Kommunal- og arbeidsdepartementet viser i proposisjonen til at etableringsloven av 20. februar 1976 nr. 5 ble opphevet den 18. mars 1994, og at departementet i Ot.prp. nr. 24 (1993-1994) sa at en ville komme tilbake til spørsmålet om en hjemmel for å gjøre inngrep i byggevirksomheten.

       Departementet viser til at norske myndigheter siden 1917 har hatt en hjemmel for en viss regulering av byggevirksomheten. Et viktig formål har vært å jevne ut svingningene både i det økonomiske liv generelt og i byggevirksomheten spesielt.

       Departementet peker på at byggesektoren spiller en viktig rolle i norsk økonomi. Som leverandør til andre sektorer, vil lønns- og prisøkninger raskt kunne spre seg til andre deler av økonomien. For å møte en slik pressituasjon finner Regjeringen det ønskelig at myndighetene har en hjemmel til å regulere byggevirksomheten. Hjemmelen bør utformes slik at det kan tas hensyn til geografisk avgrensning, slik at virkemidlene kan rettes inn der pressproblemene er størst.

       Departementet mener at det bare er aktuelt å bruke en slik hjemmel når det foreligger helt ekstraordinære situasjoner som truer den økonomiske stabiliteten i form av vekstkonsentrasjoner som skaper samfunnsproblemer. For å understreke dette foreslår departementet at det bare kan gis forskrifter om regulering av byggevirksomheten for ett år av gangen.

       I proposisjonen drøfter departementet om den foreslåtte lovhjemmelen kan innpasses i gjeldende lovverk ved å endre bestemmelsene i en eksisterende lov, men konkluderer med at det mest naturlige vil være å gi en egen lov som hjemler inngrep i byggevirksomheten.

       Departementet sendte høsten 1994 ut et omfattende høringsutkast til en rekke sentrale kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, arbeidslivets hovedorganisasjoner og interesseorganisasjoner i bygge- og anleggsnæringen. En del av høringsinstansene mente at det ikke burde fremmes lov om regulering av byggevirksomheten, mens et flertall av høringsinstansene enten mente forslaget burde fremmes, eller de hadde ingen innvendinger mot at det ble framsatt. I proposisjonen er de viktigste spørsmålene som høringsinstansene uttalte seg om kommentert nærmere. Dette gjelder spørsmålet om å treffe i tid med reguleringene, økonomiske konsekvenser av en reguleringslov, forholdet til konkurranselovgivningen og spørsmålet om saksbehandlingsorgan.

       I merknadene til § 1 første ledd er det utdypet hvilke situasjoner som må foreligge før Kongens myndighet til å gi forskrifter om regulering av byggevirksomheten kan benyttes. Vilkårene for å benytte loven vil være sammensatt av flere forhold som til sammen må anses for å være uheldige for samfunnet. Det er bare nybygg som skal benyttes til næringsvirksomhet som kan bli gjenstand for regulering. De forhold en står overfor vil være avgjørende for hvor detaljert reguleringen skal være. En reguleringsforskrift bortfaller automatisk etter ett år dersom den ikke blir forlenget ved eget vedtak.

       Det er i § 1 andre ledd foreslått en hjemmel for å gi forskrifter om avgrensning av størrelsen på bygg som skal omfattes av loven.

       I § 2 foreslås det gitt hjemmel for å kunne fastsette at reguleringen bare skal gjelde i nærmere bestemte kommuner som faller inn under bestemmelsen i § 1 første ledd, og at reglenes strenghet kan differensieres fra kommune til kommune.

       I medhold av § 3 er det kommuner og fylkeskommuner som kan pålegges oppgaver i forbindelse med loven.

       Overtredelse av loven eller forskrift gitt med hjemmel i den straffes etter § 4 med bøter.

       Departementet fastslår at det ikke er mulig å gi et overslag over konkrete økonomiske og administrative konsekvenser av et lovforslag som først kan påregnes tatt i bruk en gang i framtida. Det påpekes imidlertid at reduksjon i prispress på byggebransjens tjenester direkte vil komme både enkeltpersoner/-husholdninger, offentlige myndigheter og privat sektor til gode. Kostnaden ved den foreslåtte reguleringen av byggevirksomheten vil til en viss grad måtte bæres av det private næringsliv.