5.1 Oversikt

5.1.1 Sammendrag

       Inntektsbeskatningen til Svalbard skjer etter gjeldende rett dels i form av skattlegging av brutto arbeidsinntekt gjennom en særskilt lønnstrekkordning, dels på grunnlag av ordinær ligning gjennom henvisning til skattelovgivningen på fastlandet.

       Lønn eller annen godtgjørelse for arbeid skattlegges etter svalbardskatteloven kapittel II etter en egen lønnstrekkordning. Skattleggingen gjennomføres ved at arbeidsgiveren trekker skatt ved lønnsutbetalingen. Grunnlaget for skattlegging er bruttoverdien av nevnte ytelser. Av dette beregningsgrunnlaget svares skatt med en sats på 4 %, jf. svalbardskatteloven § 12 annet ledd og skattevedtaket for Svalbard. Satsnivået må ses i forhold til at det ikke gis noen form for fradrag i bruttoverdien av lønnsytelsene. Det vises til nærmere omtale av inntekt av arbeid og pensjoner i avsnitt 7.2 i proposisjonen.

       Inntekter av annen art enn vederlag for arbeid skattlegges etter ligning etter svalbardskatteloven kapittel I. Svalbardskatteloven inneholder i liten grad regler om beregning av skattepliktig inntekt.

       Ved forskrift av 18. desember 1925, gitt med hjemmel i svalbardskatteloven § 3, § 4 og § 8, er en rekke av bestemmelsene i den norske skatteloven gitt anvendelse ved skattlegging til Svalbard. Annen skattelovgivning, eksempelvis den norske selskapsskatteloven, er ikke gjort gjeldende på Svalbard. Dette hjemmelsgrunnlaget innebærer at skattlegging av inntekt av næringsvirksomhet i utgangspunktet skjer etter samme regler som på fastlandet, men at dette i noen grad avhenger av hvordan virksomheten er organisert, jf. avsnitt 7.3 i proposisjonen. Også inntekt av kapital skattlegges i utgangspunktet etter samme regler som på fastlandet, se avsnitt 7.4.1 i proposisjonen. For kapitalgevinster som eksempelvis gevinst ved realisasjon av fast eiendom er skatteplikten relativt begrenset i forhold til på fastlandet. Det skyldes først og fremst at bare første ledd i skatteloven § 43 er gjort gjeldende på Svalbard, jf. avsnitt 7.4.2 i proposisjonen. For inntekter som lignes er skattesatsen 10 %.

       De nevnte regler innebærer at samme skattyter kan bli skattlagt både ved lønnstrekk og ved ligning, avhengig av hva slags inntekter vedkommende har.

       Hovedreglene på fastlandet om hvilke utgifter som er fradragsberettigede er også gjort gjeldende for Svalbard. Det kan innebære særlige avgrensningsspørsmål hvor skattyteren både har inntekter som er gjenstand for bruttobeskatning, uten rett til fradrag for utgifter til inntektens ervervelse, og inntekter som er gjenstand for skattlegging ved ligning, med rett til fradrag for utgifter til inntektens ervervelse. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om hvilke fradrag som kan anses « konsumert » av den sjablonmessige skattleggingen av lønnsvederlaget. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

       Det gis etter gjeldende rett også fradrag ved ligning for visse utgifter som ikke står i sammenheng med et bestemt inntektserverv, se avsnitt 7.5 i proposisjonen.

       Etter det årlige svalbardskattevedtaket var deler av inntekten skattefri frem til og med 1994. Fritaket gjaldt alle typer inntekter, også arbeidsinntekter som gikk inn under lønnstrekkordningen. Fra og med inntektsåret er hele inntekten skattepliktig. Det vises til nærmere omtale av det tidligere klassefradraget og standardfradraget i kapittel 6 i proposisjonen.

       Foruten skatt på inntekt svares også trygdeavgift på visse inntekter til Svalbard, se kapittel 6 og 8. Etter gjeldende rett inneholder svalbardskattelovgivningen også regler om formuesskatt, se kapittel 6 og 10 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en videreføring av hovedtrekkene i gjeldende skattesystem på Svalbard. Således skal lønnsinntekter etter departementets forslag fortsatt skattlegges etter en lønnstrekkordning. Inntekter av annen art og formue skal på samme måte som i dag skattlegges ved ligning.

       Med hensyn til reglene om beskatning av inntekt som lignes legger departementet opp til at de fleste bestemmelser som gjelder på fastlandet skal gis tilsvarende anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at inntektsbegrepene som gjelder på fastlandet også legges til grunn i skattelovgivningen for Svalbard. Ved skattereformen 1992 ble det innført to inntektsbegreper i den norske skattelovgivningen, alminnelig inntekt og personinntekt. Alminnelig inntekt er et nettoinntektsbegrep. I alminnelig inntekt inngår alle skattepliktige inntekter fra arbeid, virksomhet og kapital, fradratt de utgifter som skattelovgivningen godkjenner. I personinntekt inngår inntekter fra personlig utført arbeid, og visse lignende ytelser. Personinntekt er et brutto inntektsbegrep. Personinntekt er grunnlag for beregning av toppskatt og trygdeavgift. På Svalbard legges det imidlertid opp til at det ikke skal svares toppskatt.

       Departementet foreslår en betydelig utvidelse i muligheten for samordning av inntekter og fradrag mellom Svalbard og fastlandet. Det foreslås at underskudd i alminnelig inntekt på fastlandet skal kunne trekkes fra ved beregningen av alminnelig inntekt som er skattepliktig til Svalbard, og omvendt. Det foreslås også at Svalbard og fastlandet skal kunne ses under ett i forhold til reglene om aksjonærbidrag, konsernbidrag og utbytte- og gevinstbeskatning av aksjonærer og deltakere i likestilt selskap og sammenslutning.

       Det legges opp til at den såkalte delingsmodellen fortsatt skal gjøres gjeldende for Svalbard som metode for å beregne personinntekt for næringsdrivende og aktive selskapsdeltakere. På grunn av den avvikende satsstrukturen på Svalbard er det nødvendig med visse tilpasninger i regelverket for delingsmodellen der, se kapittel 9.

       For alminnelig inntekt foreslår departementet at skattesatsen skal være den samme som på fastlandet, det vil si 28 %. For arbeidsinntekt og annen inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven foreslår departementet en lempeligere beskatning enn på fastlandet. For slike inntekter legges det opp til en skattesats på 6 %, med tillegg av trygdeavgift. Departementet legger opp til at det ikke skal svares toppskatt på Svalbard. For en nærmere omtale av satsstrukturen vises til kapittel 6 i proposisjonen.

       Departementets forslag innebærer at sondringen mellom inntekt som følger lønnstrekkordningen og inntekt som lignes får en noe annen betydning enn etter gjeldende rett. Som det fremgår av fremstillingen foran innebærer skattlegging ved lønnstrekk ikke bare at inntekten unntas fra ligningsbehandling, men også at skattleggingen skjer på brutto grunnlag med lav sats. Etter gjeldende rett er det en direkte sammenheng mellom lønnstrekkordningen og disse rettsvirkningene. Departementet foreslår en endring her ved at ikke bare inntekter som følger lønnstrekkordningen skal skattlegges på brutto grunnlag med lav sats, men også visse inntekter som lignes. Departementet foreslår at alle inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven skal skattlegges på rent brutto grunnlag med 6 % skattesats. Foruten lønn vil det si blant annet pensjoner og beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet eller selskap. Lønnstrekkordningen skal fortsatt kun omfatte lønnsytelser og visse andre spesifiserte ytelser. Etter departementets forslag vil lønnstrekkordningen få betydning som oppgjørs- og innbetalingsform, men ikke lenger angi rammene for hvilke inntekter som skal skattlegges på brutto grunnlag med lav sats.

       Denne endringen må ses i sammenheng med at nøytralitetshensyn tilsier at ulike former for avkastning av eget arbeid blir skattlagt på samme måte. Blant annet bør det være samsvar mellom beskatningen av beregnet personinntekt fra personlig næringsvirksomhet eller selskap og lønnsytelser. For beregnet personinntekt er det imidlertid ikke hensiktsmessig å benytte en lønnstrekkordning. Beregnet personinntekt vil avhenge av overskuddet i næringen eller selskapet, og fastsettes ved hjelp av delingsmodellen. Det skattemessige overskuddet i næringen eller selskapet kan ikke ansettes uten en forutgående ligningsbehandling.

       På fastlandet vil inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven også kunne inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt, og således bli ilagt skatt med 28 % i tillegg til toppskatt og trygdeavgift. På Svalbard er det imidlertid lagt opp til at den totale beskatningen av inntekter som er definert som personinntekt skal være lavere enn for annen inntekt. Det innebærer at inntekt som anses som personinntekt etter skatteloven ikke også kan inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt. Dette vil eksempelvis innebære at et selskap med aktive deltakere som oppfyller vilkårene for å få beregnet personinntekt av selskapsoverskuddet, ikke vil få hele selskapsoverskuddet fastsatt som skattepliktig alminnelig inntekt. Den delen av overskuddet som blir tilordnet deltakerne som personinntekt vil ikke bli skattlagt på selskapets hånd, men i stedet være grunnlag for beregning av trygdeavgift og skatt med lav sats hos deltakerne.

       Departementet legger til grunn at det fortsatt skal svares formuesskatt på Svalbard. Også for formuesskatt foreslås det at regelverket og satsstrukturen baseres på fastlandssystemet.

5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader vedrørende skattesatser under pkt. 4.1.1.2. Komiteen har for øvrig ingen merknader.

5.2 Inntekt av arbeid og pensjoner

5.2.1 Lønnsinntekter og annen godtgjørelse for arbeid

       Det er i avsnitt 7.2.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag samt høringsuttalelser vedrørende skattlegging av lønnsinntekter og annen godtgjørelse for arbeid.

5.2.1.1 Departementets vurderinger og forslag

5.2.1.1.1 Sammendrag

       Departementet har vurdert hvorvidt det er grunnlag for å videreføre systemet med skattlegging av vederlag i ansettelsesforhold etter en lønnstrekkordning.

       Innenfor lønnstrekkordningen skjer beskatningen på brutto grunnlag. Fra et prinsipielt synspunkt kan det reises innvendinger mot rene bruttobeskatningssystemer. Slike systemer er basert på at satsen tilpasses det forhold at fradrag i bruttoinntekten ikke gis, slik at det på sjablonmessig grunnlag tas hensyn til « normale » fradrag i bruttoinntekten. Individuelle forskjeller fanges ikke opp i samme grad som ved ordinær ligning på bakgrunn av faktiske fradragsberettigede utgifter. Rene bruttobeskatningssystemer er således ikke fullt forenlige med det forhold at skatteevnen i stor grad henger sammen med faktisk nettoinntekt.

       Departementet finner imidlertid at det må legges vekt på de særlige forholdene på Svalbard. Det legges opp til at skattenivået på personinntekt på Svalbard fortsatt skal være lavt. De lave satsene gjør det mindre betenkelig å benytte et sjablonmessig system.

       Dertil kommer at bruttobeskatning av lønnsytelser (og annen personinntekt) vil bli supplert med direkte ligning av inntekter av annen art. I disse inntektene vil fradrag for korresponderende utgifter bli gitt på vanlig måte. De unøyaktigheter som skattlegging på sjablonmessig grunnlag kan medføre, vil således totalt sett bli redusert.

       Departementet legger vekt på at lønnstrekkordningen er enkel å administrere, og er godt innarbeidet på Svalbard. Systemet har fungert tilfredsstillende siden det ble innført ved den någjeldende svalbardskattelov.

       Departementet viser også til at en del skattytere tar opphold på Svalbard av forholdsvis kort varighet. De alminnelige reglene om lønnstakerbeskatning, skattetrekk, selvangivelsesplikt og etterfølgende avregningsoppgjør passer dårlig for denne gruppen. For et flertall av disse skattyterne vil man ha lite grunnlag for å fastsette riktig forskuddstrekk, og mange vil være i utlandet på tidspunktet for avregningsoppgjør. Det er viktig å sikre et mest mulig endelig skatteoppgjør under oppholdet på Svalbard.

       Det må videre legges vekt på at svalbardskatteloven skal anvendes overfor skattytere som ikke har tilknytning til fastlandet. Blant annet i forhold til den betydelige russiske bosettingen på Svalbard har lønnstrekkordningen gjennom lang tid vist seg å være en praktikabel beskatningsmetode (gjennomført på en noe forenklet måte). Overgang til ordinær ligningsbehandling etter den norske skattelovgivningen for utenlandske grupperinger på Svalbard kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det gjelder også for utlendinger med lengre opphold på Svalbard.

       Departementet viser for øvrig til at det ligger en rasjonaliseringsgevinst i helt å unngå ligningsbehandling for lønnsinntekter på Svalbard. En vesentlig del av skattyterne er ikke skattepliktige til Svalbard for annet enn lønnsinntekt. For inntektsåret 1993 var i alt 1684 lønnstakere registrert innenfor den ordinære lønnstrekkordningen. I tillegg til dette ble lønnstrekkordningen lagt til grunn i en noe modifisert form for 1751 russiske lønnstakere. Av disse i alt 3435 lønnstakerne var 748 også skattepliktige ved ligning, med ordinær selvangivelsesplikt. En avvikling av lønnstrekkordningen ville innebære at antallet ligningsoppgjør øket sterkt. Selv om ligningsoppgjørene for denne gruppen ville være enkle å foreta, ville innpassing i ordinære trekk-, lignings- og oppgjørsrutiner nødvendigvis medføre et økt ressursbehov i ligningsforvaltningen for Svalbard.

       Departementet finner på denne bakgrunn at ordningen med en lønnstrekkordning bør videreføres.

       Departementet har vurdert nærmere hvilke inntekter som skal behandles etter lønnstrekkordningen.

       Hvorvidt arbeidet utføres som ledd i et ordinært ansettelsesforhold, eller om vedkommende som utfører arbeidet er å anse som selvstendig oppdragstaker utenfor næring, bør etter departementets syn ikke ha betydning for hvorvidt lønnstrekkordningen skal benyttes. Lønnstrekkordningen er egnet også for bruk i forhold til selvstendige oppdragstakere utenfor næring. Departementet foreslår således ikke at det skal oppstilles krav om eksempelvis inngått arbeidsavtale for å benytte lønnstrekkordningen.

       Departementet legger til grunn at lønnstrekkordningen fortsatt ikke skal benyttes ved skattlegging av inntekt av selvstendig næringsvirksomhet. For næringsdrivende må overskuddet i virksomheten fastsettes ved ligningsbehandling. Det er derfor ikke mulig å basere beskatningen av selvstendig næringsdrivende på lønnstrekkordningen. For næringsdrivende forutsettes det at utligningen av skatt på personinntekt inngår i den alminnelige ligningsbehandlingen, og at skattebetaling baseres på det ordinære systemet med forskuddsskatt. Departementet finner således at lønnstrekkordningen fortsatt som utgangspunkt bør forbeholdes vederlag for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

       Departementet foreslår at all inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven skal skattlegges med en egen lav sats. Det gjelder også beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet. Det innebærer at anvendelsesområdet for lønnstrekkordningen ikke lenger vil være sammenfallende med hvilke inntekter som skal skattlegges med lav sats. Omfanget av lønnstrekkordningen bestemmer med andre ord ikke satsstrukturen på inntekter som faller utenfor trekkordningen. Lønnstrekkordningen har etter forslaget kun betydning som en egen oppgjørs-, avregnings- og betalingsmetode. Det vises til nærmere omtale av dette i avsnitt 7.1.

       Etter gjeldende rett kan lønnstrekkordningen også benyttes ved utbetaling av vederlag av annen art enn kontant lønn. Departementet legger vekt på at lønnstrekkordningen fortsatt bør kunne benyttes selv om vederlaget blir gitt i annen form enn kontant lønn. I enkelte tilfeller er det hensiktsmessig å gi avlønning i annen form enn kontanter. Dersom adgangen til å benytte lønnstrekkordningen skal forbeholdes kontantytelser vil det innsnevre anvendelsesområdet for lønnstrekkordningen i for stor grad. En slik begrensing ville dessuten gi uønskede skattemessige vridningseffekter i forhold til vederlagets art. Disse momentene må imidlertid avveies mot visse praktiske hensyn.

       Vederlag i form av naturalytelser reiser særskilte problemer. Bruk av lønnstrekkordningen overfor slike ytelser forutsetter at verdien kan fastsettes av arbeidsgiveren på en enkel og sikker måte når skattyteren mottar ytelsen, og at det er enkelt for myndighetene å foreta en etterkontroll av verdsettelsen. Et tilsvarende problem oppstår ved ordinær skattlegging ved ligning for naturalytelser som er gjenstand for forskuddstrekk. Ved ordinær skattlegging vil imidlertid verdifastsettelsen på trekktidspunktet ikke være det endelige grunnlag for verdsettelsen av fordelen. En avvikende verdsettelse kan bli lagt til grunn ved den etterfølgende ligningsbehandlingen. Etter lønnstrekkordningen utgjør verdsettelsen på utbetalingstidspunktet det endelige skattegrunnlaget. Det stiller store krav til de benyttede verdsettelsesreglene.

       Tilsvarende problemer oppstår når den skattepliktige mottar godtgjørelser til dekning av utgifter vedkommende har hatt i forbindelse med arbeidet. Etter gjeldende ordning inngår bruttoverdien av godtgjørelsen i beregningsgrunnlaget for skatten, noe som har vært påkrevet av praktiske hensyn. Departementet finner at gjeldende system innebærer et brudd på det hovedprinsipp at utgiftsgodtgjørelser kun skal komme til beskatning i den grad de gir mottakeren overskudd eller dekker vedkommendes private utgifter.

       Departementet foreslår at det blir gitt egne takserings- og trekkregler på Svalbard som kan ivareta behovet for en enkel, sjablonmessig verdsettelse av naturalytelser på det tidspunkt ytelsen gis, og som gjør det mulig å beregne hvorvidt en utgiftsgodtgjørelse gir mottakeren overskudd. I takseringsreglene vil det også kunne fastsettes retningslinjer for sjablonmessige inntektstillegg for yrkesgrupper som mottar drikkepenger og lignende. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11.

       Departementet foreslår at visse ytelser fra folketrygden som er ment å komme til erstatning for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt, også skal være omfattet av lønnstrekkordningen. De samme hensyn som tilsier at beskatningen av lønnsytelser fortsatt skal skje etter lønnstrekkordningen gjør seg gjeldende i forhold til folketrygdens korttidsytelser, når disse trer til erstatning for lønnsinntekt på Svalbard. Departementet foreslår således at utbetaling av slike ytelser skal skattlegges ved lønnstrekk. De aktuelle ytelsene er sykepenger etter folketrygdloven kapittel 3, stønad ved fødsel og adopsjon etter lovens kapittel 3 A, samt dagpenger ved arbeidsledighet etter lovens kapittel 4. Det vises til utkast til § 5-1 annet ledd.

       Departementet foreslår at skatt på sykepenger og fødselspenger utbetalt til selvstendig næringsdrivende skal fastsettes ved ligning, sammen med den næringsdrivendes øvrige inntekter.

       Departementet foreslår at godtgjørelse som medlem av styre, representantskap, utvalg, råd og lignende, fortsatt skal gå inn under lønnstrekkordningen. Etter departementets forslag gjelder det selv om inntekten er innvunnet som ledd i medlemmets næringsvirksomhet. Departementet legger vekt på at det ikke skal være nødvendig på utbetalingstidspunktet å ta stilling til hvorvidt vederlaget er innvunnet som ledd i næringsvirksomhet. Det legges også vekt på at godtgjørelse av denne art er egnet for skattlegging på brutto grunnlag da det som oftest ikke er store individuelle variasjoner i utgiftene knyttet til slikt arbeid eller virksomhet. Departementet viser til at slik godtgjørelse i visse henseende behandles fullt ut som lønnsytelse på fastlandet, ved at trygdeavgift alltid svares etter mellomsats, og ved at ytelsen uten unntak inngår i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift. Det vises til utkast til § 5-1 tredje ledd.

       Særskilte spørsmål oppstår i forbindelse med utgifter som er påløpt til erverv av inntekter som går inn under lønnstrekkordningen. Slike utgifter anses « konsumert » av lønnstrekket og kommer ikke til fradrag med de faktiske beløp. Også for annen inntekt som skattlegges med lav sats skjer beskatningen på rent brutto grunnlag, og den samme problemstillingen oppstår. For skattytere som både har inntekt som skattlegges med lav sats på brutto grunnlag og inntekter som skattlegges med ordinær sats på netto grunnlag, må det tas stilling til hvilken kategori inntekt utgiftene referer til. Eksempelvis vil problemet være aktuelt hvor skattyteren både har lønnsinntekt fra et arbeidsforhold og inntekt fra selvstendig næringsdrift. Det må da trekkes en grense mellom utgifter som anses konsumert av lønnstrekket og driftsutgifter i næringen. Problemstillingen er også aktuell etter gjeldende rett.

       Utgifter til utdannelse er etter alminnelige skatterettslige prinsipper i noen utstrekning fradragsberettiget ved ligningen. Forutsetningen for fradragsrett er at utdanningen har betydning for et inntektserverv som skattyteren utøver, og at utdanningen er en betingelse for å fortsette i en stilling, eller utgiftene er påløpt i forbindelse med faglig ajourhold. Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav a er det oppstilt visse begrensninger i fradragsretten. Departementet foreslår at de samme regler skal få anvendelse på Svalbard. Fradragsrett for utgifter til faglig vedlikehold er også aktuelt for selvstendig næringsdrivende. Dersom tilknytningen til næringsvirksomheten er tilstrekkelig sterk, vil utgiftene være å anse som driftsutgifter i virksomheten. I arbeidsforhold konsumeres slike utgifter av lønnstrekket. Det innebærer at det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt omkostningene har tilknytning til et arbeidsforhold eller skattyterens næringsvirksomhet.

       Skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 1 gir fradragsrett for omkostninger ved å få eller gå inn i et arbeidsforhold, samt omkostninger ved å utføre et arbeid. Som eksempler på utgifter av denne art kan nevnes kontorutgifter, reiseutgifter i yrket eller utgifter til litteratur og annet nødvendig materiell. Fradragsretten er etter bestemmelsens ordlyd knyttet til « tjenestestillinger », det vil si arbeidsforhold. Departementet antar imidlertid at bestemmelsen kun er å anse som en eksemplifisering av fradragsretten, og at en tilsvarende fradragsrett følger av den alminnelige bestemmelse om fradrag for utgifter til inntektens ervervelse i § 44 første ledd, uten begrensning til en bestemt type inntekter. Etter omstendighetene kan slike utgifter være fradragsberettigede driftsomkostninger i næringsvirksomheten. Dersom de aktuelle utgiftene har tilknytning til en inntekt som skattlegges på brutto grunnlag med lav sats, skal det ikke gis fradrag for de faktiske utgiftene. Det må således foretas en konkret vurdering av hvorvidt utgiftene er pådratt i forbindelse med et inntektserverv hvor beskatningen skjer på netto grunnlag. For å klargjøre at det ikke gis fradrag for faktiske utgifter av denne art i arbeidsforhold foreslår departementet at § 44 første ledd bokstav g nr. 1 ikke gis anvendelse på Svalbard.

       Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 2 gis fradrag for merutgifter ved å bo utenfor hjemmet, når dette er nødvendig av hensyn til arbeidet. Departementet anser ikke bestemmelsen for å være aktuell for anvendelse på Svalbard da det ikke forekommer pendling mellom hjem og arbeidssted som foranlediger behov for særlige skatteregler. For reiseutgifter i et inntektserverv følger fradragsretten også av hovedregelen om utgifter til inntektens ervervelse i § 44 første ledd. Også for slike reiseutgifter må det vurderes konkret om utgiftene er en omkostning knyttet til et inntektserverv hvor beskatningen skjer på netto grunnlag.

       Skatteloven § 44 første ledd g nr. 4 innrømmer fradrag for utgifter til reise mellom hjem og arbeidssted med beløp som overstiger kr 6.000. Fradragsrett etter denne bestemmelsen er ikke begrenset til reiseutgifter i arbeidsforhold, men gjelder også for næringsdrivende. På grunnlag av det lave satsnivået for inntekt av arbeid på Svalbard, særlige geografiske og kommunikasjonsmessige forhold, samt ønsket om å forenkle ligningsoppgjøret, foreslår departementet at denne bestemmelsen ikke gis anvendelse på Svalbard. I arbeidsforhold måtte fradragsretten for slike utgifter uansett anses for å være konsumert av lønnstrekket. Ved at fradragsretten for utgifter til reise mellom hjem og arbeidssted avskjæres også utenom arbeidsforhold vil det ikke oppstå særskilte avgrensningsspørsmål her.

       Departementet foreslår at skatteloven § 44 første ledd bokstav g unntas fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at det ikke skal oppstilles noe særskilt krav om opphold av en viss varighet for bruk av lønnstrekkordningen. For at inntekt av arbeid eller oppdrag skal kunne skattlegges ved lønnstrekk må imidlertid vilkårene for alminnelig eller begrenset skatteplikt til Svalbard være oppfylt. For skattytere med begrenset skatteplikt til Svalbard må således arbeidsoppholdet ha en varighet på minst 30 dager, jf. kapittel 5 i proposisjonen.

       Særlige spørsmål oppstår når begrenset skattepliktige til Svalbard mottar ytelser fra folketrygden som er ment å komme til erstatning for midlertidig bortfall av lønnsinntekt på Svalbard, jf. drøftelsen foran. Departementet legger til grunn at den tid vedkommende mottar slike ytelser under opphold på Svalbard skal likestilles med opphold under arbeid på Svalbard. Vilkårene for bruk av lønnstrekk vil således være oppfylt dersom en arbeidstaker blir helt arbeidsufør etter 20 dagers opphold på Svalbard, og så mottar sykepenger i 10 dager under fortsatt opphold der. Departementet foreslår at det kan gjøres unntak fra kravet om opphold dersom vedkommende godtgjør at opphold utenfor Svalbard var påkrevet av medisinske årsaker.

       Departementet foreslår en videreføring av gjeldende praksis hvoretter sykepenger og andre korttidsytelser fra folketrygden går innunder lønnstrekkordningen under midlertidig opphold på fastlandet. Det er imidlertid betinget av at kravet om 30 dagers opphold er oppfylt for begrenset skattepliktige, og at samlet opphold på fastlandet ikke overstiger 30 dager. Departementet finner en tidsbegrensning på 6 måneder som foreslått av utvalget for vid. Departementet viser til at utvalgets forslag på dette punkt må ses i sammenheng med forslaget om å oppheve alminnelig skatteplikt til Svalbard for personer. Innenfor et system med så vel alminnelig som begrenset skatteplikt til Svalbard, er det mindre behov for en så vid tidsbegrensning som utvalget foreslår. For personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard skal tidsbegrensningen ikke gjelde. Departementet legger til grunn at opphold av lengre varighet kan godtas dersom vedkommende godtgjør at oppholdet var påkrevet av medisinske årsaker.

       Departementet fremmer forslag om egen fullmaktsbestemmelse hvoretter Kongen kan fastsette forskrift vedrørende forhold som nevnt. Det forutsettes at nærmere forskrifter blir utarbeidet med hjemmel i utkastet § 2-2 annet ledd.

5.2.1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fastsettelse av skatt ved lønnstrekk.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om at reglene om fradragsrett etter skatteloven § 44 g ikke skal gjelde for Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd.

5.2.2 Attføringspenger og pensjonsytelser

       Det er i avsnitt 7.2.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende skattlegging av attføringspenger og pensjonsytelser.

5.2.3 Departementets vurderinger og forslag

5.2.3.1 Sammendrag

       Departementet viser til § 2-1 i utkastet til ny svalbardskattelov, hvoretter mottakere av attføringspenger og pensjonister blir skattepliktige til Svalbard når de er bosatt der.

       Etter skatteloven § 55 første ledd anses pensjonsytelser som personinntekt. Det samme gjelder for attføringspenger, jf. den skatterettslige likebehandlingen av attføringspenger og pensjoner. Departementet legger opp til at alle inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven skal skattlegges med en egen sats på 6 %, med tillegg av trygdeavgift. Trygdeavgift på pensjoner (lav sats) er 3 %. Det vil si en samlet sats på 9 %.

       Den lave skattesatsen må ses i sammenheng med at det ikke gis særfradrag for alder eller andre fradrag i bruttoverdien av pensjonsytelsene. Det vises også til at den særlige skattebegrensningsregelen ved liten skatteevne i skatteloven § 78 ikke foreslås gjort gjeldende på Svalbard.

       Departementet foreslår at skatt på pensjonsytelser skal fastsettes ved ligning. Departementet viser i denne sammenheng til at pensjoner bare vil være skattepliktige til Svalbard for personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, det vil si personer som er bosatt der. Personer med fast tilknytning til Svalbard vil i de aller fleste tilfeller ha inntekt av annen art (eksempelvis renteinntekter) eller formue som er skattepliktig til Svalbard slik at ligning likevel må foretas. For pensjoner gjør også andre hensyn seg gjeldende enn for lønnsinntekter, hvor det må legges vekt på at en vesentlig del av arbeidstakerne har kortvarig opphold på Svalbard. Ved at skatt på pensjoner skal fastsettes ved ligning vil det foreligge selvangivelsesplikt. For de tilfeller hvor pensjonisten ikke har annen inntekt eller formue, kan det fastsettes regler om selvangivelsesfritak med hjemmel i utkastet § 4-4.

5.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser når det gjelder skattesatser til merknader under pkt. 4.1.1.2.

       Komiteen viser til at lønnstrekkordningen også kan gjøres gjeldende for pensjonsytelser, og at pensjonister med annen skattepliktig inntekt eller formue vil bli lignet. Komiteen går derfor imot forslaget om at pensjonsytelser ikke skal være omfattet av lønnstrekkordningen. Det vises til utkast til § 3-2 i denne innstilling.

5.3 Inntekt av næringsvirksomhet

5.3.1 Innledning og sammendrag

       I kapittel 7.3 i proposisjonen behandles spørsmål vedrørende skattlegging av inntekt av næringsvirksomhet.

       Som et utgangspunkt drøftes spørsmålene samlet for ulike typer virksomhet, uten hensyn til hvordan virksomheten er organisert. Enkelte spørsmål vil imidlertid ha særlig tilknytning til virksomhet utøvet av selvstendig næringsdrivende (eneeierforetak), andre til virksomhet utøvet av deltakerlignede selskaper eller aksjeselskaper.

       Departementet legger vekt på å oppnå stor grad av regelenhet på Svalbard og på fastlandet. Departementet foreslår at de samme regler som gjelder ved skattlegging av næringsvirksomhet på fastlandet, i stor utstrekning skal få anvendelse på Svalbard.

       Etter gjennomføringen av skattereformen av 1992 inneholder den norske skattelovgivningen færre særbestemmelser rettet inn mot bestemte grupper skattytere. Denne saneringen av ulike særordninger muliggjør stor grad av regelenhet mellom fastlandet og Svalbard. Behovet for avvikende bestemmelser i svalbardlovgivningen er vesentlig redusert i forhold til hva som var situasjonen da NOU 1990:10 ble fremlagt.

       Departementet foreslår i liten grad avvikende regler for Svalbard ved den alminnelige næringsbeskatning. Det innebærer at skattleggingen av eneeierforetak langt på vei blir identisk med den som skjer på fastlandet. Departementet foreslår også at reglene i selskapsskatteloven kapittel 6 om skattlegging av deltakere i deltakerlignede selskaper med få unntak gis anvendelse på Svalbard. Således vil skattleggingen av deltakere i slike foretak i hovedtrekk foregå på samme måte som på fastlandet. Også beskatningen av aksjeselskaper og aksjonærer på Svalbard foreslås bygget opp etter de samme regler som på fastlandet.

       Foruten at departementets forslag bygger på stor grad av samsvar i regelverket mellom Svalbard og fastlandet, legger departementet opp til samme satsstruktur for kapitalinntekter. Ved at slike inntekter skattlegges med samme sats på Svalbard og på fastlandet begrenses omgåelsesmulighetene kraftig. Det legges i denne sammenheng vekt på at norske skattesatser på kapitalinntekter er lave i internasjonal sammenheng. For lønnsinntekter og avkastning av arbeid i næringsvirksomhet og selskaper legges det opp til at skattenivået på Svalbard fortsatt skal være vesentlig lavere enn på fastlandet. Det vises til nærmere omtale av satsstrukturen i kapittel 6 i proposisjonen.

       Departementet legger for øvrig opp til en utstrakt adgang til samordning av inntekt og fradrag mellom fastlandet og Svalbard. Det gjelder så vel for inntekt fra næringsvirksomhet som inntekt fra andre kilder. Departementet mener at adgang til samordning av inntekt mellom fastlandet og Svalbard i mange sammenhenger kan være et incitament til etablering av næringsvirksomhet på Svalbard. I dag foreligger ingen mulighet til inntektssamordning mellom fastlandet og Svalbard.

5.3.2 Alminnelig næringsbeskatning

5.3.2.1 Hovedprinsipper

5.3.2.1.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett er den alminnelige bestemmelse om inntekt av virksomhet i skatteloven § 42 første ledd gjort gjeldende også for Svalbard. Det samme gjelder den alminnelige bestemmelse om fradrag for utgifter til inntektens ervervelse i skatteloven § 44 første ledd. Også med hensyn til periodisering (tidsmessig plassering) av inntekter og utgifter følges de samme prinsipper som på fastlandet. Dette innebærer at skattepliktig inntekt av næringsvirksomhet på Svalbard i all hovedsak fastsettes på samme måte som på fastlandet.

       Utvalget finner at det i forhold til hva som skal regnes som skattepliktig formue og inntekt fra virksomhet, samt tidspunktet for skattleggingen, i utgangspunktet fortsatt bør gjelde regler tilsvarende de på fastlandet. Utvalget finner imidlertid at først og fremst de lavere skattesatsene på Svalbard kan tilsi at enkelte av skattereglene på fastlandet ikke blir gjort gjeldende på Svalbard. Utvalget viser i denne forbindelse særlig til ordninger som åpner for skattekreditter, såsom de dagjeldende (1990) fondsavsetningsordningene, og ordninger med skattemessige incentiver av distriktspolitisk karakter (eksempelvis distriktsskatteloven). Disse ordningene er senere opphevet. Det vises til nærmere omtale nedenfor i avsnitt 7.3.2.3 i proposisjonen.

       Flere av høringsinstansene finner at skattereglene, herunder om næringsbeskatning, som utgangspunkt bør utformes likt på Svalbard og på fastlandet. Dette begrunnes blant annet med hensynet til oversiktlighet i det samlede regelverket. Enkelte av høringsinstansene poengterer imidlertid at dette utgangspunktet ikke må trekkes for langt, da de særlige forholdene på Svalbard kan tilsi avvikende løsninger. Et mindretall av instansene finner at skattereglene på Svalbard må utformes med utgangspunkt i de særlige forholdene på Svalbard, og at ønsket om rettsenhet mellom fastlandet og Svalbard bør komme i annen rekke.

       Departementet deler utvalgets syn på at det er hensiktsmessig å ha like regler på Svalbard og på fastlandet for skattlegging av inntekter fra næringsvirksomhet. Departementet legger i denne sammenheng vekt på hensynet til oversiktlighet og enkelhet, med muligheter for en parallell utvikling av regelverket gjennom ligningspraksis, domstolspraksis og løpende regelendringer. Se omtalen av dette i forrige hovedavsnitt.

       Departementet viser til at det er en utbredt oppfatning at den alminnelige næringsbeskatning på Svalbard som utgangspunkt skal følge tilsvarende regler og prinsipper som på fastlandet. Departementet foreslår at det ved inntektsbeskatningen skal legges til grunn samme avgrensing av skattepliktige inntekter og fradragsberettigede utgifter knyttet til næringsvirksomhet som på fastlandet. Departementet foreslår også at de samme periodiseringsprinsipper, prinsipper for verdsettelse av driftsmidler og andre eiendeler i virksomheten med videre, som gjelder på fastlandet, skal anvendes på Svalbard.

       I forhold til alminnelig næringsbeskatning har diskusjonen om eventuelt avvikende regler på Svalbard og på fastlandet først og fremst vært knyttet til reglene om avskrivninger og fondsavsetninger. Det vises til drøftelsen nedenfor i dette avsnittet. Det vises også til omtalen av skattemessige incentiver i avsnitt 7.3.3.1 i proposisjonen.

       Et særlig problem som oppstår i forhold til virksomhetsinntekter som skattlegges hos personlige skattytere, det vil si inntekt fra eneeierforetak eller deltakerlignede selskaper, er grensen mot fradrag som ikke er knyttet til dette inntektservervet. Problemet vil i praksis først og fremst oppstå når skattyteren også mottar lønn som vederlag i arbeidsforhold. Departementet foreslår at lønnsinntekt (og annen inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven) skal skattlegges på brutto grunnlag. I næringsvirksomhet vil overskuddet være skattepliktig, etter fradrag for driftskostnader. Det er således påkrevet å skille mellom hvilke inntekter fradragene refererer til. Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen i avsnitt 7.2.1.4 i proposisjonen.

       Spørsmål om deling av nærings- og selskapsoverskudd i kapitalinntekt og personinntekt er behandlet i kapittel 9 i proposisjonen.

5.3.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det i størst mulig grad er hensiktsmessig å ha like regler på Svalbard og på fastlandet for skattlegging av næringsvirksomhet. Når det gjelder reglene om avskrivninger og fondsavsetninger, viser komiteen til merknader under pkt. 5.3.2.2.2 og 5.3.2.3.2.

5.3.2.2 Særlig om avskrivning av driftsmidler

5.3.2.2.1 Sammendrag

       Utgifter til driftsmidler i virksomhet kommer som hovedregel til fradrag gjennom årlige avskrivninger. Etter skatteloven § 44 A skal alle betydelige og varige driftsmidler avskrives. Et driftsmiddel regnes som betydelig når dets kostpris er kr 15.000 eller høyere. Som varige anses driftsmidler som antas å ha en brukstid på minst tre år ved ervervet. Som hovedregel avskrives driftsmidler etter saldosystemet, det vil si med en fast prosent av utgående balanse for den saldo vedkommende driftsmiddel tilhører.

       Utvalget viser til at reglene om saldoavskriving slik de var utformet på det daværende tidspunkt ga mulighet for skattekreditter. Gjennom høyere avskrivningstakt enn den reelle verdiforringelse var det mulig å oppnå lavere skattemessig enn bedriftsøkonomisk overskudd. Utvalget legger til grunn at ordninger med skattemessige lempninger i utgangspunktet ikke bør gjelde på Svalbard. Utvalget finner likevel at fordelen med å ha mest mulig like regler på Svalbard og på fastlandet må være utslagsgivende i forhold til avskrivningsreglene, og at avskrivningsreglene som da gjaldt på fastlandet måtte få anvendelse på Svalbard. Det blir også tillagt vekt at de lave skattesatsene gjør virkningene av mulige skattekreditter mindre.

       Utvalget foreslår at det føres særskilt saldo for driftsmidler på Svalbard når personer eller selskaper driver virksomhet både på fastlandet og på Svalbard. Utvalget foreslår i denne sammenheng også at det skal foretas et skattemessig salgsoppgjør når driftsmidler flyttes mellom Svalbard og fastlandet.

       Departementet viser til at avskrivningsreglene er sentrale fradragsregler i skattesystemet. Det er viktig å utforme avskrivningsreglene slik at de ikke gir mulighet for utilsiktede skattekreditter. Det vises til at det ved skattereformen er foretatt endringer i avskrivningsgrunnlaget og avskrivningssatsene. Gjennom disse endringene har en oppnådd at mulige avskrivninger i stor grad faller sammen med driftsmidlers reelle verdifall. Dette gjelder totalt sett og også i forhold til de enkelte næringer. Det er lagt stor vekt på at enkelte næringer ikke bør tilgodeses gjennom særskilt høye avskrivningssatser, fastsatt ut i fra andre hensyn enn driftsmidlenes faktiske verdiforringelse.

       På denne bakgrunn er det ikke lenger aktuelt å knytte spørsmålet om innføring av fastlandets avskrivningsregler til debatten om bruk av skattemessige incentiver på Svalbard.

       Avskrivningssatsene på fastlandet er langt på vei fastsatt på grunnlag av empirisk materiale over driftsmidlers reelle verdiforringelse. I enkelte tilfeller kan særlige forhold på Svalbard, så som klima og begrensninger i markedet, innebære at visse driftsmidler faktisk forringes i annen takt enn på fastlandet. I så fall bør et slikt avvikende verdifall gjenspeile seg i andre avskrivningssatser.

       Det vises i denne sammenheng til fullmaktsbestemmelsen i skatteloven § 44 A-5 annet ledd hvoretter departementet kan gi forskrift om at forretningsbygg i distriktene og bygg med kort levetid kan avskrives med inntil dobbel prosentsats. Denne bestemmelsen er gitt blant annet for å ivareta hensynet til at forretningsbygg i enkelte strøk på fastlandet kan ha større reelt verdifall enn det som ellers er vanlig. Ved forskrift av 15. mai 1992 er det gitt nærmere regler om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid. Fullmakten til å gi forskrifter i skatteloven § 44 A-5 er etter bestemmelsens ordlyd begrenset til forretningsbygg « i distriktene », og gir derfor ikke hjemmel for slike forskrifter på Svalbard.

       Departementet foreslår en tilsvarende bestemmelse for Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1 siste ledd.

       Departementet foreslår at reglene i skatteloven § 44 A om avskrivninger av driftsmidler også får virkning på Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1.

       Departementet deler utvalgets syn på at det bør føres særskilte saldi for driftsmidler på Svalbard når personer eller selskaper driver virksomhet både på Svalbard og på fastlandet. Departementet viser til forslaget om at det skal føres særskilt regnskap for virksomheten på Svalbard i slike tilfelle, jf. kapittel 5 i proposisjonen.

       Ved flytting av driftsmidler mellom Svalbard og fastlandet foreslår departementet at de ordinære bestemmelser om driftsmiddel som tas ut og inn av Norge i skatteloven § 44 B gis anvendelse på Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1.

5.3.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende avskrivningssatser for forretningsbygg og bygg med kort levetid, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 siste ledd.

5.3.2.3 Særlig om fondsavsetninger, avsetninger etter god regnskapsskikk m.v.

5.3.2.3.1 Sammendrag

       Diskusjonen omkring bruk av skatteincitamenter på Svalbard har også vært knyttet til hvorvidt forskjellige ordninger med innlagte avsetninger bør få anvendelse på Svalbard. Spørsmålet har vært aktuelt for ulike avsetninger etter skattelovgivningen, samt for avsetninger etter god regnskapsskikk.

       Av avsetninger etter skattelovgivningen har bare reglene om avsetninger til klassifikasjonsfond i skatteloven § 44 første ledd bokstav i vært gjort direkte gjeldende for Svalbard, gjennom henvisningen til skatteloven § 44 i forskriften av 18. desember 1925.

       God regnskapsskikk innebærer blant annet at avsetninger for kostnader kostnadsføres selv om utgiften ennå ikke er oppstått. Som eksempel kan nevnes avsetninger til dekning av forventede fremtidige tap eller til fremtidig periodisk vedlikehold. Foretatte avsetninger etter god regnskapsskikk hadde tidligere innvirkning på det skattemessige inntektsgrunnlaget.

       Utvalget gir i NOU 1990:10 uttrykk for følgende (avsnitt 7.4.2.2 s. 71):

« Det er imidlertid utvalgets oppfatning at ordninger med innlagte skattemessige incentiver av distriktspolitisk karakter (eksempelvis distriktsskatteloven), ikke bør gjøres gjeldende for skattleggingen til Svalbard. Utvalget ser heller ikke behov for at andre fondsavsetningsordninger som gjelder på fastlandet skal gjøres gjeldende for Svalbard. Dette gjelder f.eks. lov av 14. desember 1962 om skattefrie fondsavsetninger og ordningene med avsetning til konsolideringsfond. De hensyn som ligger bak disse ordninger, vil for Svalbards vedkommende være tatt i betraktning gjennom de lavere skattesatsene som gjelder der. »

       Departementet viser til at samtlige avsetningsordninger etter skattelovgivningen er opphevet på fastlandet. Skatteloven § 50 femte ledd bestemmer nå at avsetninger etter god regnskapsskikk ikke skal ha innvirkning på det skattemessige inntektsgrunnlaget.

       Departementet foreslår ingen særskilte avsetningsordninger for Svalbard.

5.3.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det ikke bør være særskilte avsetningsordninger for Svalbard. Komiteen har for øvrig ingen merknader.

5.3.3 Særskilte ordninger for samordning av inntekter og fradrag

5.3.3.1 Innledning

5.3.3.1.1 Sammendrag

       Utvalget foreslår enkelte former for adgang til samordning av inntekter som er skattepliktige til fastlandet, med inntekter som er skattepliktige til Svalbard. Utvalget går for det første inn for en ordning hvor underskudd i virksomhet som er skattepliktig til Svalbard kan overføres til fradrag i skattepliktig inntekt på fastlandet. Dernest foreslås det at skattytere på fastlandet som eier aksjer i selskap hjemmehørende på Svalbard, kan yte aksjonærbidrag til selskapet med fradragsrett ved ligningen på fastlandet. Utvalget går også inn for at en ordning med konsernbidrag gjøres gjeldende, slik at et selskap på fastlandet kan få fradrag for bidrag som ytes til et svalbardselskap i samme konsern. Utvalget mener likevel at man - i motsetning til hva som gjelder for konsernbidrag på fastlandet - bør begrense fradragsretten til et beløp som tilsvarer svalbardselskapets underskudd for det aktuelle år. For å beskytte kommunenes skattefundament foreslår utvalget at fradrag etter nevnte ordninger bare gis med virkning for statsskatten.

       Utvalget finner at fradrag for bidrag og overføringer som nevnt ved ligningen på fastlandet vil være et viktig incitament til etablering av virksomhet på Svalbard.

       Utvalget viser i denne sammenheng til næringsplanen for Svalbard. Næringsplanen er utarbeidet av konsulentfirmaet Barlindhaug A/S med bistand fra en prosjektgruppe, etter oppdrag fra Næringsdepartementet og Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. I næringsplanen anføres det at forholdene ikke er lagt til rette for at norske bedrifter på fastlandet skal kunne etablere virksomhet på Svalbard innenfor ordinære bedriftsøkonomiske risikokriterier. Nye skattemessige incentiver overfor selskaper hjemmehørende på fastlandet anses som et egnet virkemiddel for å stimulere til ønsket næringsutvikling på Svalbard. Som konkrete skattemessige tiltak foreslås det i næringsplanen adgang til underskuddsoverføring fra Svalbard til fastlandet, samt innføring av aksjonærbidrags- og konsernbidragsordninger fra fastlandet til Svalbard.

       Foruten at utvalget i hovedtrekk støtter de konkrete forslagene som fremsettes i næringsplanen, deler utvalget stort sett de synspunkter og vurderinger som fremkommer i planen. For et mer utfyllende sammendrag av næringsplanen vises til NOU 1990:10 pkt. 3.15.

       Utvalget anser det lite aktuelt å etablere regler om aksjonærbidrag eller konsernbidrag på Svalbard, eller fra Svalbard til fastlandet.

       Enkelte av høringsinstansene, blant annet Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, slutter seg til utvalgets forslag om særskilte ordninger for samordning av inntekter og fradrag mellom Svalbard og fastlandet. Andre høringsinstanser går imot utvalgets forslag på dette punkt. Skattedirektoratet og Oslo ligningskontor tar avstand fra forslagene av ligningstekniske årsaker. Landsorganisasjonen i Norge finner det betenkelig å innføre nye særskilte fradragsordninger når en arbeider seg bort fra ulike særordninger i skattesystemet på fastlandet. Enkelte av høringsinstansene finner at de ordinære reglene om aksjonærbidrag eller konsernbidrag bør gis anvendelse på Svalbard.

       Departementet slutter seg til at visse incentiver er nødvendige for å oppnå ønsket næringsutvikling på Svalbard. Innenfor et system med samme satsnivå og inntektsbegreper på Svalbard og på fastlandet, kan en vid adgang til samordning av inntekt mellom beskatningsområdene være et hensiktsmessig virkemiddel. Departementet foreslår forskjellige muligheter for samordning av inntekt mellom Svalbard og fastlandet. Det vises til omtale av de ulike forslagene nedenfor.

       Også for formue foreslår departementet at det skal være en vid adgang til samordning mellom Svalbard og fastlandet. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 10 i proposisjonen om formuesbeskatning.

5.3.3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at forslagene i proposisjonen om samordning av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet og samordning av inntekter mellom selskap og aksjonær på Svalbard er knyttet opp til forslaget om å heve kapitalskattesatsen til 28 %. Forslaget om å videreføre dagens kapitalskattesats på 10 %, jf. komiteens merknader under kapittel 4.1.1.2, tilsier at slik samordningsadgang ikke gis.

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:

« Opplegget i proposisjonen med en bedre tilpasning av inntektsbegreper og satsstruktur på Svalbard og på fastlandet gjør det mulig og hensiktsmessig å gjennomføre full samordning av inntekter og formue mellom Svalbard og fastlandet. I proposisjonen foreslås full adgang til å overføre underskudd i inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet, og at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til reglene om aksjonærbidrag, konsernbidrag, aksjegevinst- og utbyttebeskatning.

Full samordningsadgang mellom Svalbard og fastlandet forutsetter i praksis samme satsstruktur i de to beskatningsområdene. En nødvendig forutsetning for slik samordningsadgang er at overføring av inntekts- eller formuesposter ikke påvirker skattenivået totalt sett.

.....

Departementet mener at en videreføring av den lave kapitalskattesatsen på Svalbard bør innebære at de foreslåtte samordningsmekanismene i Ot.prp. nr. 32 (1995-1996) må bortfalle. »

       Komiteen slutter seg til dette og viser til merknader under pkt. 5.3.3.2.2, pkt. 5.3.3.3.2, pkt. 5.3.3.4.2, pkt. 5.4.1.3.2 og pkt. 8.2.

5.3.3.2 Overføring av underskudd i alminnelig inntekt mellom Svalbard og fastlandet

5.3.3.2.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å overføre underskudd fra virksomhet på Svalbard til fradrag på fastlandet, eller omvendt.

       Utvalget foreslår som nevnt at det gis fradrag ved statsskatteligningen på fastlandet for underskudd på Svalbard. Fradraget gis samme år som underskuddet på Svalbard oppstår. Utvalget drøfter to varianter av en slik ordning. Etter den ene varianten gis fradraget på fastlandet uten at selskapets fremførbare underskudd reduseres. I stedet gis det et tillegg - men beregnet etter svalbardskattesats i stedet for statsskattesats - på fastlandet samme år og i samme utstrekning som det fremførte underskuddet tas til inntekt. Etter den andre varianten reduseres selskapets fremførbare underskudd med det beløp som kommer til fradrag på fastlandet. Utvalget viser til at sistnevnte variant fører til at inntekt som skattlegges til Svalbard over tid blir høyere enn det virksomheten der kaster av seg. Likevel anbefaler utvalget en slik løsning, under henvisning til at den er enklere og mer oversiktlig både for skattyterne og ligningsmyndighetene.

       Utvalget har også vurdert en ren forskutteringsordning. Ordningen innebærer at hele den tidligere skattereduksjonen ved statsskatteligningen tas igjen på fastlandet når selskapet senere gir overskudd. Utvalget avviser denne løsningen da den kun gir en skattekreditt, og således er mindre effektiv.

       Utvalget foreslår at det ikke blir satt noen tidsgrense for hvor lenge det enkelte foretak kan benytte ordningen med underskuddsoverføring. I næringsplanen foreslås det at ordningens varighet for det enkelte foretak skal begrenses til 5 år. Utvalget legger imidlertid vekt på at det ikke bare er behov for å stimulere til nyetableringer på Svalbard, men også til videreføring av etablert virksomhet.

       Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.

       Som et alternativ til en ordning basert på fradrag ved statsskatteligningen på fastlandet, kunne en tenke seg at fradrag for underskudd ble gitt i alminnelig inntekt.

       Et system for overføring av underskudd som omtalt innebærer at underskuddet overføres fra et beskatningsområde til et annet, og representerer for så vidt et brudd på alminnelige prinsipper for geografisk tilordning av beskatningsretten. Departementet legger imidlertid vekt på at prinsippet om samordnet beskatning av ulike inntektskilder ikke bør innskrenkes uten at sterke hensyn taler for det. Innenfor et system med i hovedsak samme inntektsbegreper og ensartet satsstruktur i de to beskatningsområdene er det hensiktsmessig å åpne for en relativt vid samordningsadgang.

       Departementet finner at en utvidet adgang til samordning av underskudd mellom fastlandet og Svalbard kan være et effektivt incitament til investeringer på Svalbard. For investorer på Svalbard med fastlandsinntekt vil denne samordningsadgangen blant annet innebære en risikoreduksjon. Underskuddet fra Svalbard kan utnyttes umiddelbart i aksjonærens fastlandsinntekt i stedet for å fremføres på selskapets hånd mot et usikkert fremtidig driftsoverskudd.

       Departementet legger stor vekt på de positive konsekvenser en vid samordningsadgang gir, og finner at det ikke er grunnlag for å avvise inntektssamordning mellom fastlandet og Svalbard ut i fra hensynet til beskyttelse av skattefundamentet innen hvert av beskatningsområdene. Det må i denne sammenheng også tas i betraktning at samordningsadgangen foreslås gjort gjeldende begge veier, slik at virkningene i noen grad vil utlignes.

       Departementet foreslår generell adgang til samordning av underskudd i alminnelig inntekt mellom fastlandet og Svalbard, for selskaper og personer. Departementet foreslår at også underskudd i alminnelig inntekt utenom næringsvirksomhet skal kunne samordnes. Det vises til § 3-1 fjerde ledd i utkastet til ny svalbardskattelov, og til utkastet til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.

       En overføring av underskudd mellom Svalbard og fastlandet skal etter forslaget kun ha virkninger i forhold til alminnelig inntekt. Overføringen skal ikke ha konsekvenser for fastsettelsen av personinntekt på Svalbard eller fastlandet. På samme måte som det ikke tas hensyn til fremførbart underskudd fra tidligere år ved beregning av personinntekt fra foretak etter delingsmodellen, legges det opp til at overført underskudd fra Svalbard eller fastlandet holdes utenfor virksomhetsinntekt som er gjenstand for deling.

5.3.3.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2 og 5.3.3.1.2 og går imot forslaget om adgang til samordning av underskudd i alminnelig inntekt mellom Svalbard og fastlandet for selskaper og personer, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 fjerde ledd og forslag til nytt tredje ledd fjerde setning i skatteloven § 15.

       Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.

5.3.3.3 Aksjonærbidrag

5.3.3.3.1 Sammendrag

       Selskapsskatteloven kapittel 4 inneholder regler om aksjonærbidrag. Ordningen med aksjonærbidrag innebærer at en aksjonær kan kreve inntektsfradrag for bidrag som innbetales kontant for å dekke underskudd i vedkommende aksjeselskap når selskapet driver ny virksomhet. Selskapets underskudd fordelt på aksjene danner rammen for hvor store bidrag som hvert år kan gjøres med fradragsrett. Etter selskapsskatteloven må aksjonæren være bosatt eller hjemmehørende i riket, og aksjeselskapet må være norsk. Etter reglene om aksjonærbidrag anses et aksjeselskap for å drive ny virksomhet i stiftelsesåret og i de påfølgende 4 kalenderår. Det er et vilkår at virksomheten ikke i det vesentlige er en videreføring av tidligere næringsvirksomhet. Innbetalt aksjonærbidrag regnes som skattepliktig inntekt for selskapet. Ved at innbetalingen skjer for å dekke underskudd, vil denne skatteplikten komme til uttrykk ved at fremførbart underskudd reduseres.

       Ordningen med aksjonærbidrag er ikke gjort gjeldende for Svalbard.

       Utvalget går inn for at en ordning med aksjonærbidrag, tilnærmet lik den som gjelder på fastlandet, blir gjort gjeldende for skattytere på fastlandet som eier aksjer i selskaper hjemmehørende på Svalbard. For ikke å svekke kommunenes skattefundament foreslår utvalget at det kun gis fradrag i statsskatten. Utvalget finner at det også ved anvendelsen av en aksjonærbidragsordning på Svalbard bør stilles krav om at selskapet driver ny virksomhet. Utvalget finner imidlertid at dette vilkåret ikke bør oppstilles i form av en absolutt tidsgrense slik som fireårsregelen som gjelder på fastlandet. I stedet er vilkåret om ny virksomhet tenkt som et ikke nærmere presisert skjønnsmoment.

       Utvalget foreslår at ordningen med aksjonærbidrag skal begrenses til å gjelde aksjonærer hjemmehørende på fastlandet som eier aksjer i selskap på Svalbard. Utvalget finner at det ikke er behov for en ordning med aksjonærbidrag på Svalbard, eller fra aksjonær på Svalbard til selskap på fastlandet.

       Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.

       Som et alternativ til utvalgets forslag kunne en tenke seg at aksjonærer på fastlandet fikk fradrag i alminnelig inntekt for aksjonærbidrag til selskap på Svalbard. Til fordel for en slik ordning kan blant annet anføres at aksjonærenes tilskudd vil gi selskapet en likviditetsreserve i underskuddsperioder, og således bidra til å øke mulighetene for å foreta disposisjoner som kan gi et fremtidig overskudd. Ved at aksjonærbidragsordningen inneholder et incitament til likviditetstilførsel i underskuddsperioder, har ordningen dessuten en stabiliserende og konsoliderende funksjon.

       Departementet viser til at aksjonærbidragsordningen åpner for samordning av inntekt mellom selskap og aksjonær. Selv om bruk av aksjonærbidragsordningen mellom Svalbard og fastlandet i visse sammenhenger kan stå i motsetning til ønsket om å beskytte skattefundamentet i hvert av beskatningsområdene, finner departementet at det ikke foreligger tilstrekkelig sterke hensyn til å avskjære en slik samordningsmulighet mellom Svalbard og fastlandet.

       Departementet forslår på denne bakgrunn at aksjonærer hjemmehørende på fastlandet skal ha fradragsrett for aksjonærbidrag til selskap på Svalbard.

       Departementet foreslår videre at aksjonærer hjemmehørende på Svalbard skal ha fradragsrett for aksjonærbidrag til selskap på fastlandet. Ved at det åpnes for bruk av ordningen begge veier, vil virkningene for skattefundamentet i hvert av beskatningsområdene helt eller delvis utlignes.

       Det fremmes også forslag om fradragsrett for aksjonærbidrag for aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard og som har aksjer i selskap hjemmehørende på Svalbard.

       For aksjonærer hjemmehørende på Svalbard kan lønnstrekkordningen i praksis bidra til å begrense utbredelsen av ordningen. Adgang til å få fradrag for innbetalt aksjonærbidrag vil bare være til stede for skattytere som har tilstrekkelig stor inntekt av annen art enn lønn. Dette må ses i sammenheng med at bruk av aksjonærbidrag sjelden vil være aktuelt med mindre alle aksjonærer foretar innbetaling. Departementet finner likevel at dette ikke kan være grunnlag for å avskjære retten til bruk av aksjonærbidrag for aksjonærer hjemmehørende på Svalbard.

       Departementet finner at vilkårene for å yte aksjonærbidrag etter skattelovgivningen for Svalbard bør være de samme som på fastlandet. Også her bør det oppstilles en fireårsgrense for selskaper som anses å drive ny virksomhet. En ordning som utvalget foreslår uten en bestemt tidsgrense vil være lite hensiktsmessig sett fra en ligningsadministrativ synsvinkel.

       Det vises til § 3-1 tredje ledd i utkastet til ny svalbardskattelov.

5.3.3.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2 og kapittel 5.3.3.1.2 og går imot Regjeringens forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 annen setning om at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til bestemmelsene om aksjonærbidrag.

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:

« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonær på Svalbard til selskap på Svalbard bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 prosent. »

       Komiteen er enig i dette. Endringen vil innebære en lemping i forhold til dagens system. Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.

5.3.3.4 Konsernbidrag

5.3.3.4.1 Sammendrag

       Selskapsskatteloven har regler om konsernbidrag i §§ 1-3 til 1-5. Dette er regler som gir adgang til å samordne underskudd i et selskap med overskudd i et annet selskap. Et konsernbidrag er en inntektsoverføring fra et konsernselskap til et annet. Etter disse bestemmelsene kan et konsernselskap (giver) overføre hele eller deler av årets overskudd som bidrag til et annet konsernselskap (mottaker), med skattemessig virkning for begge selskaper. Det er et lovfestet vilkår at både giver og mottaker er norske selskaper.

       Selskapsskattelovens regler om konsernbidrag er ikke gjort tilsvarende gjeldende for Svalbard. Det er således verken anledning til å benytte konsernbidrag mellom konsernselskaper på Svalbard, eller mellom konsernselskaper på Svalbard og fastlandet.

       Utvalget foreslår at det etableres en ordning hvor et aksjeselskap på fastlandet kan gis fradrag for konsernbidrag til mor-, søster- eller datterselskap hjemmehørende på Svalbard. Utvalget foreslår at fradragsretten for giverselskapet begrenses til et beløp som tilsvarer svalbardselskapets underskudd for det aktuelle år. Utvalget forutsetter at fradraget bare skal gis virkning for giverselskapets statsskatt.

       Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.

       Dersom en tilsvarende ordning skal gjennomføres innenfor nåværende system må giverselskapet få fradrag for bidraget i alminnelig inntekt.

       Departementet viser til at konsernbidrag mellom konsernselskaper i forskjellige land innebærer overføringer med direkte virkning for det nasjonale skattefundamentet. Av denne grunn er ordningen med konsernbidrag på fastlandet begrenset til å gjelde overføringer mellom norske selskaper. Innføring av fradragsrett ved fastlandsligningen for konsernbidrag til selskap på Svalbard, kan medføre en overflytting av beskatningsretten fra fastlandet til Svalbard.

       Selv om bruk av konsernbidragsreglene mellom Svalbard og fastlandet i visse sammenhenger kan stå i motsetning til ønsket om å beskytte skattefundamentene i hvert av beskatningsområdene, finner departementet at det bør være adgang til slik inntektssamordning. I et system med samme satsstruktur og i hovedsak samme inntektsbegreper på Svalbard og på fastlandet, vil en slik samordningsmulighet være et naturlig element.

       Departementet foreslår at konsernbidrag skal kunne ytes fra selskap på fastlandet til selskap på Svalbard, men også andre veien. Det innebærer at konsekvensene for skattefundamentet innen hver av beskatningsområdene helt eller delvis kan utlignes.

       Departementet foreslår at det kun skal være adgang til å yte konsernbidrag mellom Svalbard og fastlandet så langt bidraget dekker underskudd i mottakerselskapet. Det vises til § 3-1 første og tredje ledd i utkastet til ny svalbardskattelov. Her gis selskapsskatteloven § 1-3 nr. 2 anvendelse for Svalbard. Etter denne bestemmelsen kommer konsernbidrag som overstiger underskudd i mottakerselskapet kun til fradrag dersom giverselskapet og mottakerselskapet er hjemmehørende i samme kommune.

       Departementet finner at konsernbidrag mellom konsernselskaper på Svalbard i prinsippet vil kunne fylle den samme funksjon som disse reglene har på fastlandet. Formålet med reglene er å fjerne noe av den oppfordring som ellers ville ligge i skattereglene til å fusjonere i stedet for å organisere virksomheten i et konsern. Selv om konserndannelser på Svalbard også i fremtiden må forventes å være mindre aktuelt enn på fastlandet, finner departementet at det ikke er grunnlag for å avskjære retten til bruk av konsernbidrag mellom selskaper på Svalbard.

5.3.3.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kapittel 5.3.3.1.2 og går imot Regjeringens forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 tredje ledd, annen setning om at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til bestemmelsene om konsernbidrag.

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:

« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonær på Svalbard til selskap på Svalbard bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 prosent. Tilsvarende bør forslaget om adgang til bruk av konsernbidrag mellom selskaper på Svalbard gjennomføres. »

       Komiteen er enig i dette. Endringen vil innebære en lemping i forhold til dagens system. Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.

5.3.4 Beskatning av visse typer virksomhet

5.3.4.1 Elektrisitetsverk

5.3.4.1.1 Sammendrag

       Skatteloven § 19 inneholder visse særregler om skattlegging av elektrisitetsverk. Bestemmelsen gir foruten retningslinjer for fordeling av verkets formue mellom berørte kommuner, anvisning på at inntekten fra offentlig eide elektrisitetsverk under nærmere forutsetninger skal prosentlignes. Også enkelte kraftverk med andre eierinteresser kan prosentlignes etter skatteloven § 19.

       Utvalget anser skatteloven § 19 uaktuell for anvendelse på Svalbard. Etter utvalgets oppfatning bør inntekt av elektrisitetsverk og andre energiverk på Svalbard skattlegges for faktisk formue og inntekt etter ordinære regler.

       Departementet viser til at bestemmelsene i skatteloven § 19 om fordeling av formue og inntekt fra kraftverk mellom kommuner ikke vil ha betydning på Svalbard. Det vises i denne sammenheng også til § 3-1 annet ledd i utkastet til ny svalbardskattelov.

       Bestemmelsene i skatteloven § 19 om prosentligning av kraftverk kan i prinsippet tenkes anvendt på Svalbard. Departementet finner at det ikke er grunnlag for å oppstille et særskilt unntak for disse bestemmelsene i skatteloven for Svalbard.

       Departementet viser til at bestemmelsene i skatteloven om kraftverksbeskatning er under revisjon. I Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) foreslår departementet at offentlig eide kraftforetak skal betale skatt på overskudd (regnskapsligning) som andre foretak, og ikke skatt etter takst (prosentligning) som i dag. Departementet legger til grunn at de foreslåtte bestemmelsene om regnskapsligning av kraftverk ikke nødvendiggjør avvikende løsninger på Svalbard. Det er derfor ikke lagt opp til særskilte unntak for disse bestemmelsene i lov om skatt til Svalbard.

5.3.4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser når det gjelder behandlingen av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) til komiteens Innst.O.nr.62 (1995-1996). Komiteen er enig i at det ikke legges opp til særskilte bestemmelser om beskatning av elektrisitetsverk på Svalbard.

5.3.4.2 Visse primærnæringer o.a.

5.3.4.2.1 Sammendrag

       Utvalget legger til grunn at skatteloven § 46 om ligning av gårdsbruk og om gjennomsnittsligning av reindrift, ikke vil ha praktisk interesse på Svalbard. Det samme gjelder skatteloven § 48 om ligning av skog og § 49 om inntekt av fiske.

       Utvalget antar at skatteloven § 47 siste ledd om tilvekst i beholdning av fisk i fiskeoppdrettsanlegg vil kunne ha praktisk betydning på Svalbard. For øvrig antas § 47 ikke å ha praktisk interesse på Svalbard.

       Utvalget foreslår ingen av de ovenfor nevnte bestemmelser unntatt fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet deler utvalgets syn på at de aktuelle bestemmelsene vil ha begrenset praktisk betydning på Svalbard. Departementet finner likevel at det ikke er grunnlag for å gjøre særskilt unntak for disse bestemmelsene på Svalbard.

5.3.4.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig i departementets vurderinger vedrørende behovet for særskilte regler om skattlegging av visse primærnæringer o.a.

5.3.4.3 Forsikringsselskap

5.3.4.3.1 Sammendrag

       Skatteloven § 51 tredje til femte ledd inneholder særregler om forsikringsselskaper, blant annet om slike selskapers adgang til skattefrie fondsavsetninger.

       Utvalget antar at det ikke er behov for å anvende disse bestemmelsene på Svalbard. Utvalget viser til at om et forsikringsselskap skulle etablere seg på Svalbard, må det med det lave skattenivået som er der, kunne tåle beskatning av den del av overskuddet som avsettes til fond som nevnt i bestemmelsene. Utvalget foreslår således disse bestemmelsene unntatt fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet viser til at det ikke drives forsikringsvirksomhet på Svalbard. Det er imidlertid ikke utenkelig at forsikringsselskaper vil etablere seg på Svalbard. Det er således behov for en nærmere vurdering av hvorvidt skatteloven § 51 tredje til femte ledd skal få anvendelse på Svalbard.

       Departementet viser også til særreglene i skatteloven § 39 annet ledd hvoretter forsikringsselskaper ved formuesansettelsen er berettiget til fradrag for visse fondsavsetninger.

       Bakgrunnen for særreglene i skatteloven § 51 for forsikringsselskaper er blant annet konsolideringshensyn og hensynet til egenkapitaloppbygging i selskapene. Disse hensyn er igjen avledet av hensynet til forsikringstakernes sikkerhet.

       Departementet finner at det innenfor et system med samme satsstruktur for selskaper på Svalbard og på fastlandet, ikke er grunnlag for å unnta disse bestemmelsene fra anvendelse på Svalbard.

5.3.4.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at formålet med særreglene for forsikringsselskaper i skatteloven § 51 er konsolideringshensyn og hensynet til egenkapitaloppbygging. Komiteen slutter seg til at disse bestemmelsene skal gjelde på Svalbard.

5.3.4.4 Boligselskap

5.3.4.4.1 Sammendrag

       Utvalget antar at det kan bli aktuelt å opprette boligselskap (borettslag eller boligaksjeselskap) på Svalbard, og foreslår at særregelen om skattlegging av boligselskaper i skatteloven § 51 sjette ledd gis anvendelse også på Svalbard. Utvalget antar at det ikke vil være behov for å benytte særregelen i skatteloven § 51 syvende ledd om ligning av boligselskaper hvor en kommune er medeier på Svalbard. Utvalget foreslår således at § 51 syvende ledd ikke gis anvendelse på Svalbard.

       Departementet viser til at skatteloven § 51 sjette ledd gir hjemmel for prosentligning av andelshaverne i boligselskaper. Alternativet til prosentligning av boligselskaper er etter skatteloven ordinær direkteligning av selve selskapet. Departementet legger vekt på at valget mellom å organisere et boligkompleks som et sameie eller boligselskap ikke bør styres av skattemessige hensyn. Adgangen til prosentligning av andelshaverne bør ikke avskjæres ved valg av borettslag eller boligaksjeselskap som organisasjonsform. Departementet gir derfor sin tilslutning til utvalgets forslag om at skatteloven § 51 sjette ledd gis anvendelse på Svalbard.

       Departementet deler også utvalgets syn på at skatteloven § 51 syvende ledd om ligning av boligselskaper hvor en kommune er medeier ikke vil ha praktisk betydning på Svalbard. Departementet finner det likevel ikke påkrevet å unnta denne bestemmelsen særskilt fra anvendelse på Svalbard.

5.3.4.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurderinger vedrørende skattlegging av boligselskap.

5.3.4.5 Samvirkeforetak

5.3.4.5.1 Sammendrag

       Utvalget foreslår at særbestemmelsene i skatteloven om ligning av samvirkeforetak ikke gis anvendelse på Svalbard. Utvalget viser til at det ikke vil være behov for særregler om beskatning av slike foretak med det lave skattenivået på Svalbard.

       Departementet viser til at særreglene om at samvirkeforetak lignes på grunnlag av foretakets formue, og ikke av inntekten av den drevne virksomhet, med ett unntak er opphevet. For boligbyggelag gjelder en slik ligningsmåte fortsatt, jf. skatteloven § 52-6. Skattepliktig inntekt for boligbyggelag fastsettes således sjablonmessig med 3,5 % av den nettoformue som er knyttet til virksomheten. Andre samvirkeforetak lignes nå etter inntekten av den drevne virksomhet etter alminnelige regler.

       Deler av overskuddet i samvirkeforetak vil normalt bli tilbakeført til medlemmene i form av bonus eller kjøpsutbytte på bakgrunn av den omsetning andelshaverne har hatt med samvirkeforetaket. Skatteloven § 52-1 bestemmer at foretaket kan kreve fradrag i inntekten for slik bonus som utbetales til medlemmene, samt for avsetning til felleseid andelskapital med inntil 15 % av inntekten. Det gis bare fradrag i inntekt som skriver seg fra omsetning med medlemmene.

       Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av reglene for skattlegging av boligbyggelag. En tar sikte på å fremme forslag til nye regler om dette på et senere tidspunkt. Departementet vil ikke foreslå avvikende regler for boligbyggelag på Svalbard nå, men eventuelt komme tilbake til dette når nye regler om skattlegging av boligbyggelag foreligger.

       Departementet foreslår at reglene i skatteloven § 52-1 om fradrag i inntekten for bonus til medlemmene m.v., også gis anvendelse på Svalbard. Departementet legger i denne sammenheng stor vekt på at slikt utbytte mer har karakter av korreksjon av avregningsprisen mellom samvirkeforetaket og andelshaverne, enn av avkastning på den kapital som andelshaverne har i foretaket. Denne bestemmelsen er således ikke uttrykk for en skattemessig særbegunstigelse av samvirkeforetak. Departementet viser for øvrig til at mottatt utbytte vil bli skattlagt på andelshaverens hånd dersom deltakelsen i samvirkeforetaket har tilknytning til vedkommendes næringsvirksomhet.

5.3.4.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurderinger vedrørende skattlegging av samvirkeforetak.

5.3.5 Selskapsligning og deltakerligning

5.3.5.1 Sammendrag

       Etter skatteloven § 15 første ledd bokstav b er « under selvstendig bestyrelse stående selskaper » skattepliktige. Dette innebærer at skatteplikt påhviler selskaper med selvstendig selskapsformue. Skatteloven § 20 annet ledd oppstiller imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet. Etter § 20 annet ledd skal selskap « hvor minst en av deltakerne har ubegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser » ikke lignes som selskap. I stedet lignes deltakerne hver for seg for deres andel i selskapets formue og inntekt. Det samme gjelder etter annet ledd siste punktum deltakere i ansvarlige selskaper med delt deltakeransvar (pro rata selskaper). Selskaper som etter skatteloven § 20 annet ledd ikke skal lignes som selskap, men hos deltakerne, er ansvarlige selskaper, partrederier og kommandittselskaper.

       Et indre selskap er et selskap som ikke « opptrer som sådant overfor tredjemann », jf. selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav c). Partene opptrer med andre ord i egne navn utad. Indre selskaper har ingen egen selskapsformue, og faller derfor utenfor skatteloven § 15 første ledd bokstav b. Etter alminnelige skatterettslige prinsipper lignes indre selskaper hos deltakerne.

       I selskapsskatteloven kapittel 6 er det gitt nærmere regler om beskatning av deltakere i ansvarlige selskaper, indre selskaper, partrederier og kommandittselskaper, samt stille deltakere. Med « stille deltaker » siktes til selskapsdeltaker som etter selskapsavtalen ikke skal fremtre som deltaker utad.

       Etter selskapsskatteloven § 6-3 lignes deltakerlignede selskap etter en såkalt nettometode. Nettometoden innebærer at det blir foretatt et eget inntekts- og formuesoppgjør på selskapets hånd, som om selskapet var skattyter. Nettoresultatet fordeles deretter til beskatning eller fradrag hos andelshaverne på vanlig måte. Alle skattemessige disposisjoner i selskapet foretas på selskapets hånd, med bindende virkning for deltakerne.

       Verken skatteloven § 15, § 22 eller selskapsskatteloven er gjort gjeldende for Svalbard. Det er heller ikke gitt andre særskilte regler om deltakerlignede selskaper på Svalbard.

       Utvalget drøfter ikke skattlegging av deltakerlignede selskaper særskilt.

       Departementet finner det påkrevet med en nærmere regulering av ligningen av deltakere som er skattepliktige til Svalbard for inntekt fra deltakerlignede selskaper. Departementet viser til at flere kommandittselskaper nå er etablert på Svalbard.

       Departementet foreslår at skatteloven § 20 annet ledd blir gjort gjeldende på Svalbard. Selskaper hjemmehørende på Svalbard skal således deltakerlignes i den grad selskapstypen deltakerlignes på fastlandet.

       Departementet legger videre til grunn at nettoligningsbestemmelsene i selskapsskatteloven kapittel 6 også gis anvendelse i svalbardskattelovgivningen. Det foreslås i denne forbindelse unntak for en av bestemmelsene i kapittelet. Lovens § 6-8 bestemmer hvilken kommune som skal ha beskatningsretten ved realisasjon av andel i et deltakerlignet selskap. Bestemmelsen vil ikke ha praktisk betydning på Svalbard og foreslås unntatt, jf. det alminnelige unntaket i utkastet § 3-1 tredje ledd for bestemmelser om fordeling av beskatningsretten mellom kommuner. For øvrig finner departementet at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene i lovens kapittel 6. Således skal ligningen blant annet skje etter en nettometode for deltakere som er skattepliktige til Svalbard. Det vises til de vurderinger som ligger bak disse reglene på fastlandet, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 17 (1992-1993) .

       Reglene i selskapsskatteloven kapittel 6 er ikke avgrenset til å gjelde deltakere i innenlandske selskaper. Det innebærer at reglene etter departementets forslag kommer til anvendelse selv om skattyter med alminnelig skatteplikt til Svalbard er deltaker i et utenlandsk selskap, det vil si selskap stiftet i henhold til utenlandsk selskapslovgivning. Nettoligning skal i prinsippet skje selv om det bare er en deltaker som er skattepliktig til Svalbard i selskapet. Resultatet fra selskapet må da settes opp som et årsoppgjør etter ordinære skatteregler. Den forholdsmessig del av dette resultatet som faller på deltakerne på Svalbard etter deres deltakerandel skal som utgangspunkt komme til beskatning på Svalbard. Dette gjelder imidlertid bare dersom skattyter ikke kan godtgjøre at inntekten er skattepliktig utenfor Svalbard, se utkast til § 2-1 tredje ledd.

       Underskudd i et utenlandsk deltakerlignet selskap skal komme til fradrag hos deltaker på Svalbard i samme utstrekning som et overskudd ville være skattepliktig dit, jf. skatteloven § 45 første ledd som foreslås gitt anvendelse på Svalbard. Departementet viser i denne forbindelse til selskapsskatteloven § 6-3 annet punktum hvoretter det er et vilkår for fradragsrett hos deltakeren at vedkommende uttrykkelig erklærer at alt underlagsmateriale vil bli fremlagt på ligningsmyndighetenes begjæring. Også denne bestemmelsen foreslås gitt tilsvarende anvendelse på Svalbard.

5.3.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag vedrørende selskapsligning og deltakerligning.

5.4 Inntekt av og gevinster på kapital

5.4.1 Kapitalinntekter og kapitalomkostninger

5.4.1.1 Utgangspunkter

Sammendrag

       Skatteloven § 42 første ledd er gjort gjeldende for Svalbard. Det innebærer at det på Svalbard etter gjeldende rett er alminnelig hjemmel for å skattlegge inntekter av kapital. Også skatteloven § 44 er gjort gjeldende for Svalbard. I inntekt som lignes gis det således fradrag for renter og særskilte utgifter knyttet til ervervet av kapitalinntekten, jf. § 44 første ledd.

       Utvalget foreslår ingen endringer i gjeldende rett her.

       Departementet foreslår at skatteloven § 42 første ledd fortsatt gjøres gjeldende på Svalbard. Det skal således på samme måte som i dag være generell skatteplikt for kapitalinntekter. Departementet foreslår at det fortsatt skal være alminnelig fradragsrett for gjeldsrenter og for utgifter knyttet til kapital som inntektskilde.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag når det gjelder bestemmelser om kapitalinntekter og kapitalkostnader.

5.4.1.2 Særlig om inntekt av bolig og fritidseiendom

Sammendrag

       Etter gjeldende rett er fordel ved bruk av egen bolig eller fritidseiendom skattepliktig til Svalbard etter de alminnelige regler i skatteloven § 42. Særreglene om prosentligning i skatteloven § 42 b er imidlertid ikke gjort direkte gjeldende på Svalbard.

       Utvalget foreslår at de samme regler som gjelder på fastlandet vedrørende fordelsbeskatning av bolig- og fritidseiendommer gis anvendelse på Svalbard, herunder reglene om prosentligning.

       Departementet viser til at få personlige skattytere eier egen bolig på Svalbard. Departementet tar imidlertid utgangspunkt i at det i fremtiden kan bli mer aktuelt å eie egen bolig eller andel i boligselskap på Svalbard. Det er således hensiktsmessig å legge opp til en enkel og praktikabel ligningsmåte for egen bolig og fritidseiendom på Svalbard. Departementet foreslår derfor at reglene om prosentligning av egen bolig og fritidseiendom i skatteloven § 42 b gis anvendelse på Svalbard.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det ikke legges opp til egne regler fordelsbeskatning av bolig- og fritidseiendommer på Svalbard.

5.4.1.3 Særlig om aksjeutbytte

5.4.1.3.1 Sammendrag

       Det er etter gjeldende rett ikke gitt særlige regler om beskatning av mottatt aksjeutbytte for aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard. På fastlandet reguleres utbyttebeskatning av aksjonærer i selskapsskatteloven kapittel 3. Disse bestemmelsene er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Skattlegging av aksjeutbytte hos aksjonærer foretas etter mer alminnelige regler. I utgangspunktet vil det således foreligge skatteplikt for mottatt aksjeutbytte etter den alminnelige regelen i skatteloven § 42 første ledd om skatt av inntekt av kapital eller virksomhet.

       Aksjonærer på Svalbard som mottar utbytte fra selskap hjemmehørende på Svalbard vil likevel ikke bli skattlagt for utbyttet. Utbyttet er skattlagt på selskapets hånd. Skatteloven § 17 første ledd oppstiller et prinsipp om at dobbeltbeskatning ikke skal finne sted innen riket. Denne bestemmelsen er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Prinsippet som kommer til uttrykk i bestemmelsen anses likevel som gjeldende rett også for Svalbard, slik at beskatning ikke skal skje hos aksjonæren.

       Aksjonærer hjemmehørende på Svalbard som mottar utbytte fra selskap på fastlandet svarer skatt av utbyttet. Etter selskapsskatteloven § 3-6 svares kildeskatt av aksjeutbytte fra selskap hjemmehørende på fastlandet til aksjonær hjemmehørende i utlandet. Departementet legger til grunn at Svalbard ikke er å anse som « utlandet » i denne forbindelse, slik at kildeskatt ikke skal svares av utbytte til aksjonær på Svalbard.

       Aksjonærer på Svalbard som mottar utbytte fra selskap i utlandet svarer skatt av utbyttet. Utbytte fra selskaper hjemmehørende i utlandet vil i de aller fleste tilfeller være ilagt kildeskatt i selskapets hjemstat. Utenlandsk kildeskatt kommer ikke til fradrag i utlignet skatt på Svalbard. Derimot vil kildeskatten komme til fradrag i alminnelig inntekt på Svalbard, jf. skatteloven § 44 første ledd bokstav f som er gitt anvendelse på Svalbard.

       Aksjonærer på fastlandet som mottar utbytte fra selskap på Svalbard blir etter gjeldende rett skattlagt for utbyttet. Selskapsskatteloven § 3-6 om kildeskatt av utbytte som utdeles til aksjonær hjemmehørende i utlandet er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Det foreligger heller ikke noen annen hjemmel for kildeskatt ved utbetalinger fra Svalbard. Det svares således ikke kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på fastlandet eller utenfor Svalbard.

       Utvalget foreslår at aksjonær på Svalbard som mottar utbytte fra aksjeselskap på Svalbard ikke skal svare skatt av utbyttet. Det innebærer at en unngår såkalt kjedebeskatning for aksjeselskaper hjemmehørende på Svalbard. Etter utvalgets forslag vil det ikke være personlige aksjonærer med skatteplikt til Svalbard.

       Utvalget foreslår at aksjonær på Svalbard som mottar aksjeutbytte fra selskap på fastlandet skattlegges for utbyttet. Utvalget foreslår at selskaper på fastlandet skal beregne kildeskatt ved utbetalinger til aksjonærer på Svalbard. Utvalget foreslår at satsen for kildeskatt tilpasses det forhold at det aksjeeiende selskap må svare skatt til Svalbard for utbyttet. Med utvalgets foreslåtte skattesats til Svalbard på 14 %, skal det således svares kildeskatt på fastlandet med 11 % (25 - 14 %). Utvalget påpeker at dette innebærer mulighet for kjedebeskatning når man ser fastlandet og Svalbard under ett. Kjedebeskatningen kan oppstå når selskapet på Svalbard eies av aksjonærer på fastlandet, og selskapet på Svalbard samtidig eier aksjer i selskaper på fastlandet. Utvalget foreslår at det tas hensyn til dette gjennom en ordning hvoretter kildeskatt på fastlandet etter søknad kan nedsettes helt eller delvis.

       Utvalget foreslår at det ikke skal beregnes kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på fastlandet eller i utlandet.

       Departementet legger til grunn at aksjeselskaper på Svalbard skal følge ordinære regler ved utdeling av utbytte. Utdelt utbytte fra selskap på Svalbard skal således ikke være fradragsberettiget på selskapets hånd. Det vises til at skatteloven § 51 annet ledd foreslås gjort gjeldende på Svalbard.

       Ved utformingen av regler for skattlegging av aksjonærer for mottatt utbytte legger departementet vekt på hensynet til å unngå dobbeltbeskatning, aksjonæren og selskapet sett under ett (såkalt økonomisk dobbeltbeskatning).

       Ulike metoder kan tenkes for å unngå økonomisk dobbeltbeskatning hvor aksjonær på Svalbard mottar utbytte fra selskap på Svalbard. I og med at det ikke gis fradrag for utdelt utbytte på selskapets hånd, må det enten oppstilles skattefritak for utbytte på aksjonærens hånd, eller benyttes særskilte korreksjoner for utlignet skatt, dersom dobbeltbeskatning skal unngås.

       På fastlandet er den såkalte godtgjørelsesmetoden vedtatt som metode for å korrigere for dobbeltbeskatning ved utdeling av utbytte, jf. selskapsskatteloven kapittel 3. Metoden innebærer at aksjonæren er skattepliktig for mottatt utbytte, men at vedkommende godtgjøres den skatten selskapet har betalt av den del av overskuddet som er utdelt som utbytte.

       I praksis har dette til og med 1995 vært gjennomført ved at aksjonærens skattepliktige inntekt settes til mottatt utbytte med tillegg av en beregnet godtgjørelse. Godtgjørelsen utgjør mottatt utbytte multiplisert med selskapsskattesatsen delt på differansen mellom 1 og selskapsskattesatsen. Et beløp svarende til godtgjørelsen vil bli fratrukket i utlignet skatt på alminnelig inntekt. Med samme skattesats for aksjeselskap og aksjonær innebærer godtgjørelsesmetoden at det ikke blir noe skatt for aksjonæren å betale av utbyttet. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , jf. Innst.O.nr.72 (1994-1995), er det vedtatt endringer i godtgjørelsesmetoden. Metoden er forenklet ved at skattepliktig inntekt på aksjonærens hånd ikke skal økes med et beregnet godtgjørelsesbeløp i tillegg til mottatt utbytte. Fradraget i utlignet skatt blir tilsvarende endret. Dette gjelder fra 1996.

       Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden skal få anvendelse når aksjonærer hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskaper på Svalbard.

       Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden også skal komme til anvendelse når aksjonær hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskap på fastlandet. Dette forslaget må ses i sammenheng med at det legges opp til samme inntektsbegreper og skattesatser for kapitalinntekter på Svalbard og på fastlandet. Med samme skattesats på selskapets og aksjonærens hånd vil godtgjørelsesmetoden være en hensiktsmessig metode for å korrigere for økonomisk dobbeltbeskatning også mellom fastlandet og Svalbard.

       Departementet har vurdert hvorvidt en slik løsning er forenlig med hensynet til å beskytte skattefundamentet på Svalbard. Som det fremgår av fremstillingen foran innebærer godtgjørelsesmetoden i realiteten at aksjonæren fritas for beskatning, mens det utdelte utbytte skattlegges fullt ut på selskapets hånd. Det vil således være fastlandet som i praksis tilkommer beskatningsretten når utbytte utdeles fra fastlandsselskaper til aksjonærer på Svalbard. Departementet finner at bruk av godtgjørelsesmetoden mellom Svalbard og fastlandet ikke kommer i konflikt med hensynet til beskyttelse av skattefundamentet på Svalbard. Det vises til at godtgjørelsesmetoden også foreslås anvendt ved utdeling av utbytte fra selskaper hjemmehørende på Svalbard til aksjonærer hjemmehørende på fastlandet, se nedenfor. Det vil dermed finne sted en utligning som begrenser de økonomiske virkningene av den valgte løsningen. Departementet viser også til at løsningen innebærer at beskatningsretten forbeholdes det skatteområde hvor inntekten faktisk er opptjent.

       Det vises til utkast til § 3-1 tredje ledd.

       Når aksjonær på Svalbard mottar utbytte fra utenlandsk selskap foreslår departementet en videreføring av gjeldende regler. Det vil si at i den grad kildeskatt skal svares i selskapets hjemstat, vil kildeskatten komme til fradrag i aksjonærens inntekt etter skatteloven § 44 første ledd bokstav f som foreslås gjort gjeldende på Svalbard.

       I selskapsskatteloven §§ 1-7 til 1-9 er det oppstilt særregler om skattlegging av utbytte mottatt fra utenlandsk datterselskap. Disse bestemmelsene hjemler unntak fra eller begrensinger i den alminnelige skatteplikten på mottatt utbytte. Formålet med bestemmelsene er hensynet til å unngå dobbelt- eller kjedebeskatning. Departementet foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse for morselskap hjemmehørende på Svalbard.

       Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden skal komme til anvendelse når aksjonær på fastlandet mottar utbytte fra selskap på Svalbard. Det fremmes forslag om at det skal svares kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær i utlandet (ikke fastlandet). Det vises til at selskapsskatteloven § 3-6 foreslås gjort gjeldende på Svalbard. Det legges opp til at kildeskatt svares med samme sats som på fastlandet. Det forutsettes at Stortinget gjør særskilt vedtak om dette.

5.4.1.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kapittel 5.3.3.1.2.

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:

« Videreføring av et lavt satsnivå i kapitalbeskatningen på Svalbard reduserer behovet for mekanismer som korrigerer for økonomisk dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær. Dette momentet tilsier at godtgjørelsesmetoden og RISK-regulering ikke benyttes mellom Svalbard og fastlandet. »

       Videre heter det:

« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonærer på Svalbard til selskap på Svalbard, bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 %. Det samme gjelder bruk av godtgjørelsesmetoden ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på Svalbard. »

       Komiteen slutter seg til dette herunder at godtgjørelsesmetoden skal få anvendelse når aksjonærer hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskaper på Svalbard. Det vises til forslag i denne innstilling til lov om skatt på Svalbard § 3-1 tredje ledd.

5.4.2 Kapitalgevinster og kapitaltap

5.4.2.1 Utgangspunkter

Sammendrag

       Etter gjeldende rett er den alminnelige bestemmelse i skatteloven § 43 annet ledd om skatteplikt for gevinst ved realisasjon av formuesobjekter ikke gjort gjeldende på Svalbard. Det er ikke oppstilt andre særlige regler om skattlegging av realisasjonsgevinster. Realisasjonsgevinster er således bare skattepliktige i den utstrekning realisasjonen er skjedd som ledd i skattyterens næringsvirksomhet, etter hovedregelen i skatteloven § 42 første ledd om fordeler vunnet ved virksomhet. Gjeldende regler innebærer at tap ved realisasjon av formuesobjekter bare kommer til fradrag i næringsvirksomhet, jf. skatteloven § 45 første ledd som er gjort gjeldende på Svalbard.

       Utvalget foreslår at skatteloven § 43 gjøres gjeldende i sin helhet på Svalbard.

       Departementet legger til grunn at kapitalgevinster som utgangspunkt bør være skattepliktige etter svalbardskatteloven. Det foreligger etter departementets syn ikke særlige hensyn som tilsier at kapitalgevinster bør være skattefrie på Svalbard i større grad enn på fastlandet. Departementet viser også til at skattefritak for kapitalgevinster vil kunne medføre uønskede vridningseffekter. På denne bakgrunn foreslår departementet at de alminnelige regler om skattlegging av kapitalgevinster utenfor næringsvirksomhet i skatteloven § 43 gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet foreslår at skatteloven § 45 første ledd fortsatt skal gjelde på Svalbard, slik at det gis fradrag for tap i samme utstrekning som en gevinst ville være skattepliktig.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det på Svalbard skal gjelde samme regler vedrørende skattlegging av kapitalgevinster som på fastlandet, og i at det skal gis fradrag for tap i samme utstrekning som en gevinst ville være skattepliktig.

5.4.2.2 Særlig om gevinst ved realisasjon av bolig og fritidseiendom

Sammendrag

       Departementets forslag innebærer at gevinst ved realisasjon av bolig- og fritidseiendommer blir skattepliktig i samme utstrekning som på fastlandet.

       Reglene om skattlegging av gevinster på bolig- og fritidseiendommer ble på enkelte punkter endret i forbindelse med skattereformen 1992. Som et ledd i gjennomføringen av disse endringene er det fastsatt enkelte overgangsbestemmelser på fastlandet, blant annet om oppregulering av inngangsverdien på visse eiendommer frem til 1. januar 1992 (kostprisregulering). Departementet legger til grunn at disse overgangsreglene ikke gis anvendelse på Svalbard.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at gevinst ved realisasjon ved bolig- og fritidseiendommer blir skattepliktig i samme utstrekning som på fastlandet.

5.4.2.3 Særlig om aksjegevinster

5.4.2.3.1 Sammendrag

       Etter gjeldende rett foreligger det ingen særskilt hjemmel for å skattlegge gevinster eller gi fradrag for tap ved realisasjon av aksjer tilhørende aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard. Reglene om skatteplikt og fradragsrett for aksjegevinster og -tap i selskapsskatteloven kapittel 5 er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Den alminnelige bestemmelse i skatteloven § 43 annet ledd om skatteplikt for gevinst ved realisasjon av formuesobjekter er som nevnt ikke gjort gjeldende på Svalbard.

       Det innebærer at gevinst på aksjer for skattytere som er skattepliktige til Svalbard, kun er skattepliktig dersom realisasjonsgevinsten er innvunnet som ledd i skattyterens næringsvirksomhet, jf. hovedregelen om inntekt av virksomhet i skatteloven § 42 første ledd. Tap vil være fradragsberettiget i samme utstrekning etter skatteloven § 45 første ledd.

       Utvalget legger i sitt lovforslag til grunn at aksjegevinster skal skattlegges etter samme regler som på fastlandet.

       Departementet viser til omtalen ovenfor om at kapitalgevinster på Svalbard som hovedregel bør være skattepliktig til Svalbard i samme utstrekning som slike gevinster er skattepliktige på fastlandet. Det foreligger ikke særskilte hensyn som tilsier at gevinster ved realisasjon av aksjer fritas for beskatning i større grad på Svalbard enn på fastlandet. Departementet foreslår således at det på Svalbard innføres alminnelig skatteplikt ved realisasjon av aksjer. Departementet viser til at den særlige bestemmelsen om skatteplikt ved realisasjon av aksjer m.v. i selskapsskatteloven § 5-2 foreslås gjort gjeldende på Svalbard. Alminnelig skatteplikt ved realisasjon av aksjer vil gjelde for alle skattytere som er skattepliktige til Svalbard, uansett om selskapet er hjemmehørende på Svalbard, på fastlandet eller i utlandet.

       Et system med ubetinget skatteplikt for gevinst ved realisasjon av aksjer reiser særlige spørsmål ved gevinstberegningen. Det alminnelige utgangspunkt for gevinstberegning er differansen mellom faktisk vederlag og skattyters kostpris. Dersom man legger en slik gevinstberegning til grunn ved realisasjon av aksjer, vil det kunne oppstå en viss grad av dobbeltbeskatning når en ser selskapet og aksjonæren under ett (økonomisk dobbeltbeskatning). Økonomisk dobbeltbeskatning oppstår ved at verdistigningen på aksjene kan reflektere økning i tilbakeholdt overskudd i selskapet, som allerede er skattlagt på selskapets hånd.

       For å unngå dobbeltbeskatning på aksjeinvesteringer er den såkalte RISK- metoden for beregning av gevinst ved realisasjon av aksjer innført på fastlandet, jf. selskapsskatteloven § 5-5. Metoden innebærer at aksjens inngangsverdi opp- eller nedreguleres med endringen i selskapets skattlagte kapital i det tidsrommet aksjonæren har eiet aksjen. For hvert inntektsår beregnes det hvor stor del av selskapets skattlagte overskudd for inntektsåret som er tilbakeholdt i selskapet. Selskapet fordeler dette beløpet på aksjene i selskapet etter pålydende, slik at endringen i skattlagt kapital for hver enkelt aksje fremkommer.

       Gjennom bruk av RISK-metoden oppnås korreksjon mot dobbeltbeskatning. Departementet foreslår at RISK-metoden skal få anvendelse for aksjer i aksjeselskaper hjemmehørende på Svalbard. For selskapene vil dette nødvendiggjøre enkelte nye rutiner, ved at de på samme måte som på fastlandet må regne ut årlige RISK-beløp og sende meldinger til aksjonærene om disse.

       Når RISK-regulering legges til grunn i så vel regelverket for Svalbard som for fastlandet er det hensiktsmessig også å benytte RISK-regulering når aksjonærer på Svalbard eier aksjer i fastlandsselskaper, og omvendt. Departementet legger således opp til at Svalbard og fastlandet ses under ett i forhold til reglene om RISK-regulering. Det vises til utkast til § 3-1 tredje ledd.

       På samme måte som etter fastlandslovgivningen legges det opp til at RISK-regulering ikke skal foretas i forhold til aksjer i utenlandske selskaper.

5.4.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:

« Videreføring av et lavt satsnivå i kapitalbeskatningen på Svalbard reduserer behovet for mekanismer som korrigerer for økonomisk dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær. Dette momentet tilsier at godtgjørelsesmetoden og RISK-regulering ikke benyttes mellom Svalbard og fastlandet. »

       Videre heter det:

« Med en kapitalskattesats på 10 prosent bør det imidlertid ikke være adgang til å benytte RISK-regulering på Svalbard. Med et slikt satsnivå blir effekten av økonomisk dobbeltbeskatning liten. Departementet antar at bruk av RISK- regulering av aksjenes inngangsverdi blir uforholdsmessig komplisert i forhold til de effektene som oppnås. Det vil da etter departementets syn være lite hensiktsmessig om selskapene må beregne årlige RISK-beløp og underrette aksjonærene om disse. »

       Komiteen slutter seg til dette, jf. forslag § 3-1 tredje ledd.

5.5 Om fradrag for omkostninger som ikke står i direkte sammenheng med et inntektserverv

5.5.1 Sammendrag

       Et utgangspunkt ved beskatning av inntekt er at det gis fradrag for utgifter som er påført skattyteren i sammenheng med inntektservervet, jf. skatteloven § 44 først ledd første punktum som gir fradrag for « utgifter -- til inntektens ervervelse ». Dette utgangspunktet er bygget på det syn at det er nettoavkastningen av inntektservervet som gjenspeiler skattyterens skatteevne.

       I de foregående avsnitt er de viktigste inntektserverv drøftet; inntekt av arbeid, virksomhet og kapital. For inntekter som er definert som personinntekt i skatteloven § 55 foreslår departementet at beskatningen fullt ut skal skje på brutto grunnlag, og at slike inntekter ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for alminnelig inntekt. Ved beregningen av alminnelig inntekt vil det være fradragsrett for utgifter som er pådratt i sammenheng med inntektservervet.

       Etter gjeldende rett gis det imidlertid også visse fradrag som ikke har sammenheng med et bestemt inntektserverv, eller som har mer indirekte sammenheng med inntektservervet. De fleste fradrag av denne art er hjemlet i skatteloven § 44. Skatteloven § 44 er gjort gjeldende i sin helhet på Svalbard. Fradrag etter § 44 ellevte ledd om boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS), gis imidlertid som et inntektsfradrag på Svalbard, ikke ved fradrag i utlignet skatt som på fastlandet. Se regjeringens resolusjon av 18. desember 1925 punkt I.

       Utvalget foreslår at skatteloven § 44 annet, tredje, femte til fjortende samt sekstende ledd unntas fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at skatteloven § 44 første ledd bokstav e skal komme til anvendelse på Svalbard. Bestemmelsen gir fradragsrett for visse periodiske ytelser uavhengig av om ytelsene har tilknytning til et inntektserverv. Fradragsretten er betinget av at skattyter er forpliktet til ytelsen i henhold til lov eller avtale, og at ytelsene er skattepliktige på mottakers hånd. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det blant annet kreves fradrag for underholdsbidrag. Dersom bestemmelsen skulle unntas fra anvendelse på Svalbard, ville en naturlig konsekvens være at den korresponderende bestemmelsen for inntekter i skatteloven § 42 fjerde ledd også ble unntatt fra anvendelse. Det foreligger ikke spesielle hensyn som kan tilsi en slik løsning.

       Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav h nr. 2 er tilskudd til pensjonsordninger i arbeidsforhold fradragsberettigede. Slike utgifter kan ikke anses som utgift til inntektens ervervelse, med fradragsrett allerede etter § 44 første punktum. Det er imidlertid naturlig å anse tilknytningen til arbeidsforholdet for så fremtredende at fradragsretten bør anses konsumert av lønnstrekket. Departementet foreslår derfor at fradragsretten for premier til pensjonsordninger i arbeidsforhold etter § 44 første ledd bokstav h nr. 2 unntas fra anvendelse på Svalbard.

       Når arbeidsgiver betaler premie til pensjonsordning som nevnt, reguleres fradragsretten i skatteloven § 44 første ledd bokstav k. På samme måte som for arbeidstaker, kan premiebetalingen ikke ses som utgift til inntektens ervervelse for arbeidsgiver. Departementet legger til grunn at det lave skattenivået på lønnsinntekter på Svalbard reduserer behovet for særskilte fradragsordninger hos arbeidsgiver ved tilskudd til ansatte. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen unntas fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at fradragsretten for utgifter til egen pensjonsforsikring etter skatteloven § 44 annet ledd nr. 1 ikke blir gjort gjeldende på Svalbard. Departementet viser til at lønnstakere som går inn under lønntrekkordningen uansett ville være avskåret fra slikt fradrag i lønnsinntekten. Departementet legger vekt på at det lave satsnivået på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard reduserer behovet for slike fradragsregler. Hensynet til enkelhet i regelverket er også tillagt vekt ved denne vurderingen.

       Skatteloven § 44 annet ledd nr. 2 og 3 gir fradragsrett for premie til syke- eller ulykkestrygd eller -forsikring. Departementet finner at utgifter av denne art bør likestilles med utgifter til erverv av pensjonsytelser med videre som er ment å supplere folketrygdens ytelser. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene ikke gis anvendelse på Svalbard.

       Foreningskontingenter bør etter departementets syn komme til fradrag i inntekt i den utstrekning utgiften har tilstrekkelig sammenheng med et inntektserverv som er gjenstand for ligning. Fradragsrett for slike utgifter følger av den alminnelige regel i skatteloven § 44 første ledd. Det vil si at fradragsretten begrenses til kontingent til organisasjoner som fungerer som ledd i medlemmenes næringsvirksomhet, slik at medlemmene bare belastes for utgifter som ville vært fradragsberettigede dersom de var utredet av medlemmene selv. Fradrag ut over dette bør ikke gis. Departementet foreslår således at særreglene om fradrag for foreningskontingenter i skatteloven § 44 fjerde ledd unntas fra anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at det ved inntektsbeskatningen til Svalbard ikke skal være fradragsrett for tilskudd til vitenskapelig forskning og yrkesopplæring, jf. skatteloven § 44 femte ledd.

       Departementet finner at reglene om foreldrefradrag i skatteloven § 44 sjette og syvende ledd ikke bør gis anvendelse på Svalbard. Lønnsmottakere som går inn under lønnstrekkordningen ville uansett ikke kunne kreve fradrag i lønnsinntekten for slike utgifter. Det ville således være mer tilfeldig ut i fra øvrige inntekts- og fradragsforhold hvilke skattytere som tilkom fradragsrett. På bakgrunn av sistnevnte forhold, samt under hensyn til det lave satsnivået på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard, foreslår departementet at bestemmelsene om foreldrefradrag unntas fra anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår likeledes at ordningen med forsørgerfradrag i skatt etter lov av 10. desember 1976 nr. 90 ikke gjøres gjeldende på Svalbard. Departementet legger til grunn at en ordning basert på fradrag i utlignet skatt er uhensiktsmessig å innpasse i lønnstrekkordningen. I den grad særskilte fradrag skal gis, kan det være mer hensiktsmessig å gi fradrag i inntekt gjennom eget klassefradrag for skattytere med forsørgelsesbyrde. Departementet viser til at en ordning med klassefradrag har vært praktisert tidligere på Svalbard, men at en nå har gått vekk fra denne ordningen. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.

       Etter skatteloven § 44 åttende ledd gis fradrag for utgifter til fremlegging av trykt vitenskapelig arbeid i forbindelse med godkjenning av doktor- eller lisensiatgrad ved norske undervisningsinstitusjoner. Departementet foreslår at denne bestemmelsen ikke gis anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår videre at bestemmelsene om boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS) i skatteloven § 44 ellevte ledd ikke skal komme til anvendelse på Svalbard. Departementet viser til at gjennomføring av disse sparestimulerende ordningene på Svalbard virker kompliserende, særlig i forhold til lønnstrekkordningen. De lave skattesatsene på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard gjør også at behovet for særskilte ordninger av denne art er mindre på Svalbard enn på fastlandet.

       Etter skatteloven § 44 gis fradrag for gjeldsrenter uavhengig av om rentene har tilknytning til et inntektserverv. Etter bestemmelsens første ledd gis fradrag for gjeldsrenter generelt, mens bestemmelsens trettende ledd presiserer at fradragsretten for gjeldsrenter omfatter renter ved kredittkjøp. Departementet foreslår at det også på Svalbard skal være generell fradragsrett for renteutgifter ved beregningen av alminnelig inntekt. Departementet legger i denne sammenheng blant annet vekt på at det i praksis ofte vil være vanskelig å avgjøre om en renteutgift har tilknytning til et bestemt inntektserverv. Departementet foreslår således at den alminnelige bestemmelse om fradragsrett for gjeldsrenter i skatteloven § 44 første ledd, samt § 44 trettende ledd om renter ved kredittkjøp, gis anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår også at skatteloven § 44 fjortende ledd om særskilt krav til dokumentasjon av renter på gjeld til utenlandsk fordringshaver gjøres gjeldende på Svalbard.

       § 44 sekstende ledd inneholder visse begrensninger i den alminnelige fradragsretten for renter. Bestemmelsens første punktum regulerer ikke gjeldsrenter i egentlig forstand. Første punktum avskjærer fradragsretten for renter som sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper med videre, har utbetalt på grunnfondsbevis. Departementet viser til at renter på grunnfondsbevis utgjør en parallell til aksjeutbytte, og at fradragsretten bør følge de samme regler. Annet punktum bestemmer at renter på restskatt og resterende skatt ikke kommer til fradrag. Departementet foreslår at § 44 sekstende ledd gis anvendelse på Svalbard.

       Departementet foreslår at hele skattelovens femte kapittel unntas fra anvendelse på Svalbard, herunder bestemmelsene om særfradrag.

5.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at følgende bestemmelser i § 44 i skatteloven ikke skal gjelde for Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd:

-	første ledd bokstav h nr. 2 vedrørende arbeidstakers fradrag for tilskudd til pensjonsordninger i arbeidsforhold,

-	annet ledd nr. 1 vedrørende fradrag for utgifter til egen pensjonsforsikring,

-	annet ledd nr. 2 og 3 vedrørende fradrag for premie til syke- eller ulykkestrygd eller -forsikring,

-	fjerde ledd vedrørende særreglene om fradrag for foreningskontingenter,

-	femte ledd vedrørende fradrag for tilskudd til vitenskapelig forskning og yrkesopplæring,

-	sjette og syvende ledd vedrørende foreldreansvar,

-	åttende ledd vedrørende fradrag for utgifter til fremlegging av trykt vitenskapelig arbeid i forbindelse med doktor- eller lisensiatgrad ved norske undervisningsinstitusjoner, og

-	ellevte ledd vedrørende boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS).

       Departementet foreslår også at skattelovens § 44 første ledd bokstav k ikke skal gjelde for Svalbard. Dette gjelder arbeidsgivers fradrag for premie til pensjonsordninger i arbeidsforhold. Komiteen anser det viktig å stimulere til at det etableres tilfredsstillende pensjonsordninger for ansatte og går derfor inn for at denne bestemmelsen også gjøres gjeldende for Svalbard.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at hele skattelovens femte kapittel unntas fra anvendelse på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd.

5.6 Særlig om skattefrie institusjoner

Sammendrag

       Bestemmelsen om fritak for formues- og inntektsskatt i skatteloven § 26 er etter gjeldende rett ikke gitt anvendelse på Svalbard. Det er oppstilt egne bestemmelser om skattefritak på Svalbard i svalbardskatteloven § 16 og § 17. Etter § 16 er den norske stat samt selskaper og innretninger som ikke har erverv til formål fritatt for både formues- og inntektsskatt. Fritaket for den norske stat er etter § 16 annet ledd begrenset når den norske stat driver bergverksdrift på Svalbard. Begrensingen må ses i sammenheng med Svalbardtraktatens artikkel 8 hvoretter Norge er forpliktet til « å istandbringe en bergverksordning som særlig med hensyn til skatter...skal utelukke alle forrettigheter...til fordel for staten... ». § 17 oppstiller fritak for formuesskatt for blant annet private kirker, skoler og sykehus. Bestemmelsen gir også adgang til å foreta avskrivninger på slike bygg, selv om bygget ikke er driftsmiddel for skattyteren.

       Utvalget finner at det på Svalbard ikke er behov for en så omfattende fritaksbestemmelse som skatteloven § 26 oppstiller. Utvalget foreslår i stedet en fritaksbestemmelse som i hovedsak tilsvarer § 16 i någjeldende svalbardskattelov.

       Departementet deler utvalgets syn på at det ikke er behov for så omfattende fritak for formues- og inntektsskatt som skatteloven § 26 oppstiller. Departementet finner at fritakene bør begrenses til å gjelde den norske stat, visse undervisningsinstitusjoner, kirker o.l. samt selskaper og innretninger som ikke har erverv til formål. Departementet viser til utkastet § 1-4.

       På samme måte som etter gjeldende rett foreslår departementet at det oppstilles begrensinger i skattefritaket så langt den norske stat driver bergverksdrift på Svalbard. Det vises til omtalen foran av Svalbardtraktaten artikkel 8.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fritak for skatt for institusjoner som omfattes av skatteloven § 26 bokstavene b, h, e og k, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 1-4 første ledd.

       Komiteen er enig i at (en fortolkning av Svalbardtrakten som innebærer at) den norske stat skal være skattepliktig for formue og inntekt knyttet til statens bergverksdrift på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-1 annet ledd.