Komiteen har registrert at det i dag ikkje finst klare reglar for kor langt retten til å klage over påtalevedtak går, eller fristar for når ei klage må setjast fram. Komiteen delar departementet sitt syn om at det er trong for avklaring av desse spørsmåla, og er samd i at spørsmåla om klagerett er så viktige at reglar om dette bør lovfestast. Komiteen meiner og at det er rett å vurdere reglane om kven som skal kunne avgjere soningsutsetjing. Målsetjinga for å lovfeste reglar om klagerett og å endre reglane om kven som skal ta avgjerd om soningsutsetjing, må vere at ein skal oppfylle overordna mål om auka rettstryggleik og rask strafferettspleie.

       Komiteen stør framlegget om at det bør vere høve til å klage over påtalevedtak og at denne retten bør lovfestast.

       Komiteen delar synet på at dei som skal kunne klage over påtalevedtaket skal vere den som vedtaket rettar seg mot eller som har rettsleg klageinteresse. Dessutan meiner komiteen det er rett å gi klagerett til forvaltningsorgan dersom påtalemakta sitt vedtak direkte får følgjer for organet sitt saksområde.

       Komiteen stør departementet si vurdering om at klageretten i utgangspunktet bør avgrensast til vedtak som gjeld sjølve straffeforfølgjinga.

       Komiteen har ikkje innvendingar mot departementet si vurdering om at det ikkje skal vere klagerett over krav om pådømming i forhøyrsrett og heller ikkje ved vedtak om overføring til konfliktråd eller vedtak om å setje i gang etterforsking.

       I spørsmålet om klagefrist finn komiteen at det er gode grunnar for at denne svarar til klagefristen etter forvaltningslova og støttar framlegget om 3 veker. Det er òg rimeleg at det blir innført ein absolutt frist for klage over påtalevedtak som er til gunst for den sikta. Komiteen stør framlegget på 3 mnd.

       Komiteen stør òg framlegget om nye reglar om å melde frå til dei som har rett til å klage. Komiteen er samd med departementet i at ei klage ikkje kan ha oppsetjande verknad.

       Komiteen stør framlegget om å endre regelen for kompetanse til å gi soningsutsetjing slik at den instansen som har allmenn kompetanse til å avgjere tiltalespørsmålet, får kompetanse til å gi soningsutsetjing for 6 månader eller meir.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, meiner det er rett å ikkje gi ein sikta klagerett over ei tiltaleavgjerd. Når tiltale er teke ut, ville klagerett på slike avgjerder kunne føre til at ei rettssak måtte utsetjast til klagen var avgjort. Ein sikta vil ofte vere betre tent med å få saka opp for domstolen så snart som mogleg.

       Fleirtalet stør at det ikkje blir innført ei plikt for påtalemakta til å grunngi vedtak. Men det er viktig å streke under at påtalemakta på eige initiativ bør vurdere å grunngi fleire påtalevedtak enn det som blir gjort i dag.

       Det er òg etter fleritalet sitt syn gode grunnar for å avgrense klageretten til å gjelde klage til næraste overordna påtalemakt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går i likhet med Straffelovkommisjonen inn for at siktede bør ha adgang til å klage over en tiltalebeslutning. Dette medlem ser at en slik klageadgang kan virke forsinkende på saksgangen, men mener det likevel bør gis en slik rett. I tilfeller der tiltalte mener tiltalen er klart grunnløs vil det være en fordel om han kan bringe spørsmålet inn for overordnet myndighet, og eventuelt unngå rettsforhandlingen og den påkjenning den vil innebære. Dette medlem peker på at en slik klageadgang vil styrke tiltaltes rettssikkerhet og mener dette hensyn er viktigere enn hensynet til en effektiv saksavvikling.

       Dette medlem ønsker også å opprettholde dagens praksis mht. videre klageadgang til overordnet instans dersom man ikke får medhold hos nærmeste overordnede påtalemyndighet. Særlig etter den omfattende delegering av påtalekompetanse fra statsadvokaten til politiet som nylig er gjennomført, mener dette medlem det ikke er ønskelig å begrense klageadgangen til nærmeste overordnede ledd. Dette medlem viser til at behandlingen av straffesaker på vesentlige punkter skiller seg fra behandlingen av forvaltningssaker, og at det ikke er naturlig å trekke en parallell til klagereglene i forvaltningsloven.

       Dette medlem vil også peke på behovet for at partene får en begrunnelse for påtalevedtak. Som departementet selv fremholder i proposisjonen vil en begrunnelse kunne lette overordnet påtalemyndighets kontroll med underordnet myndighet, og begrunnelsen vil også kunne gjøre det lettere for partene å akseptere vedtaket. Dette medlem mener en slik plikt ikke ville medføre vesentlig merarbeid for påtalemyndigheten ettersom de vurderinger som ligger til grunn for vedtaket jo allerede foreligger, og vil be departementet på ny vurdere muligheten for å innføre en begrunnelsesplikt.

       Dette medlem vil etter dette stemme imot § 59 a, andre ledd tredje punktum og fjerde ledd.