Vedlegg
Brev fra justisminister Grete Faremo til justiskomiteen, datert 5. mars 1996.
Jeg viser til brev av 1. februar 1996.
1. Familiegjenforening - forslag til nytt tredje ledd i utlendingsloven § 9
Etter forslaget skal ektefelle og barn under 18 år gis rett til oppholdstillatelse i familiegjenforening uten at det kan stilles ytterligere vilkår om denne personkretsen i forskrifter.
Hovedhensynet bak familiegjenforeningsreglene er at familier som har bodd sammen i hjemlandet, skal kunne gis anledning til å fortsette dette samlivet. Det følger av dette utgangspunktet at det ikke er noen selvfølge at familiemedlemmer som ikke bodde sammen med herboende i hjemlandet, skal har rett til oppholdstillatelse i familiegjenforening med vedkommende her. Tillatelse i familiegjenforeningsøyemed innebærer også at når en ektefelle eller et barn gis rett til å komme hit, er det nettopp for å bo sammen med herboende.
Rett til gjenforening for ektefeller er regulert i utlendingsforskriften § 23 bokstav a):
| « Begge parter må være over 18 år, med mindre ekteskapet er inngått i Norge. Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Utlending som får opphold i riket og som i utlandet har inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Utlending som inngår lovlig ekteskap med mer enn én etter å ha fått innvilget opphold i riket, kan bare regne den først ektede som ektefelle. » |
Lovforslaget ville innebære at de siterte presiseringer av hvem som skal regnes som ektefelle faller bort. Jeg kan ikke se at det er forhold som taler for den foreslåtte utvidelsen av retten til oppholdstillatelse for ektefeller. Når det gjelder polygame forhold, viser jeg til Innst.O.nr.92 (1987-1988) fra justiskomiteen om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Komiteen uttaler side 9:
| « Komiteen finner det likevel ikke rimelig at en utlending skal kunne gjenforenes med mer enn en ektefelle og deres felles barn. » |
Utover dette åpner forslaget også for gjenforening med mindreårige ektefeller, så lenge ekteskapet er lovlig i hjemlandet.
Rett til gjenforening for barn under 18 år er regulert i utlendingsforskriften § 23 bokstavene c) til g). Hovedhensynet om at det er gjenforening som skal skje, gjelder også her. Det er derfor i dag et vilkår at herboende skal ha omsorgen for den mindreårige.
I en del tilfeller har det aldre vært noe samliv mellom herboende og barnet. De hensyn som ligger bak familiegjenforeningsreglene er i disse tilfellene mindre fremtredende. I andre tilfeller har det vært et slikt samliv mellom den mindreårige og herboende, men at dette ligger noe tilbake i tid.
Jeg har sett behov for å lempe på kravene til familiegjenforening for barn under 18 år der en av foreldrene ikke skal bo i Norge. Dette er mest aktuelt i skilsmissesituasjoner. I tilfeller der det har gått relativt kort tid siden herboende hadde omsorgen for barnet, er tillatelse blitt innvilget. Utlendingsforskriften vil bli endret på dette punkt.
Jeg understreker i denne forbindelse at dersom sterke menneskelige hensyn taler for det, kan det etter dagens regelverk gis familiegjenforening for barn under 18 år, selv om kravene i forskriftens § 23 ikke er oppfylt.
2. Ektefellers selvstendige status - forslag til nytt tredje ledd i utlendingsloven § 8
Forslagsstillerne viser til en rapport fra 1995 « Kvinner og oppholdstillatelse » fra en arbeidsgruppe under Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Departementet har tidligere konkludert med at rapporten i seg selv ikke gir grunnlag for å fremme forslag til lovendringer på feltet. Dette er meddelt Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter.
Hovedhensynet bak familiegjenforeningsreglene er, som påpekt under punkt 1 ovenfor, at partene skal gis adgang til å leve sammen i et faktisk samliv som ektefeller. Det er det reelle samlivet mellom partene som skal ivaretas. Tillatelsen blir utelukkende gitt fordi herboende skal videreføre eller etablere et ekteskapelig samliv eller samboerskap med en person. Personens eneste tilknytning til Norge er dette samlivet. Opphører samlivet, faller også hensynene bak gjenforening bort. Dersom vedkommende har fått bosettingstillatelse på dette tidspunktet, får samlivsbruddet imidlertid ingen innvirkning på tillatelsen.
Dette regelverket er kjønnsnøytralt og gir grunnlag for lik praksis for menn og kvinner. Visse unntak er gjort etter utlendingsforskriften § 37 fjerde ledd og særlig femte ledd, som innebærer en positiv særbehandling av kvinner i visse situasjoner. Bestemmelsens formål er bl.a. å hindre at kvinner blir værende i ekteskap når de blir utsatt for mishandling fra mannens side.
En gjennomføring av forslaget om tillatelse med selvstendig status ville innebære at man innførte et særlig unntak fra kravet om en viss fast tilknytning til Norge gjennom 3 år før varig tillatelse gis.
Forslaget innebærer mao. at mens andre utlendinger må fylle vilkårene for tillatelsen i 3 år for å få bosettingstillatelse, er det tilstrekkelig å være gift med herboende på vedtakstidspunktet for å få en varig tillatelse.
Forslaget innebærer også at det ikke, som i dag, kan oppstilles et krav om at ektefellene skal bo sammen, hvilket nettopp er det hensyn reglene om familiegjenforening skal ivareta. Dette vil kunne gi økte muligheter for proforma-arrangementer. I denne sammenheng kan det nevnes at proforma-ekteskap har kommet i stand med det formål å utnytte utenlandske svakerestilte kvinner.
Forslagsstillerne viser ellers til at det ikke er enklere for innvandrerkvinner å bevise mishandling enn det er for norske kvinner. Jeg finner grunn til å presisere at beviskravene for mishandling av kvinner i relasjon til utlendingsforskriften § 37 femte ledd ikke er de samme som på strafferettens område. I straffesaker skal det bevises - utenfor enhver rimelig tvil - at den som er tiltalt har utført handlingen. I utlendingssaker gjelder de samme alminnelige bevisregler som på forvaltningsrettens område for øvrig. Det er nok at mishandling sannsynliggjøres. Følgelig kan tillatelse gis etter utlendingsforskriften § 37 femte ledd på grunn av mishandling, selv om påtalemyndigheten henlegger straffesak mot ektemannen pga mangel på bevis for mishandling.
3. Innvilgelse av midlertidig opphold når retur ikke kan skje - forslag til ny ordlyd i utlendingsloven § 15 tredje ledd
Jeg finner behov for å presisere det selvsagte utgangspunkt at når det foreligger et vedtak som innebærer pålegg om å forlate landet, innebærer det samtidig at man har lagt til grunn at vedkommende kan returneres uten fare for forfølgelse. Det er likeledes lagt til grunn at vedtaket skal iverksettes, og at retur kan skje i trygge og verdige former.
Noen ganger ser man at forholdene i et land endrer seg etter at vedtak er truffet, men før utsendelse har skjedd. Avhengig av hva endringene består i, og om de kan synes å være av forbigående eller permanent art, blir det spørsmål om man skal utsette effektueringen, innvilge midlertidig tillatelse eller gi varig opphold.
Der forholdene i søkerens hjemland har vært uavklart på en slik måte at behandlingen av asylsøknader er stilt i bero, har man i enkelte tilfeller gitt midlertidige tillatelser både til asylsøkere og til studenter som i utgangspunktet hadde en oppholdstillatelse i studieøyemed, også der disse ikke har søkt asyl.
Enkelte land har i de senere år ikke ønsket å ta imot egne borgere når disse tvangsreturneres etter avslag. Når utlendingsmyndighetene til tross for dette har fattet vedtak som innebærer retur til disse landene, betyr det man ikke anser « innreiseforbudet » ensbetydende med at det foreligger fare for forfølgelse ved retur, eller at retur ikke kan skje i trygge og verdige former. Utsendelseshindringen er da av praktisk karakter og ikke forbundet med noe beskyttelsesbehov.
Etter dagens regler er det altså anledning til å gi midlertidige tillatelser, men det fremgår ikke eksplisitt at det kan gis der vedkommende har fått endelig avslag på søknad om annen tillatelse. Etter min mening bør det ikke innføres noe rettskrav på midlertidig tillatelse i en slik situasjon. I forhold til enkelte land er det slik at hjemlandets myndigheter bare vil medvirke til at hjemreise kan skje når utlendingen selv ønsker å reise. Dersom utlendingen nekter å reise frivillig, kan retur ikke gjennomføres. Når utlendingen nekter å etterkomme et pålegg om retur, og tvungen retur av den grunn er praktisk mulig, bør ikke vedkommende ha krav på midlertidig tillatelse idet dette ikke ville motivere til utreise. Det ville bety at myndigheten til å avgjøre om en person skal få opphold i Norge, i realiteten overføres fra utlendingsmyndighetene til utlendingen selv.
Der årsaken til at uttransportering ikke kan finne sted ikke beror på utlendingens manglende medvirkning, stiller saken seg annerledes. Departementet vurderer for tiden om det bør innføres en særskilt hjemmel for å kunne gi midlertidige tillatelser til personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl og som det for tiden ikke er mulig å returnere til hjemlandet. Den endelige vurderingen av dette vil fremgå av den bebudede proposisjonen om endringer i utlendingsloven i forbindelse med forslag om innføring av nemnd som klageorgan i utlendingssaker. Regjeringen tar sikte på å fremme proposisjonen overfor Stortinget i inneværende sesjon.