3.1 Innledning

3.1.1 Sammendrag

       Regelverket for skattlegging av inntekt og formue til Svalbard danner et eget og selvstendig skattesystem. Av praktiske grunner er det delvis bygget opp med elementer fra skattesystemet på det norske fastland.

       En grunnleggende oppgave for regelverket om skatt til Svalbard er å gi vilkårene for at formue og inntekt med tilknytning til Svalbard skal skattlegges innenfor dette særskilte skattesystemet. Subjekt for skatteforpliktelsene kan være fysiske personer, selskaper eller andre juridiske personer. Det må tas nærmere standpunkt til under hvilke omstendigheter personer og selskaper m.v., med ulike grader av tilknytning til Svalbard, plikter å svare skatt til Svalbard av formue og inntekt.

       Disse personer og selskaper kan imidlertid også ha skattemessig tilknytning til det norske fastland eller til utlandet. Det kan derfor oppstå overlappende skatteplikt, med dobbeltbeskatning som følge. Svalbard er ikke omfattet av Norges dobbeltbeskatningsavtaler. Uheldige overlappingseffekter som følge av samspillet mellom de aktuelle skattesystemer må derfor søkes unngått gjennom skattepliktavgrensningen innenfor det enkelte system.

       En kan fra norsk side ikke øve innflytelse på hvordan andre land gjennom sine interne skatteregler behandler inntekt og formue som deres skattesubjekter måtte ha fra eller på Svalbard. Imidlertid er det mulig og nødvendig å avpasse de norske skattesystemer mot hverandre (den alminnelige fastlandsbeskatningen og svalbardbeskatningen samt eventuelt petroleumsbeskatningen). Avgrensningen av skatteplikten til Svalbard må således tilpasses skattepliktavgrensningene i den øvrige norske skattelovgivning slik at skattesystemene får hensiktsmessige grensesnitt mot hverandre.

3.2 Personers skatteplikt

       Det er i avsnitt 5.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende personers skatteplikt (fastlandet), og reglene om skatteplikt til Svalbard.

3.2.1 Departementets vurderinger og forslag

3.2.1.1 Alminnelig skatteplikt for personer

3.2.1.1.1 Sammendrag

a) Skattemessig bosted på Svalbard

       Svalbardskatteutvalgets forslag om å oppheve den alminnelige skatteplikt til Svalbard for personer, ved at personer ikke skal kunne anses skattemessig bosatt eller hjemmehørende på Svalbard, reiser prinsipielle spørsmål både når det gjelder omfanget av skatteplikten til Svalbard og når det gjelder omfanget av skatteplikten til det norske fastland. Til en viss grad bygger forslaget på en presumpsjon om at ingen eller få personer har eller vil få en varig eller livslang bostedsmessig tilknytning til Svalbard, men at de aller fleste har sin egentlige tilknytning enten til fastlandet eller til utlandet.

       Når det gjelder personer som før flytting til Svalbard har hatt bostedsmessig tilknytning til det norske fastland, synes utvalget videre å presumere at en slik tilknytning til fastlandet består selv etter et langvarig opphold på Svalbard. Formue og inntekt som faller utenfor rammen av den stedbundne skattlegging til Svalbard, vil som konsekvens av utvalgets forslag komme til beskatning i vedkommendes tidligere bostedskommune på fastlandet.

       Forskjellen mellom et system der personer anses som skattemessig bosatt på Svalbard og et system der dette ikke anses å være tilfelle trenger i praksis ikke å bli betydelig i normaltilfellene. Dette vil avhenge av hvilke unntak som fastsettes i forhold til en hovedregel om alminnelig skatteplikt til Svalbard, jf. svalbardskatteloven § 1 annet ledd, samt av omfanget av den begrensede skatteplikt til Svalbard for personer som anses for å være skattemessig bosatt utenfor Svalbard.

       Departementet er prinsipielt sett enig i utvalgets understreking av at skatteflukt til Svalbard for personer med betydelig formue i fordringer og verdipapirer må forhindres. Dette problemet vil imidlertid langt på vei bli eliminert gjennom den samordningen av satsstrukturen på Svalbard og på fastlandet som departementet legger opp til. Departementet er videre enig i at skattereglene for Svalbard må ha samme virkning for personer som kommer fra det norske fastland og personer med utenlandsk opprinnelse. Departementet vil heller ikke undervurdere de praktiske og kontrollmessige problemer som kan være forbundet med å håndheve globalskatteplikt for utlendinger som oppholder seg på Svalbard. Men omfanget av disse problemer vil bero på hvilke unntak som fastsettes i skatteplikten for inntekt og formue med tilknytning til fastlandet eller utlandet.

       Etter departementets oppfatning vil det ikke være i samsvar med de faktiske forhold å basere avgrensningen av den personlige skatteplikt til Svalbard på at få eller ingen personer har fast bostedsmessig tilknytning til Svalbard. Tvert imot kan departementet ikke se bort fra det faktum at mange personer har bosatt seg varig på Svalbard. Selv om de fleste muligens vil flytte til fastlandet eller til utlandet etter endt yrkesaktivitet, kan det heller ikke ses bort fra at enkelte vil ønske å tilbringe tid som pensjonister på Svalbard. Det kan således lett tenkes tilfeller der det ville være svært lite naturlig å basere reglene om skattestedet på at skattyterne i alle normaltilfeller vil ha tilhørighet til en kommune på fastlandet eller i utlandet, og at tilknytningen til Svalbard er svak eller midlertidig.

       På denne bakgrunn finner departementet ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å oppheve den gjeldende ordning om at personer under visse forutsetninger anses som skattemessig hjemmehørende på Svalbard. Departementet finner også at det i slike tilfeller bør tas som utgangspunkt at skatteplikten til Svalbard skal omfatte all formue og inntekt uansett beliggenhet eller kilde. Det må imidlertid fastsettes hensiktsmessige unntak fra skatteplikten av hensyn til en fornuftig avgrensning mellom skatteplikten til Svalbard og skatteplikt til fastlandet eller utlandet. Etter departementets oppfatning vil de hensyn som utvalget har understreket og som departementet har sluttet seg til ovenfor, kunne ivaretas også innenfor et system med globalskatteplikt til Svalbard som hovedregel for personer som må anses hjemmehørende der.

       Departementet finner det imidlertid klart at de gjeldende kriterier i skatteloven og svalbardskatteloven for når personer anses hjemmehørende på Svalbard bør endres. For det første bør kriteriene av prinsipielle grunner være de samme for personer som forut for oppholdet på Svalbard var hjemmehørende i Norge og personer som kommer til Svalbard fra utlandet. Bestemmelsen i svalbardskatteloven § 14 første ledd om at personer som oppholder seg på Svalbard uten å ha fast bopel annetsteds anses for hjemmehørende på Svalbard, bygger etter departementets oppfatning på et noe tilfeldig og vanskelig kontrollerbart kriterium. Departementet har derfor vurdert andre kriterier knyttet til varigheten av den enkelte persons opphold på Svalbard.

       Ved den videre vurdering av hvilket krav som bør stilles til oppholdets varighet for at det skal regnes som bosettelse på Svalbard, har departementet funnet det mer naturlig å ta utgangspunkt i innflyttingsregelen i skatteloven § 17 annet ledd enn særbestemmelsen om midlertidige overflyttinger fra fastlandet til Svalbard slik denne nå er utformet i skatteloven § 17 femte ledd. Det prinsipielle kjernepunkt i regelen om innflytting til riket i § 17 annet ledd er at en person anses som bosatt innen riket når han har tatt opphold her og har til hensikt å bli i riket ikke bare midlertidig. Spørsmålet er imidlertid om bestemmelsens nærmere avgrensning av opphold på minst 6 måneder som varig (bosettelse) er egnet som kriterium på bosettelse også når det gjelder Svalbard. Det må blant annet her ses hen til at det ved « bosettelse » på Svalbard ikke gjelder skatteavtale med en nærmere regulering av hvor den bostedsmessige tilhørighet er sterkest når skattyteren beholder et bosted utenfor oppholdslandet.

       Avgrensningen av hva som skal anses som et « varig » opphold på Svalbard bør på den ene side fange opp de tilfeller hvor det etableres en reell bostedsmessig tilknytning til Svalbard. På den annen side må en holde utenom alle kortvarige besøks- og mer tilfeldige arbeidsopphold. I denne sammenheng må det legges stor vekt på å hindre at det skattemessige bosted kan overflyttes til Svalbard av rene skattehensyn ved å oppholde seg en relativt kort periode på Svalbard. Siden oppfyllelse av de vilkår som fastsettes for å anses som skattemessig bosatt på Svalbard samtidig vil måtte innebære at vedkommende ikke skal anses som skattemessig bosatt på norsk fastland, må det legges stor vekt på å harmonisere disse vilkår med hvilke kriterier som kan anses akseptable for opphevelse av bostedsbasert skatteplikt til fastlandet.

       Etter departementets vurdering er det naturlig å se hen til de vilkår som ellers stilles til fravær fra riket, for at den bostedsmessige tilknytning bortfaller under midlertidig opphold i utlandet. Etter skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum gjelder her et krav om minst ett års fravær når det godtgjøres at vedkommende blir skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet. Vilkåret om mer enn ett års fravær praktiseres slik at skatteplikten til Norge anses bortfalt allerede fra utreisedagen dersom skattyteren tar sikte på å oppholde seg i den fremmede stat i mer enn ett år. Etter departementets syn er det ikke grunn til å stille et strengere krav til varigheten av et opphold utenfor det norske fastland når vedkommende oppholder seg på Svalbard enn når oppholdet finner sted i et annet land hvor vedkommende blir skattepliktig.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at en person anses som bosatt på Svalbard ved opphold der av minst 12 måneders varighet. Vedkommende anses da bosatt på Svalbard fra oppholdets begynnelse. Det vises til lovutkastet § 2-1 første ledd.

       Departementet foreslår en korresponderende endring i skatteloven om opphør av alminnelig skatteplikt til fastlandet. Departementet foreslår at den nåværende særbestemmelsen i skatteloven § 17 femte ledd om opphør av skatteplikt til fastlandet ved flytting til Svalbard oppheves. I stedet legges det opp til at alminnelige bestemmelser i skatteloven om opphør av skatteplikt ved utflytting skal få anvendelse. Det vises til utkastet til nytt tredje ledd i skatteloven § 15 hvoretter personer bosatt på Svalbard skal likestilles med i utlandet bosatte personer ved anvendelsen av skatteloven. Denne bestemmelsen vil innebære at alminnelig skatteplikt til fastlandet bortfaller når alminnelig skatteplikt til Svalbard inntrer. Det vil si allerede fra utreisedagen dersom skattyteren tar sikte på å oppholde seg på Svalbard i mer enn ett år, jf. skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum og utkastet til ny svalbardskattelov § 2-1 første ledd.

       Ved at de ordinære utflyttingsbestemmelsene skal komme til anvendelse ved flytting fra fastlandet til Svalbard, vil også skatteloven § 15 første ledd bokstav e få betydning i denne situasjonen. Etter denne bestemmelsen består skatteplikten til riket for gevinster på aksjer og enkelte likestilte formuesobjekter som realiseres innen fem kalenderår etter opphør av bostedsbasert skatteplikt. Bestemmelsen er begrunnet med hensynet til å beskytte det norske skattefundamentet. Det kan argumenteres for at med samme skattesats på fastlandet og på Svalbard elimineres risikoen for flytting til Svalbard for å unnslippe fastlandsbeskatning av slike realisasjonsgevinster, og at det ikke er behov for en slik bestemmelse. Det må imidlertid tas i betraktning at skatteloven § 15 første ledd bokstav e ikke bare skal hindre arrangementer som nevnt. Bestemmelsen er også et utslag av at det er naturlig at verdistigning opparbeidet i beskatningsområdet kommer til beskatning der selv om realisasjonen skjer etter utflytting. Departementet foreslår derfor ikke noe særskilt unntak for denne bestemmelsen ved flytting fra Svalbard til fastlandet.

       Departementet har vurdert behovet for å fastsette særlige regler for når skattemessig bosettelse opphører under fravær fra Svalbard. Tilsvarende som når det gjelder personer som forlater det norske fastland for godt, vil den bostedsmessige tilknytning opphøre når vedkommende varig forlater Svalbard. Dersom en person midlertidig forlater Svalbard for å oppholde seg kortere eller lengre tid på det norske fastland, vil vedkommende kunne bli å anse som skattemessig bosatt i riket etter reglene i skatteloven § 17 annet ledd (ved opphold av minst 6 måneders varighet). I så fall må den skattemessige bostedstilknytning til Svalbard bortfalle i den samme perioden. Tilsvarende bør gjelde dersom en person midlertidig forlater Svalbard for å oppholde seg i utlandet, og blir regnet som skattemessig bosatt i oppholdslandet.

       Departementet foreslår at det fastsettes i svalbardskatteloven at bostedsmessig skatteplikt på Svalbard opphører under midlertidig opphold utenfor Svalbard, dersom det godtgjøres at vedkommende behandles som skattemessig bosatt på det norske fastland eller i utlandet. Det vises til utkast til § 2-1 første ledd.

       For øvrig vil den skattemessige behandling av inntekt vunnet under midlertidig opphold utenfor Svalbard måtte vurderes i tilknytning til avgrensningen av omfanget av den alminnelige skatteplikt til Svalbard for personer som anses bosatt der.

b) Omfanget av alminnelig skatteplikt til Svalbard

       Departementet foreslår at personer som anses skattemessig bosatt på Svalbard skal svare skatt til Svalbard av hele sin formue og inntekt, for så vidt annet ikke er nærmere fastsatt i loven.

       Etter departementets oppfatning bør skattegrunnlaget etter svalbardskatteloven primært omfatte formue og inntekt med steds- eller kildemessig tilknytning til Svalbard. Imidlertid bør systemet i henhold til globalinntektsprinsippet i tillegg innfange formue og inntekt som ikke har en særlig tilknytning til fastlandet eller utlandet og som derfor ikke blir gjenstand for skattlegging der.

       En avgrensning av skatteplikten etter disse hovedprinsipper vil sterkt redusere de kontrollmessige problemer som ville være forbundet med å håndheve et omfattende globalinntektsprinsipp på Svalbard, særlig overfor utlendinger.

       Etter departementets vurdering er det således ikke grunn til å trekke inn under skatteplikten til Svalbard formue og inntekt som etter gjeldende regler er unntatt fra skatteplikten i medhold av svalbardskatteloven § 1 annet ledd. Dette gjelder i første rekke formue og inntekt av fast eiendom utenfor Svalbard og formue i og inntekt av næringsdrift som knytter seg til slik eiendom. Videre er unntatt annen inntekt som er gjenstand for skattlegging i Norge.

       Lønn og annen inntekt av arbeid utført utenfor Svalbard, som en person bosatt på Svalbard kan erverve under midlertidig opphold på fastlandet eller i utlandet, vil normalt være gjenstand for beskatning der hvor inntekten opptjenes. Hensynet til å unngå dobbeltbeskatning av slik inntekt tilsier at det ikke oppstilles strenge krav for at inntekten unntas fra beskatning etter svalbardskatteloven. Det bør legges til grunn at arbeidsinntekt skattlegges etter reglene i opptjeningslandet. Dette samsvarer med skatteplikten til riket etter skatteloven § 15 første ledd d og petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1, og den gjeldende regel i svalbardskatteloven § 1 annet ledd. Tilsvarende bør gjelde ved arbeidsopphold i utlandet.

       Dersom inntekt som nevnt faktisk ikke blir skattlagt eller er unntatt fra skatteplikt på fastlandet eller i utlandet, er det prinsipielt sett ikke grunn til å unnta inntekten fra skatteplikten til Svalbard. Departementet foreslår derfor at unntak fra skatteplikt til Svalbard gjøres betinget av at det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i utlandet.

       Skatteplikten til Svalbard vil omfatte mottatt aksjeutbytte og andre kapitalinntekter, også når kilden for inntekten er fastlandet eller utlandet. Inntekter som eventuelt er fratrukket kildeskatt ved utbetalingen skal ikke regnes for å være skattepliktig ved annen ligning i utlandet, og skal etter forslaget således medtas til beskatning ved svalbardligningen. Kildeskatten vil i et slikt tilfelle kunne trekkes fra den skattepliktige inntekt, jf. skatteloven § 44 første ledd f.

       Departementet er oppmerksom på at det kan innebære kontrollmessige vansker å opprettholde skatteplikt for inntekt opptjent utenfor Svalbard som har unngått beskatning ved kilden. Det gjelder i særlig grad for skattytere som har kapitalinntekter fra utlandet, eksempelvis renteinntekter fra bankinnskudd utenfor Svalbard eller fastlandet. For utlendinger som oppfyller vilkårene for alminnelig skatteplikt til Svalbard har skatteplikten i praksis ikke vært håndhevet strengt for annet enn lønnsinntekter, da andre inntekter ofte er små og problemene med å avdekke inntekter fra utlandet betydelige.

       Etter departementets oppfatning kan slike hensyn ikke tilsi at omfanget av den materielle skatteplikten til Svalbard innsnevres, da en ellers kunne risikere at inntekten ikke ble fanget inn av noe skattesystem. I stedet må det legges opp til andre mekanismer som kan begrense praktiske problemer ved gjennomføringen.

       Departementet viser i denne sammenheng til at det foreslås innført et bunnfradrag på kr 23.300 i alminnelig inntekt for personlige skattytere på Svalbard, jf. kapittel 6 i proposisjonen. Fradraget vil kun få virkning i forhold til kapitalinntekter i vid forstand. Det vil i praksis innebære at håndheving av skatteplikt til Svalbard for kapitalinntekter utenfor Svalbard først blir aktuelt når skattyterens samlede kapitalavkastning overstiger kr 23.300. I dag er kapitalinntekter skattepliktige fra første krone. Mulighetene for en reell gjennomføring av alminnelig skatteplikt til Svalbard som skissert vil derfor bli vesentlig bedre ved innføring av et slikt bunnfradrag.

       Når det gjelder næringsinntekt vunnet ved virksomhet på fastlandet eller i utlandet, er det etter departementets vurdering ikke grunn til å kreve at denne skal ha tilknytning til fast eiendom eller anlegg utenfor Svalbard for at inntekten skal unntas fra skatteplikten til Svalbard. Departementet foreslår at slik inntekt unntas fra skatteplikt på samme vilkår som for lønnsinntekt.

       Når det gjelder faste eiendommer eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet eller på fastlandet, foreslås at disse generelt unntas for formuesbeskatning på Svalbard.

       Etter gjeldende lov § 1 annet ledd er fradragsretten for gjeld og gjeldsrenter begrenset til den forholdsmessige andel av skattyterens formue og inntekt som er skattepliktig til Svalbard. En tilsvarende bestemmelse, basert på den skattepliktige formue, er fastsatt i skatteloven § 45 annet ledd når det gjelder fordeling mellom det norske fastland og utlandet. Departementet forslår at denne bestemmelse gis tilsvarende anvendelse for Svalbard, jf. lovutkastet § 3-1.

       For øvrig vises til lovutkastet § 2-1 annet til fjerde ledd.

3.2.1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende skattemessig bosted på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-1 første ledd annen, tredje og fjerde setning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende omfanget av skatteplikt til Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-1 første setning, samt annet til fjerde ledd.

       Når det gjelder forslaget om bunnfradrag viser komiteen til merknader under kapittel 4.1.1.2.

3.2.1.2 Begrenset skatteplikt for personer

3.2.1.2.1 Sammendrag

       Hovedsiktemålet med avgrensningen av skatteplikten til Svalbard for personer som er skattemessig bosatt på fastlandet eller i utlandet, er å omfatte under svalbardskatteregimet inntekt av personlig arbeid, næringsvirksomhet eller selvstendig ervervsvirksomhet som har en reell tilknytning til Svalbard av en viss fasthet og varighet. Under hensyn til at slik inntekt som skattlegges til Svalbard ikke samtidig skal skattlegges på det norske fastland, må en ved avgrensningen søke å hindre at arbeidsopphold på Svalbard av mer tilfeldig eller rent forbigående art, samt næringsvirksomhet med liten reell tilknytning til Svalbard, blir omfattet av skatteplikten.

       Personer og selskaper hjemmehørende utenfor Svalbard er etter gjeldende lov skattepliktig til Svalbard blant annet for formue i og inntekt av fast eiendom eller bergverksrettigheter på Svalbard, samt av formue i og inntekt av næringsdrift eller annen selvstendig ervervsvirksomhet som utøves på Svalbard med tilknytning til fast eiendom eller anlegg der, jf. svalbardskatteloven § 2 første ledd. I likhet med svalbardskatteutvalget anser departementet det klart at slik formue og inntekt fortsatt må være omfattet av skatteplikten til Svalbard.

       Når det gjelder inntekt av næringsvirksomhet og annen selvstendig ervervsvirksomhet utøvet på Svalbard, har departementet vurdert en utvidelse av skatteplikten, slik at det ikke oppstilles krav om tilknytning til fast eiendom eller anlegg på Svalbard, jf. nedenfor.

       Inntekt i form av lønn og annen godtgjørelse for arbeid på Svalbard er etter gjeldende lov skattepliktig til Svalbard dersom det enkelte opphold i forbindelse med arbeidsforholdet overstiger 30 døgn, se svalbardskatteloven § 12 og avsnitt 5.2.1.2 i proposisjonen. Svalbardskatteutvalget er som nevnt i avsnitt 5.2.2.2 blitt stående ved at denne avgrensningen bør videreføres. Utvalget forkastet et mulig alternativ basert på tilsvarende vilkår som i skatteloven § 15 første ledd d, blant annet med den begrunnelse at et krav om at inntekten må komme fra « herværende kilder » vil innebære en urimelig utelukkelse av en rekke arbeidsforhold fra svalbardskatteregimet.

       Etter departementets oppfatning vil et eventuelt uttrykkelig krav om at lønnsinntekten må komme fra kilder på Svalbard ikke utelukke tilfeller hvor arbeid utføres på Svalbard, men hvor lønnen faktisk utbetales av arbeidsgiver på fastlandet eller i utlandet. Ut i fra kildebegrepet i skatteloven § 15 vil det være tilstrekkelig at lønnen knytter seg til arbeid utført på Svalbard for en arbeidsgiver som utøver eller deltar i næringsvirksomhet der. Departementet antar imidlertid, med en annen begrunnelse, at avgrensningen av skatteplikten for lønnsarbeid på Svalbard ikke bør bygges på bestemmelsen i skatteloven § 15 første ledd d. Departementet anser det nødvendig at det fortsatt oppstilles en minstegrense for arbeidsopphold på Svalbard for at inntekten skal være skattepliktig til Svalbard, og fritatt for skatteplikt etter skatteloven. En slik tidsgrense er ikke fastsatt i skatteloven § 15 første ledd c eller d.

       Den gjeldende minstegrensen på 30 døgn for arbeidsopphold som medfører skatteplikt etter svalbardskatteloven kan etter departementets vurdering sies å tilfredsstille de minimumskrav som må stilles til opphold av en viss varighet. Bedre kommunikasjons- og oppholdsmuligheter for arbeidsopphold på Svalbard kombinert med større bredde i næringsmulighetene vil imidlertid kunne medføre en markert økning i antall midlertidige arbeidsopphold på Svalbard. Det kan dermed i årene fremover oppstå langt flere tilfeller der personer ved slike opphold trer ut av den løpende skatteplikt for arbeidsinntekten på det norske fastland, og blir omfattet av svalbardskattesystemet. Etter departementets vurdering kan dette tilsi en viss heving av terskelen for å komme inn under skatteplikten til Svalbard. Samtidig vil en slik heving av skattepliktsterskelen innebære at personer hjemmehørende i utlandet i færre tilfeller vil bli skattepliktige til Svalbard. Normalt vil vedkommende arbeidstakere være skattepliktige til sitt hjemland for lønnsinntekten ved kortvarige arbeidsopphold i utlandet.

       Etter en samlet vurdering vil departementet likevel foreslå at minstegrensen for arbeidsopphold som medfører skatteplikt til Svalbard videreføres som i dag, det vil si at oppholdet må ha vart sammenhengende i minst 30 døgn.

       Skatteplikten bør omfatte all inntekt som etter skatteloven § 42 første ledd anses vunnet ved arbeid. Departementet er enig med svalbardskatteutvalget i at skatteplikten til Svalbard også bør omfatte trygdeytelser som utbetales til erstatning for arbeidsinntekt, i tilfeller hvor skattyteren var i aktivt arbeid på Svalbard da retten til utbetaling oppsto. Det vises til lovutkastet § 2-2 annet ledd, samt nærmere omtale i avsnitt 7.2.1 i proposisjonen.

       Når det gjelder inntekt vunnet ved næringsvirksomhet eller annen selvstendig ervervsvirksomhet utøvet på Svalbard, har departementet som nevnt ovenfor vurdert å oppheve det gjeldende vilkår om tilknytning til fast eiendom eller anlegg. Departementet er enig med svalbardskatteutvalget i at et slikt tilknytningskrav ikke bør opprettholdes. Som nevnt i avsnitt 5.2.2.3 har utvalget, av hensyn til å unngå at « skinnaktiviteter » kan skyte seg inn under skatteplikten til Svalbard, ikke funnet å kunne foreslå en avgrensning av skatteplikten som i skatteloven § 15 første ledd c. I stedet har utvalget søkt å finne frem til en hensiktsmessig avgrensning gjennom innføring og avgrensning av begrepet « fast driftssted ».

       Begrepet « fast driftssted » eller et tilsvarende begrep benyttes ikke i norsk intern skattelovgivning som terskel for skatteplikt. Begrepet er utviklet i mellomnasjonale traktater, og har som funksjon å fastlegge kriterier for fordeling av statenes rett til å skattlegge den annen stats skattesubjekter. Begrepet forutsetter en nærmere definisjon og avgrensning i det avtale- eller regelverk der det benyttes. Selv om kjernen i begrepet fast driftssted er lik i de fleste skatteavtaler, varierer detaljavgrensningene i de skatteavtaler Norge har inngått.

       Etter departementets vurdering er det lite vunnet ved å innføre det skatteavtalerettslige begrepet « fast driftssted » i loven, når innholdet av begrepet likevel må gis en nærmere avgrensning i lovteksten. Departementet vil peke på at utvalgets forslag generelt vil oppnå å etablere en høyere skattepliktterskel enn bestemmelsen i skatteloven § 15 første ledd c. Departementet er enig i at dette er nødvendig, men finner at utvalgets forslag på enkelte punkter vil medføre lite velbegrunnede forskjeller mellom klart sammenlignbare aktiviteter. Det kan for eksempel pekes på at alminnelige byggeentrepriser foreslås å skulle etablere fast driftssted hvis oppdraget varer i mer enn 12 måneder, mens byggeentrepriser i forbindelse med rørledning eller anlegg for transport av bergverks- eller petroleumsprodukter skal utgjøre fast driftssted ved varighet av mer enn 30 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Slike forskjeller må tilskrives at utvalgets forslag bygger på skatteavtalebestemmelser som er fremkommet som et resultat av en trinnvis forhandlingsprosess mellom stater. De motstridende hensyn som har styrt denne prosessen har ikke nødvendigvis samme relevans og innbyrdes vekt ved fastleggingen av grensesnittet mellom skatteregimet for Svalbard og det norske fastland og mellom Svalbard og utlandet.

       Departementet har ikke funnet å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å avgrense skatteplikten til Svalbard gjennom bruk og definisjon av begrepet « fast driftssted ». Departementet finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke tilpasninger som kunne gjøres i utvalgets foreslåtte begrep for å oppnå en etter departementets oppfatning hensiktsmessig avgrensning.

       Etter departementets vurdering bør grensen for næringsvirksomhet og annen selvstendig ervervsvirksomhet som skal medføre skatteplikt til Svalbard, trekkes ved en viss varighet av virksomheten som utøves på Svalbard, uten at det i utgangspunktet oppstilles særregler for visse typer av virksomhet. En slik regel er også foreslått av svalbardskatteutvalget som supplement til hovedregelen knyttet til fast driftssted. I sitt lovutkast § 2-1 nr. 2 c har utvalget foreslått skatteplikt for formue i og inntekt av personlig næringsvirksomhet i den utstrekning skattyteren selv aktivt har utøvet næringsvirksomheten under opphold på Svalbard, og forutsatt at det enkelte opphold i forbindelse med virksomheten overstiger 30 døgn. Departementet er enig i at det bør forutsettes at skattyteren personlig utøver eller deltar i næringsvirksomheten på Svalbard. Departementet har vurdert om en minstegrense ved 30 døgn er hensiktsmessig ut fra den utvikling i kommunikasjoner og næringsmuligheter som kan ventes i tiden fremover. Tilsvarende som når det gjelder lønnsarbeid, finner departementet at en grense på 30 dager kan legges til grunn. Det vises til lovutkastet § 2-2 første ledd.

       For næringsvirksomhet av mer varig karakter, hvor næringsutøveren tar personlig del i driften men med enkeltopphold på Svalbard av kortere varighet enn 30 dager, vil det kunne være et alternativ å organisere virksomheten gjennom et selskap hjemmehørende på Svalbard. I så fall må det forutsettes at den reelle ledelsen av selskapet finner sted på Svalbard. Det vises til avsnitt 5.3.4.1 i proposisjonen.

3.2.1.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende begrenset skatteplikt for personer, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-2.

3.3 Selskapers skatteplikt

       Det er i avsnitt 5.3 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende selskapenes skatteplikt.

3.3.1 Departementets vurdering og forslag

3.3.1.1 Alminnelig skatteplikt for selskaper

3.3.1.1.1 Sammendrag

       I likhet med svalbardskatteutvalget finner departementet at ordningen med alminnelig skatteplikt til Svalbard for aksjeselskaper m.v. som må anses hjemmehørende der, bør videreføres. Når det gjelder innholdet av begrepet « hjemmehørende » på Svalbard, vises til departementets uttalelse av 31. oktober 1989 som er sitert i avsnitt 5.3.1.1, basert på den gjeldende bestemmelse i svalbardskatteloven § 14 annet ledd. Lovens kriterium « det sted hvor styret har sitt sete » er av departementet forstått slik at det peker på en forutsetning om at selskapets daglige ledelse har tilhold på Svalbard. Etter departementets vurdering bør stedet for selskapets (reelle) ledelse fortsatt være avgjørende for hvor selskapet skal anses skattemessig hjemmehørende.

       Svalbardskatteutvalget har foreslått å benytte kontor på Svalbard, eventuelt hovedkontor, som det primære kjennetegn på at selskapet er hjemmehørende på Svalbard. Dersom selskapet ikke har kontor, skal det etter forslaget anses hjemmehørende på Svalbard hvis det ledes fra Svalbard.

       Departementet antar at stedet for selskapets ledelse bør oppstilles som det sentrale kriterium på hvor selskapet er å anse som hjemmehørende. For å redusere uklarheten i tilfeller hvor det kan reises tvil om den nødvendige tilknytning til Svalbard, bør det etter departementets vurdering samtidig oppstilles som vilkår at selskapet har kontor på Svalbard. Det vises til lovutkastet § 2-3 første ledd.

       Skatteplikten for et selskap som er hjemmehørende på Svalbard må i utgangspunktet omfatte alle dets inntekter, uansett kilde. På samme måte som for personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, bør det gjøres unntak for inntekt av virksomhet utøvet utenfor Svalbard dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i utlandet, jf. lovutkastet § 2-3 annet ledd og avsnitt 5.2.4.1 ovenfor. Dersom selskapet utøver eller deltar i virksomhet på norsk fastland eller kontinentalsokkel som nevnt i skatteloven § 15 første ledd eller petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1, vil inntekten av denne virksomhet være skattepliktig til riket etter de nevnte lovbestemmelser.

3.3.1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende alminnelig skatteplikt for selskaper, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-3.

3.3.1.2 Begrenset skatteplikt for selskaper

3.3.1.2.1 Sammendrag

       Selskaper hjemmehørende på norsk fastland eller i utlandet bør i likhet med personer være skattepliktig til Svalbard for så vidt de utøver eller deltar i næringsvirksomhet på Svalbard, og virksomheten ikke har et tilfeldig preg. Det bør imidlertid ikke kreves, som i gjeldende lov, at virksomheten er knyttet til fast eiendom eller bergverksrettigheter på Svalbard. Også annen virksomhet, som kan utøves med andre typer av driftsmidler eller fra leide lokaler, bør omfattes av skatteplikten når virksomheten er av en viss varighet. Departementet antar at virksomhet som utøves på Svalbard av et fremmed selskap, normalt vil foregå med basis i et kontor, anlegg eller annen form for varig eller midlertidig etablering.

       På samme måte som når det gjelder personers skatteplikt, finner departementet at det er lite hensiktsmessig å oppstille og definere begrepet « fast driftssted » som kriterium på skattepliktig nærvær på Svalbard. Som i skatteloven § 15 første ledd c og petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1 bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig at det utøves virksomhet innenfor det geografiske området som Svalbard utgjør, dog slik at det settes en nedre grense for varigheten av virksomheten. Departementet foreslår at den samme grense ved 30 dager som er foreslått for personlig virksomhet, også fastsettes for selskaper. Det vises til lovutkastet § 2-4 første ledd.

       Inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør på Svalbard bør også for selskaper være stedbundet skattepliktig på Svalbard selv om eierselskapet ikke kan sies å utøve virksomhet tilknyttet eiendommen eller anlegget. Fradrag for gjeldsrenter bør kunne kreves fradratt inntekten for så vidt rentene knytter seg til gjeld stiftet til erverv av eiendommen eller anlegget. Det vises til lovutkastet § 2-4.

3.3.1.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende begrenset skatteplikt for selskaper, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-4.

3.4 Særlig om endringer i den norske skattelovgivningen

3.4.1 Sammendrag

       Det geografiske anvendelsesområdet for den norske skatteloven er knyttet til begrepet « riket », jf. lovens § 15. Etter lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 er Svalbard en del av kongeriket Norge. En alminnelig språklig forståelse tilsier derfor at Svalbard er en del av « riket » i skattelovens forstand.

       Gjennom svalbardskatteloven er imidlertid Svalbard gjort til eget beskatningsområde. Det innebærer at det er behov for å avgrense skatteplikten mellom Svalbard og fastlandet, på samme måte som mellom utlandet og fastlandet. Skatteloven inneholder i § 17 femte ledd og § 22 femte ledd bestemmelser som direkte regulerer forholdet mellom skatteplikt til fastlandet og til Svalbard. Svalbardskatteloven oppstiller bestemmelser som særskilt regulerer forholdet til skatteplikt til fastlandet i § 1 annet ledd, § 2 fjerde ledd og § 12 tredje ledd. Det vises til omtale av disse bestemmelsene foran i dette kapitlet. De nevnte bestemmelsene utgjør imidlertid ikke noe fullstendig system for avgrensing av skatteplikt mellom fastlandet og Svalbard. For å oppnå tilfredsstillende løsninger er det i stor utstrekning nødvendig å anvende bestemmelsene i skatteloven om utlandet analogisk i forhold til Svalbard.

       Departementet finner det uheldig at forholdet mellom skatteplikt til fastlandet og til Svalbard ikke er mer presist og fullstendig regulert i den norske skatteloven. Den mest nærliggende løsning på dette problemet er å ta den fulle konsekvens av at Svalbard er gjort til eget beskatningsområde, og gi reglene i skatteloven om skattytere bosatt eller hjemmehørende i utlandet tilsvarende anvendelse i forhold til skattytere bosatt eller hjemmehørende på Svalbard. Det vises til utkast til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.

       En slik løsning anses hensiktsmessig ut i fra behovet for et komplett regelsett for avgrensning av skatteplikten mellom beskatningsområdene. Det foreslås ingen tilsvarende alminnelig bestemmelse om at reglene i annen norsk skattelovgivning om forholdet til utlandet skal få tilsvarende anvendelse på Svalbard. Ved at Svalbard er gjort til eget beskatningsområde må det også etter disse bestemmelsene være en presumpsjon for at Svalbard skal følge reglene om utland, men den konkrete fortolkning av ulike bestemmelser kan lett lede til et annet resultat. Det vises i denne sammenheng også til at det foreslås en vid samordningsadgang av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet, jf. § 3-1 tredje og fjerde ledd i utkastet til ny svalbardskattelov. I forhold til disse bestemmelsene vil Svalbard og fastlandet i praksis være å anse som ett beskatningsområde.

       Departementet vil understreke at forslaget om å gi reglene i skatteloven om forholdet til utlandet tilsvarende anvendelse for Svalbard kun er ment som en teknisk regulering av forholdet mellom ulike beskatningsområder. Forslaget tilsikter ikke virkninger ut over dette.

       Departementet viser for øvrig til at det foreslås et alminnelig fritak for beskatning på fastlandet av formue og inntekt som er skattlagt til Svalbard. Det vises til utkast til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.

3.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gi reglene i skatteloven om skattytere bosatt eller hjemmehørende i utlandet tilsvarende anvendelse i forhold til skattytere bosatt eller hjemmehørende på Svalbard, jf. forslag til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.