4.1 Innledning

       Det er i proposisjonen pkt. 4.1 og pkt. 4.2 redegjort for gjeldende rett og EØS-regelverket vedrørende rammevilkår for investeringsforetaks virksomhet.

4.2 Endringsforslag

4.2.1 Generelt

4.2.1.1 Sammendrag

       Verdipapirhandellovens regler om at fondsmeglerforetak er undergitt bestemte rammebetingelser er i stor grad begrunnet i at en megler skal opptre som uavhengig rådgiver og mellommann for at verdipapirmarkedet skal fungere. På bakgrunn av den økte konkurranse som kan forventes fra foretak med hovedsete i EØS-land, slutter departementet seg til lovutvalgets vurdering av at vernet om mellommannsfunksjonen bør skje ved at de regler som på dette punkt følger av ISD, og som det må forventes at EØS-foretak opererer under, tas inn i norsk rett. Departementet anser det derfor hensiktsmessig å basere lovgivningen på etiske krav og regler om opplysningsplikt overfor investorene, fremfor å utforme detaljerte regler om hvilken virksomhet foretakene kan utøve og på hvilken måte virksomheten skal foregå.

       Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet har gitt uttrykk for at lovutkastet fører til at « det må legges større vekt på Kredittilsynets skjønn enn etter dagens regler ». Som en konsekvens av dette og som en konsekvens av den kontinuerlige utviklingen i markedet, foreslår Kredittilsynet at det tas inn en forskriftshjemmel som gir departementet en generell adgang til å gi utfyllende regler. Etter Kredittilsynets oppfatning vil det kunne være behov for en slik « beredskapshjemmel » når regelkompetansen i så betydelig grad flyttes fra myndighetene til den enkelte virksomhet.

       Etter departementets syn er imidlertid en slik « beredskapshjemmel » som Kredittilsynet er inne på, vanskelig forenlig med de prinsipper som nevnt over. Det vises til at de grunnleggende prinsipper for foretakenes virksomhet er utformet i loven. Det vises dessuten til den kompetanse som foreslås tillagt Kredittilsynet både når det gjelder pålegg om å innrette rutinene i samsvar med lovens prinsipper, adgangen til å trekke tilbake en tillatelse og adgangen til å forby visse typer virksomhet. Departementet mener for øvrig at det må legges en del vekt på at en generell forskriftshjemmel som nevnt, vanskelig kan gi den forutberegnelighet som anses nødvendig når det gjelder rammevilkårene for å drive virksomhet som verdipapirforetak. Departementet foreslår imidlertid at det i særlige tilfeller kan fastsettes utfyllende regler om krav til foretakenes interne retningslinjer og instrukser.

4.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det legges opp til en systemendring når det gjelder rammevilkårene for investeringsforetakenes virksomhet. Disse medlemmer mener departementet går alt for langt i å deregulere denne næringen. Eksempelvis er ikke departementet innstilt på å følge Kredittilsynets forslag om at det tas inn en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi utfyllende regler - en « beredskapshjemmel ». Disse medlemmer mener at § 5-1 siste ledd må utformes med dette siktemål. Disse medlemmer mener at mulighetene for å utøve spekulasjon og finansielle operasjoner som griper inn i realøkonomien gjennom verdipapirhandelen tilsier et stramt og klart regelverk på dette området.

4.2.2 God forretningsskikk og etiske krav

4.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende god forretningsskikk og etiske krav, jf. pkt. 4.3.2 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en bestemmelse om god forretningsskikk i samsvar med lovutvalgets forslag. Bestemmelsen bygger på ISD art. 11. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag til en videreføring av verdipapirhandelloven §§ 19 og 39, samt en ny bestemmelse om at kunden skal ha den beste pris foretaket anser det kan oppnå på bakgrunn av tilgjengelig kursinformasjon. Den sistnevnte bestemmelse skal ikke komme til anvendelse dersom kunden forlanger at foretaket stiller en bestemt kurs eller vedkommende aksepterer en bestemt kurs når oppdraget gis. Departementet legger til grunn at kunden må sies å ha akseptert en bestemt kurs dersom ordre legges inn som følge av at foretaket er forpliktet til å stille kurser i det aktuelle finansielle instrumentet. Når det gjelder Oslo Børs' merknader vedrørende muligheten for manipulering med kurser, viser departementet til at slike hensyn må ivaretas gjennom andre regler. Departementet kan ikke se at partenes avtalefrihet etter den foreslåtte bestemmelse, vil kunne ha innflytelse på vurderingen av lovligheten av manipulering med kurser.

       Etter departementets syn bør det ikke tas inn en særskilt bestemmelse om at foretaket skal forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av den risiko som er forbundet med det aktuelle finansielle instrumentet, slik som foreslått av Forbrukerombudet. Departementet viser til at det følger av lovforslaget at prinsippene for god forretningsskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Dette gjelder også kravet til å sørge for å få opplysninger om bl.a. kundens investeringserfaring og målsetting for de ønskede tjenester. Etter departementets syn følger det av de nevnte regler at verdipapirforetakene har plikt til å opplyse om risiko forbundet med et finansielt instrument, avhengig av kundens profesjonalitet. Et absolutt krav om å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av den mulige risiko, vil etter departementets syn gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta investorenes interesser. Også innen handel med finansielle instrumenter, vil investor i noen grad måtte ta eget ansvar for sine forutsetninger for å delta i handelen. Bestemmelsen om at kravet til god forretningskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet anses for øvrig å ivareta hensynet til at transaksjoner i fremtidige renteavtaler og swapper i stor grad foretas av andre enn småinvestorer. Den norske Bankforenings merknader anses dermed ivaretatt i forslaget. Departementet vil komme tilbake til om det er behov for særskilte regler om god forretningsskikk ved handel i derivater, etter at utvalget har avgitt sin neste innstilling.

       Departementet slutter seg til høringsinstansenes merknader for så vidt gjelder den foreslåtte adgang til å påklage Kredittilsynets uttalelser om god forretningsskikk. Som påpekt av Regjeringsadvokaten ville en klageadgang over rene uttalelser bryte med de hensyn som ligger til grunn for klageadgangen i forvaltningsloven kap. VI. Departementet kan se at verdipapirforetakene vil kunne ha en interesse i en slik klageadgang, men mener at dette eventuelt bare kan gjennomføres etter en mer generell utredning av de forvaltningsrettslige problemstillinger som kan reises. Som påpekt av Kredittilsynet, vil enhver uttalelse som innebærer et pålegg, kunne påklages. Departementet forutsetter at Kredittilsynet i sin praksis gjør det klart når det foreligger et pålegg og når Kredittilsynet kun avgir en uttalelse om sitt syn på et konkret forhold. Det vises til at en uttalelse om at konkrete forhold anses i strid med kravet til god forretningsskikk, vil kunne medføre et pålegg om å rette på forholdet, dersom forholdet ikke allerede har opphørt på det tidspunkt Kredittilsynet uttaler seg.

4.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-2 vedrørende god forretningsskikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Oslo Børs i sin høringsuttalelse uttaler at det foreslåtte regelverket vil kunne føre til muligheter for manipulering av kurser. Når denne betydelige høringsinstansen uttaler dette, mener disse medlemmer uttalen må følges opp med regler for å unngå slik manipulering. Disse medlemmer mener det er alt for defensivt å vise til at slike hensyn må ivaretas gjennom andre regler.

       Disse medlemmer viser til at Forbrukerombudet foreslår flere tiltak for å sikre at investor har rett og tilgjengelig informasjon. Departementet følger ikke opp disse forslagene, og begrunner dette med at prinsippene for god forretningsskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Disse medlemmer ser ingen motsetning mellom Forbrukerombudets forslag og departementets grunnlag for å avvise disse. Disse medlemmer mener det er behov for å ta inn bestemmelser som forplikter foretaket til å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av risikoen forbundet med det aktuelle finansielle instrumentet. Disse medlemmer slutter seg også til Forbrukerombudets forslag om å hjemle utfyllende forskrifter om hvilken informasjon som skal gis før inngåelse av avtale om investeringstjenester. Disse medlemmer mener at det også er behov for å ta inn en bestemmelse som gir hjemmel for å gi forskrifter om informasjon i markedsføringen av investeringstjenester.

       Disse medlemmer viser til det gjeldende regelverk vedrørende långivers opplysningsplikt: Før det blir inngått avtale om nedbetalingslån, kassakreditt eller andre former for kreditt skal långiver skriftlig opplyse låntaker om bl.a. følgende forhold: effektiv årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader; størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter; forbehold om endring av renter etc. Disse medlemmer er av den oppfatningen at det betydelige risikoelementet som ligger i handelen med verdipapirer tilsier minst like klare forpliktelser om opplysningsplikt overfor foretak som handler i verdipapirer.

       På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovhjemmel både for bestemmelser i tilknytning til lov om verdipapirhandel, § 5-2, som tar sikte på å hindre kursmanipulasjon og som konkret forplikter investeringsforetakene til å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av risikoen forbundet med det aktuelle verdipapir. »

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide utfyllende forskrifter om minstekrav til informasjon før inngåelse av avtale om investeringstjenester. »

4.2.3 Investeringsforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet

4.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende investeringsforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet, jf. pkt. 4.3.3 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det forutsettes at gjeldende praksis når det gjelder hvilken virksomhet som kan antas å ha rimelig sammenheng med investeringstjenestevirksomheten, videreføres. Departementet deler imidlertid ikke utvalgets antakelse om at formidling av handel i varederivater, er et typisk eksempel på en tjeneste som kan antas å ha tilknytning til investeringstjenestevirksomheten. Etter departementets syn vil tilknytningen ikke bare avhenge av om handelen foretas i ordnede former. Det vil i tillegg måtte foretas en konkret vurdering bl.a. på bakgrunn av derivatenes utforming, de underliggende varene og hvordan handelen er organisert. Departementet antar for øvrig at slik virksomhet ikke bør kunne drives før det er fastsatt tilfredsstillende kapitaldekningskrav for risiko forbundet med virksomheten.

4.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-3 vedrørende verdipapirforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om derivater i forbindelse med oppfølgingen av delinnstilling 2 fra Verdipapirhandellovutvalget.

       Disse medlemmer mener det er viktig å legge forholdene til rette for at også norske verdipapirforetak gis tilsvarende mulighet som konkurrenter i andre land til å delta i formidling av varederivater som ofte kan ha klar sammenheng med foretakets øvrige virksomhet. Disse medlemmer viser til at det i enkelte situasjoner kan være ønskelig å redusere risiko i en konjunkturutsatt aksjeportefølje ved bruk av derivater i den råvare som gjør aksjene konjunkturutsatt. Det er uheldig om en kunde i denne situasjon skal være forhindret fra å benytte et norsk verdipapirforetak. Disse medlemmer forutsetter på denne bakgrunn at norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner bør kunne delta i formidling av finansielle varederivater på linje med utenlandske verdipapirforetak.

       Disse medlemmer mener at den kompetanse på finansielle instrumenter som finnes i verdipapirforetakene vil kunne bidra til en videre utvikling av markedene for varederivater i Norge. Disse medlemmer vil vise til NOU 1995:1 der det heter på s. 82:

« Utvalget er kjent med at det foregår arbeid i forbindelse med organisering av markeder for varederivater, og antar at omsetning av slike derivater i ordnede former er et typisk eksempel på en tjeneste som kan antas å ha tilknytning til investeringstjenestevirksomhet. Utvalget viser særlig til at den økonomiske risiko ved slik virksomhet i tilfelle vil bli oppfanget av kravene til kapitaldekning i CAD. »

       Det norsk-svenske kraftmarkedet med markedsplass i Norge vil være det mest aktuelle stedet for omsetning av slike varederivater i Norge. Norges Fondsmeglerforbund skriver i sitt brev til finanskomiteen 29. januar 1996 at:

« Det er på det rene at svenske fondsmeglerforetak har tillatelse i sitt hjemland til å formidle finansielle varederivater. Flere har startet virksomhet knyttet til finansielle kraftderivater. Man vil altså kunne oppleve at svenske fondsmeglerforetak deltar i omsetning av finansielle kraftderivater på Statnett Marked AS via oppkobling til markedsplassen fra Stockholm eller direkte ved filialer i Norge, mens norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner ikke kan delta i omsetningen. »

       Disse medlemmer mener norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner bør kunne delta i formidling av finansielle varederivater på lik linje med utenlandske verdipapirforetak. Disse medlemmer er enig med departementet og utvalget i at kapitaldekningsreglene må ivareta den risiko som også kan være forbundet med denne type virksomhet.

4.2.4 Ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

4.2.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m., jf. pkt. 4.3.4 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en videreføring av forbudet mot å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i foretak med børsnoterte finansielle instrumenter. Det foreslås at forbudet knyttes til foretak med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende bestemmelse. En slik utvidelse korresponderer med gjeldende regler om misbruk av presise og fortrolige opplysninger, jf. verdipapirhandelloven § 6. I likhet med det som fremgår i Ot.prp. nr. 77 (1990-1991) antar departementet at organisert kursnotering som kontrolleres av myndighetene eller et organ for myndighetene bør regnes som « organisert omsetning ». Dette vil etter departementets oppfatning omfatte en OTC-liste dersom denne har et tilstrekkelig kontrollapparat. Finansielle instrumenter som figurerer på mer uforpliktende « lister » eller som det kun stilles forpliktende kjøps- eller salgskurser for, bør etter departementets syn ikke omfattes. Den nærmere avgrensning må bero på en konkret vurdering av det aktuelle omsetningssystemet.

       Departementet foreslår videre en videreføring av forbudet mot å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i forvaltningsselskap for verdipapirfond. Som påpekt av utvalget er betenkeligheter ved meglers deltakelse i forvaltningsselskaper i første rekke knyttet til forhold relatert til forvaltningsselskapets rolle som storinvestor. Departementet slutter seg ikke til utvalgets vurdering av at dette hensynet bør ivaretas av foretakets interne rutiner. Etter departementets syn gjør de samme hensyn til « interessekonflikter » seg gjeldende her som ved deltakelse i foretak med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning.

       For ansatte i kredittinstitusjoner som yter investeringstjenester kommer de foreslåtte regler i tillegg til liknende regler i forretningsbankloven § 10 og sparebankloven § 19.

       Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets utkast, at foretakene skal ha interne instrukser om de ansattes adgang til å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i andre foretak enn de med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Ettersom de ovenfor nevnte forhold kun gjelder ansatte som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester, foreslås kravet til interne rutiner i samsvar med utvalgets forslag gjort gjeldende for alle selskapets ansatte og uten hensyn til hvilken type foretak det gjelder.

4.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-4 vedrørende ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

4.2.5 Foretakets adgang til å drive egenhandel

4.2.5.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 4.3.5 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende investeringsforetakenes adgang til å drive egenhandel.

       Det tradisjonelle syn på fondsmeglerforetakene har i stor grad vært at disse skal opptre som uavhengige mellomledd i verdipapirhandelen. Verdipapirmeglingen har imidlertid endret karakter i de senere år. En vesentlig del av foretakenes virksomhet er fortsatt å knytte kjøper- og selgerinteresser sammen. De endringer som bl.a. den teknologiske utvikling har medført, gjør imidlertid at meglerforetakene i større grad enn tidligere opptrer som aktører i markedet for egen regning.

       Departementet ser dette som en naturlig utvikling. Dette medfører imidlertid bl.a. at det ikke lenger bør fastholdes en snever adgang for verdipapirforetakene til å foreta egenhandel. Dette bør komme til uttrykk i lovgivningen. Det er samtidig viktig at det for meglerforetakenes kunder ikke er tvil om når foretakene trer ut av sin tradisjonelle rolle. Også dette må få sin plass i lovgivningen. Departementet legger samtidig vekt på at foretakene ikke skal kunne drive en investeringsvirksomhet basert på hyppige kortsiktige handler ut fra en forventning om kortsiktige endringer i kursene. Utover en slik avgrensning legger departementet vekt på at hensynet til foretakenes kunder vil være ivaretatt gjennom regler om åpenhet og innsyn fra kundens side knyttet til foretakenes egenhandel.

       Departementet foreslår etter dette, i samsvar med utvalgets forslag, at verdipapirforetak kan foreta handel for egen regning når handelen enten foretas som ledd i investeringstjenestevirksomheten eller som ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning. Norges Bank har gitt uttrykk for at det anses vanskelig i praksis å skille mellom de to nevnte typer egenhandel. Departementet viser i denne forbindelse til at det må foretas en konkret vurdering av om den aktuelle egenhandel skal anses som en tjeneste som ytes overfor tredjeperson på forretningsmessig basis. På bakgrunn av den definisjon av investeringstjenester som følger av ISD, anser departementet det lite hensiktsmessig å forsøke å trekke en klar grense mellom konsesjonspliktig egenhandel på den ene side og egenhandel som ledd i foretakets kapitalforvaltning på den annen side.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, som hovedregel bare skal kunne handle finansielle instrumenter som er notert på regulert marked, som ledd i sin alminnelige kapitalforvaltning. Dette vil kunne bidra til at det ikke kan stilles spørsmål ved den kurs foretaket handler til, i forhold til den kurs kundeordre utføres på. Utvalget foreslår et unntak fra hovedregelen der instrumentene er ervervet for langsiktig plassering. Som påpekt av enkelte høringsinstanser er det ikke presisert i utvalgets innstilling hva som ligger i kravet til langsiktighet. Departementet mener at den generelle adgangen til å handle instrumenter som er notert på regulert marked i stor grad vil ivareta foretakenes kapitalforvaltningsbehov. Det foreslås ikke noe generelt unntak for langsiktige plasseringer. Dersom særlige behov hos det enkelte foretak skulle tilsi erverv av ikke-noterte instrumenter, foreslår departementet at Kredittilsynet skal kunne gi tillatelse til dette i det enkelte tilfelle, etter søknad fra foretaket. Det foreslås at tillatelse kan gis ved erverv av finansielle instrumenter bestemt til varig eie eller bruk for foretaket. Tilsvarende formulering er benyttet for anleggsmidler etter aksjeloven § 11-4 og utkast til ny aksjelov § 8-4 (jf. Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) ).

       Bankforeningen og Fondsmeglerforbundet har etterlyst en drøftelse av hvordan kredittinstitusjoners handel i eget navn, spesielt i finansielle terminer og rente- og valutaswapper, skal behandles i relasjon til egenhandelsbestemmelsene. Etter departementets syn bør ulike typer instrumenter i størst mulig grad behandles likt i forhold til egenhandelsbestemmelsene. De interessekonflikter reglene skal forhindre, vil ikke generelt kunne anses mindre aktuelle ved handel i f.eks. swapper enn ved handel i tradisjonelle verdipapirer. Bankforeningen synes å legge til grunn at det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved bl.a. egenhandel i swapper, og gir uttrykk for at det ikke kan være meningen at en kredittinstitusjon skal være avskåret fra å inngå avtaler i slike instrumenter fordi en kunde har gitt en åpen ordre i samme instrument og dermed skal handles med først. Som påpekt av Bankforeningen vil kredittinstitusjonene i de aller fleste handler med bl.a. swapper, selv være kundens motpart. Departementet antar derfor at det rent unntaksvis vil foreligge åpne kundeordre som må utføres før foretakets egenhandel. I den grad det foreligger slike ordre, kan imidlertid departementet vanskelig se at ordre knyttet til swapper bør behandles annerledes enn ordre knyttet til tradisjonelle verdipapirer. Tilsvarende gjelder i forhold til det foreslåtte forbudet mot å tre inn i avtalen med oppdragsgiver dersom verdipapirforetaket kan oppnå bedre betingelser for kunden ved kjøp eller salg i markedet.

       Departementet foreslår etter dette en særskilt bestemmelse om krav til god forretningsskikk i samsvar med utvalgets forslag. Forbudet mot å foreta egenhandel som ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning når det foreligger kundeordre, er foreslått begrenset til såkalte åpne kundeordre. Departementet ser det slik at det med åpne kundeordre menes ordre der særskilt kurs ikke er angitt. Det foreslås at dette kommer direkte til uttrykk i lovbestemmelsen. Departementet viser for øvrig til at forbudet mot egenhandel i instrumenter det foreligger kundeordre på, kun kommer til anvendelse der vedkommende som handler på foretakets vegne kjente til eller burde kjent til at det forelå kundeordre, noe som foreslås presisert i loven. Verdipapirforetakene, herunder kredittinstitusjonene, vil stå fritt til å organisere virksomheten slik at det etableres klare skiller mellom egenhandelen og formidlingen på vegne av kunder. De foreslåtte regler bygger på at slike skiller vil kunne forhindre interessekonflikter og at det derfor ikke er nødvendig med differensierte lovregler om egenhandel avhengig av f.eks. hvilke finansielle instrumenter det handles i.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør opplyses i sluttseddel dersom foretaket har trådt inn i avtale med kunder. Departementet foreslår at slike opplysninger skal gis i alle tilfeller der foretaket helt eller delvis trer inn i avtalen. Bankforeningen har gitt uttrykk for at det vil være relativt ressurskrevende, uten å være påkrevet, å opplyse om inntreden ved hver enkelt handel. Departementet deler imidlertid ikke Bankforeningens syn på at det bør være tilstrekkelig at det opplyses i foretakets alminnelige forretningsvilkår eller på sluttseddelen at foretaket kan påregnes å være motpart. Kundens interesse ligger i å bli opplyst om meglers inntreden i den konkrete handel. Departementet kan vanskelig se at det bør være særlig ressurskrevende å gi slike opplysninger i sluttseddelen. Eksempelvis bør det kunne tas inn en standardisert rubrikk om foretakets inntreden, der det krysses av eller på annen måte markeres at denne gjelder i forhold til den konkrete handel.

       Når det gjelder Bankforeningens forslag til endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8, legger departementet på samme måte som lovutvalget, til grunn at det hører under Banklovkommisjonen å vurdere dette. Det vises til at kravet til bruk av motmegler ved utførelse av oppdrag for annet foretak i konsernet, gjelder generelt for meglerforetak og ikke bare verdipapirforetak. Departementet viser dessuten til at bestemmelsen som påpekt av Bankforeningen, kan fravikes i konsesjonsvilkårene. I den grad bestemmelsen fravikes, antar departementet at kravene til god forretningsskikk ved egenhandel også bør komme til anvendelse på handel som foretas på vegne av annet selskap innen konsernet.

4.2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-5 første ledd vedrørende verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter for egen regning, samt verdipapirhandelloven § 5-2 vedrørende god forretningsskikk i denne forbindelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot liberaliseringen av verdipapirforetakenes adgang til egenhandel. Verdipapirforetakenes egenhandel øker foretakets økonomiske risiko og truer foretakets uavhengighet i sin rådgivning overfor kundene. Disse medlemmer er særlig bekymret for det siste momentet. Verdipapirforetak har i egenskap av sin kompetanse og markedskunnskap stor innflytelse i sin rådgivning til kundene. Den liberalisering av investeringstjenestene og økte kompleksitet i verdipapir- og transaksjonstilbudet som vil følge av departementets forslag vil bare øke betydningen av verdipapirforetakenes råd. Denne oppgaven kan, etter disse medlemmers syn, verdipapirforetakene vanskelig utføre uhildet hvis de kundebeslutninger de er med på å forberede og veilede har betydning for foretakets egne økonomiske interesser. Selv om foretaket lykkes i en uavhengig rådgivning der foretaket selv har økonomiske interesser bør det ikke legges opp til et system som åpner for denne muligheten.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at både begrensningen for egenhandel hvoretter den skal være et nødvendig ledd i den klassiske mellommannsrollen og begrensningen til marked maker rollen bør opprettholdes. Det bør settes rammer for den utvikling som i stadig større utstrekning lar verdipapirforetakene opptre som aktører i markedet selv i tillegg til oppgaven å knytte kjøpere og selgere av verdipapir sammen. Disse medlemmer er følgelig ikke enige i departementets vurdering av at dette er « en naturlig utvikling » og er heller ikke enige i departementets syn at « det ikke lenger bør fastholdes en snever adgang for verdipapirforetakene til å foreta egenhandel », jf. Ot.prp. nr. 15 s. 48, 2. spalte.

       Det er ikke nok å vise til de skranker som oppstilles ved kravene til god meglerskikk og etiske regler. Disse medlemmer finner det prinsipielt betenkelig å erstatte forbud med frivillighet iht. etiske standarder i spørsmål der sterke økonomiske motiver vil kunne påvirke aktørenes atferd.

       Disse medlemmer vil således gå imot § 4-5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig med departementet og utvalget i at kapitaldekningsreglene må ivareta den risiko som også kan være forbundet med denne type virksomhet.

       Disse medlemmer har merket seg at proposisjonen fraviker Verdipapirhandellovutvalgets forslag om at verdipapirforetak som ledd i sin kapitalforvaltning kan foreta handel i ikke børsnoterte aksjer m.v. dersom disse er ervervet for langsiktig plassering av foretakets midler. Disse medlemmer viser til at departementet foreslår en strengere regel, i og med at slike finansielle instrumenter kun kan erverves i « særlige tilfeller », ved erverv til « varig eie eller bruk », og kun etter samtykke fra Kredittilsynet.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at verdipapirforetak til forskjell fra kredittinstitusjoner og filialer av EØS foretak må søke kredittilsynet for å kunne erverve unoterte finansielle instrumenter.

       Disse medlemmer viser til brev til Høyres stortingsgruppe av 12. februar 1996 der finansministeren skriver at endringen fra « langsiktig plassering » til « ervervet til varig eie eller bruk » er gjort for å bringe begrepsbruken i samsvar med regnskapsrettslig terminologi. Disse medlemmer legger således til grunn at det her ikke dreier seg om noen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag. Disse medlemmer viser til at finansministeren i samme brev gir uttrykk for at departementet ikke vil reise vesentlige innvendinger mot at kravet om særskilt tillatelse fra Kredittilsynet blir erstattet med en meldeplikt. Disse medlemmer er enig i dette og vil fremme forslag i samsvar med det.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse bemerke at hensynet til kapitaltilgang til små og mellomstore bedrifter også taler for en slik oppmyking av adgangen til å plassere midler i denne type foretak.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Verdipapirhandelloven § 4-5 annet og tredje ledd skal lyde:

       For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som nevnt i første ledd nr. 2 kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked, med mindre instrumentene er ervervet til varig eie eller bruk for foretaket.

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal gi Kredittilsynet melding om egenhandel etter første ledd nr. 2 etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet. »

4.2.6 Ansattes verdipapirhandel

4.2.6.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende ansattes verdipapirhandel, jf. pkt. 4.3.6 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke lenger er nødvendig å begrense adgangen for ansatte i verdipapirforetak til å egenhandle, i samme grad som etter gjeldende rett. Hensynet til verdipapirforetakenes kunder tilsier imidlertid fortsatt at foretakets ansatte har begrenset egeninteresse knyttet til finansielle instrumenter. I samsvar med utvalgets forslag, foreslår derfor departementet at ansatte i verdipapirforetak, som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester, gis anledning til kun å erverve omsettelige verdipapirer, verdipapirfondsandeler og pengemarkedsinstrumenter.

       I tilslutning til merknadene fra flere av høringsinstansene, legger departementet imidlertid til grunn at bindingstiden ved kjøp av omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter bør settes en del lenger enn 3 måneder som foreslått av utvalget. Departementet antar at en bindingstid på 12 måneder vil være tilstrekkelig til å begrense mulighetene for interessekonflikter mellom den ansatte og fortakets kunder. Det vises for øvrig til at den foreslåtte bestemmelse om god forretningsskikk ved egenhandel, også kommer til anvendelse for egenhandel foretatt av foretakets ansatte. Når det gjelder Fondsmeglerforbundets henvisning til situasjoner der det kan være sterkt ønskelig å selge de finansielle instrumentene, viser departementet til den forslåtte dispensasjonsadgang.

       Departementet mener at de regler som foreslås for meglerens egenhandel, i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til at de ansatte skal kunne plassere egne midler også i verdipapirmarkedet. Av hensyn til den tidligere nevnte egeninteressen i markedet anser departementet det ikke hensiktsmessig å gi adgang til å handle i andre finansielle instrumenter enn de som er nevnt foran. Departementet foreslår dessuten i samsvar med utvalgets forslag, at ansatte ikke skal kunne finansiere kjøp av finansielle instrumenter med sikkerhet i egne finansielle instrumenter. Som påpekt av Fondsmeglerforbundet innebærer denne bestemmelsen en innskjerping i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen må imidlertid ses på bakgrunn av at bindingstiden foreslås redusert. Departementet viser for øvrig til at bestemmelsen ikke er til hinder for at megler finansierer kjøp av finansielle instrumenter med sikkerhet i andre formuesobjekter. Når det gjelder de behov for lånefinansiering Fondsmeglerforbundet viser til f.eks. i forbindelse med erverv av aksjer i det foretak vedkommende er ansatt i, vises det til forslaget om at Kredittilsynet i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra bestemmelsen.

       Departementet antar at det ikke er behov for å kunne fastsette ytterligere begrensninger i adgangen til egenhandel utover de som fremgår av lovutkastet. Utvalget har vist til at det vil kunne være behov for å fastsette slike begrensninger i forskrift dersom det utvikles nye instrumenter på linje med f.eks. opsjoner og terminer, også når disse definisjonsmessig faller inn under de finansielle instrumenter det kan foretas egenhandel i. Departementet viser til at også tilsvarende instrumenter som opsjoner og terminer faller inn under disse begrepene i definisjonen av finansielle instrumenter. Departementet finner det derfor lite sannsynlig at den problemstilling utvalget har vist til, vil kunne oppstå. Departementet antar under enhver omstendighet at den foreslåtte bindingstiden vil redusere betenkelighetene ved egenhandel i omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter som i dag er ukjent i det norske markedet.

4.2.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-6 vedrørende ansattes adgang til å handle for egen regning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot departementets forslag om å liberalisere adgangen til megleransattes egenhandel i verdipapirmarkedet ved å redusere bindingstiden fra 2 til 1 år. Dette er i tråd med anbefalingen i Økokrims høringsuttalelse. Megleransattes egenhandel er bekymringsfullt i to relasjoner, både pga. den potensielle interessekonflikt med arbeidsgiveren og pga. den potensielle interessekonflikt med kundene. Disse medlemmer vil ikke foreslå forbud mot at megleransatte plasserer egne midler i verdipapirmarkedet, men kan ikke se at disse personers ønske om kortsiktige investeringer er tungtveiende nok til å se bort fra de viktige uavhengighetshensyn som begrunner dagens begrensninger. Det vises dessuten til at disse medlemmer støtter departementets forslag om å tillate megleransatte å investere i andeler i verdipapirfond uten bindingstid ettersom hensynet bak bindingstid ikke er relevant for disse erverv.

       De gjeldende regler med en toårs bindingstid har ført til at det i praksis kun er marginal verdipapirhandel blant megleransatte. Dette er en situasjon som disse medlemmer ønsker å videreføre.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 4-6.

4.2.7 Short-salg

4.2.7.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende short-salg, jf. pkt. 4.3.7 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler om at verdipapirforetak bare kan formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier, dersom kunden har sikker tilgang til de aktuelle finansielle instrumentene og foretaket på avtaletidspunktet er sikret rettidig levering. Tilsvarende skal gjelde der foretaket selv selger finansielle instrumenter det ikke eier. Departementet mener at det ikke er ønskelig at foretakene utsettes for den oppgjørsrisiko som ligger i å formidle et salg der kunden ikke har sikker tilgang til de finansielle instrumentene. Dette gjelder også i tidsrommet mellom avtaletidspunktet og oppgjørsdag i VPS. Det vises i denne forbindelse til Kredittilsynet og Fondsmeglerforbundets merknader til utkastet til regler om verdipapirforetakenes rett til å foreta dekningssalg i misligholdsituasjoner. I denne relasjon er det fremhevet den særskilte risikoen for verdifall som vil kunne foreligge i løpet av kun få dager. Departementet mener at den samme vurdering må legges til grunn i forhold til reglene om salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier.

       Vilkåret om at kunden skal ha tilgang til de finansielle instrumentene og at foretaket på avtaletidspunktet skal være sikret rettidig levering må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom kunden har de aktuelle instrumentene på sin VPS-konto og denne båndlegges til fordel for verdipapirforetaket, legger departementet til grunn at vilkåret er oppfylt. Dette gjelder uavhengig av om kunden eier eller har lånt instrumentene. En rettighet til å låne instrumentene, vil også kunne anses tilstrekkelig til at kunden har tilgang til instrumentene. Vurderingen av i hvilken grad foretaket er sikret rettidig levering, vil i tilfelle avhenge av avtaleforholdet mellom kunden og foretaket. Det vil etter departementets syn ikke kunne anses tilstrekkelig til å sikre levering at det kun påligger kunden å velge om lånerettighetene skal benyttes eller ikke. Tilsvarende gjelder der kunden har tilgang til de finansielle instrumentene gjennom opsjon. I slike tilfeller må verdipapirforetaket sikre seg at opsjonen kan og vil bli innløst innen oppgjørsfristen, og at de aktuelle finansielle instrumentene vil bli overført til foretaket.

4.2.7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-5 fjerde ledd vedrørende salg for egen regning av finansielle instrumenter verdipapirforetaket ikke eier, samt § 4-7 vedrørende formidling av salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot departementets forslag om å tillate verdipapirforetak å formidle salg av verdipapir kunden ikke eier. Til tross for at departementets forslag bare åpner for såkalt dekket short-salg, finner disse medlemmer at det ikke er å anbefale å åpne for at verdipapirforetakene utsettes for den økonomiske leveringsrisiko som uansett vil bli konsekvensen av å tillate short-salg. Norske verdipapirforetaks egenkapitalsituasjon tilsier at unødvendig tilleggseksponering ikke er ønskelig. Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for å innføre ytterligere et nytt instrument for spekulasjon i verdipapirer med den økte distanse mellom kundens verdipapirtransaksjoner og de underliggende realøkonomiske verdier dette medfører.

       Departementet viser til at det allerede er åpnet for låneordninger for marked maker-aktører. Disse medlemmer kan ikke se at dette er noe argument for å utvide adgangen til short-salg generelt. Det er nettopp marked makers operative rolle og konkrete oppgaver som kan begrunne slike låneordninger. Disse hensyn er ikke til stede for ordinære investorer. Verdipapirhandelutvalget forutsetter at det er « markedsmessige behov for slike ordninger ». Disse medlemmer kan ikke se at departementet har tilfredsstillende underbygget at det foreligger slike behov.

       Short-salg innebærer, etter disse medlemmers syn, på samme måte som verdipapirforetaks kredittgivning til sine kunder, at den totale egenkapitalinnsats i markedet svekkes. Dette er i strid med en målsetting om en solid verdipapirsektor som kan utgjøre en ressurs i stedet for en risiko for stabiliteten i det totale finansmarked.

       Disse medlemmer viser for øvrig til det generelle forbudet mot innsidehandel. Disse medlemmer frykter at adgang til short-salg kan øke mulighetene for transaksjoner i strid med dette forbudet. Det vises her til at departementet selv foreslår at ansattes egenhandel ikke kan omfatte short-salg transaksjoner nettopp ut fra denne bekymring.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at adgang til short-salg ytterligere vil komplisere bildet for kundene og derved gjøre dem enda mer avhengig av verdipapirforetakenes kompetanse og veiledning samtidig som forslaget vil gi den velinformerte og kunnskapsrike investor ytterligere forsprang i forhold til de mindre profesjonelle kunder.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 4-5, fjerde ledd og § 4-7.

4.2.8 Lån av finansielle instrumenter

4.2.8.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende lån av finansielle instrumenter, jf. pkt. 4.2.8 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirforetak gis anledning til selv å låne ut og inn finansielle instrumenter, samt formidle slike lån. Kredittilsynet har foreslått at låneadgangen begrenses til omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, men at avtale om låneordninger knyttet til andre typer finansielle instrumenter kan inngås etter godkjenning eller etter forskrift fastsatt av Kredittilsynet. Det fremgår ikke klart om den foreslåtte begrensning er forutsatt knyttet både til verdipapirforetaks anledning til å låne ut og inn instrumenter samt adgangen til å formidle lån.

       Departementet mener at det ikke bør fastsettes begrensninger i investorenes adgang til å låne finansielle instrumenter. Det samme gjelder som nevnt foran, investorenes adgang til å selge instrumenter de ikke eier. Departementet anser det heller ikke hensiktsmessig indirekte å begrense investorenes praktiske mulighet til å organisere slike lån, gjennom å begrense verdipapirforetakenes adgang til å formidle lånene. Tilsvarende mener departementet at det bør være opp til markedsaktørene å vurdere behovet for lån av finansielle instrumenter, herunder verdipapirforetakenes behov for å låne ut eller inn for egen regning. Kontrollen med hvilke låneordninger som utvikles og hvilke instrumenter de omfatter, vil kunne foretas med utgangspunkt i de låneavtaler som skal godkjennes og/eller de regler som fastsettes om oppgjørssentrals virksomhet. Departementet viser for øvrig til at de generelle kravene til god forretningsskikk og organisering av virksomheten også vil komme til anvendelse på virksomhet knyttet til lån av finansielle instrumenter.

       Departementet viser til at de skattemessige sidene ved lån av finansielle instrumenter reiser mange kompliserte spørsmål. Departementet vil komme tilbake med forslag til regler på dette området i 1996, slik at de kan vedtas med virkning for 1996.

       Som påpekt av Kredittilsynet, vil godkjenning av låneavtaler kunne få betydelige administrative konsekvenser for tilsynet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at låneavtaler som benyttes eller formidles av verdipapirforetak må være standardiserte. Kravet til standardisering skal ikke være til hinder for individuelle tilpasninger, men de ulike tilpasningsmulighetene skal i tilfelle fremgå av standardavtalen og godkjennes av Kredittilsynet som del av standardavtalen.

       Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag om at regler om oppgjørssentralen bør fastsettes i forskrift. Ettersom det i liten grad er etablert låneordninger i det norske markedet, anser departementet det hensiktsmessig at regler for oppgjørssentral kan fastsettes og eventuelt endres på bakgrunn av bl.a. markedsmessige behov, uten at dette forutsetter lovbehandling. Departementet legger til grunn at forskrift om oppgjørsordningen skal inneholde bl.a. regler om oppgjørssentralens organisering, herunder krav til kapital, samt minstekrav til sikkerhetsstillelse.

       Departementet slutter seg til at utvalgets forslag til regler om sikkerhetsstillelse for lån ikke kan anses tilstrekkelig. Som påpekt av Norsk Opsjonssentral bør det i tillegg til en sikkerhet tilsvarende det finansielle instrumentets markedsverdi, stilles en marginsikkerhet. Departementet foreslår at departementet gis kompetanse til å gi nærmere regler om marginsikkerhetsstillelse. Det legges til grunn at det ikke vil være aktuelt å gjøre unntak fra det minstekrav som foreslås fastsatt i loven. Departementet foreslår derfor ingen bestemmelse tilsvarende utvalgets forslag til dispensasjonsadgang.

       Departementet legger til grunn at nærmere regler om innkreving av sikkerhet må fremgå av foretakets interne rutiner, og foreslår at det stilles krav til slike rutiner i loven. Når det gjelder oppgjørssentrals innkreving av sikkerhet, vil minstekrav til sikkerhetsstillelse som nevnt fastsettes i forskrift.

4.2.8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til orientering.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-8 vedrørende lån av finansielle instrumenter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener departementets forslag om å gi verdipapirforetakene anledning til selv å låne ut og inn verdipapirer, samt formidle slike lån, vil kunne legge grunnlag for uønsket spekulasjon. Disse medlemmer kan ikke se at det er behov for denne typen tjenester utover de som allerede er tilgjengelige i dag. Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet foreslår å begrense denne låneadgangen kraftig i forhold til departementets forslag. Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-8 vedrørende lån av verdipapirer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at låneordninger for verdipapirer er anbefalt etablert av internasjonale organisasjoner ut fra hensynet til sikkerhet i verdipapiroppgjørene. Disse medlemmer viser videre til Oslo Børs brev til finanskomiteen 30. januar 1996 der det heter:

« Departementet foreslår at det stilles en marginsikkerhet i tillegg til sikkerheten. Dette vil føre til at norske verdipapirforetak får strengere krav enn hva som er vanlig i andre EØS-land. En konsekvens av dette kan være at norske låntagere og långivere går til utenlandske verdipapirforetak som har lavere sikkerhetskrav for formidling av lån. »

       Disse medlemmer finner i likhet med Verdipapirhandellovutvalgets enstemmige innstilling det riktig at denne sikkerhet minst skal tilsvare verdipapirets markedsverdi til enhver tid. Disse medlemmer har merket seg at departementet går inn for at det i tillegg skal fastsettes krav til en ekstra marginsikkerhet. Disse medlemmer viser til at blant annet Oslo Børs har uttrykt bekymring for at et slikt tilleggskrav vil kunne medføre at norske offentlige utlånsbetingelser fraviker fra de betingelser som gjelder i utlandet, slik at potensielle låntagere av den grunn vil velge utenlandske långivere. Disse medlemmer kan vanskelig se noen god grunn til å operere med særnorske sikkerhetskrav som går utover kravet til minst å sikre markedsverdien på det utlånte finansielle instrument. Disse medlemmer finner likevel å kunne gi en lovhjemmel for å stille et slikt tilleggskrav, særlig fordi loven åpner for en ordning hvor vi i Norge har begrenset erfaring.

4.2.9 Kredittgivning

4.2.9.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende kredittgivning, jf. pkt. 4.3.9 i proposisjonen.

       Etter departementets syn bør det kun åpnes for adgang til å yte kreditt til kjøp av finansielle instrumenter. Kreditten bør bare kunne dekke kjøpesummen. Når det gjelder derivatmarkedet, legger utvalget til grunn at kjøpesummen vil være opsjonspremien når det f.eks. gjelder kjøp av opsjoner. Dersom opsjonen senere innløses vil verdipapirforetaket dessuten kunne yte kreditt til kjøp av de underliggende papirene.

       I samsvar med utvalgets forslag foreslås det at det må søkes om særskilt tillatelse til å yte kreditt. Avgjørelsesmyndigheten foreslås tillagt Kongen, idet det antas at søknad om slik tillatelse normalt vil inngå i søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester. Det foreslås i samsvar med utvalgets forslag, at foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. Uavhengig av kravet til betryggende sikkerhet, anser departementet at det ikke bør åpnes for adgang til å yte kreditt i forbindelse med sikkerhetsstillelse. Etter departementets syn fremgår en slik begrensning av lovutvalgets utkast slik dette er formulert.

       Departementet er enig med Norges Bank i at motivet for å tillate kredittgivning må være at kortsiktig kreditt fra verdipapirforetak kan bidra til å effektivisere handelen. For at foretakene ikke skal gå over til å yte langvarig kreditt på linje med finansinstitusjonene, foreslår departementet derfor at kreditten skal nedbetales innen én måned.

       I motsetning til hva tilfelle er for låneordninger, mener departementet at det ikke er nødvendig å fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelse i forskrift. Det vises til at kapitaldekningskravene forutsettes å ivareta oppgjørsrisikoen ved slik kreditt.

       Departementet foreslår i samsvar med utvalgets utkast, en bestemmelse om at foretaket ikke kan yte kreditt til kunder dersom det foreligger særlige forhold som medfører risiko for at kunden ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Kredittilsynet har antatt at kriteriet særlige forhold vil kunne gi bestemmelsen for snevert anvendelsesområde. Departementet viser til at det ikke er den alminnelige motpartsrisiko som skal omfattes av bestemmelsen, men særlige forhold knyttet til den konkrete kunden. Et eksempel kan være at kunden ikke har gjort opp tidligere fordringer overfor foretaket. Departementet slutter seg for øvrig til at foretaket ikke skal kunne yte kreditt på bedre vilkår enn de alminnelige vilkår foretaket ellers benytter, ved kreditt til særskilte personer og foretak som angitt i utvalgets forslag.

4.2.9.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-2 vedrørende kredittgivning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet foreslår å åpne for handel på kreditt fra meglerfirmaer. Det vil si lånefinansierte kjøp av verdipapirer - såkalt gearing. Dette har til nå vært forbudt, og har vært et av de områdene hvor Kredittilsynet hyppigst har påpekt regelbrudd ved inspeksjoner i meglerbransjen. Dagens forbud for fondsmeklerforetak til å yte lån, kreditt eller stille garanti for lån til innkjøp av verdipapirer, og heller ikke medvirke til at lån eller garanti for lån ytes av andre, har sin bakgrunn i Ot.prp. nr. 68 (1984-1985). Her ble det lagt til grunn at det neppe kan være behov for kreditt- eller garantigivning som ikke kan ivaretas av banker og ordinære kredittinstitusjoner. Videre ble det uttalt at kreditt eller garanti fra fondsmeglerforetak ville kunne bidra til usunne spekulasjoner. Disse medlemmer kan ikke se at begrunnelsen for forbudet er svekket i dagens situasjon. Heller tvert i mot, fordi mulighetene til spekulasjon er større med dagens regelverk. Disse medlemmer legger til grunn at bankers kredittvurdering er mer grundig og erfaringsbasert enn hva verdipapirforetak vil kunne ha tid, kompetanse og anledning til å gi.

       Disse medlemmer mener åpningen for såkalt gearing vil føre til økt aksjeomsetning og større muligheter for spekulasjon. Disse medlemmer vil også peke på at den norske meglerbransjen har en relativt lav egenkapitalandel. Større lånefinansiering vil svekke egenkapitalbasen ytterligere. Et fall i aksjemarkedet vil kunne gi dramatiske konsekvenser dersom kredittgivningen får et stort omfang.

       Disse medlemmer viser til tidligere sentralbanksjef Torstein Molands artikkel i Sosialøkonomen 7. august 1995:

« Flere studier av aksjekrakket i 1987 konkluderer med at den største faren for svekket likviditet i den turbulente perioden var et mulig mislighold fra en stor aktør i oppgjørssystemet (Greenspan 1995). « Group of Thirty » gir flere anbefalinger for styrking og harmonisering av oppgjøret i verdipapirhandelen. To viktige anbefalinger var at intervallet mellom handel og oppgjør skulle reduseres til tre handelsdager og prinsippet om oppgjørsformer som sikrer levering mot betaling. Slike tiltak bidrar til å redusere oppgjørsrisikoen i verdipapirmarkedene. »

       Disse medlemmer mener åpningen for handel på kreditt fra meglerfirmaer strider med anbefalingene til « Group of Thirty ».

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-2 vedrørende kredittgiving.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen kan ikke se at det er fremført noe tungtveiende argument for å begrense verdipapirforetakenes kredittid til en måned, i strid med Verdipapirhandellovutvalgets enstemmige innstilling. Disse medlemmer viser til at en slik begrensning hverken vil gjelde utenlandske verdipapirforetak eller foretak eid av banker.

       Disse medlemmer har merket seg at også departementet mener at adgangen til kredittgivning vil kunne effektivisere verdipapirhandelen. Disse medlemmer viser til at verdipapirforetakene etter forslaget vil bli undergitt like strenge kapitaldekningskrav som bankene, hvilket også tilsier likebehandling av verdipapirforetakene. Videre vil disse medlemmer også bemerke at den begrensning departementet legger opp til på en uheldig måte kan bidra til å presse frem raskere omsetting og salg av verdipapirer på mindre gunstige tidspunkt for å innfri kravet om at kreditten skal nedbetales innen en måned.

       Disse medlemmer viser til Oslo Børs' brev til finanskomiteen 30. januar 1996 der det heter:

« Oslo Børs har vanskelig for å se at det er vesentlige argumenter i favør av at kredittlengden for norske verdipapirforetak skal begrenses til 1 mnd, samt at kreditt knyttet til derivathandel skal ekskluderes. Det vesentlige må her være at kreditten knyttes til kjøp/salg av verdipapirer og ytes på en betryggende måte. »

       Disse medlemmer viser også til brev til finanskomiteen fra Norges Fondsmeglerforbund den 29. januar 1996 der det heter:

« Ved de begrensinger som Departementet foreslår vil verdipapirforetak ikke kunne tilby samme tjenester som bankers fondsavdelinger og EØS-foretaks filialer. »

       Disse medlemmer vil legge vekt på at en slik konkurransevridning er uheldig. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Verdipapirhandelloven § 4-2 annet ledd skal lyde:

       Foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. »

4.2.10 Handel i regulerte markeder

4.2.10.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende handel i regulerte markeder, jf. pkt. 4.2.10 i proposisjonen.

       Departementet foreslår på bakgrunn av ISD art. 14 nr. 3 at verdipapirforetak som yter investeringstjenester i Norge skal melde inn transaksjoner knyttet til finansielle instrumenter børsnotert i Norge, til den norske børsen. Melding skal sendes straks avtale er inngått. Forslaget er etter departementets syn i samsvar med utvalgets forslag. En transaksjon som er foretatt over børs vil anses å være meldt.

       Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til en egen bestemmelse om at handel i VPS-registrerte finansielle instrumenter skal registreres i Verdipapirsentralen samme dag som avtale inngås. Departementet anser det av stor betydning at avtaler registreres i VPS så raskt som mulig. Dette på bakgrunn av både rettsvernsmessige og kontrollmessige hensyn.

       Når det gjelder utenlandske foretaks adgang til å være kontofører i VPS, viser departementet til at Verdipapirsentralen i brev av 23. august 1995 har anmodet departementet om å foreta en revisjon av verdipapirsentralloven. Departementet vil vurdere behovet for eventuelle endringer i kontoførerreglene på bakgrunn av den videre behandling av Verdipapirsentralens anmodning.

       Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurderinger av at EØS-forpliktelsene ikke nødvendiggjør endringer i gjeldende regler om investorenes adgang til opplysninger om transaksjoner i børsnoterte instrumenter. Tilsvarende gjelder regler om tilgangen til oppgjørssystemene i Norges Bank og VPS. Når det gjelder utenlandske foretaks adgang til å bli børsmedlem støtter departementet den foreslåtte presisering i børsloven. Departementet vil for øvrig gjøre Oslo Børs oppmerksom på at det med fordel kan presiseres i standardvilkårene for handel med opsjoner og terminer, at opsjonssentralen ikke kan nekte å tre inn i handel foretatt av utenlandske verdipapirforetak som kan yte investeringstjenester i Norge.

4.2.10.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4 første ledd vedrørende handel i børsnoterte finansielle instrumenter, samt verdipapirhandelloven § 5-5 vedrørende handel i finansielle instrumenter som er registrert i Verdipapirsentralen.

4.2.11 Handel i finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering

4.2.11.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende handel i finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering, jf. pkt. 4.3.11 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg i hovedtrekk til utvalgets forslag til en videreføring av forbudet mot å formidle omsetning av finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering på børsen. Forbudet foreslås imidlertid knyttet til utførelse av investeringstjenester som nevnt i utkastets § 3-1 første ledd punkt 1-3. Dette omfatter mottak og formidling av ordre på vegne av investor samt utførelse av slike ordre, omsetning av finansielle instrumenter for egen regning, samt aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors instruks. Ikke-konsesjonspliktig egenhandel foreslås ikke omfattet av forbudet. Dette antas å ivareta hensynet til kredittinstitusjonens egenhandel som påpekt av Kredittilsynet. Departementet kan imidlertid ikke se at det er behov for noen særskilt behandling av kredittinstitusjoner, og foreslår en generell regel for alle typer verdipapirforetak. Formålet med forbudet må være at megler ikke skal utføre investeringstjenester i instrumenter der kursfastsettelsen kan være svært usikker. Hvorvidt foretaket selv ønsker å ta den risiko dette medfører, i forbindelse med sin kapitalforvaltning, bør overlates til foretakene. Departementet mener imidlertid at denne risikoen vil måtte reflekteres i foretakenes kapitaldekning. Det vises til at det i Kredittilsynets utkast til forskrift om implementering av CAD, som er sendt på høring ved Finansdepartementets brev av 2. mai 1995, er foreslått at alle elementer som inngår i institusjonens handelsportefølje minst daglig skal vurderes til markedsverdi. Dersom markedsverdi ikke er tilgjengelig skal institusjonen foreta en skjønnsmessig vurdering av verdien basert på et forsiktighetsprinsipp.

4.2.11.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4 annet ledd vedrørende finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering på børs.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets forslag om videreføring av forbudet mot å formidle omsetning av verdipapirer som er suspendert fra kursnotering på børsen. Disse medlemmer mener dette forbudet også bør gjelde for ikke-konsesjonspliktig egenhandel. Disse medlemmer viser til at departementet går lenger enn Investeringsforetakutvalgets forslag når det gjelder ikke-konsesjonspliktig egenhandel. Disse medlemmer ønsker å opprettholde dagens bestemmelser på dette området, og vil således gå imot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4.

4.2.12 Oppgaveplikt og taushetsplikt

4.2.12.1 Sammendrag

       Departementet foreslår i hovedsak en videreføring av verdipapirhandelloven § 26 første ledd om regnskapsplikt. Forslaget er i samsvar med lovutvalgets forslag.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en videreføring av verdipapirhandelloven § 29 om taushetsplikt i fondsmeglervirksomhet. Departementet mener at denne bestemmelsen kan komme i tillegg til de særlige bestemmelser som gjelder kredittinstitusjoners taushetsplikt. Dette innebærer at tillits- og tjenestemenn i bankene vil ha taushetsplikt etter banklovene for så vidt gjelder det de i stillings medfør får kjennskap til om bankens eller bankkundes eller en annen bank eller dens bankkundes forhold.

       I tillegg vil de etter verdipapirhandelloven ha taushetsplikt om det de får kjennskap til om forhold knyttet til andre enn de nevnte. Det foreslås for øvrig at foretakene skal ha interne instrukser for taushetsplikt, herunder for utveksling av informasjon mellom ulike deler av virksomheten.

4.2.12.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-6 vedrørende oppgaveplikt, samt verdipapirhandelloven § 5-7 vedrørende taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte, jf. verdipapirhandelloven § 5-1 fjerde ledd.

4.2.13 Regulering av utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge

4.2.13.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende regulering av utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge, jf. pkt. 4.3.13 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag med de modifikasjoner som er foreslått av Kredittilsynet. Bestemmelsen i § 5-1 annet til fjerde ledd kan etter departementets oppfatning gjøres gjeldende også overfor EØS-foretak. I likhet med de øvrige bestemmelser som foreslås gjort gjeldende, vil bestemmelsene bare gjøres gjeldende i forhold til foretakenes virksomhet i Norge. Ved EØS-foretaks brudd på reglene om organisering av virksomheten, vil Kredittilsynet kunne pålegge foretaket å rette på forholdet etter de tilsynsregler som foreslås under punkt 6.3.

       Ettersom forslagene til regler om handel med finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak i hovedsak kan fravikes ved avtale, antar departementet at disse bør gjelde både for norske og utenlandske foretak.

       Departementet foreslår for øvrig at det kan gjøres unntak fra kravet til overholdelse av det norske regelverket i tilfeller der virksomheten er begrenset, f.eks. bare retter seg mot kvalifiserte investorer. Videre foreslås det adgang til å gjøre unntak der foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i foretakets hjemstat, jf. bl.a. at det innenfor EØS er begrenset adgang for vertsstaten til å regulere forhold som allerede er regulert av hjemstaten.

4.2.13.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-10 vedrørende lovens anvendelse for utenlandske foretak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader bl.a. under pkt. 3.2.7.2 vedrørende negative virkninger av EØS-avtalen. Disse medlemmer mener EØS-avtalens bestemmelser om begrenset adgang for vertsstaten til å regulere forhold som allerede er regulert av hjemstaten gir svekkede styringsmuligheter for vertsstaten - i dette tilfellet Norge.

       Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 3.2.7.2 og vil dermed gå imot § 3-10.