Stortingsrepresentantene Jorunn Ringstad, Lisbeth Holand, Anita Apelthun Sæle, Lars Sponheim og Erling Folkvord har den 15. januar 1996 fremsatt følgende forslag:

« I.

       I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:

§ 8 nytt tredje ledd skal lyde:

       Ektefeller som får oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening med person som har permanent opphold eller oppholdstillatelse som gir grunnlag for varig bosetting, gis selvstendig status ved innvilgelse av oppholdstillatelsen.

§ 9 tredje ledd skal lyde:

       Ektefelle og barn under 18 år regnes som nærmeste familiemedlemmer. Kongen kan ved forskrift fastsette hvem som ellers skal regnes som nærmeste familiemedlemmer.

§ 15 tredje ledd skal lyde:

       Personer som har fått endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge skal likevel få midlertidig oppholds- og arbeidstillatelser i riket i samsvar med reglene i mellombels lov av 30. juni 1995 nr. 48 om arbeidsløyve eller opphaldsløyve til personar frå Bosnia-Hercegovina, dersom forholdene i heimlandet er av en slik art at en retur ikke kan skje i trygge og verdige former.

II.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       I begrunnelsen for forslaget vises det til at etter utlendingsloven har de nærmeste familiemedlemmer til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket, eller til utlending som har eller får oppholdstillatelse i riket, etter søknad normalt rett til familiegjenforening dersom underhold er sikret. Ifølge forskriftene hører ikke mindreårige barn uten videre til den familiekrets som har rett til familiegjenforening. Dersom bare en av foreldrene har opphold i Norge, er det et krav at vedkommende alene har hatt den faktiske omsorgen for barnet og fortsatt skal ha det. Etter FNs barnekonvensjon skal alle avgjørelser som tas av offentlige myndigheter som gjelder et barn ha barnets beste for øyet. Etter forslagsstillernes oppfatning er det til barnets beste å få rett til familiegjenforening med en forelder som har fått opphold i Norge, selv om denne ikke har hatt omsorg for barnet alene.

       Forslagsstillerne viser videre til at de fleste som kommer til landet gjennom familiegjenforening er kvinner. Dersom ekteskapet oppløses før tre år er gått, har ikke kvinnen noen umiddelbar rett til opphold. Etter forskriftene kan hun imidlertid innvilges oppholdstillatelse dersom sosialkulturelle forhold i hjemlandet vil sette henne i en urimelig vanskelig situasjon ved retur. Dersom hun eller barnet er blitt mishandlet i ekteskapet, skal hun få opphold på selvstendig grunnlag. Krav om dokumentasjon av mishandling har imidlertid medført at forskriften har fått liten betydning i praksis. Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter har utarbeidet en utredning om kvinner og oppholdstillatelse. De konkluderer enstemmig med at ektefeller bør få selvstendig status ved innvilgelse av oppholdstillatelse. Forslagsstillerne vil foreslå endring av loven i tråd med dette.

       Personer som har søkt asyl men fått endelig avslag om oppholdstillatelse i Norge, kan i noen situasjoner ikke returnere til hjemlandet i trygge og verdige former. Disse mangler imidlertid en formell oppholdsstatus. Deres situasjon kan på mange måter sammenlignes med personer som har fått midlertidig beskyttelse i Norge i en massefluktsituasjon, og forslagsstillerne mener at de bør få midlertidig opphold i tråd med det personer fra en massefluktsituasjon får. Det fremmes forslag til endring i utlendingsloven § 15 tredje ledd i tråd med dette.