Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E. Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, vil innledningsvis peke på at Stortinget 1. juni 1995 fattet følgende vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at framtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslutning. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til Stortingets vedtak av 1. juni 1995 som klart understreker den betydning lokale avgjørelser skal tillegges i forbindelse med endringer av kommunestrukturen. Kommuneinndelingsloven fastslår på sin side at det bare er Regjering og Storting som har vedtakskompetanse i inndelingsspørsmål.

       Etter flertallets oppfatning er endringer av kommuneinndelingen et spørsmål som også angår storsamfunnet. Derfor er det naturlig at den endelige beslutning tas av nasjonale myndigheter.

       Flertallet mener imidlertid det vil være uaktuelt at Regjeringen fremmer en inndelingssak for Stortinget dersom det lokale demokrati har talt imot, jf. Stortingets vedtak av 1. juni 1995.

       Flertallet mener lokale folkeavstemninger bør avholdes som et ledd i den lokale avgjørelsesprosessen. Det bør være opp til kommunestyret å beslutte når folkeavstemning skal holdes og hva avstemningen skal dreie seg om. Helt sentralt i denne sammenhengen er det at innbyggerne på forhånd vet hvilken status en slik lokal folkeavstemning skal ha, dvs. i hvilken grad den vil bli tillagt vekt av besluttende organer.

       Flertallet mener det også er viktig at befolkningen får tilgang til mest mulig nøktern og korrekt informasjon om hvilke reelle alternativer de stemmer over, inkludert hvordan en eventuell kommunesammenslutning over tid vil få innvirkning på statens overføringer til kommunen over inntektssystemet.

       Flertallet vil foreslå at dokumentet avvises.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er av den oppfatning at lokale initiativ og lokale prosesser basert på kunnskap om behov og geografi er en viktig forutsetning for en vellykket prosess i alle kommuneinndelingssaker. Når avgjørelsen skal fattes bør kommunen kunne legge opp til lokale folkeavstemninger dersom det er et ønske om det. Disse medlemmer mener at Stortinget bør betrakte resultatet av en folkeavstemning som et vektig råd fra de berørte innbyggerne. Stortingets vedtak av 1. juni 1995 viser at folkeavstemninger er et viktig redskap for kommunene i inndelingssaker.

       Den endelige avgjørelsen i konkrete inndelingssaker må likevel være resultatet av en samlet vurdering der flere hensyn trekkes inn i avveiningen. Disse medlemmer har på dette grunnlag både praktiske og prinsipielle betenkeligheter med å delegere Stortingets ansvar ved å gjøre vedtaket om til en permanent lov. Disse medlemmer er av den oppfatning at det derfor er Stortinget som må ta ansvaret for den endelige beslutningen i vanskelige inndelingssaker.

       Det er nødvendig at den endelige beslutningen om en sammenslutning eller grenseregulering kan fattes av Stortinget fordi dette er et organ som kan vurdere helheten og sammenhengen i den spesifikke regionen ut fra nasjonale mål.

       I tillegg til behovet for en helhetlig vurdering, vil disse medlemmer vise til at problemer med å tolke lokale folkeavstemninger i inndelingssaker ofte gjør disse til et mangelfullt uttrykk for folkemeningen. Et eksempel på dette kan være der man vurderer sammenslåing av en liten og en stor kommune. I en folkeavstemning stemmer 80 % i den største kommunen for en sammenslåing mens 80 % av befolkningen i den minste kommunen stemmer imot. Til sammen stemmer 60 % av befolkningen for en sammenslutning. Hvis innbyggerne i en kommune skal ha vetorett der flere kommuner er berørt, kan dette skape et demokratisk problem. Folkemeningen kan også komme dårlig til uttrykk i de tilfeller der det er lavt oppmøte. En kan tenke seg en rekke andre tolkningsproblemer langs denne linjen.

       På tross av disse ulike reservasjonene, er disse medlemmer av den formening at resultater fra lokale folkeavstemninger må veie tyngre i noen inndelingssituasjoner enn i andre. Ved grensereguleringer som berører en mindre del av befolkningen i en kommune, bør folkeavstemningen tillegges betydelig vekt. Det skyldes at disse sakene først og fremst berører innbyggerne i det aktuelle området og at det er færre eksterne interesser som er berørt. Det vil også ofte være slik at det er innbyggerne i det aktuelle området som har tatt initiativet til å få reist inndelingssaken. I slike inndelingssaker vil det på mange måter være en fordel å ha resultatet fra en folkeavstemning som mål på folkemeningen.

       Samlet sett bør det etter disse medlemmers syn være opp til det lokale selvstyret å avgjøre om det skal avholdes rådgivende folkeavstemning. For staten vil det være viktig å gjøre kjent hvilken status lokale folkeavstemninger har, både i inndelingssaker generelt og i forbindelse med de konkrete tilfellene. Staten bør ikke oppfordre til lokale folkeavstemninger dersom det ikke er hensikten å følge resultatet eller tillegge det betydelig vekt. Kommunene har også selv et ansvar for å klargjøre for innbyggerne hvilken status lokale folkeavstemninger skal ha. Disse medlemmer vil understreke betydningen av på forhånd å klargjøre hvilken status lokale folkeavstemninger skal ha.

       På grunnlag av de prinsipielle og praktiske betenkeligheter som er skissert ovenfor, vil disse medlemmer avvise Dok.nr.8:94 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at prinsippet om at ingen kommune skal tas med i en sammenslutning mot kommunens eller innbyggernes vilje, skal følges uavhengig av hvilken instans som fatter den endelige beslutning.

       Disse medlemmer ønsker ikke å lovfeste bindende folkeavstemning som en kommunal beslutningsform, og mener det er det enkelte kommunestyre som skal avgjøre hvorvidt det skal avholdes folkeavstemning og hvilken status avstemningsresultatet skal ha, f.eks. om det skal være bindende for kommunestyrets beslutning.

       Disse medlemmer vil understreke at alle inndelingssaker skal utredes lokalt og ut fra lokale initiativ der innbyggernes behov er utgangspunktet.

       Disse medlemmer mener de lokale vedtak vedrørende kommunesammenslutning etter disse intensjoner vil være av så vidtrekkende karakter at saksgangen må følge særlige prosedyrer som bl.a. sikrer at saken diskuteres i en lokalvalgkamp. Forslag om sammenslåing må derfor framlegges senest ett år før valget, og avgjøres tidligst ett år etter valget. Det nye kommunestyret avgjør om det skal avholdes folkeavstemning og på samme møte hvilken status denne skal ha.

       Disse medlemmer mener at alle sammenslutningssaker skal ha en formell godkjenning av Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til debatten og avstemningen den 1. juni 1995 om at Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslutning Disse medlemmer vil understreke at tilslutningen til et slikt prinsipp på ingen måte kan tas til inntekt for en lovfesting som setter til side Stortingets rett og plikt til å ta eventuelle forslag om kommune-/fylkessammenslåing opp til vedtak. Det som var viktig for Høyre var å understreke at partiet ikke vil støtte forslag om sammenslutninger av kommuner mot berørte kommuners ønske, og at det på dette grunnlag var riktig å be Regjeringen om å legge et flertallssyn til grunn for eventuelle forslag om endringer i kommunestrukturen.