Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Brenden, Eriksen, Hauglid og Skaug, fra Senterpartiet, Jakobsen og Rygg, fra Høyre, Espeli og Hernæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn, Fra Kristelig Folkeparti, Næss, og fra Fremskrittspartiet, lederen, viser til Innst.S.nr.135 (1992-1993) og Innst.S.nr.23 (1994-1995) hvor komiteen behandlet prinsippene for Norges militære FN-engasjement på grunnlag av St.meld. nr. 14 (1992-1993) og St.meld. nr. 46 (1993-1994).

       Komiteen viser også til at den endrede internasjonale situasjonen har medført nye utfordringer og økt innsats når det gjelder Norges bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, og viser i den forbindelse til B.innst.S.nr.7 Tillegg nr. 1 (1995-1996) om Norges deltakelse i IFOR.

       Komiteen vil understreke at Norges engasjement i internasjonale fredsoperasjoner i dag er meget omfattende og at Stortinget har bedt Regjeringen legge fram et forslag til lov som regulerer tjenesteforhold, tjenesteplikt og tjenestegjøring for personell som deltar i slike operasjoner.

       Komiteen viser i den forbindelse til dagens uklare rettstilstand knyttet til norsk militært personells tjenestegjøring i operasjoner som ikke gjelder våre NATO-forpliktelser og at behovet for ny lovgivning på dette området er omtalt i de to forannevnte stortingsmeldinger.

       Komiteen er enig i den avgrensning av lovens virkeområde som foreslås og som innebærer at den nye loven må vike i forhold til vernepliktsloven, annen tjeneste i utlandet, at loven bare skal gjelde for operasjoner som krever bruk av militære styrker og at den som inngår kontrakt gis adgang til å velge en kontrakt som begrenser lovens virkeområde for vedkommende. Dette innebærer at rene sivile hjelpeorganisasjoner o.l., hvor oppgavene like godt kunne blitt utført av sivilt personell, f.eks. oppgaver i forbindelse med naturkatastrofer, eller hvor humanitær nødhjelp av andre årsaker er nødvendig, faller utenfor lovens virkeområde.

       Komiteen har merket seg at begrepet « Internasjonale fredsoperasjoner » omfatter enhver militæroperasjon i utlandet som godkjennes av norske politiske myndigheter.

       Komiteen viser til at flere høringsinstanser er betenkt over omfanget av lovens virkeområde og den fullmakt som gis. Bl.a. skriver Landsorganisasjonen i Norge i sin høringsuttalelse følgende:

« Dreiningen fra prinsippet om det passive forsvar av norsk territorium og innsats i NATO-fellesskapet, til en mer offensiv bruk av norske militære styrker utenfor disse områdene synes å være åpenbar. Hvor langt man bør gå i denne retning er vanskelig å bedømme. LO foreslår derfor egnede begrensninger i loven som kan legge til grunn et særlig forsiktighetsprinsipp i vår utenrikspolitikk på dette området. »

       Komiteen viser til at flere høringsinstanser mener det bør komme klarere fram i lovforslaget at det bare er Stortinget som kan bestemme hvilke operasjoner som Norge kan delta i.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at det i høringsutkastet utrykkelig ble presisert at loven ikke oppstilte som vilkår at operasjonen skal ha et bestemt mandat fra, eller må foregå i regi av, bestemte internasjonale organisasjoner som f.eks. FN, OSSE eller VEU. Flertallet er enig i begrunnelsen om at norske politiske myndigheter til enhver tid må stå fritt til å avgjøre hvorvidt norske styrker skal delta i en bestemt operasjon.

       Flertallet er av den oppfatning at det vil være vanskelig og uhensiktsmessig i en formell lov å legge utenrikspolitiske føringer som begrenser at norske politiske myndigheter til enhver tid må stå fritt til å avgjøre hvorvidt norske styrker skal delta i en bestemt operasjon.

       Flertallet vil understreke at lovutkastet gjelder personellets rettigheter og plikter i tilfeller hvor kompetente norske myndigheter har besluttet at norske styrker skal settes inn. Flertallet mener derfor at det ikke er grunn til å regulere forhold som angår den norske politiske beslutningsprosess forut for deltagelse.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enige i at det ikke er hensiktsmessig i selve loven å nevne aktuelle internasjonale organisasjoner som oppdrags- eller mandatgivere. Disse medlemmene viser imidlertid til Innst.S.nr.23 (1994-1995) hvor disse partiene gikk inn for at norsk deltagelse i militære operasjoner utenfor NATOs og Vestunionens ansvarsområde ( « out of area ») bare skal kunne skje på grunnlag av en anmodning fra FN eller OSSE og etter samtykke av Stortinget i hvert enkelt tilfelle. Et forslag om en slik forutsetning ble nedstemt ved behandlingen av St.meld. nr. 46 (1993-1994).

       Komiteen har merket seg at departementet i proposisjonen slår fast at hovedregelen bør være at tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner skal baseres på frivillighet og at det ikke er aktuelt å beordre vernepliktige mannskaper, vervede, kontraktsbefal eller sivile til slik tjeneste. Komiteen er enig i at en person som ønsker å tjenestegjøre i medhold av loven, skal ha mulighet til å reservere seg helt frem til utsendelse, etter prinsippet om dobbel frivillighet. Komiteen har merket seg at departementet på generelt grunnlag går inn for at reservasjonsretten ikke skal gjelde for den som frivillig har avgitt bindende erklæring, etter prinsippet om enkel frivillighet.

       Komiteen viser til at departementet i proposisjonen følger opp forslaget i St.meld. nr. 46 (1993-1994) om at det gis en lovhjemmel for å kunne beordre yrkesbefal til deltagele i militære fredsoperasjoner utenfor landets grenser. Komiteen vil minne om at komiteen var delt i spørsmålet om beordring da Stortinget behandlet St.meld. nr. 46 (1993-1994), og viser til Innst.S.nr.23 (1994-1995).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, unntatt Marie Brenden, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at den enkelte alternativt på et tidligere tidspunkt kan velge at avgitt frivillighetserklæring skal være bindende, og som dermed i utgangspunkt ikke kan trekkes tilbake etter prinsippet om enkel frivillighet. I sistnevnte tilfelle må det inngås en kontrakt, som normalt vil være bindende i to år regnet fra inngåelsestidspunktet. Flertallet vil vise til at forslaget videre innebærer at den enkelte kan velge mellom tre forskjellige kontraktstyper. Alle som undertegner kontrakt vil være undergitt prinsippet om enkel frivillighet. Flertallet er enig i at den enkelte likevel kan si opp sin stilling med tre måneders varsel hvis kontraktsforpliktelsen blir realisert. Kontraktene vil også muliggjøre umiddelbar fritakelse fra plikten dersom vektige sosiale, helsemessige eller velferdsmessige grunner foreligger.

       Flertallet er enig i at hovedprinsippet om frivillighet er i samsvar med praksis i etterkrigstiden ved deltagelse i utenlandske krise- og hjelpeoppdrag og i FNs fredsbevarende operasjoner. Flertallet er også enig i intensjonen om at alt personell skal kunne rekrutteres blant frivillige. Først dersom dette viser seg ikke å være mulig, kan unntak gjøres for yrkesbefals vedkommende. Flertallet viser videre til at frivillighetsprinsippet vil gjelde både ved rekruttering internt blant Forsvarets personell og fra sivil sektor.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flere høringsinstanser - bl.a. Norsk Offisersforbund, Landsorganisasjonen og Norsk Tjenestemannslag - mener at det ikke er grunnlag for å bruke enkel frivillighet overfor andre enn de som skal tjenestegjøre i NATOs utrykningsstyrke, IRF.

       Disse medlemmene viser til Innst.S.nr.23 (1994-1995) hvor disse partiene fant det naturlig « at det for personell som inngår i IRF-styrken avtalefestes at mannskapene er villig til å la seg beordre til tjeneste i utlandet, s.k. enkel frivillighet ». Disse medlemmene mener fortsatt at prinsippet om enkel frivillighet bør begrenses til det personell som tjenestegjør i IRF-styrken og således ikke gjelde for FN-beredskapsstyrken.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.136 (1992-1993) der norsk deltagelse i IRF ble behandlet. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti går imot norsk deltagelse i IRF.

       Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Brenden, vil understreke at hovedoppgaven for vårt militære forsvar er å beskytte vår frihet og vårt territorium. Vårt medlemskap i NATO har samme hensikt.

       Dette medlem vil også understreke det gjensidige ansvaret som er nedfelt i NATO- traktaten « en for alle, alle for en » som gjør hele NATO-området til « vårt område ».

       Dette medlem mener dette prinsipp er en grunnfestet holdning i den norske befolkning der det ikke er tvil om at alle vernepliktige norske menn - menige som befal - har plikt til å stille opp for forsvarsalliansen i en krise- eller krigssituasjon.

       Dette medlem ser det økende behov for fredsoperasjoner utenom NATO-området, og mener Norge gjør en viktig innsats i oppdrag for FN. Men dette medlem vil peke på at dette er oppgaver som kommer i tillegg til Forsvarets hovedoppgaver, og mener tvang til deltakelse i slike styrker er et helt nytt ptinsipp.

       Dette medlem mener at deltakelse i operasjoner utenom NATO-området fortsatt må baseres på frivillige mannskaper og forskjellige typer frivillig inngåtte bindende kontrakter for deltakelse i slike operasjoner.

       Dette medlem går derfor mot lovens § 4.

       Et annet mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Marie Brenden fra Arbeiderpartiet, viser til at disse medlemmene fremmet følgende forslag ved behandlingen av St.meld. nr. 46 (1993-1994):

« Stortinget gir ikke sin tilslutning til at yrkesbefal skal kunne beordres til utenlandstjeneste som går ut over den tjeneste som er hjemlet i Vernepliktsloven. »

       Disse medlemmene viser til sine respektive merknader i Innst.S.nr.23 (1994-1995) og vil gjenta at tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner som krever bruk av militære styrker fortsatt må baseres på frivillighet.

       Disse medlemmene viser videre til at mange høringsinstanser, bl.a. Norges Offisersforbund, Landsorganisasjonen i Norge, Befalets Fellesorganisasjon og Norsk Tjenestemannslag, har gått sterkt imot departementets forslag om å gi lovhjemmel for tvangsbeordring av yrkesbefal. Selv om det i forslaget er lagt inn en del begrensende elementer, mener disse medlemmene at det er viktig at prinsippet om frivillighet står fast og at en unngår å hjemle en beordringsadgang i lovverket, selv om det, etter departementets mening, bare unntaksvis vil være aktuelt å benytte adgangen til tvangsbeordring av personell til tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. Disse medlemmene vil derfor gå imot at det i loven gis hjemmel for slik beordring og mener prinsippet om frivillighet bør inn i loven.

       Komiteen viser til at alle som i dag deltar i utenlandsoperasjoner, har status som tjenestemenn, eventuelt embedsmenn. Også vernepliktige mannskaper som verver seg til FN- tjeneste, tilsettes etter dagens regler som midlertidige tjenestemenn i medhold av tjenestemannsloven. Komiteen er enig i at dette bør videreføres.

       Komiteen mener at tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner som krever bruk av militære styrker, avviker sterkt fra de arbeidsforhold som i dag reguleres av bl.a. lov om arbeidervern og arbeidsmiljø og tjenestemannsloven som angår statens tjenestemenn m.m. Komiteen er derfor enig i at arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven ikke skal gjelde for tjenestegjøring i de fredsoperasjoner den nye loven omhandler, og har registrert at det stort sett har vært enighet om dette i høringsrunden. Dette innebærer bl.a. at tjenestemannslovens bestemmelse om tjenestemannens rett til å si opp sin stilling ikke skal gjelde. Komiteen er enig i forslaget om i stedet å ha en egen bestemmelse om oppsigelse, som i alt vesentlig går ut på at oppsigelsesfristen skal være 3 måneder uavhengig av tjenestetidens lengde.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at den foreslåtte regel om tre måneders oppsigelsestid må gjøres gjensidig, slik at den som har inngått kontrakt skal være sikret lønn i minimum tre måneder, selv om oppdraget skulle være avsluttet før den tid.

       Komiteen er enig i at det i loven bør inngå en uttrykkelig hjemmel for hjemsendelse eller såkalt repatriering og at forvaltningslovens bestemmelser om saksforberedelse, klage, omgjøring og tidsfrister ikke kommer til anvendelse.

       Komiteen viser til at norske styrker i utlandet ofte inngår i en flernasjonal styrke underlagt ikke-nasjonal kommando og at repatriering må skje raskt og at forvaltningslovens saksbehandlingsregler således kan hindre hjemsendelse. Komiteen forutsetter imidlertid at unntak fra forvaltningslovens bestemmelser bare angår selve hjemsendelsen slik at tjenestemannsloven og forvaltningsloven gjelder når den repatrierte er kommet hjem. Dette innebærer etter komiteens mening bl.a. at eventuell klage på oppsigelse eller avskjed vil ha oppsettende virkning til klagen er avgjort.