3. Vilkår for å yte investeringstjenester
3.1 Innledning
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og EØS-regelverket når det gjelder vilkår for å yte investeringstjenester, jf. pkt. 3.1 og pkt. 3.2 i proposisjonen.
3.2 Endringsforslag
3.2.1 Generelt om tillatelse til å yte investeringstjenester
3.2.1.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester, jf. pkt. 3.3.1 i proposisjonen.
Finansdepartementet mener som Verdipapirhandellovutvalget at det fortsatt skal kreves offentlig tillatelse for å drive formidling av kjøp, tegning og salg av verdipapirer. Det vises til at opprettholdelsen av et autorisasjonssystem følger av ISD art. 3 nr. 1, der det er fastsatt at hver medlemsstat skal sørge for at de investeringsforetak den er hjemstat for kun skal kunne utøve investeringstjenester dersom foretaket har fått tillatelse fra myndighetene. Tillatelse i samsvar med ISD vil være en forutsetning for at norske foretak kan yte investeringstjenester i andre EØS-stater.
I tråd med lovutvalgets forslag, foreslår departementet at også finansieringsforetak gis anledning til å yte investeringstjenester. Finansieringsforetak omfattes av definisjonen av kredittinstitusjoner i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. Kredittinstitusjoner med hovedsete i EØS-land vil i henhold til bankdirektivene kunne yte investeringstjenester i andre EØS-stater, dersom de har tillatelse fra hjemlandet. Av hensyn til norske finansieringsforetaks konkurransesituasjon, anser departementet at disse bør kunne yte investeringstjenester på lik linje med tilsvarende utenlandske institusjoner. Det vises for øvrig til utvalgets uttalelser om at de senere års endringer på finansmarkedet har medført at bransjeskillene i finansnæringen ikke lenger er like skarpe. Departementet anser det på den bakgrunn naturlig at finansieringsforetak gis adgang til å yte investeringstjenester på lik linje med bankene.
Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag til en videreføring av kravet til særskilt tillatelse etter verdipapirhandelloven også for kredittinstitusjoner som ønsker å yte investeringstjenester. Som påpekt av Norges Bank vil definisjonen av investeringstjenestevirksomhet etter de foreslåtte regler være noe mer omfattende enn gjeldende definisjon av fondsmeglervirksomhet. Departementet kan imidlertid ikke se at dette tilsier endringer i konsesjonssystemet. Banker som i medhold av bankkonsesjon driver virksomhet som etter de nye reglene vil forutsette tillatelse etter verdipapirhandelloven, bør etter departementets syn søke tillatelse på lik linje med alle andre foretak som ønsker å yte investeringstjenester. Det vises i denne sammenheng til de foreslåtte krav om interne rutiner for organisering og utøvelse av virksomheten som skal forelegges konsesjonsmyndigheten før virksomheten starter. Tilsynsmessige hensyn tilsier etter departementets syn at bl.a. disse interne rutinene, som Norge er forpliktet til å kreve etter EØS-avtalen, forelegges konsesjonsmyndigheten i form av en søknad om tillatelse. At en bank allerede driver virksomhet i henhold til en tillatelse, kan ikke være avgjørende idet det vil være tale om en annen type, om enn beslektet, virksomhet. For øvrig har kravet til særskilt konsesjon, etter det departementet er kjent med, ikke skapt noen praktiske problemer etter gjeldende regelverk.
Departementet slutter seg til de merknader høringsinstansene har til bruken av betegnelsen investeringsforetak. Etter departementets syn vil verdipapirforetak være den mest dekkende betegnelsen på den virksomhet foretakene skal drive. Tilsvarende betegnelse er for øvrig benyttet i Sverige.
3.2.1.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-1 femte ledd vedrørende definisjon av verdipapirforetak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-2 første ledd vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets og lovutvalgets forslag om at kravet til særskilt tillatelse etter verdipapirloven også for kredittinstitusjoner som ønsker å yte investeringstjenester fortsatt skal gjelde. Disse medlemmer er imidlertid kritiske til å utvide dagens regelverk slik at også finansieringsforetak kan yte investeringstjenester innenfor et bredere spekter. Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 3.2.2.2 og 3.2.4.2.
3.2.2 Konsesjonspliktige tjenester
3.2.2.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende konsesjonspliktige tjenester, jf. pkt. 3.3.2 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å legge ISDs definisjon av investeringstjenester og finansielle instrumenter til grunn i den norske lovgivningen. I tråd med Kredittilsynets merknader, foreslås det dessuten en presisering av at konsesjonsplikten også skal omfatte markedsføring av finansielle instrumenter.
Når det gjelder hvilke konkrete investeringstjenester som omfattes av konsesjonskravet, samt hvilke instrumenter som omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter, viser departementet til Utvalgets redegjørelse i NOU 1995:1 s. 53-56.
Skattedirektoratet antar at faren for nye skattebaserte konstruksjoner kan øke, dersom investeringsforetak tillates å tilby tjenester i tilknytning til både valuta og f.eks. utenlandske verdipapirer. Departementet viser i denne forbindelse til de foreslåtte regler om interne rutiner for organisering av virksomheten samt forslagene til etiske regler. Etter departementets syn vil de nevnte regler ivareta de hensyn som er påpekt av Skattedirektoratet. Det anses dermed ikke å være grunnlag for å forby verdipapirforetak å yte enkelte av de tjenester som i henhold til ISD anses som investeringstjenester.
Det er noe uklart for departementet hva Norsk Opsjonssentral legger i forslaget til å etablere « et skille mot market making » i de generelle reglene. Departementet viser til at egenhandel vil være konsesjonspliktig i den grad den kan ses som en tjeneste som ytes overfor tredjepersoner på forretningsmessig basis. Såkalt market making vil derfor være blant den type egenhandel som omfattes av konsesjonskravet. Dette gjelder uavhengig av om virksomhet er særskilt regulert, f.eks. i børsregelverket.
Utvalget har vist til verdipapirfondloven § 6-7 som inneholder en bestemmelse om hvilke foretak som kan forestå salg av nyutstedte verdipapirfondsandeler. I tillegg til fondsmeglerforetak, kredittinstitusjoner og forvaltningsselskaper kan forsikringsselskaper og andre foretak som er gitt tillatelse fra departementet forestå slikt salg. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det i henhold til ISD må kreves særskilt tillatelse for å forestå salg av slike andeler. Dette gjelder imidlertid ikke for forvaltningsselskap for verdipapirfond og forsikringsselskap som er unntatt fra direktivet, jf. art. 2 nr. 2 bokstav a) og h).
Som lagt til grunn av utvalget anses fulltegningsgarantier i forbindelse med emisjoner på ervervsmessig basis som nevnt i vedlegg til ISD del A punkt (4) ikke omfattet av fondsmeglerforetakenes enerett etter verdipapirhandelloven § 4. Denne tjeneste er heller ikke på annen måte konsesjonspliktig etter gjeldende regelverk. Ervervsmessig plassering av emisjoner vil imidlertid falle inn under verdipapirhandellovens definisjon av fondsmegling, og dermed etter norsk rett være konsesjonspliktig.
Utvalget har antatt at selskap og personer som ikke er investeringsforetak fortsatt vil kunne delta i fulltegningsgarantier uten at dette er å betrakte som ytelse av investeringstjenester. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår et unntak fra konsesjonskravet der andre enn verdipapirforetak deltar for egen regning som fulltegningsgarantister.
3.2.2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 1-1 om at anvendelsesområdet for verdipapirdefinisjonen begrenses til lovens kap. 1, 2 og 2 a.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-1 vedrørende definisjon av investeringstjenester (første ledd) og finansielle instrumenter (annet ledd).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag under § 3-1 om å erstatte verdipapirbegrepet med begrepet « finansielle instrumenter ». « Verdipapir » er i motsetning til « finansielle instrumenter » et innarbeidet og forståelig begrep som også sammenfaller med lovens navn og betegnelsen på foretakene loven regulerer.
Disse medlemmer vil foreslå at det gjennomgående begrep verdipapirer benyttes som definisjonsbetegnelse i § 3-1.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 3-1 første og annet ledd skal lyde:
§ 3-1. Definisjoner
Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis:
| 1. | mottak i forbindelse med verdipapirer samt utførelse av slike ordre, |
| 2. | omsetning av verdipapirer for egen regning, |
| 3. | aktiv forvaltning av investorers portefølje av verdipapirer på individuell basis og etter investors fullmakt, |
| 4. | garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller tilsvarende erverv av verdipapirer eller plassering av slike emisjoner, eller |
| 5. | markedsføring av verdipapirer. |
Med verdipapirer menes:
| 1. | omsettelige verdipapirer, |
| 2. | verdipapirfondsandeler, |
| 3. | pengemarkedsinstrumenter, |
| 4. | finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende verdipapirer med kontant oppgjør, |
| 5. | fremtidige renteavtaler (FRA), |
| 6. | rente- og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller, |
| 7. | opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1-6, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.» |
Komiteen viser når det gjelder unntak fra kravet om konsesjon til merknader under pkt. 3.2.4.2.
3.2.3 Tilknyttede tjenester
3.2.3.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen pkt. 3.3.2 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende tilknyttede tjenester.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at de tilknyttede tjenester som nevnt i ISD bør kunne ytes av andre enn verdipapirforetak uten at det kreves konsesjon. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.
Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig å kreve tillatelse for at verdipapirforetak skal kunne yte tilknyttede tjenester. Et unntak er kredittgivning som er særskilt behandlet under punkt 4.3.9 i proposisjonen. Som påpekt av enkelte av høringsinstansene bør det heller ikke være behov for særskilt tillatelse til å yte tilknyttede tjenester der verdipapirforetaket bare har tillatelse til å yte enkelte investeringstjenester. Etter departementets syn er de tilknyttede tjenestene i hovedsak et naturlig supplement til de investeringstjenester et verdipapirforetak kan tilby. Når disse tjenester kan utføres av andre enn verdipapirforetak uten at det forutsetter tillatelse, kan departementet ikke se grunn til å stille krav til tillatelse kun overfor verdipapirforetakene.
Departementet foreslår imidlertid at foretakene skal gi melding til Kredittilsynet før det tilbyr tilknyttede tjenester utover det som fremgår av tillatelsen til å yte investeringstjenester. Slik melding anses i tilstrekkelig grad å ivareta de tilsynshensyn som foreligger. I den grad Kredittilsynet finner at foretakets interne rutiner for organisering av virksomheten ikke er tilfredsstillende på bakgrunn av de tilknyttede tjenestene som tilbys, må Kredittilsynet ta dette opp med foretaket. Foretaket skal ikke måtte avvente en tilbakemelding fra Kredittilsynet før det tilbys tilleggstjenester i samsvar med en gitt melding.
3.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-1 vedrørende tilknyttede tjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til disse medlemmers merknad og forslag under kap. 4.2.9.2 om kredittgivning.
3.2.4 Unntak fra krav til konsesjon
3.2.4.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen pkt. 3.3.4 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende unntak fra krav til konsesjon.
Departementet foreslår i hovedsak de samme unntak fra kravet til tillatelse, som foreslått av lovutvalget. Lovutvalget har foreslått at det gis regler om unntak fra konsesjonskravet i samsvar med det som følger av ISD. Når det gjelder unntaket for formidling av ordre uten at det forestås oppgjør, mener departementet at dette kun skal gjelde for formidling av verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Dette anses best i samsvar med ISD art. 2 nr. 2 g). På bakgrunn av de forpliktelser som følger av EØS-avtalen kan departementet ikke se at unntaket kan utvides i tråd med forslaget fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening. Det avgjørende for om det i henhold til ISD kan gjøres unntak fra kravet til tillatelse, er ikke kun om man forestår oppgjør. Det er i tillegg et krav om at ordren kun videreformidles til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Revisorer vil for øvrig fortsatt kunne formidle ordre som del av de tjenester revisor normalt yter, men da innenfor de rammer som foreslås.
De unntak som foreslås, bygger konkret på at hensynet til investorene i de aktuelle tilfellene ikke tilsier beskyttelse i form av konsesjonskrav eller særlige regler for utøvelse av virksomheten. Departementet anser det derfor heller ikke nødvendig å gi deler av loven anvendelse for virksomhet som faller inn under unntakene, som foreslått av Økokrim. Det vises i denne forbindelse til at alminnelige avtale- og kjøpsrettslige regler vil komme til anvendelse. I tillegg kommer markedsføringslovens alminnelige bestemmelser samt det generelle kravet til å opptre i samsvar med god forretningsskikk, jf. verdipapirhandelloven § 5-2.
Departementet kan heller ikke se at det foreligger særlige behov for å gjøre enkelte bestemmelser, eksempelvis bestemmelsen om god forretningsskikk, gjeldende for de som i henhold til de foreslåtte unntaksbestemmelser kan formidle ordre der det ikke forestås oppgjør. Som nevnt er unntakene betinget av at formidling kun skjer til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Disse foretakene må følge de alminnelige regler for bl.a. opplysningsplikt i forhold til den kunde de skal forestå oppgjør for. For så vidt gjelder verdipapirforetak viser departementet til at det foreslås en ny detaljert bestemmelse om krav til god forretningsskikk. Ved utførelse av ordre skal kravet til god forretningsskikk vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Som investor regnes den som er opphavsmann til ordren. I relasjon til det nevnte unntaket vil dermed verdipapirforetaket måtte vurdere kravet til god forretningsskikk på bakgrunn av investorens og ikke formidlerens profesjonalitet.
Departementet slutter seg for øvrig til Norsk Opsjonssentrals forslag om å presisere forholdet til clearingvirksomhet i lovteksten. Det foreslås et unntak fra kravet til tillatelse for foretak med tillatelse til å drive virksomhet som opsjonssentral eller oppgjørssentral. Etter departementets syn er det ikke nødvendig med noen tilsvarende presisering for så vidt gjelder børsvirksomhet.
Departementet kan ikke se at det er behov for en generell adgang til i særlige tilfeller å gjøre unntak fra kravet til tillatelse. Utvalget har begrunnet sitt forslag til en slik regel med at det ved utvikling av nye typer tjenester som nevnt i direktivet ikke bør forutsettes lovendring for å innføre de unntak som følger av direktivet.
Etter det departementet kan se har imidlertid utvalget foreslått unntaksbestemmelser som er fullt ut i samsvar med ISD med unntak av bestemmelsen om visse typer handler på termin- og opsjonsmarkeder, jf. ISD art. 2 nr. 2 bokstav j. Dette unntaket vil utvalget komme tilbake til i sin neste innstilling. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen ytterligere adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet, utover de tilfeller som omfattes av den foreslåtte oppregning.
3.2.4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.
Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-2 annet ledd vedrørende unntak fra bestemmelsen om tillatelse til å yte investeringstjenester når det gjelder den virksomhet som utøves av Norges Bank, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, forsikringsselskaper eller foretak med tillatelse til å drive virksomhet som opsjonssentral eller oppgjørssentral.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot at investeringsforetak tillates å tilby et sett av tjenester som gjør at nye skattebaserte konstruksjoner kan oppstå. Disse medlemmer viser til Skattedirektoratets høringsuttalelse der det heter at faren for nye skattebaserte konstruksjoner kan øke dersom investeringsforetak tillates å tilby tjenester i tilknytning til både valuta og for eksempel utenlandske verdipapirer. Disse medlemmer mener at hverken de foreslåtte reglene til interne rutiner eller forslagene til etiske regler er tilstrekkelige for å sikre at nye skattebaserte konstruksjoner ikke oppstår. Disse medlemmer ønsker ikke å liberalisere regelverket i tråd med ISD på dette området, og vil således gå imot forslag under verdipapirlovens § 3-2 annet ledd vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester.
Disse medlemmer viser til at virksomheter som faller inn under de foreslåtte endringene får fritak for flere av de reguleringene som meglervirksomheten er underlagt. Disse medlemmer aksepterer at Norges Bank ikke behøver konsesjon, men ser ingen grunn til at ikke virksomheter som forsikringsselskaper skal underlegges de samme regler som meglervirksomheter, og vil således gå imot øvrige unntak fra krav til konsesjon under § 3-2 annet ledd.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 3-2 annet ledd skal lyde:
Tillatelse kreves ikke for den virksomhet som utøves av Norges Bank. »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag til unntak fra krav til konsesjon under § 3-2 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag om ikke å gi unntaksbestemmelser fullt ut i samsvar med ISD vedrørende konsesjonskravet, men finner det underlig at departementet ikke vil gå inn for å gjøre bestemmelsen om god forretningsskikk gjeldende for de som i henhold til de foreslåtte unntaksbestemmelser kan formidle ordre der det ikke forestås oppgjør. Disse medlemmer vil stemme imot § 3-2 tredje ledd nr. 3.
3.2.5 Vilkår for tillatelse
3.2.5.1 Selskapsform og forretningssted
3.2.5.1.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende selskapsform og forretningssted, jf. pkt. 3.3.5.1 i proposisjonen.
Lovutvalget har hatt som utgangspunkt at det bør stilles de samme krav for tillatelse til norske verdipapirforetak som dem som følger direkte av ISD. På enkelte punkter har utvalget imidlertid gått inn for å beholde noe strengere krav i tråd med den praksis som er etablert i Norge. Dette gjelder bl.a. kravet til at verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon må organiseres som aksjeselskap. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger, og foreslår at kravet til aksjeselskapsform opprettholdes. I samsvar med ISD foreslås det dessuten en egen bestemmelse om at norsk verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal ha både hovedkontor og forretningskontor i Norge.
Når det gjelder adgangen til å etablere forretningskontor, slutter departementet seg til lovutvalgets forslag om å erstatte dagens konsesjonskrav med en plikt til å melde fra til Kredittilsynet. Det foreslås at faglig leder av avdelingskontoret skal oppfylle kravene til kvalifikasjoner og vandel som er nærmere omtalt under punkt 3.3.5.2 i proposisjonen. Dersom Kredittilsynet etter melding om etablering av avdelingskontor, anser at faglig leder ikke oppfyller de nevnte kravene, vil Kredittilsynet kunne gi pålegg om retting av forholdet etter de regler som er omtalt under punkt 6.3.2 i proposisjonen.
3.2.5.1.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 vedrørende vilkår når det gjelder selskapsform og forretningssted i forbindelse med tillatelse til å yte investeringstjenester.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-6 vedrørende avdelingskontor, filial m.v.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet foreslår å erstatte dagens konsesjonskrav med meldeplikt til Kredittilsynet ved etablering av avdelingskontor i Norge. Disse medlemmer registrerer at norsk lovverk på flere andre områder - for eksempel når det gjelder konsesjonsloven - har erstattet konsesjonskrav med meldeplikt. Disse medlemmer mener dette representerer en svekkelse av kontrollen over handel med verdipapirer. Med bakgrunn i at denne typen handel har stor betydning for utviklingen i realøkonomien - og ikke kan ses på som en egen frikoblet virksomhet - mener disse medlemmer man bør ha et sterkt regelverk med forhåndskontroll som kan hindre spekulativ virksomhet.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot å erstatte konsesjonskrav med meldeplikt hva angår adgangen til å etablere forretningskontor. Disse medlemmer går således imot endringene i § 3-6.
3.2.5.2 Godkjennelse av ledelsen
3.2.5.2.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.5.2 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende godkjennelse av ledelsen av virksomhet som yter investeringstjenester.
Ettersom det foreslås en videreføring av kravet til at kredittinstitusjoner må søke særskilt tillatelse etter verdipapirhandelloven for å kunne yte investeringstjenester, anser departementet det naturlig at en vurdering av ledelsens erfaring og vandel inngår i selve konsesjonsbehandlingen. Som påpekt av Kredittilsynet vil den kompetanse som kreves av ledelsen for investeringstjenestevirksomheten, ikke nødvendigvis være sammenfallende med den kompetanse som kreves av ledelsen i kredittinstitusjonen som sådan. Også lovutvalget har lagt til grunn at det må kunne stilles som vilkår for en tillatelse til kredittinstitusjoner, at ledelsen styrkes med den nødvendige erfaring. Utvalget har dermed forutsatt at konsesjonsmyndigheten på bakgrunn av opplysninger i søknaden, foretar en vurdering av kredittinstitusjonens ledelse.
Departementet foreslår at den som faktisk leder den virksomhet tillatelsen gjelder, skal ha relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter to av de siste fem år før vedkommende tiltrer stillingen eller overtar den faktiske daglige ledelse. Departementet antar at det normalt vil være daglig leder som faktisk leder virksomheten. I tillegg skal daglig leder og den som faktisk leder virksomheten ha ført en hederlig vandel og under sitt virke i handelen med finansielle instrumenter ha opptrådt i samsvar med god forretningsskikk. Det vil bero på en skjønnsmessig vurdering fra konsesjonsmyndigheten, om de nevnte krav anses oppfylt.
Når det gjelder kravene til at foretakets styre oppfyller nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring, foreslår utvalget ingen direkte godkjennelsesordning, men en bestemmelse om at tillatelse kan nektes dersom kravene ikke er oppfylt. Departementet mener at kravene til daglig leder eller den som faktisk leder virksomheten vil være av større betydning enn kravene til styret. På denne bakgrunn anses det hensiktsmessig at kravene til styret etter en skjønnsmessig vurdering kan føre til nektelse av tillatelse, fremfor at en godkjennelse settes som en absolutt forutsetning for tillatelsen. Departementet antar at dette er i samsvar med de forpliktelser som følger av ISD. Adgangen til å nekte tillatelse dersom styremedlem ikke oppfyller de nevnte kravene, foreslås ikke gjort gjeldende for kredittinstitusjoner. Etter departementets syn bør vurderingen av slik nektelse foretas i forbindelse med søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon. Hensynet til at ledelsen av en kredittinstitusjons investeringstjenestevirksomhet faktisk innehar relevant erfaring fra verdipapirmarkedet, er etter departementets syn ivaretatt ved den bestemmelse som foreslås om godkjennelse av den som faktisk leder virksomheten.
Det foreslås ikke at skifte av ledelse eller styremedlemmer skal forutsette forhåndsgodkjennelse. Foretaket skal imidlertid melde fra til Kredittilsynet om slikt skifte. Dersom Kredittilsynet ikke finner at vedkommende nye leder eller styremedlem tilfredsstiller kravene til hederlig vandel og erfaring, foreslås det at Kredittilsynet kan gi pålegg om retting, dvs. pålegg om utskifting av vedkommende.
Etter departementets syn er det ikke nødvendig å ta inn en bestemmelse om at nærmere regler om innholdet av kravet til hederlig vandel og erfaring, kan fastsettes i forskrift. Som påpekt av utvalget vil kravene utformes på bakgrunn av konsesjonsmyndighetens praksis. Det anses ikke nødvendig å regelfeste slik praksis ved utarbeidelse av forskrifter.
3.2.5.2.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 vedrørende godkjennelse av ledelsen for investeringsforetak.
3.2.5.3 Aksjonærer med kvalifisert eierandel
3.2.5.3.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag vedrørende krav til egnethet når det gjelder aksjonærer med kvalifisert eierandel, jf. pkt. 3.3.5.3 i proposisjonen.
Det følger av ISD at det må fastsettes krav til aksjonærenes egnethet dersom disse har en kvalifisert eierandel. Som kvalifisert eierandel regnes direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag til krav om at disse aksjonærene etter en vurdering må kunne anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Aksjonæren og foretaket pålegges en meldeplikt, jf. nedenfor. På samme måte som i forhold til kravet til selskapets styre, anser departementet det hensiktsmessig at det ikke foretas noen konkret godkjennelse av aksjonærene, men at tillatelse til å yte investeringstjenester kan nektes dersom en slik aksjonær ikke anses egnet. Departementet foreslår for øvrig at det benyttes uttrykket betydelig eierandel fremfor kvalifisert eierandel.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke bør stilles strenge krav til egnethet for aksjonærer med betydelig eierandel. Det vises til at aksjonærene utøver sin innflytelse gjennom valg av styret og at styret, som har det overordnede ansvaret for selskapet, skal oppfylle krav til hederlig vandel og tilstrekkelig erfaring. Departementet antar for øvrig at kravet til egnethet ikke bare vil kunne relateres til den økonomiske forvaltning av foretaket. Kravet må også kunne relateres til at forvaltningen foretas i samsvar med de regler som er gitt, herunder at aksjonærens innflytelse i foretaket ikke er til hinder for et effektivt tilsyn med virksomheten. I likhet med det som er sagt i forbindelse med kravene til foretakets ledelse, er departementets syn at det ikke er behov for å kunne fastsette nærmere regler om innholdet av kravet til egnethet. Det anses tilstrekkelig at dette kravet får sin utforming i henhold til praksis.
I tillegg til adgangen til å nekte tillatelse der aksjonær med betydelig eierandel ikke anses egnet, foreslås det at erverv av betydelig eierandel etter at foretaket er etablert, kan nektes ut fra samme vurdering. På bakgrunn av ISD art. 9 foreslås det en egen bestemmelse om aksjonærenes plikt til å melde fra til Kredittilsynet ved erverv og avhendelse av betydelige eierandeler. Det følger av ISD art. 9 at det også skal gis regler om meldeplikt for verdipapirforetaket når foretaket får kjennskap til erverv eller avhendelse av slike eierandeler. Foretakene skal dessuten gi melding om identiteten til aksjonærer med slike eierandeler minst én gang i året. Departementet foreslår at nærmere regler om foretakenes meldeplikt fastsettes i forskrift.
3.2.5.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at tillatelse for aksjeselskap til å yte investeringstjenester etter forslaget kan nektes dersom en aksjonær med betydelig eierandel i selskapet ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket.
Endringer i aksjonærstrukturen skal meldes til Kredittilsynet.
Erverv av eierandeler som overskrider de grenser som er fastsatt i bestemmelsen, kan nektes dersom vedkommende aksjonær ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket.
Komiteen viser til at dersom en aksjonær med slik betydelig eierandel i verdipapirforetak gjør sin innflytelse gjeldende på en måte som kan skade forvaltningen av foretaket er dette i strid med gjeldende regelverk.
Komiteen legger til grunn at det vil være naturlig å benytte sanksjonsmidler i form av pålegg om retting, eller i alvorligere tilfeller tilbakekall av konsesjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 om at tillatelse kan nektes dersom aksjonærer med kvalifisert eierandel ikke oppfyller kravet til egnethet, samt forslag under verdipapirhandelloven § 3-5 vedrørende endringer i aksjonærstrukturen.
3.2.5.4 Organisering av virksomheten
3.2.5.4.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende organisering av virksomheten, jf. pkt. 3.3.5.4 i proposisjonen.
Departementet foreslår en bestemmelse om at verdipapirforetaks styre og daglige leder skal fastsette retningslinjer og interne rutiner for foretakets organisering og utøvelse av virksomheten, og at disse skal omhandle nærmere angitte forhold. Forslaget er i samsvar med utvalgets forslag som bygger på ISD art. 10. I tillegg foreslås det i samsvar med Kredittilsynets merknader tatt inn et krav til stillingsinstrukser som særskilt regulerer ansvarsfordelingen mellom daglig leder og andre ledere av virksomheten.
I samsvar med Kredittilsynets høringsuttalelse, legger departementet til grunn at tilsynet bør kunne gi pålegg om retting ved overtredelse av de interne retningslinjene. Når det gjelder forslaget om at Kredittilsynet i det enkelte tilfelle skal kunne treffe vedtak om organiseringen av foretakets virksomhet dersom den anses innrettet i strid med lovens retningslinjer for hvilke hensyn de interne rutiner skal ivareta, viser departementet til Kredittilsynets alminnelige adgang til å gi pålegg etter tilsynsloven. Det følger av tilsynsloven § 4 første ledd nr. 9 at Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med å rette på forholdet dersom en institusjons organer har handlet eller forsømt seg i strid med sine plikter etter lovgivningen eller vedtektene. Tilsvarende bestemmelse følger også av verdipapirhandelloven § 34 tredje ledd som foreslås videreført. Departementet legger til grunn at det kan gis pålegg etter de nevnte bestemmelsene dersom verdipapirforetakets instrukser anses i strid med de retningslinjer som er foreslått. Departementet viser for øvrig til at det at ansvaret for utarbeidelsen av rutinene i stor grad overlates foretaket, etter departementets syn vil medføre en nødvendig fleksibilitet i forhold til det enkelte foretaks virksomhet. Det vil dessuten kunne medføre en bevisstgjøring hos foretakets ledelse med hensyn til betydningen av tilfredsstillende interne rutiner. Kredittilsynet skal imidlertid fortsatt ha kompetanse til å gripe inn dersom det ser at foretakene ikke har tilfredsstillende rutiner.
Kredittilsynet har gitt uttrykk for at det anses mest hensiktsmessig at foretakets interne rutiner etableres etter at foretaket har startet sin virksomhet. Det er vist til at foretakene vil trenge tid til å få etablert omfattende interne rutiner. Etter departementets syn kan det vanskelig aksepteres at foretaket starter virksomhet før de interne rutinene er utarbeidet i samsvar med de retningslinjer loven oppstiller. Slike rutiner ligger til grunn for de rammebetingelser som for øvrig foreslås for foretakene. For at foretakene skal kunne drive sin virksomhet innen de rammer som skal gjelde, herunder kravene til god forretningskikk, må foretaket ha vurdert både de generelle krav til organiseringen og de konkrete behov for rutiner den planlagte virksomheten medfører. Departementet foreslår derfor at interne rutiner for organiseringen og utøvelsen av virksomheten skal vedlegges søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester. Når det gjelder eventuelle praktiske problemer med å ha detaljerte rutiner fullt ut på plass på søknadstidspunktet, legger departementet til grunn at det vil være opp til konsesjonsmyndigheten å vurdere i hvilken grad disse kan utarbeides på et senere tidspunkt. Fullt ut tilfredsstillende rutiner i samsvar med lovens krav må under enhver omstendighet være på plass før foretaket starter virksomhet. Departementet antar for øvrig at eventuelle praktiske problemer som nevnt av Kredittilsynet vil begrense seg til nyoppstartede foretak. Eksisterende fondsmeglerforetak må kunne forventes å ha rutinene på plass før det søkes om tillatelse etter de nye reglene.
Det foreslås ingen godkjennings- eller meldingsordning ved endringer av rutinene etter at tillatelse er gitt. Departementet viser til utvalgets vurdering av at ansvaret for rutinene til enhver tid bør påligge foretakets ledelse. Utvalget har vist til at « unødig rapportering » som kan innebære en form for ansvarsfraskrivelse fra foretakets ledelse, bør unngås. Kredittilsynet har ikke hatt merknader til utvalgets vurdering på dette punktet. Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet med hjemmel i Kredittilsynsloven § 4 nr. 4 kan pålegge verdipapirforetakene å sende inn oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv.
Departementet foreslår ingen hjemmel for forskrifter om interne rutiner for derivathandelen som foreslått av Norsk Opsjonssentral. Departementet er enig i at derivathandelen kan være særlig sårbar for manglende rutiner. Det legges imidlertid til grunn at dette ivaretas i forbindelse med konsesjonsmyndighetens kontroll av foretakenes interne rutiner. Det vises dessuten til de foreslåtte bestemmelser om Kredittilsynets påleggskompetanse der virksomheten anses innrettet i strid med lovens krav og/eller i strid med foretakenes interne rutiner. Etter departementets syn bør eventuelle særlige krav til foretak som handler i derivater, vurderes på bakgrunn av lovutvalgets neste innstilling som bl.a. vil omhandle regler for derivathandel.
3.2.5.4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-1 første ledd vedrørende organisering av virksomheten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i departementets forslag til krav til interne rutiner, men mener at forslaget er utilstrekkelig. Disse medlemmer viser til at det er behov for forskrifter om interne rutiner for derivathandelen, slik Norsk Opsjonssentral foreslår. I Norsk Opsjonssentrals høringsuttalelse heter det følgende:
| « Derivathandelen er særlig sårbar for manglende rutiner for sikkerhet og kontroll og investeringsforetakene og deres kunder er særlig sårbare for svikt i forbindelse med derivathandelen. Årsaken til dette er ganske åpenbar. Det er mulig å ta langt større risiko i løpet av mye kortere tid i derivatmarkedet enn ved tilsvarende investeringer i det underliggende marked. .... Dette er så viktige forhold at Departementet bør vurdere å lovfeste en forskriftshjemmel for å kunne stille konkrete krav til gjennomføringsmåten , herunder personrotasjon, fysisk atskillelse og andre metoder for begrensning av mulighetene for uhederlig eller panikkartet opptreden. » |
Disse medlemmer slutter seg til Norsk Opsjonssentrals bekymring, og viser til at departementet er enig i at derivathandelen kan være særlig sårbar for manglende rutiner. Disse medlemmer mener denne uttalelse bør følges opp og fremmer forslag i samsvar med det. Disse medlemmer vil peke på at derivathandelen vokste med 40 % på verdensbasis i 1993. Den årlige handelen utgjør nå i størrelsesordenen 10-15.000 mrd. kroner. I Norge økte derivathandelen med 52 % i 1994, og verdien av kontraktene utgjorde ifølge Dagens Næringsliv (11. mars 1995) 2.054 mrd. kroner. Både internasjonalt og nasjonalt har spekulasjon i derivater gitt flere finansskandaler. For eksempel tapte Bærum Kommunale Pensjonskasse et betydelig beløp på spekulasjon i derivater. Disse medlemmer mener derivathandelen i sin natur er en svært spekulativ virksomhet: Den er fullstendig frikoblet fra enhver form for vare eller tjeneste - uten noen realøkonomisk forankring. Den kan forårsake stor skade for aktører som ikke har noe med derivathandelen å gjøre, og den bidrar i stor grad til tradisjonell spekulasjon bl.a. fordi aktører på dette markedet kan sikre seg mot tap dersom de har tilstrekkelig store finansielle ressurser. Både risikoeksponeringens størrelse og mangelfull innsikt hos kunden gjør spekulasjonselementet spesielt alvorlig i derivathandelen.
Disse medlemmer mener derivathandel i stor skala kan utløse en systemkrise for finansmarkedet i sin helhet. I situasjoner med dårlig likviditet i markedet, lavkonjunkturer eller andre forhold kan hele stabiliteten i finansmarkedet trues av begivenheter i derivathandelen. Dette kan bare forhindres ved strenge tilsynsregler. Tidligere sentralbanksjef Torstein Moland skriver følgende om derivater og systemrisiko i Sosialøkonomen 7. august 1995:
| « Det er enkeltselskapers totale risikoeksponering sammen med enhver risiko i den såkalte infrastrukturen i markedet - slik som det juridiske rammeverket, betalingssystemet og oppgjørsbestemmelsene - som kan innebære en trussel for finanssystemet som helhet. » |
Disse medlemmer ser at det er vanskelig å hindre alle former for derivathandel, men at det er svært viktig å jobbe for at denne typen spekulasjon reduseres: Både internasjonalt gjennom institusjoner som Pengefondet, men også nasjonalt gjennom et klart og restriktivt regelverk. Disse medlemmer er av den oppfatning at spekulasjonsskandalen i Bærum Kommunale Pensjonskasse tilsier at det utformes et forbud for spesielt « følsomme » pengeforvaltere mot å spekulere i derivater. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Innst.S.nr.91 (1995-1996), der et flertall i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen slår fast følgende:
| « Flertallet vil vise til gjeldende forvaltningsregime for Folketrygdfondet der det ikke gis adgang til handel i derivater og utenlandske verdipapirer. Flertallet kan ut fra de erfaringer vi i dag har vanskelig anbefale at Pensjonstrygden for sjømenn skal få et annet forvaltningsregime enn Folketrygdfondet, ut fra den risiko handel med derivater viser seg å kunne innebære. » |
Disse medlemmer viser også til Sosialministerens svarbrev til komiteen vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer, som man går ut fra er representativt for Regjeringens syn:
| « Dersom Stortinget likevel finner det betenkelig å godkjenne en slik adgang, har jeg ikke særlige innvendinger til at reglementet justeres på dette punkt, noe også Pensjonstrygden vil være innforstått med. » |
Videre heter det i svarbrevet fra Sosialministeren:
| « Jeg har forståelse for, dersom Stortinget ikke ønsker å gi Pensjonskassen adgang til handel med derivater, men undergis de tilsvarende begrensninger som Folketrygdfondet. » |
Disse medlemmer forutsetter at sosialministerens svarbrev er i tråd med Regjeringens oppfatning når det gjelder handel med derivater.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om lov som kan gi hjemmel til forskrift som stiller konkrete og strenge krav til gjennomføringsmåten av derivathandelen.
Stortinget ber Regjeringen utforme regler tilsvarende Folketrygdfondets reglement vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer for pensjonskasser og andre liknende formuesforvaltere.
Stortinget ber Regjeringen utforme regler for hvor stor del av porteføljen til et verdipapirforetak som kan brukes i derivathandel, tilsvarende regelverket vedrørende hvor stor del av porteføljen i kredittforetak som kan utsettes for valutarisiko. »
3.2.6 Kapitalkrav
3.2.6.1 Startkapital
3.2.6.1.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen pkt. 3.3.6.1 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til startkapital.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at minste startkapital bør settes til 730.000 ECU. Det vises for øvrig til at det i Norges Fondsmeglerforbunds høringsuttalelse er lagt til grunn at alle eksisterende norske fondsmeglerforetak oppfyller dette kravet i dag. Ved individuelle behov for lavere krav viser departementet til den foreslåtte dispensasjonsadgangen. Departementet mener at eventuell dispensasjon må vurderes konkret for hvert enkelt foretak. Dispensasjon bør kunne gis der foretaket kun yter enkelte av de tjenester som regnes som investeringstjenester. I tillegg må det bl.a. legges vekt på omfanget av de enkelte tjenester foretaket tilbyr. Departementet antar at en slik vurdering bør foretas i form av enkeltvedtak og ikke i forskrift som foreslått av Kredittilsynet. Det foreslås imidlertid at departementet kan fastsette i forskrift hva som skal regnes som startkapital.
I samsvar med CAD art. 3 nr. 8 foreslår departementet at det skal være et vilkår for å drive virksomhet at foretakets ansvarlige kapital ikke faller under kravene til startkapital. Dersom den ansvarlige kapitalen faller under minstekravet, foreslås det at foretaket må innstille sin virksomhet med mindre forholdet rettes innen en frist fastsatt av Kredittilsynet.
3.2.6.1.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-9 vedrørende minstekrav til startkapital.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets forslag om at minste startkapital settes så høyt som ca 6,1 mill. kroner. Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens egenkapitalsituasjon i norske fondsmeglerforetak ikke er tilfredsstillende for kundene, og ser det i den sammenheng som en målsetting å legge forholdene til rette for økt egenkapitalandel. Disse medlemmer mener at flere av forslagene til liberalisering av lov om verdipapirhandel er i strid med en slik målsetting.
Kapitaldekningskravet implementeres som en konsekvens av Norges forpliktelser under EØSavtalen. Verdipapirmarkedet er imidlertid i stadig stigende grad globalt. Disse medlemmer mener det er en risiko for at konkurranse fra verdipapirforetak hjemmehørende i land utenfor EØS med lempeligere kapitaldekningskrav, skaper et press for nedjustering av de EØS-bestemte kapitaldekningskrav. En illustrasjon av at EU gir etter for slikt press, også i EØS - relatert regelverk, er endringen ( vedtatt i Ministerrådet 26. februar 1996) av direktiv 89/647 for tilsynsmessig godkjenning av kontrakter om nyordninger og avtaler om netting for OTC derivater. Disse medlemmer mener derfor at kapitaldekningskravet ikke nødvendigvis gir en langsiktig beskyttelse av kundenes interesser, fordi det vil foreligge et markedsmessig press for å nedjustere kapitaldekningskravene.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 4.
3.2.6.2 Kapitaldekning
3.2.6.2.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til kapitaldekning, jf. pkt. 3.3.6.2 i proposisjonen.
Kapitaldekningsregler i samsvar med CAD, må innføres som del av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at utformingen av de detaljerte kravene er av slik teknisk karakter, at de bør fastsettes i forskrift. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at verdipapirforetak til enhver tid skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet foretaket driver, herunder den markedsrisiko og kredittrisiko foretaket påtar seg. Det foreslås videre at departementet fastsetter forskrifter om hva som skal anses som ansvarlig kapital, regler for beregningsgrunnlaget og hva som skal anses som forsvarlig dekningsgrad for de ulike typer risiko som er knyttet til den virksomhet foretaket driver etter verdipapirhandelloven.
Når det gjelder Norsk Opsjonssentrals merknader til kapitaldekningskravenes betydning for derivathandelen, viser departementet til at lovutvalget vil gjennomgå reglene for derivathandel i sin neste innstilling. I påvente av en nærmere gjennomgang av disse reglene, vil lovens kap. 2a om opsjoner til verdipapirer og terminer, fortsatt gjelde. De regler om bl.a. sikkerhetskrav som følger av opsjonsforskriften vil derfor komme til anvendelse for opsjonshandlerforetak ved siden av de nye bestemmelsene som foreslås.
Departementet mener at også verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode, bør kunne ha lavere kapitaldekning enn fastsatt. Det foreslås en bestemmelse tilsvarende forretningsbankloven § 21 om at departementet kan gi samtykke til lavere kapitaldekning enn fastsatt.
3.2.6.2.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-10 vedrørende kapitaldekningskrav. Komiteen viser også til merknader under pkt. 3.6.1.2.
3.2.6.3 Kontroll med store engasjementer og konsolideringsregler
3.2.6.3.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen pkt. 3.2.6.3 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende kontroll med store engasjementer og konsolideringsregler.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til at krav til kontroll og tilsyn med store engasjementer følger av CAD. Tilsvarende gjelder krav om at reglene om kapitalkrav og store engasjementer skal anvendes på konsolidert grunnlag.
3.2.6.3.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-11 vedrørende høyeste engasjement med en enkelt kunde, og verdipapirhandelloven § 4-12 vedrørende konsolideringsregler.
3.2.6.4 Sikkerhetsstillelse
3.2.6.4.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til sikkerhetsstillelse, jf. pkt. 3.3.6.4 i proposisjonen.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader, legger departementet til grunn at det bør opprettholdes en form for sikkerhetsstillelse ved siden av de foreslåtte kapitaldekningskrav i påvente av en nærmere samordning av investorkompensasjonsordninger innen EU/EØS.
Det følger av ISD art. 14 nr. 2 at medlemsstatene ikke kan gjøre opprettelse av filial eller ytelse av grenseoverskridende virksomhet på deres territorium, betinget av krav om innskutt kapital eller andre tiltak med tilsvarende virkning. Erstatningsordninger til vern om investorens interesser anses imidlertid å kunne pålegges EØS-foretak som driver slik virksomhet. Departementet legger vekt på at ordningen bør gis anvendelse for både norske og utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. De konkurransemessige hensyn som er påpekt av Norges Fondsmeglerforbund skulle da bli ivaretatt. Det foreslås at dagens sikkerhetsstillelseskrav og prosedyrene for dekning under sikkerheten, endres for å gjøre det klart at ordningen skal være en erstatningsordning til vern om investorene, og ikke et soliditetsvern. Det vises i denne sammenheng til Kredittilsynets merknader vedrørende svakhetene ved gjeldende ordning, særlig når det gjelder de prosessuelle reglene.
Etter departementets syn bør en garantiordning i første rekke sikre investorene dekning for sine rettmessige krav på en rask og effektiv måte, uavhengig av om manglende dekning fra verdipapirforetaket skyldes manglende evne eller vilje. Departementet antar at en ansvarsforsikring vil representere en velegnet sikkerhet for investorene. Departementet mener imidlertid at sikkerheten bør kunne stilles både som ansvarsforsikring og garantierklæring. Det vesentlige må være at den sikkerhet som stilles gir sikrede et ubetinget krav på utbetaling dersom ansvar er konstatert. Departementet foreslår en bestemmelse om at verdipapirforetak skal ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet.
Departementet foreslår videre at skadelidte skal kunne kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å ha rettet krav mot foretaket. Sikkerhetsstilleren vil kunne gjøre gjeldende de samme innsigelser mot kravet, som verdipapirforetaket selv har. Ordningen tilsvarer det som gjelder ved advokatansvarsforsikringer.
Departementet foreslår ingen lovbestemmelse om hvilke institusjoner som kan stille sikkerhet for verdipapirforetaks ansvar. Det legges til grunn at det mest praktiske er norske finansinstitusjoner eller utenlandske finansinstitusjoner som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Etter departementets syn følger det imidlertid av EØS-avtalens ikke-diskrimineringsbestemmelser at sikkerhetsstillelse fra tilsvarende institusjoner med hovedsete i andre EØS-stater, også må aksepteres.
Det foreslås at departementet kan gi nærmere regler om sikkerhetsstillelse, herunder om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan verdipapirforetaket og sikkerhetsstiller skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten. Ved eventuell fastsettelse av et direktiv om investorkompensasjonsordninger vil de nærmere reglene måtte tilpasses direktivbestemmelsene. Som nevnt er kravene til sikkerhetsstillelse foreslått i påvente av at det eventuelt etableres et felles krav til investorkompensasjonsordninger innen EØS-området. I perioden frem til en fellesordning eventuelt etableres, foreslås de norske reglene gjort gjeldende overfor EØS-foretak som yter investeringstjenester i Norge. Etter direktivforslaget om investorkompensasjonsordninger, vil hjemlandets regler som hovedregel gjelde også der det ytes investeringstjenester i andre EØS-stater. Departementet foreslår på denne bakgrunn at departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhetsstillelse skal gjelde for utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge.
Det følger av direktivforslaget at det kan gjøres unntak for enkelte grupper av såkalt profesjonelle investorer, samt for kredittinstitusjoner som har dekket sitt ansvar under tilsvarende sikkerhetsordninger. Det kan dessuten gjøres unntak for enkelte typer krav fra investorene. Det foreslås at departementet på bakgrunn av bl.a. et eventuelt direktiv, kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.
3.2.6.4.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-13 vedrørende sikkerhetsstillelse.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets vurdering hva gjelder behovet for å opprettholde en form for sikkerhetsstillelse ved siden av de foreslåtte kapitaldekningskrav. Disse medlemmer mener den økte omsetningen av aksjer og andre verdipapirer, sammen med liberaliseringen av lovgivningen, tilsier et spesielt behov for å verne investor mot at investeringsforetak ikke kan møte sine forpliktelser. Disse medlemmer mener samme krav må stilles til utenlandske foretak som til norske på dette området.
3.2.7 Utenlandske foretaks virksomhet i Norge og norske foretaks virksomhet i utlandet
3.2.7.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.7 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende utenlandske foretaks virksomhet i Norge og norske foretaks virksomhet i utlandet.
Departementet foreslår i samsvar med det som følger av ISD art. 14, at verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land gis adgang til å yte investeringstjenester i Norge, enten ved etablering av filial eller ved grenseoverskridende virksomhet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler om meldeplikt ved EØS-foretaks etablering i Norge og norske verdipapirforetaks etablering i andre EØS-stater. Det følger av dette at norske foretak må gi melding til Kredittilsynet dersom de ønsker å starte virksomhet i annen EØS-stat. Meldingen skal inneholde en virksomhetsplan der det særlig angis hvilke investeringstjenester som skal ytes. Norske myndigheter skal innen en fastsatt frist fra mottakelse av meldingen, sende denne til vertsstaten. Når melding er sendt vertsstaten, kan investeringsforetaket starte sin virksomhet. Når det gjelder utenlandske foretaks etablering av virksomhet i Norge, skal Kredittilsynet innen to måneder etter å ha mottatt melding fra annet EØS-land om filialetablering, opplyse om regler om god forretningsskikk og andre regler som av hensyn til allmennhetens interesser skal gjelde for utøvelsen av virksomheten i Norge. Slike opplysninger skal også gis så snart norske myndigheter har mottatt melding om at et EØS-foretak ønsker å utøve virksomhet i Norge etter reglene om adgangen til å yte tjenester.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør åpnes for at også foretak fra land utenfor EØS-området kan yte investeringstjenester i Norge. Av tilsynsmessige hensyn foreslås det i første rekke åpnet for filialetablering. Det vises i denne forbindelse til at det fra norsk side i OECD- og GATS-sammenheng, er gitt signaler om at Regjeringen kan være innstilt på å foreslå at det åpnes for etablering av filial av finansielle tjenesteytere hjemmehørende utenfor EØS. Det foreslås for øvrig at foretak hjemmehørende utenfor EØS, også vil kunne gis tillatelse til å drive grenseoverskridende virksomhet i særlige tilfeller. En forutsetning både for etablering av filial og utøvelse av grenseoverskridende virksomhet må etter departementets syn være at foretaket har tillatelse til å yte tilsvarende investeringstjenester i hjemlandet og er underlagt et like tilfredsstillende tilsyn i hjemlandet som det som gjelder innen EØS-området. Det bør dessuten i disse tilfeller kunne stilles krav om at norske foretak har tilsvarende adgang til å yte virksomhet i den aktuelle staten, med mindre internasjonale forpliktelser anses til hinder for dette. Ved søknad om tillatelse til å drive grenseoverskridende virksomhet antar departementet at det i tillegg bør legges vekt på om Kredittilsynet har inngått samarbeidsavtale med tilsynsmyndighetene i foretakets hjemland. Departementet kan for øvrig ikke se at det er behov for å kunne gi nærmere regler om de krav som kan stilles ved slike tillatelser og om saksbehandlingen. Det legges til grunn at vilkår for slike tillatelser bør høre under konsesjonsmyndighetens skjønn. Ved skjønnsutøvelsen må det tas hensyn til de retningslinjer som er nevnt over, samt bestemmelsen i ISD art. 5 om at medlemsstatene ikke kan gi foretak med hovedsete utenfor EØS-området gunstigere behandling enn foretak med hovedsete i EØS-stat.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en videreføring av kravet til tillatelse for norske verdipapirforetaks etablering av datterselskap eller filial utenfor EØS-området. Det vises til norske myndigheters behov for tilsyn med foretakenes samlede virksomhet. Norske foretaks grenseoverskridende virksomhet i land utenfor EØS-området, bør etter departementets syn fullt ut reguleres av vertslandets regler. Kredittilsynet vil imidlertid kunne innhente opplysninger om slik virksomhet dersom det anses nødvendig for tilsynet, jf. Kredittilsynsloven § 4 nr. 4.
3.2.7.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.
Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-7 om at norske foretak må gi melding til Kredittilsynet dersom de ønsker å starte virksomhet i annen EØS-stat.
Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-8 om at verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land gis adgang til å yte investeringstjenester i Norge.
Flertallet slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-9 vedrørende verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at liberaliseringen av norsk lovverk som en følge av EØS-avtalen har gitt økt spekulasjon i verdipapirer og valuta. Denne spekulasjonen påvirker realøkonomien på en uheldig måte. Departementets forslag om å tillate verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land å yte investeringstjenester i Norge - enten ved etablering av filial eller grenseoverskridende virksomhet - vil etter disse medlemmers vurdering forsterke denne trenden ytterligere. Det samme gjelder adgangen for foretak utenfor EØS-området. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk imot norsk tilslutning til EØS-avtalen, og at Norge utenfor EØS kunne ha skjermet seg mot denne utviklingen. Dette ville kunne ha gitt grunnlag for mindre spekulasjonsartet virksomhet, og dermed sunnere realøkonomiske forhold.
Disse medlemmer vil dermed gå imot de endringene som ligger i § 3-7, § 3-8 og § 3-9, og i stedet opprettholde § 14.
3.2.8 Overgangsregler
3.2.8.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.8 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende overgangsregler.
Departementet mener at bl.a. de foreslåtte bestemmelser om søknad om tillatelse, bør settes i kraft kort tid etter vedtakelse av nye lovregler. Det vil da være mulig for etablerte fondsmeglerforetak å utarbeide de nødvendige interne rutiner m.v. som skal fremgå av søknaden, og søke om tillatelse etter de nye reglene før resten av loven settes i kraft. Hvorvidt søknadene kan behandles så hurtig at det ikke oppstår noen overgangsperiode der utenlandske og norske foretak driver virksomhet under ulike rammebetingelser, vil selvfølgelig avhenge bl.a. av om foretakene klarer å dokumentere tilfredsstillende interne rutiner. De endrede rammebetingelser som foreslås er betinget av tilfredsstillende interne rutiner i foretakene. Departementet anser det av stor betydning at det foretas en forsvarlig behandling av søknadene, uavhengig av om dette måtte medføre at enkelte foretak eventuelt må fortsette sin virksomhet innen de rammer som følger av tidligere tillatelse, noe etter at loven er trådt i kraft.
3.2.8.2 Komiteens merknader
Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til overgangsbestemmelser, jf. forslag X.