I proposisjonen foreslås en begrenset forsøksordning med utvidet mekling i sivile saker som er brakt inn for herreds- og byrett eller lagmannsrett, såkalt rettsmekling. Ordningen innebærer at domstolen vil kunne gå lenger i å søke og forlike partene enn det er adgang til i dag. Blant annet kan det åpnes for meklingsdrøftelser med partene enkeltvis, og for at en person utenfor domstolen kan forestå meklingen.

       Forslaget bygger på et notat som ble fremlagt i 1993 hvor spørsmålet om å innføre rettsmekling som et alternativt konfliktløsningstilbud drøftes. I notatet redegjøres det for alternativ konfliktløsning i USA og Norge, både i og utenfor domstolene. Man anbefalte at rettsmekling ble innført som en prøveordning ved noen av de større kollegiale førsteinstanser og ved lagmannsretten. Notatet ble sendt på høring til en rekke høringsinstanser.

       Departementet tok i høringsbrevet til orde for å innføre en prøveordning som nevnt. Det ble fremhevet at rettsmekling ville være en mer effektiv og kostnadsbesparende løsning der partene kommer fram til et forlik. Ordningen ville også effektivisere saksforberedelsen der forlik ikke ble oppnådd. Videre ville partene unngå publisitet, og meklingsprosessen ville kunne bedre kommunikasjonen mellom partene.

       Et flertall av høringsinstansene var positive til en forsøksordning. Flere av instansene hadde imidlertid merknader til den nærmere utformingen av ordningen. Forbrukerrådet fremhevet bl.a. at rettsmekling burde begrenses til saker der partene er noenlunde likestilt ressursmessig, og at det ikke burde foretas rettsmekling på områder undergitt preseptorisk (dvs. ufravikelig) lovgivning. Eidsivating lagmannsrett uttalte bl.a. at det måtte være opp til dommeren å vurdere om rettsmekling skulle foretas i den enkelte sak, og at rettsmekling ikke burde være obligatorisk for visse sakstyper. I forskriftene ble det lagt opp til at der dommeren har vært rettsmekler, må han normalt anses som inhabil dersom forlik ikke kommer i stand. Lagmannsretten mente dette var unødvendig og dessuten prinsipielt betenkelig.

       En del høringsinstanser var negative til forslaget. Det ble bl.a. fremholdt at ordningen neppe ville effektivisere saksforberedelsen, og at de hjemlene man i dag har for bl.a. muntlig saksforberedelse er tilstrekkelige. Rettsmekling ville dessuten kunne bli kostbart for partene dersom forlik ikke kom i stand, og domstolens rolle ville bli uklar. Habilitetsproblemene og omfordeling av sakene mellom dommerne ville også være uheldig og redusere partenes tillit til domstolen.

       Departementet går inn for at det innføres en forsøksordning med rettsmekling ved noen få herreds- og byretter og lagmannsretter. Det foreslås en ny § 99a i tvistemålsloven som hjemler en slik ordning, mens den nærmere utforming av forsøksordningen forutsettes gjort i forskrift.

       Utkast til forskrift er utformet slik at den enkelte dommer vil avgjøre om det skal besluttes rettsmekling i en bestemt sak. Det viktigste momentet ved avgjørelsen vil trolig være om mekling vil føre til en bedre, hurtigere eller rimeligere løsning enn ordinær rettsbehandling. Rettsmekling skal avgrenses til saker hvor partene har fri rådighet over sakens gjenstand, (dvs. saker hvor partene bestemmer over sakens form og innhold og hvor domstolene er bundet av partenes påstander). Ytterligere avgrensning mot saker om kontraktsforhold som er underlagt preseptorisk lovgivning, bør imidlertid unngås. Departementet er enig i at det kan være betenkelig med rettsmekling i en sak der en svak part står overfor en vesentlig sterkere part, og mener dette er et moment dommeren bør ta i betraktning ved sin vurdering. I større tvister med kompliserte saksforhold kan det være verdifullt å få en rettsmekler utenfor domstolene med særskilt innsikt i de spørsmål tvisten gjelder. I småsaker bør domstolene være tilbakeholdende med å velge en utenforstående rettsmekler av hensyn til kostnadene, som skal dekkes av partene.

       Dommeren vil få en langt friere og mer aktiv rolle enn innenfor dagens ordning. Saken bør derfor overføres til en annen dommer dersom meklingen ikke fører fram. Andelen rettsforlik er i dag betydelig, og en stor del av sakene blir forlikt like før hovedforhandling. Dette indikerer at en rekke saker ville kunne vært løst på et tidligere stadium, noe som ville redusere partenes kostnader. Departementet mener at en langvarig domstolsprosess kan tilspisse eller ødelegge forholdene mellom partene, mens en meklingsløsning i større grad vil kunne legge forholdene til rette for et samarbeid.

       For domstolene kan det føre til en viss grad av dobbeltarbeid dersom forlik ikke inngås og saken blir overført til en annen dommer, men domstolenes arbeidsbyrde vil samlet sett trolig bli redusert. Et tilbud om rettsmekling vil kunne redusere betydningen av alternative konfliktløsningsordninger, f.eks. voldgift, og vil på den måten kunne medføre at domstolene får flere saker til behandling.

       Dommere ved prøveembetene vil få tilbud om opplæring. Det samme gjelder utenforstående tredjepersoner som ønsker å påta seg rollen som rettsmekler. Det antas at utgiftene til forsøksordningen over et par år trolig vil beløpe seg til omkring 1 mill. kroner som forutsettes dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.