensjonister som får rett til alderspensjon fra folketrygden etter denne dato.

       Lovendringen fører til en årlig innsparing på 1 til 2 mill. kroner.

       Fastsetting av størrelsen på overgangstillegget kan i noen tilfeller føre til merarbeid, som totalt sett blir lite merkbart.

9. Begrensning av ordningen med tilbakebetaling av innbetalt premie

       Etter sjømannspensjonstrygdloven § 34 kan arbeidstakere som ikke har nok pensjonsgivende fartsmåneder, få tilbakebetalt avgift som er innbetalt til pensjonstrygden.

       Etter lov av 29. januar 1993 nr. 27 , jf. Ot.prp. nr. 47 (1991-1992) , skal avgiften som betales tilbake, svare til 2/3 av ett års alderspensjon på grunnlag av de fartsmåneder vedkommende har tjent opp.

       Pensjonstrygdens samlede utgifter til tilbakebetaling av avgift har økt vesentlig etter lovendringen i 1993. Merutgiftene som følge av lovendringen er blitt vesentlig høyere enn opprinnelig antatt. Den gjennomsnittlige tilbakebetalingen til hver enkelt arbeidstaker har økt betraktelig. Det samme gjelder for antall arbeidstakere som får tilbakebetalt avgift.

       Under henvisning til trygdens vanskelige økonomi mener Pensjonstrygden det er grunnlag for å overveie om nivået på tilbakebetalingsbeløpet etter lovens § 34 bør reduseres. (Pensjonstrygdens utgifter til tilbakebetaling av avgift fremgår av tabell på side 16 i proposisjonen.)

       Samtlige arbeidstakerorganisasjoner som har uttalt seg til forslaget om å begrense ordningen med tilbakebetaling av innbetalt premie, er negative til et slikt forslag.

       På grunn av Pensjonstrygdens finansielle situasjon finner ikke departementet det lenger forsvarlig å opprettholde dagens gunstige tilbakebetalingsordning.

       Departementet foreslår at sjømannspensjonstrygdloven § 34 endres, slik at engangsbeløpet som kan tilbakebetales reduseres fra 2/3 til 1/3 av en årspensjon på grunnlag av vedkommendes fartstid. Dette vil fortsatt gi en betydelig bedre kompensasjon enn før endringen i 1993.

       Det vises til lovutkastets avsnitt I § 34 nr. 2 første ledd.

Ikrafttredelse

       Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 1997. Har arbeidstakeren fylt 60 år og satt fram krav før denne dato gis det tilbakebetaling etter tidligere regler.

       Lovendringen vil ikke ha administrative konsekvenser av nevneverdig betydning.

       Endringen vil føre til at Pensjonstrygdens utgifter reduseres med ca 8 mill. kroner pr. år.

10. Endringer i lov om pensjonsordning for sykepleiere

Klargjøring av personkretsen

       Lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er tilsatt i stilling knyttet til sykepleien ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner, jf. loven § 1 første ledd.

       Pensjonsordningens styre kan bestemme at sykepleiere i annen sykepleietjeneste også skal være medlemmer i Pensjonsordningen, jf. § 1 andre ledd.

       I praksis kan det være vanskelig å fastslå hvilke stillinger som er « knyttet til sykepleien », og som dermed innebærer pliktig medlemskap i pensjonsordningen for sykepleiere.

       For å få en ensartet praksis når det gjelder hvilke sykepleiere som skal ha pliktig medlemskap i pensjonsordningen, har styret for pensjonsordningen foreslått at alle offentlig godkjente sykepleiere ansatt ved institusjon som omfattes av første eller andre ledd i sykepleierpensjonsloven § 1, skal være medlemmer i pensjonsordningen uavhengig av om stillingen er knyttet til sykepleie.

       Det er bare de selvstendige kommunale pensjonskasser som går imot forslaget om at også sykepleiere i stilling som ikke er knyttet direkte til sykepleien skal ha pliktig medlemskap i pensjonsordningen.

       Departementet foreslår således at begrepet « knyttet til sykepleie » utelates i første ledd. Derved unngås spørsmål om slike forhold, og tredje ledd om departementets adgang til å avgjøre tvilssaker, kan oppheves.

       Det vises til lovutkastets avsnitt III § 1.

Tilbakebetaling etter feilaktig utbetaling

       Ved lov av 16. juni 1995 nr. 32 ble det foretatt en del justeringer, språklige endringer og omredigering i sykepleierpensjonsloven, se Ot.prp. nr. 42 (1994-1995) og Innst.O.nr.63 (1994-1995). Blant annet ble hele kapittel 5 Uførepensjon omarbeidet.

       Før denne omredigeringen var det i § 18 en bestemmelse om tilbakebetaling av for mye utbetalt uførepensjon og eventuelt bortfall av rett til uførepensjon. Denne bestemmelsen falt imidlertid ut ved omredigering uten at den ble erstattet av en ny bestemmelse.

       På denne bakgrunn har styret for pensjonsordningen foreslått at det tas inn en bestemmelse om tilbakebetaling av for mye utbetalt pensjon. Departementet er enig i dette, og foreslår en bestemmelse utformet etter mønster av folketrygdloven § 15-8.

       Det vises til lovutkastets avsnitt III § 36.

Ikrafttredelse. Administrative og økonomiske konsekvenser

       Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks. Endringene vil være en forenkling. For øvrig har ikke endringene administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

11. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at pensjonstrygden for sjømenn ble opprettet i 1948, etter utligningsprinsippet, som vil si at løpende avgiftsinntekter skal dekke løpende pensjonsutgifter. Sett under ett har rederne siden trygden ble etablert dekket noe over 3/5 av avgiftene, mens sjøfolkene har dekket nær 2/5 av avgiftene. Staten er medansvarlig for finansieringen ved at trygden fra 1963 er garantert av staten.

       Komiteen vil peke på at strukturendringer i skipsfarten har ført til at økonomien i pensjonstrygden for sjømenn (PTS), etter hvert er kommet i ubalanse fordi det gjennom lang tid er blitt et lavere antall aktive sjømenn som gjennom avgifter skal finansiere et langt høyere antall pensjonister. I tillegg har det vært redusert avkastning av trygdens fond på grunn av rentenedgang. I 1987 mistet et stort antall sjøfolk sine arbeidsplasser under utflagging og overgang til NIS.

       Komiteen viser til at komiteen tidligere har kommentert den vanskelige økonomiske situasjonen i Pensjonstrygden for sjømenn, og komiteen viser i den forbindelse til komiteens merknader i Innst.S.nr.213 (1994-1995) hvor komiteen uttalte at:

       Komiteen konstaterer at departementet på bakgrunn av dette nå har lagt frem Ot.prp. nr. 59 (1995-1996) til behandling.

Automatisk G-regulering

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad, peker på at Stortinget har G-regulert sjømannstrygden de senere årene i tråd med Regjeringens anbefalinger. Dette er en naturlig fremgangsmåte også i de neste årene. Denne reguleringsmåte benyttes bl.a. også for pensjonene fra Statens Pensjonskasse. Dette kan bety at statens bidrag til pensjonstrygden må økes med ca 100 mill. kroner årlig utover Regjeringens forslag på ca 44 mill. kroner. Flertallet forutsetter at Regjeringen legger fram for Stortinget forslag om de nødvendige bevilgninger.

       Flertallet mener at nåværende ordning er tungvinn og usikker for alle parter, fordi pensjonen hvert år først må behandles i styret for pensjonstrygden, deretter til Sosial- og helsedepartementet, og til slutt legges fram for Stortinget.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som sikrer en automatisk G-regulering av sjømannspensjonene slik at dette kan tre i kraft fra 1. mai 1997. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har registrert at det fra de ansattes organisasjoner er et sterkt ønske om å få en automatisk G-regulering av sjømannspensjonen, slik det er vanlig for de fleste lovbestemte pensjonsordninger.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at en lovfestet rett til G-regulering ville likestille sjømannspensjonen med andre pensjoner og gi større sikkerhet for fremtidige pensjonsnivå.

       Disse medlemmer ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring, slik at automatisk G-regulering kan tre i kraft 1. mai 1997.

       På denne bakgrunn støtter disse medlemmer flertallets forslag.

Pensjonstrygdens fond - grunnfond og reguleringsfond

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at sjømannsorganisasjonene har ytret ønske om at statstilskuddet til pensjonstrygden for sjømenn skal økes for å styrke pensjonstrygdens reguleringsfond. Disse medlemmer viser til at det følger av lovens § 32 at kapitalen av trygdens grunnfond ikke kan benyttes til å dekke trygdens utgifter. Årlige overskudd skal legges til reguleringsfondet, og underskudd skal dekkes av dette fondet. Grunnfondet på 186 mill. kroner skriver seg fra Nortraship- oppgjøret etter siste verdenskrig, mens reguleringsfondet er bygd opp av overskudd fra tidligere år. Reguleringsfondet har økt jevnt opp gjennom årene. Det utgjorde 115 mill. kroner i 1955, 233 mill. kroner i 1965, 496 mill. kroner i 1975 og 908 mill. kroner i 1985. Pr. 31. desember 1995 utgjorde fondet 952 mill. kroner.

       Disse medlemmer vil peke på at hensikten med reguleringsfondet således er å jevne ut når forholdet mellom aktive sjøfolk og pensjonister varierer. Disse medlemmer viser videre til at pensjonstrygden etter § 26 er garantert av staten. Denne garantien kommer inn dersom reguleringsfondet blir brukt opp, slik at trygden bare har grunnfondet igjen. På denne bakgrunn kan disse medlemmer ikke se at det er behov for å beholde reguleringsfondet på dagens nivå ved å øke statstilskuddet ytterligere.

Forslag til innstramminger i pensjonsordningen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad, vil peke på at strukturendringer i skipsfarten har ført til at økonomien i Pensjonstrygden for sjømenn (PTS), etter hvert er kommet i ubalanse fordi det gjennom lang tid er blitt et lavere antall aktive sjømenn som gjennom avgifter skal finansiere et langt høyere antall pensjonister.

       Flertallet finner det imidlertid ikke rimelig at dagens sjøfolk og fremtidige sjømannspensjonister skal bære den økonomiske belastningen med den strukturendring som har skjedd i skipsfarten, og som de selv ikke har ansvaret for. Kostnadene ved dette bør i hovedsak dekkes av staten som er garantist for pensjonsordningen.

       Flertallet viser til at de som blir pensjonister i årene framover har betalt inn til pensjonstrygden med forventning om å få pensjon basert på gjeldende regelverk. De fleste lovendringer Regjeringen nå foreslår innebærer endringer og innstramminger i rettigheter sjøfolkene har regnet med og innrettet seg ut fra, uten at de økonomiske problemene i Pensjonstrygden for sjømenn løses. Uansett vil trygdens reguleringsfond være brukt opp i løpet av 6-8 år.

       Flertallet vil peke på at Regjeringens forslag har tilbakevirkende kraft. Dette er sterkt betenkelig i og med at folk bør ha trygghet for at opparbeidede rettigheter ligger fast. Ved å endre opparbeidede rettigheter ødelegges den folkelige tilliten til offentlige pensjonsordninger. De foreslåtte endringene løser heller ikke pensjonstrygdens økonomi. Flertallet vil på denne bakgrunn gå imot de fremlagte endringsforslag.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til proposisjonen der det er foreslått følgende innstramminger i pensjonsordningen for nye pensjonstilfeller:

       Disse medlemmer samtykker i forslagene til innstramminger.

Forslag om å øke statstilskuddet til Pensjonstrygden for sjømenn. Statens garantiansvar

       Disse medlemmer viser til departementets forslag om at det faste årlige tilskuddet etter § 33 nr. 2 øker med 43,75 mill. kroner fra 6,25 mill. kroner til 50 mill. kroner årlig. Det vises til lovutkast avsnitt I § 33 nr. 2.

       Disse medlemmer støtter dette forslaget.

Framtidige utredninger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmålet om en omlegging til forsikringsbasert tjenestepensjon ble vurdert av en arbeidsgruppe i 1991. Ifølge referat fra pensjonstrygdens styre ble dette forslaget behandlet i styremøte 8. desember 1993, sammen med departementets uttalelse i St.prp. nr. 1 (1993-1994) hvor bl.a. departementet konkluderer som følger:

       Flertallet viser til at komiteen ikke hadde merknader til dette, og at departementet derfor måtte forutsette at komiteen var enig i konklusjonen.

       Flertallet er av den oppfatning at de endringsforslag som er lagt frem i Ot.prp. nr. 59 (1995-1996) ikke er noe alternativ til en eventuell fremtidig omlegging av ordningen fra en solidarisk trygdeordning til en mer individbasert tjenestepensjonsordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser behov for at det nedsettes et utvalg, der både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er representert med mandat til å utrede både en fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell overgang til en privat ordning og en eventuell AFP-lignende ordning. Også en overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonene utredes.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg der ansattes organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er representert for å foreta en nærmere utredning og fornyet vurdering av sjømannspensjonene både når det gjelder fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller en eventuell AFP-lignende ordning. En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad vil peke på at Regjeringens forslag til innstramninger ikke er tilstrekkelige, og uten noe særlig virkning for pensjonstrygdens økonomi. I 1997 er forventet underskudd etter den foreslåtte lovendring på 58 mill. kroner. Dette stiger til 199 mill. kroner i år 2006. Pensjonstrygdens reguleringsfond vil være oppbrukt i 2004.

       Disse medlemmer mener derfor Regjeringens endringer ikke kan følges. Disse medlemmer vil i stedet foreslå at Regjeringen utreder og forbereder en overføring til privat tjenestepensjonsordning for de yrkesaktive. De pensjonister som i dag har opparbeidede rettigheter beholdes i Pensjonstrygden for sjømenn.

       Disse medlemmer finner det kritikkverdig at Regjeringen i proposisjonen ikke drøfter en overgang for pensjonstrygden til en privat ordning. En samlet komité ba i Innst.O.nr.53 (1992-1993) departementet vurdere behovet for å nedsette en arbeidsgruppe hvor bl.a. sjømenn, redere og forsikringsbransjen var representert for å utrede en omlegging av Pensjonstrygden for sjømenn til en privat ordning. Disse medlemmer vil på nytt fremheve behovet for å utrede en privat ordning i lys av sjømannstrygdens vanskelige økonomi og i lys av hva som vil tjene de aktive medlemmer.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og forberede en overføring til privat tjenestepensjonsordning for de yrkesaktive medlemmer av Pensjonstrygden for sjømenn. Det forutsettes at det enkelte aktive medlems opparbeidede rettigheter ivaretas. Pensjonister og de med oppsatte rettigheter beholdes i Pensjonstrygden for sjømenn. Det bør videre utredes overgangsordninger for de medlemmer som har lang opptjeningstid i pensjonstrygden. »

12. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

Forslag 1

       I lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn gjøres følgende endringer:

§ 3 nr. 1 skal lyde:

       Som pensjonsgivende fartstid (fartsmåneder) regnes tid som går inn under § 1, jf § 2, og som det er betalt avgift for. Når styret finner det rimelig, kan tid som går inn under § 1, jf § 2, i særlige tilfelle regnes som pensjonsgivende, selv om avgift ikke er betalt.

       For arbeidstakere som har minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder som nevnt i første ledd første punktum, regnes også med den tid vedkommende

§ 4 nr. 1 andre ledd skal lyde:

       Arbeidstaker som ikke har rett til alderspensjon etter første ledd, skal likevel ha rett til alderpensjon dersom han har minst 12 pensjonsgivende fartsmåneder som nevnt i § 3, når summen av disse og opptjente premieuker etter lov 28 juni 1957 nr 12 om pensjonstrygd for fiskere er minst 150 måneder. Styret kan i særlige tilfelle bestemme at tjenestetid i annen pensjonsordning opptjent på skip skal medregnes.

§ 4 nr. 4 skal lyde:

       Alderspensjon til arbeidstaker som ikke er fylt 65 år, kan bare ytes når han har sluttet å opptjene pensjonsgivende fartstid som nevnt i § 1, jf. § 2, og ikke har tilsvarende tjeneste på utenlansk skip.

§ 5 nr. 1 første ledd skal lyde:

       Alderspensjon beregnes etter forskjellige satser for årlig pensjon for hver fartsmåned som underordnet og overordnet, jf. § 27 nr. 1.

§ 5 nr. 2 første punktum skal lyde:

       Alderspensjon ytes til og med den kalendermåned pensjonisten fyller 67 år eller til den kalendermåned pensjonisten får uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger etter lov om folketrygd for hel uførhet eller full avtalefestet pensjon som omfattes av samordningslovens § 1 nr. 1 første ledd bokstav d.

§ 5 nr. 3 skal lyde:

       For pensjonist som forsørger barn under 18 år ytes et barnetillegg med 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn.

§ 6, § 7, § 8, § 13 og § 15 oppheves.

§ 22 skal lyde:

§ 33 nr. 2 skal lyde:

       Hvert år fra og med 1997 og i 10 år fremover yter staten dessuten et tilskott på 50 mill. kroner til trygden.

§ 34 nr. 2 første ledd skal lyde:

       Avgift som tilbakebetales etter denne bestemmelse, skal svare til 1/3 av ett års alderspensjon etter § 5 nr. 1 første ledd, på grunnlag av de pensjonsgivende fartsmåneder han har tjent opp.

§ 41 nr. 2 skal lyde:

       Ytelsen gis ikke for lenger tid tilbake enn ett år før den kalendermåned hvori kravet settes fram. Redusert alderspensjon før fylte 60 år etter § 4 nr. 3 gis likevel bare fra og med den kalendermåneden kravet settes fram.

§ 41 nr. 4 andre ledd skal lyde:

       Alderspensjon etter § 5 nr. 1 bokstav b, samt enkepensjon og overgangsstønad etter § 6 og § 7 slik de lød før 1. januar 1997, utløses med kapitalverdien, hvis

§ 48 nr. 1 og nr. 2 skal lyde:

I lov av 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser skal § 6 nytt tredje ledd lyde:

       Denne paragrafen gjelder ikke for Pensjonstrygden for sjømenn, se likevel lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn § 4 nr. 1 andre ledd.

I lov av 11. juni 1993 nr. 104 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover skal avsnitt IV femte ledd lyde:

       Endringen i lov om pensjonstrygd for sjømenn § 3 nr. 1 første ledd trer i kraft 1. juli 1993. For krav framsatt etter 1. januar 1997 får bestemmelsen virkning for all fartstid etter 30. juni 1949 bare i den utstrekning det er innbetalt avgift.

       Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg der ansattes organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er representert for å foreta en nærmere utredning og fornyet vurdering av sjømannspensjonene både når det gjelder fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller en eventuell AFP-lignende ordning. En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes.

Forslag fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen utrede og forberede en overføring til privat tjenestepensjonsordning for de yrkesaktive medlemmer av Pensjonstrygden for sjømenn. Det forutsettes at det enkelte aktive medlems opparbeidede rettigheter ivaretas. Pensjonister og de med oppsatte rettigheter beholdes i Pensjonstrygden for sjømenn. Det bør videre utredes overgangsordninger for de medlemmer som har lang opptjeningstid i pensjonstrygden.

13. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike

A.

Vedtak til lov

om endringer i lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere.

       I lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere gjøres følgende endringer:

§ 1 skal lyde:

       Offentlig godkjente sykepleiere som er tilsatt i stilling ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner som går inn under lov av 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern og lov av 19 juni 1969 nr 57 om sykehus m.v eller som er tilsatt i kommunal eller privat stilling knyttet til helsetjeneste i henhold til lov av 19 november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene skal, med de unntak som følger av loven her, være medlemmer i pensjonsordningen for sykepleiere.

       Pensjonsordningens styre kan bestemme at offentlig godkjente sykepleiere som er i annen sykepleietjeneste enn nevnt i første ledd, skal være medlemmer av pensjonsordningen.

§ 36 nye fjerde og femte ledd skal lyde:

       Dersom en pensjonist har mottatt pensjon i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt pensjon kan også kreves tilbakebetalt dersom pensjonisten, eller noen som har handlet på pensjonistens vegne, uaktsomt har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes en feil fra pensjonsordningens side, og mottakeren burde ha fortstått dette. Beløpet kan trekkes i framtidige ytelser.

       Også i andre tilfelle enn nevnt i fjerde ledd kan feil utbetalt pensjon kreves tilbakebetalt når dette ikke ville virke urimelig. Tilbakebetalingskrav i medhold av dette ledd er begrenset til en eventuell berikelse.

       Denne lov trer i kraft straks.

B.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som sikrer en automatisk G-regulering av sjømannspensjonene slik at dette kan tre i kraft fra 1. mai 1997.