4.1 Sjømannsfradrag for sjøfolk ansatt i Redningsselskapet

       Komiteen viser til at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, i Innst.O.nr.10 (1990-1991) sluttet seg til at Regjeringen skulle vurdere avgrensningen av ordningen med sjømannsfradrag herunder for redningsfartøy, jf. skattelovens § 44 sekstende ledd. Dette medførte at redningsskøytene ikke er unntatt gjeldende tonnasjegrense på 100 brutto registertonn for innrømmelse av sjømannsfradrag.

       Komiteen vil imidlertid peke på at sjøfolk i Redningsselskapet tidligere har vært omfattet av skattemessige særordninger også for fartøy under 100 brutto registertonn. Komiteen vil videre peke på at denne gruppen er innrømmet sjømannsfradrag for inntektsårene 1992-94.

       Komiteen viser til brev av 18. april 1996 fra Finansministeren hvor det blant annet heter:

« Det vil neppe medføre særlige grensedragningsproblemer å unnta Redningsselskapets fartøy fra tonnasjegrensen. Jeg antar imidlertid at et unntak for denne gruppen vil kunne medføre krav om unntak også for andre grupper fartøy, herunder andre bergningsfartøy som også tidligere var omfattet av unntaket.

Når det gjelder redningsskøytene ser jeg at det kan oppstå visse praktiske problemer ved at mannskapet arbeider delvis på fartøyer over og delvis på fartøyer under 100 brutto registertonn. Videre kan det umiddelbart virke lite heldig at mannskap på fartøy over 100 brutto registertonn skal innrømmes sjømannsfradrag mens mannskap på fartøy under 100 brutto registertonn ikke skal innrømmes sjømannsfradrag, selv om tjenesten om bord er likeartet. Disse problemene er imidlertid et utslag av at ordningen med sjømannsfradraget må bygge på faste og generelle kriterier for å få et praktisk gjennomførbart system. I grensetilfeller kan slike regler slå noe tilfeldig ut. Dette bør imidlertid ikke begrunne unntak fra reglene for spesifikke foretak. En grense på 100 brutto registertonn vil nødvendigvis ha den egenskap at virksomhet med fartøy både over og under grensen får et oppdelt regime for sjømannsfradrag. Dette er ikke spesielt for Redningsselskapets fartøy.

Videre har jeg forståelse for at Redningsselskapets økonomiske situasjon kan bli forverret pga bortfallet av sjømannsfradrag. Jeg anser imidlertid det som uaktuelt å yte økonomisk bistand til spesifikke foretak via ordningen med sjømannsfradrag.

Jeg vil for øvrig nevne at det fremgår av Skattedirektoratets brev av 22. november 1995 at Skattedirektoratet ikke vil kreve ligningen endret for de aktuelle skattytere for inntektsårene 1992 til 1994.

Stortingets behandling av saken tilsier at forskriften ikke bør endres på dette punkt. Et fritak for redningsskøytene vil kunne skape press på avgrensningen og kriteriene for sjømannsfradraget, jf at Stortingets forutsetninger for økningen av sjømannsfradraget var klare krav til avgrensninger. Jeg vil imidlertid peke på at fritak for Redningsselskapenes fartøy ikke i seg selv skaper grensedragningsproblemer. »

       Komiteen slutter seg til at ordningen med sjømannsfradrag må bygge på faste og generelle kriterier for å ivareta hensynet til et praktikabelt system. Komiteen viser til at Redningsselskapet kommer i et grensetilfelle fordi selskapet har fartøyer både over og under 100 brutto registertonn. Praktisering av avgrensningsregelen forvanskes ved at sjøfolk ambulerer mellom ulike fartøyer både over og under denne grensen. Komiteen vil imidlertid vise til at en praktisering av regelverket fra 1995 vil medføre et større inntektstap for sjøfolk i Redningsselskapet. Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen sørge for at regelendringer ikke iverksettes for denne gruppen for inntektsåret 1995 og 1996. Komiteen viser til at Redningsselskapet tidligere var innrømmet særskilte skatteregler, og at praktiseringen av skatteloven for inntektsårene 1992-94 tilsier at spørsmålet får en ny vurdering. Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette senest i forbindelse med behandlingen av skatteopplegget for 1997.